Lærer man å være forelder og oppdrager når man får barn?

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene og vurderer å få barn. Men jeg er så usikker på om jeg vil lære å både være en god mor og en god oppdrager.

Jeg er en god person altså (tror jeg), kjærlig og omsorgsfull. Men jeg har overhodet ingen erfaring med barn. Har såvidt holdt en baby en gang, men det er det. Vet ikke hvordan (og om hva) jeg snakker med barn en gang🤯 

Så jeg lurer på, selvom man er helt grønn på alt som har med baby og barn å gjøre, lærer man dette gradvis? Eller blir det vanskelig når jeg er såpass uerfaren? Det virker rett og slett overveldende. 

Håper på svar fra noen som var like grønn som meg, og hoppet i det  

Anonymkode: 86d8c...d83

[AnonymBruker]

For de fleste går dette seg greit til, ja. 

Anonymkode: 057a3...6ca

[AnonymBruker]

Husker jeg var bekymret for det selv. Hvordan jeg skulle vite om baby var sulten, trøtt eller andre behov. Hvordan skullle jeg vite forskjellen, lissom. Men det meste kom naturlig. Det går bok veldig bra🙂👍🏻

Anonymkode: 2c0b5...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er i 30-årene og vurderer å få barn. Men jeg er så usikker på om jeg vil lære å både være en god mor og en god oppdrager.

Jeg er en god person altså (tror jeg), kjærlig og omsorgsfull. Men jeg har overhodet ingen erfaring med barn. Har såvidt holdt en baby en gang, men det er det. Vet ikke hvordan (og om hva) jeg snakker med barn en gang🤯 

Så jeg lurer på, selvom man er helt grønn på alt som har med baby og barn å gjøre, lærer man dette gradvis? Eller blir det vanskelig når jeg er såpass uerfaren? Det virker rett og slett overveldende. 

Håper på svar fra noen som var like grønn som meg, og hoppet i det  

Anonymkode: 86d8c...d83

Jeg har bare eldre søsken og ingen mindre barn i omgangskretsen ellers heller når jeg ble gravid første gang. Jeg ser enkelte lurer på mye som jeg selv syntes var åpenbart uten å ha blitt det fortalt. Jeg vil si at her handler det mest om instinkter, iboende omsorgsevne og sans for logikk. Altså det som bor i deg selv. Enten har man det eller så har man det ikke. Har man det ikke så kan det læres men vil kreve endel å sette seg inn I det. Lese, se , lære. 

Anonymkode: c9218...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er i 30-årene og vurderer å få barn. Men jeg er så usikker på om jeg vil lære å både være en god mor og en god oppdrager.

Jeg er en god person altså (tror jeg), kjærlig og omsorgsfull. Men jeg har overhodet ingen erfaring med barn. Har såvidt holdt en baby en gang, men det er det. Vet ikke hvordan (og om hva) jeg snakker med barn en gang🤯 

Så jeg lurer på, selvom man er helt grønn på alt som har med baby og barn å gjøre, lærer man dette gradvis? Eller blir det vanskelig når jeg er såpass uerfaren? Det virker rett og slett overveldende. 

Håper på svar fra noen som var like grønn som meg, og hoppet i det  

Anonymkode: 86d8c...d83

Det går seg til. Jeg satt stiv som en stokk og holdt venninners barn og tenkte, hvordan skal dette gå!! 

Men det var noe annet når man fikk eget barn i armene. Selv om man ikke vet alt og læringskurven er bratt og jeg tenkte: Vet sykehuset at de sender hjem en med null erfaring og tror jeg klarer det? så gikk det fint altså:) 

Anonymkode: 0cd5d...d8b

[Sacramone]

Ja. Det er det korte enkle svaret.

[AnonymBruker]

Fra en som gråt og kalte jordmødrene uansvarlige som sendte meg hjem alene med mitt nyfødte barn så kan jeg si at, ja, man lærer det når man får barn 😂

Anonymkode: 82d99...4b4

[AnonymBruker]

Med tanke på antall barn som blir født og antall barn det går relativt godt med her i livet så vil nok svaret være ja, en lærer det etterhvert. Finnes alltid unntak av folk som ikke får det til. 
 

og ingen foreldre, uansett om de er gode foreldre, gjør alt helt riktig. Alle trør skeivt innimellom, men det går fint for de fleste. 
 

