Forsinket utvikling, men er det noe mer?

[AnonymBruker]

Har en sønn på snart 4år. Han var en veldig lettvint baby som smilte dagen lang og klaget nesten aldri. Merket når han var ett år at han hang etter jevnaldrende både på språkforståelse, finmotorisk og grovmotorisk. Med tiden merket jeg mer og mer at han hang etter også sosialt og med kommunikasjon, men siden utviklingen jo gikk fremover så tok det litt tid før jeg turte å kontakte ppt. Ppt har nettopp vurdert han etter en dag på besøk i barnehagen, de sier at han ligger helt i nedre del av normalområdet for sin alder, ikke noe mer enn det. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med denne tilbakemeldingen, rett og slett fordi jeg ser barn helt ned i toårsalderen som har bedre kontakt, blikkontakt, språk og språkforståelse enn min sønn (ja, jeg vet barn er forskjellige, men denne kontakten jeg får med andre toåringer er noe helt annet enn hva jeg får med min sønn og den har ikke blitt bedre med tiden). Det som bekymrer meg med han er at jeg føler han er veldig fjern og kognitivt ikke der han skal være. Han svarer svært sjeldent eller reagerer sjeldent i det hele tatt når andre mennesker tar kontakt, det er kun med mennesker som han kjenner godt og er 100% trygg på at han virker til å forstå at han skal svare når de snakker med han. Men selv jeg som mor opplever gjennomgående at jeg får svært dårlig kontakt - dvs han gir meg sjeldent denne gode blikkontakten og vi kan heller ikke ha en samtale hvor "ballen" går frem og tilbake mellom hvem som snakker.  Tåpelig eksempel, men: jeg sliter med å få han til å forstå enkle banale ting, hvis jeg spør han: Kan du fortelle meg hva bestefar heter? Så mistolker han ofte spørsmålet mitt for å være en "kommando" hvor jeg ber han om å stille meg selve spørsmålet, altså at han da svarer: "hva heter bestefar mamma?". Og når jeg sier; "nei, du skal svare meg, husker du ikke hva bestefar heter?". Da kan han svare med å fortsette å stille det samme spørsmålet, og hvor enn mye jeg forsøker å ordlegge meg annerledes så forstår han ikke at et spørsmål er noe HAN skal svare på. Det skal nevnes at han vet godt hva bestefaren heter, så der handler ikke om at han ikke vet selve svaret på spørsmålet. I andre tilfeller hvor jeg stiller han spørsmål, så kan han ofte bare stirre på meg med tomt blikk. Det virker ikke som han skjønner at det ligger ei forventning der at han skal svare. 

Ellers av symptomer så har han aldri vært et menneske som skal hevde seg, aldri stilt spørsmål som "hvorfor det?" eller "hva er det/hva heter det?", han virker ikke å reflektere over ting og livet generelt, han bare lever i det, har ingen formening om det er vanlig ukedag eller helg, han har aldri gjort noe for å dra oppmerksomhet mot seg eller gjort noe for å få skryt, han har svært dårlig selvtillit i form av at han får sammenbrudd hele tiden hvis han ikke mestrer noe med en gang (vi foreldre har alltid skrytt og oppmuntret han og leker mye med han så vi kan ikke ta skylda for den), han misforstår også ofte vår foreldres gode intensjoner med å være onde intensjoner. Ja, han er et komplisert tilfelle, veldig vanskelig å forklare. Han kan også ofte misforstå i lek med andre barn. Det er generelt veldig vanskelig å kommunisere med han, jeg føler han ikke plukker opp kroppsspråket vårt, våre intensjoner, jeg må ofte sno og gni hodet for å forklare ting og få han til å sånn nogenlunde forstå og forklare med veldig barnslige ord. Ja, dette ble langt men.. Jeg er på tanken om dette kan være autisme, noen som har erfaringer? Han reagerer også svært dårlig på navnet sitt. Jeg måtte lære han i sommer at "når noen sier navnet ditt så må du svare ja", og det gjør han nå, men "ja'et" har liksom ikke med seg en forventning om at "mamma forsøkte å få kontakt med meg fordi hun har noe mer hun skulle si". Han sier "ja" og så forsvinner fokuset hans på noe annet igjen. Han pekte heller ikke, før han ble så gammel at jeg aktivt kunne lære han konseptet av å peke. Han er også helt opphengt i Hulken og har vært det siste året - ALT handler om han og han er med over alt. 

