Din opplevelse av den interne kommunikasjonen i familien ?

[AnonymBruker]

Vi er en familie  som  bor spredt rundt om  i landet, og digital kommunikasjon er  i mange år blitt nytta   som eit bindeledd  mellom  familien.. Det har vert tradisjon med  regelmessig  igjennsidig  kommunikasjon   i  degt å holde hverandre oppdatert på den måten.  De senere årene opplever  at det har skjedd ein holdningsendring, og  gradvis svekkelse i kommunikasjonen. Sms-er, e-poster blir ikkje besvart, og eller det kan ta dager før de idegt heletatt  besvart eller ein får  tilbakemeldinger dem. 

Undres på hvordan du  opplever du opplever den   interne kommunikasjonen i mellom familierelasjoner, og hvem tar oftest iniativet å ringe , sende meldinger o.s.v.?   Bor familien din spredt eller bor familien din samlet  med kort reise-kommunikasjonsavstand ?  

 

Anonymkode: 7fc8a...d33

[AnonymBruker]

Foreldrene mine bor i samme by som oss. Hele sviger-slekten bor langt vekke. Min søster bor noen timer vekke hun også. 

Mannen har omtrent null kontakt med brødrene sine, det er gjerne en sms på bursdager og sånt. Han snakker på facetime med foreldrene noen ganger i uken. 

Jeg snakker aldri med min søster. Hun har en messenger-chat med "hele slekten" hvor hun til tider legger ut bilder av barna, og jeg har det samme med bare vår slekt. 

Ellers snakker jeg med mine foreldre på telefon kanskje en gang i uken, og treffes 2-4 ganger i mnd. 

Om det er masse sms'er og e-poster er det gjerne naturlig at det ikke blir så mye besvaring. Ihvertfall ikke om det er forventninger om lange svar, og mye å lese fra deg. 

Anonymkode: f6d5d...aec

[AnonymBruker]

Familien bor et stykke unna. Er ikke så opptatt av de familiære relasjonene. Vi sender et par meldinger i året kanskje mest i forbindelse med jul og bursdag og vi har en familie chat på massinger, men jeg er ikke så aktiv. Jeg har venner og andre gode relasjoner som betyr mer for meg. Familieoppdateringer føler jeg mer som et pliktløp, og det blir ikke prioritert så høyt av meg.

Anonymkode: a737d...8b7

[AnonymBruker]

Jeg bor et par timer unna foreldrene mine. Jeg snakker med mamma på facetime noen ganger i uka, pappa er ofte i nærheten når hun ringer. Det er nesten alltid hun som ringer til meg. Jeg sender heller SMS, så ringer hun hvis hun vil og har tid. Vi møtes vel ca. annenhver måned. 

Resten av søsknene mine bor langt vekke, typ kjøre i timesvis eller et par dager. Vi har ei felles snapchatgruppe der vi deler hverdagsbilder og kommenterer litt, så jeg føler jeg er oppdatert på hva de driver med. Før snapchat kommuniserte jeg stort sett bare med dem når vi skulle avtale noe praktisk (spleise på gaver, møtes i sommerferien), og da på SMS, stort sett initiert av de to eldste og mest etablerte søsknene. 
Det er de med barn som tar initiativ til kontakt. De pleier å stikke innom en gang ila sommerferien når de kjører forbi på vei til foreldrene mine. De uten barn treffer jeg hos foreldrene mine i jula, organisert av foreldrene mine. 

Tantene mine sender meg en generisk bursdags-SMS en gang i året, og jeg sender et generisk svar tilbake. Ellers har jeg ikke hatt noen kontakt med onkler og søskenbarn på 15-20 år. Men mamma og pappa snakker med dem innimellom og forteller meg hvordan det står til. 

Anonymkode: 009b5...6f5

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Familien bor et stykke unna. Er ikke så opptatt av de familiære relasjonene. Vi sender et par meldinger i året kanskje mest i forbindelse med jul og bursdag og vi har en familie chat på massinger, men jeg er ikke så aktiv. Jeg har venner og andre gode relasjoner som betyr mer for meg. Familieoppdateringer føler jeg mer som et pliktløp, og det blir ikke prioritert så høyt av meg.

Anonymkode: a737d...8b7

Tror egentlig ganske mange har det sånn. Vennene våre velger vi selv. Det er de vi trives aller best med. Hyggelig med familie også, men helst i små doser av og til.

[AnonymBruker]

Jeg bor nært mine foreldre, men begrenser kontakten med dem, fordi den ofte er negativt og belastende. Jeg har i alle år slitt med at foreldre er passiv aggressive, direkte aggressive og blander seg inn i absolutt alt mulig. De har blitt verre med alderen. Jeg gråter sjeldent, men det er ALLTID min familie som er årsaken dersom jeg gråter. Min familie angriper først, og spør etterpå. Har gått lei. 

Svigermor og mannens søsken bor langt unna, men vi treffer dem likevel mer enn min familie, og snakker oftere med dem. Dialog er hyggelig, og det utgjør selvfølgelig forskjellen her. 

Anonymkode: 7a82f...16f

[Gjest Anonym Brukar0]

Vi bor ganske spredd, men vi samles flere ganger i året.

Min bror er ikke flink til å svare på meldinger, men det er fordi han nesten aldri har med seg mobilen. Vet at han er sånn med alle, og legger ikke noe i det. Kommunikasjon med foreldrene min går via mor siden far ikke er særlig teknisk og svarer med enstavelsesord. Med mor og søsteren min er det mye kommunikasjon på SoMe. Ut over det har jeg ikke familie.

Endret 11. november 2022 av Anonym Brukar0