Anonymkode: 1c068...136

[AnonymBruker]

Jeg vil si tja, rundt 35% av alle barn har en utrygg tilknytning til foreldrene sine, så det sier jo sitt. 

Anonymkode: 9f6e8...821

[AnonymBruker]

Jeg synes det gikk fint. Hadde ingen erfaring med barn og hoppet i det. Har fremdeles ikke peiling på barn og vet ikke hva jeg kan snakke med dem om - bortsett fra aldersgruppen som min datter tilhører. Da går det av seg selv. 

Anonymkode: 28aae...177

[AnonymBruker]

Har du evne til omsorg så kommer det til deg.  

Anonymkode: 9deeb...83a

[AnonymBruker]

Nja, det er egentlig en stor løgn at mennesker er gode foreldre av natur. 

Vi har kanskje instinkter som kan veilede oss når det gjelder å dekke de grunnleggende behovene hos et barn, men vi er langt fra gode foreldre. Å gi et barn mat, drikke, en varm seng og et snev av trygghet er det minste du kan gjøre.

Om du ønsker å være en god forelder, må du legge inn innsats. Du må reflektere over dine egne styrker og svakheter - barna dine kommer til å se dem hver dag. Er du klar for å innrømme at du noen ganger tar feil? Er du klar for å innrømme ovenfor deg selv at du ikke har alle svarene, og at du kan være lei deg og usikker? Du må kunne være trygg på deg selv, før du tvinger et lite barn til å sette all sin tillit til deg.

Du må også høste kunnskap og lære av dine foreldres feil. Var det noen åpenbare feiltrinn eller pedagogisk dårlige valg de tok? Eksempler på det kan være skriking/roping, overvåkning, og strenge straffer, eller emosjonell kjølighet, dårlig/ingen kommunikasjon, og at du var mye overlatt til deg selv, ufrivillig.

Om du er usikker, men husker at du var redd for å fortelle om "feil" du hadde begått (å spise sjokolade på en ukedag, sagt et banneord, kommet i en krangel, og så videre), eller har en dårlig kontakt med foreldrene dine i dag, er det sterke symptomer på feiltrinn dine foreldre gjorde i oppveksten. Les deg opp på hvordan man egentlig snakker med et barn som har brutt en regel, og hold på den kunnskapen til du en gang selv vil trenge den med ditt barn. 

Til slutt, høst kunnskap fra foreldre og forskere som har studert barnepedagogikk, les deres bøker og historier, og se hva som passer deg.

Noen adopterer spesifikke oppdragelsesstrategier, for eksempel montressori. Hos en slik familie får barna gjerne spesielle leker, de blir snakket til på en spesiell måte og får håndtere seg mye selv (steke mat, helle vann i glasset sitt fra mugge, rydde opp og så videre).

Man trenger derimot ikke å adoptere slike strategier for å være en god forelder. Det holder å reflektere over seg selv og sin egen barndom, og lese seg opp på hvordan man kan være en god og trygg forelder.

Forskjellen kan være enorm for ditt barn. Vil du at barnet ditt skal hoppe inn i en taxi klokken to om natten, halvfulle, fordi de er redde for din reaksjon på at de er fulle, eller vil du at de skal tenke "Jeg trenger hjelp. Jeg må ringe mamma!".

Just saying. Forskjellen mellom basisforelder og *god* forelder er enorm.

Anonymkode: d8b34...d09

[Maskinfører]

Det er vel en medfødt egenskap og handler i bunn og grunn og kjærlighet  

 

[AnonymBruker]

Eg var i ganske lik situasjon som deg når eg fekk barn. Lite erfaring utover å holde ei niese i ny og ned... 

Og ja, det går seg til! Men alle som snakker om at du har instinkter som hjelper til, det er berre tull! Iallefall i mitt tilfelle! Men du får erfaring! Du blir erfaren i å gjette kva som foregår, og etter litt tid så høyrer du litt kva dei ulike typane gråt er. Men sjølv no når han snart blir 1, så er det tidvis eg ikkje aner kvifor han er sutrete no, eller at plutseleg vart han overtrøtt, eller... Men det går også bra! Vi gjer vårt beste, og gir kjærlighet, det er det viktigaste!

Anonymkode: d164b...329

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om man klarer å reflektere over egne foreldreegenskaper så er du på god vei  

Og med mindre man adopterer og går rett på en 3-åring (DET er nok mye verre uten erfaring og kunnskap) så går rollen seg til gradvis. 