Anonymkode: a53c3...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Har en sønn på snart 4år. Han var en veldig lettvint baby som smilte dagen lang og klaget nesten aldri. Merket når han var ett år at han hang etter jevnaldrende både på språkforståelse, finmotorisk og grovmotorisk. Med tiden merket jeg mer og mer at han hang etter også sosialt og med kommunikasjon, men siden utviklingen jo gikk fremover så tok det litt tid før jeg turte å kontakte ppt. Ppt har nettopp vurdert han etter en dag på besøk i barnehagen, de sier at han ligger helt i nedre del av normalområdet for sin alder, ikke noe mer enn det. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med denne tilbakemeldingen, rett og slett fordi jeg ser barn helt ned i toårsalderen som har bedre kontakt, blikkontakt, språk og språkforståelse enn min sønn (ja, jeg vet barn er forskjellige, men denne kontakten jeg får med andre toåringer er noe helt annet enn hva jeg får med min sønn og den har ikke blitt bedre med tiden). Det som bekymrer meg med han er at jeg føler han er veldig fjern og kognitivt ikke der han skal være. Han svarer svært sjeldent eller reagerer sjeldent i det hele tatt når andre mennesker tar kontakt, det er kun med mennesker som han kjenner godt og er 100% trygg på at han virker til å forstå at han skal svare når de snakker med han. Men selv jeg som mor opplever gjennomgående at jeg får svært dårlig kontakt - dvs han gir meg sjeldent denne gode blikkontakten og vi kan heller ikke ha en samtale hvor "ballen" går frem og tilbake mellom hvem som snakker.  Tåpelig eksempel, men: jeg sliter med å få han til å forstå enkle banale ting, hvis jeg spør han: Kan du fortelle meg hva bestefar heter? Så mistolker han ofte spørsmålet mitt for å være en "kommando" hvor jeg ber han om å stille meg selve spørsmålet, altså at han da svarer: "hva heter bestefar mamma?". Og når jeg sier; "nei, du skal svare meg, husker du ikke hva bestefar heter?". Da kan han svare med å fortsette å stille det samme spørsmålet, og hvor enn mye jeg forsøker å ordlegge meg annerledes så forstår han ikke at et spørsmål er noe HAN skal svare på. Det skal nevnes at han vet godt hva bestefaren heter, så der handler ikke om at han ikke vet selve svaret på spørsmålet. I andre tilfeller hvor jeg stiller han spørsmål, så kan han ofte bare stirre på meg med tomt blikk. Det virker ikke som han skjønner at det ligger ei forventning der at han skal svare. 

Ellers av symptomer så har han aldri vært et menneske som skal hevde seg, aldri stilt spørsmål som "hvorfor det?" eller "hva er det/hva heter det?", han virker ikke å reflektere over ting og livet generelt, han bare lever i det, har ingen formening om det er vanlig ukedag eller helg, han har aldri gjort noe for å dra oppmerksomhet mot seg eller gjort noe for å få skryt, han har svært dårlig selvtillit i form av at han får sammenbrudd hele tiden hvis han ikke mestrer noe med en gang (vi foreldre har alltid skrytt og oppmuntret han og leker mye med han så vi kan ikke ta skylda for den), han misforstår også ofte vår foreldres gode intensjoner med å være onde intensjoner. Ja, han er et komplisert tilfelle, veldig vanskelig å forklare. Han kan også ofte misforstå i lek med andre barn. Det er generelt veldig vanskelig å kommunisere med han, jeg føler han ikke plukker opp kroppsspråket vårt, våre intensjoner, jeg må ofte sno og gni hodet for å forklare ting og få han til å sånn nogenlunde forstå og forklare med veldig barnslige ord. Ja, dette ble langt men.. Jeg er på tanken om dette kan være autisme, noen som har erfaringer? Han reagerer også svært dårlig på navnet sitt. Jeg måtte lære han i sommer at "når noen sier navnet ditt så må du svare ja", og det gjør han nå, men "ja'et" har liksom ikke med seg en forventning om at "mamma forsøkte å få kontakt med meg fordi hun har noe mer hun skulle si". Han sier "ja" og så forsvinner fokuset hans på noe annet igjen. Han pekte heller ikke, før han ble så gammel at jeg aktivt kunne lære han konseptet av å peke. Han er også helt opphengt i Hulken og har vært det siste året - ALT handler om han og han er med over alt. 

Anonymkode: a53c3...d8b

Kanskje spør om PPT kan sende ham til BUPA for utredning for årsaken bak utviklingsavvik?

Kan være alt fra autisme til ADHD bak dette. 

Anonymkode: 81b28...1ba

[AnonymBruker]

Ingen erfaring, men syns det er veldig rart at barnehagen ikke har tatt opp dette før. Tenker det å bli henvist videre vil være lurt. Kan jo bare sammenligne med min 3-åring, men høres helt klart ut som det er noe som ikke stemmer

Anonymkode: afd4f...b7a

[AnonymBruker]

Ville bedt om møte med bhg og PPT der du legger frem bekymringene og ber om at de enten henviser han til utredning eller følger han tettere. En eg kjenner fekk nett vite at datteren på fem år ikke forstår setninger på over 3-4 ord. Da fallt alle brikkene på plass på hvorfor det ble vanskelig for hun å forstå andre og samspille med andre. De ble rådet til p gi en kort og konkret beskjed om gangen. Kanskje prøve det? Foreksempel "hva heter bestefar". "Kle på jakken din" "ta på skoa" osv. Det har gjort stor forkjell hos henne. 

Anonymkode: f0cc8...6c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kanskje spør om PPT kan sende ham til BUPA for utredning for årsaken bak utviklingsavvik?

Kan være alt fra autisme til ADHD bak dette. 

Anonymkode: 81b28...1ba

Ts her. Er det PPT som sender henvisning? Forsto det slik at det må via fastlegen. ADHD forbinder jeg med barn som er hyperaktiv, min sønn er veldig lite hyper, tvert om. Men det kan kanskje ADD? (Har ikke satt meg så godt inn i det). 

Anonymkode: a53c3...d8b

[AnonymBruker]

Skal ppt følge ham opp videre, eller hva er planen deres? Jeg syns du bør lytte til din egen bekymring og be om et nytt møte med dem og kreve mer oppfølging, at de legger en plan osv. 

Anonymkode: bdffc...723

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Skal ppt følge ham opp videre, eller hva er planen deres? Jeg syns du bør lytte til din egen bekymring og be om et nytt møte med dem og kreve mer oppfølging, at de legger en plan osv. 

Anonymkode: bdffc...723

Nei, de skal ikke følge han opp. Jeg spurte om han fikk noe form for tilrettelegging, men da var svaret at han ikke trengte det fordi det var så flott en barnehage. Men hva mener du med mer oppfølging? At de gjør en grundigere observasjon? Jeg har tenktå kontakte BUP, føler det blir neste naturlige steg. Er så sykt frustrert fordi INGEN andre i hans krets innrømmer at det er noe uvanlig ved han; han er bare sein, han er bare beskjeden, etc. Selv ikke hans far vil se at det er noe. Og så fikk jeg karret meg til en utredning fra PPT, men også der hvor kompetansen tilsynelatende skulle ligge, blir bekymringene mine avblåst. Jeg er helt utslitt av å kjempe og å rope til døve ører.. 

Anonymkode: a53c3...d8b

[AnonymBruker]

Høres helt ut som min sønn. Fant dere ut av om det var noe mere enn forsinket utvikling? 

Anonymkode: f2d1f...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2022 den 0.09):

Har en sønn på snart 4år. Han var en veldig lettvint baby som smilte dagen lang og klaget nesten aldri. Merket når han var ett år at han hang etter jevnaldrende både på språkforståelse, finmotorisk og grovmotorisk. Med tiden merket jeg mer og mer at han hang etter også sosialt og med kommunikasjon, men siden utviklingen jo gikk fremover så tok det litt tid før jeg turte å kontakte ppt. Ppt har nettopp vurdert han etter en dag på besøk i barnehagen, de sier at han ligger helt i nedre del av normalområdet for sin alder, ikke noe mer enn det. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med denne tilbakemeldingen, rett og slett fordi jeg ser barn helt ned i toårsalderen som har bedre kontakt, blikkontakt, språk og språkforståelse enn min sønn (ja, jeg vet barn er forskjellige, men denne kontakten jeg får med andre toåringer er noe helt annet enn hva jeg får med min sønn og den har ikke blitt bedre med tiden). Det som bekymrer meg med han er at jeg føler han er veldig fjern og kognitivt ikke der han skal være. Han svarer svært sjeldent eller reagerer sjeldent i det hele tatt når andre mennesker tar kontakt, det er kun med mennesker som han kjenner godt og er 100% trygg på at han virker til å forstå at han skal svare når de snakker med han. Men selv jeg som mor opplever gjennomgående at jeg får svært dårlig kontakt - dvs han gir meg sjeldent denne gode blikkontakten og vi kan heller ikke ha en samtale hvor "ballen" går frem og tilbake mellom hvem som snakker.  Tåpelig eksempel, men: jeg sliter med å få han til å forstå enkle banale ting, hvis jeg spør han: Kan du fortelle meg hva bestefar heter? Så mistolker han ofte spørsmålet mitt for å være en "kommando" hvor jeg ber han om å stille meg selve spørsmålet, altså at han da svarer: "hva heter bestefar mamma?". Og når jeg sier; "nei, du skal svare meg, husker du ikke hva bestefar heter?". Da kan han svare med å fortsette å stille det samme spørsmålet, og hvor enn mye jeg forsøker å ordlegge meg annerledes så forstår han ikke at et spørsmål er noe HAN skal svare på. Det skal nevnes at han vet godt hva bestefaren heter, så der handler ikke om at han ikke vet selve svaret på spørsmålet. I andre tilfeller hvor jeg stiller han spørsmål, så kan han ofte bare stirre på meg med tomt blikk. Det virker ikke som han skjønner at det ligger ei forventning der at han skal svare. 

Ellers av symptomer så har han aldri vært et menneske som skal hevde seg, aldri stilt spørsmål som "hvorfor det?" eller "hva er det/hva heter det?", han virker ikke å reflektere over ting og livet generelt, han bare lever i det, har ingen formening om det er vanlig ukedag eller helg, han har aldri gjort noe for å dra oppmerksomhet mot seg eller gjort noe for å få skryt, han har svært dårlig selvtillit i form av at han får sammenbrudd hele tiden hvis han ikke mestrer noe med en gang (vi foreldre har alltid skrytt og oppmuntret han og leker mye med han så vi kan ikke ta skylda for den), han misforstår også ofte vår foreldres gode intensjoner med å være onde intensjoner. Ja, han er et komplisert tilfelle, veldig vanskelig å forklare. Han kan også ofte misforstå i lek med andre barn. Det er generelt veldig vanskelig å kommunisere med han, jeg føler han ikke plukker opp kroppsspråket vårt, våre intensjoner, jeg må ofte sno og gni hodet for å forklare ting og få han til å sånn nogenlunde forstå og forklare med veldig barnslige ord. Ja, dette ble langt men.. Jeg er på tanken om dette kan være autisme, noen som har erfaringer? Han reagerer også svært dårlig på navnet sitt. Jeg måtte lære han i sommer at "når noen sier navnet ditt så må du svare ja", og det gjør han nå, men "ja'et" har liksom ikke med seg en forventning om at "mamma forsøkte å få kontakt med meg fordi hun har noe mer hun skulle si". Han sier "ja" og så forsvinner fokuset hans på noe annet igjen. Han pekte heller ikke, før han ble så gammel at jeg aktivt kunne lære han konseptet av å peke. Han er også helt opphengt i Hulken og har vært det siste året - ALT handler om han og han er med over alt. 

Anonymkode: a53c3...d8b

Eeg kan virke som abcens, da blir de borte i sekunder i enkelte tider lenger.

Forlang eeg fra legen.  Det vil da vise om det er aktivitet. Hvis det er epilepsi kan de gi svar på en del av tingene. Ofte må en ha søvn eeg og døgn eeg også

Anonymkode: bd554...df5

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt om at fastlege hadde henvist til eeg. Det at barne faller ut kan være epilepsi.  Ved epilepsi vil en også henge fort etter , miste beskjeder ikke få med seg beskjeder. