Vanskeligste valg

[Gjest Gjest]

Hva er det vanskeligste valget du har tatt i din karriere, enten det gjelder utdanning eller jobb?

Har du tatt noen sjanser som virker skremmende å ta?

Hva har vært avgjørende for deg i det valget du har tatt? Hvor mye har trivsel betydd? Økonomi?

Tenker mye på dette for tiden; skal jeg ofre en "trygg" jobb som er greit betalt, men som jeg egentlig ikke trives 100% med, for å ta enda mer utdanning og utnytte en mulighet med gode kontakter og spennende prosjekter jeg er inne i? Skummelt å gjøre det, for man vet jo aldri om man lykkes, og om man vil angre på å ha ofret det trygge man hadde..

Hva tenker du ifht dette?

[Gjest gjest1]

Ikke helt det samme kanskje, men da jeg hadde studert ferdig i utlandet, ble jeg tilbudt doktorgradsstipend ved universitetet mitt. Men jeg følte at det var på tide å komme seg tilbake til hjemlandet, ville ikke bli i utlandet i enda flere år. Men fra fagfolk i norge ble jeg frarådet å komme hjem, for det er ingen jobber her i landet innenfor dette faget.

Jeg veide for og imot, og fulgte hjertet til slutt, og dro hjem, takket nei til stipendiatet. Det viste seg å være svært vanskelig å få jobb i Norge, og det tok flere år. Men jeg har ALDRi angret på valget mitt, selv om det kanskje var 'ufornuftig'.

Det lønner seg ofte å følge hjertet, ting ordner seg ofte til slutt!

[Linn3c]

Det vanskelegaste valet eg har teke, var då eg skulle velja kva eg skulle utdanne meg som. Eg hadde mange heilt forskjellige retningar eg hadde lyst å utdanne meg innan, men valde til slutt lærar.

Nokon sa til meg at det var stor mangel på lærarar og det var ei klok utdanning å satse på. Eg har ikkje fått jobb enno, sjølv om det snart er to år sidan eg var ferdigutdanna. Men den smaken eg har fått på yrket så langt har gjeve meirsmak, så førebels angrar eg ikkje på valet.

[Gjest Gjest]

Jeg hoppet av en "statusutdanning" hvor det ville vært sannsynlig at jeg hadde fått en bra jobb og god inntekt, litt avhengig av retning. Da jeg sluttet visste jeg ikke engang hva jeg ville i stedet. Det var skikkelig kjipt en stund, særlig før jeg bestemte meg for å hoppe av. Jeg tror jeg var deprimert et halvt år. Deretter levde jeg på lav inntekt og studielån og fant gradvis ut hva jeg ville. Utdanninga jeg begynte på da var så langt fra fornuftig som man kan komme (bare gjett!), men jeg trivdes kjempegodt. Jeg får sikkert aldri fast jobb, men jeg klarer meg økonomisk og har eget firma.

For meg betyr trivsel MYE mer enn lønn, samtidig vet jeg at jeg trenger ønonomisk trygghet for å slappe av. Man tenker aldri så mye på penger som når man er fattig.

Dersom man har tro på at man skal klare det man "egentlig" vil er min erfaring at man får det til. Og man har mer å bidra med her enn i en jobb hvor man bare er halvveis tilstede.

[Lykkeliten]

Jeg har vært tvunget til å ta slike vanskelige valg (ifm karriere/jobb/studier) flere ganger, senest for et par uker siden.

Jeg er i utgangspunktet trygghetssøkende som person, men prøver hver gang å tvinge meg til å velge det som vil gjøre livet mitt mest spennende, enten på kort eller lang sikt.

Jeg tenker sånn: Du har sannsynligvis veldig mange år igjen av yrkeslivet ditt. Da er det tidlig å nøye seg med en jobb du er greit fornøyd med, men egentlig synes er litt kjedelig. Du har sannsynligvis ikke så mye på å tape på å komme deg videre, og det åpner seg alltid mange nye muligheter på veien.

Lykke til med valget!