Anonymkode: 2d645...341

[AnonymBruker]

Interessen for å lære det kommer hos de fleste når det blir en realitet. 
Dermed blir barn, barneoppdragelse og hvordan forholde seg til barn, et naturlig tema man snakker med andre om, oppsøker informasjon om, og ber om hjelp til hvis man trenger det.

De aller fleste vet lite eller ingenting om graviditet før de blir gravide første gang. Likevel er det få førstegangsgravide som ikke plutselig har lest seg opp på alt om hvor stor babyen er i den uken de er i der og da, og når fødsel nærmer seg, vet mye om forskjellige typer smertelindring og hvordan en fødsel forløper. 

Ettersom barnet blir født og blir større, leter man opp informasjon om barnets aldersgruppe. Man blir bekymret, og lurer på om "er det naturlig at barnet mitt.... eller er det naturlig at barnet mitt ikke ennå ......" Og så finner man ut av det. 
Ofte finner man fellesskap med foreldre med barn i samme alder, og prater om likheter og forskjeller, hva andre gjør for å løse felles utfordringer, og så lærer man av hverandre.
Ofte vil folk rundt komme med mer eller mindre nyttige råd også. 

Det er jo gjerne ikke sånn at man kan alt om noe helt instinktivt. De fleste må sette seg inn i nye ting. Men når man har behov for eller er interessert, så går det gjerne ganske fint. (Gjelder uansett om det er jobb eller barn eller interessetemaer.)

Anonymkode: 12b0e...a07

[RockyRose]

Eg har nære tanteborn så for min del følte eg meg komfortabel i morsrolla ganske fort. Har fleire veninner som har null erfaring før dei vart foreldre. Det var veldig overveldande i byrjinga, men alt går seg til. Instinkta trår til og du blir godt kjent med babyen din!

Oppdragelse tenkjer eg krev meir innsats. Ein må reflektere litt over eigen barndom og oppdragelse, for å finne ut korleis ein vil hjelpe barna best mogeleg. Her fins det mange gode sider på SoMe som eg har fått stor nytte av i alle fall (lilleminis, foreldremestring & pedledern t.d.)  

[AnonymBruker]

Jeg var en god forelder da jeg fikk min eldste, men er en enda bedre forelder til min yngste fordi jeg studerte pedagogikk i mellomtiden. 
 

Forskjellen er at jeg i tillegg til å være omsorgsfull og lydhør ovenfor ungene, nå har en ny forståelse av hva unger trenger og hvordan vi voksne bør møte dem. 

Anonymkode: 6a8ff...998

[AnonymBruker]

Takk for svar! 

Jeg synes at i bunn og grunn gikk svarene ut på det samme, at med grunnleggende kjærlighet og omsorg vil resten gå seg til, og gjerne lese seg opp. 

Jeg skal absolutt lese mye, og være så forberedt som jeg kan  

Jeg hadde selv en fin oppvekst og oppdragelse, så jeg kommer til adoptere det meste av dette faktisk. 

Men jeg gruer meg veldig til å måtte snakke med barn! Snakker man med vanlig stemme eller «babystemme» (litt sånn jeg snakker med hunden😅), og hva i alle dager er samtaleemnene. Men noen av dere svarte at dette også går seg til, og man lærer underveis ut i fra hvilken alder eget barn er i. 

Og små barn spør jo om så mye, og hva skal man svare på de ulike spørsmålene. Vil dette også komme seg etterhvert? Jeg vet jo virkelig ikke svaret på alt. Var ute å gikk tur en dag og hørte et barn spørre sin mor om hvorfor himmelen er blå. Jeg har også helt sikkert spurt mine foreldre om hvorfor himmelen er blå, men jeg vet ikke svaret i voksen alder.

Jeg ser for mange slike spørsmål, og jeg er redd for å ikke kunne svare på alt barnet spør om.

Anonymkode: 86d8c...d83

[AnonymBruker]

Her var det slik for meg å. Kjente ingen unger, har aldri sittet barnevakt og såvidt holdt en unge 😅 har egentlig aldri vært interessert i barnegreier og hatt null kunnskap om hva et barn trenger utenom en trygg oppvekst og riktig klær. Hørtes ikke lovende ut. 

Men det er kanskje noe som skjer i hodet når man blir gravid, fordi det gikk seg til hos meg 😊 er veldig interessert nå og skal faktisk begynne å jobbe i barnehage fordi jeg er så glad i unger 😂❤️ 

Anonymkode: 862ee...c30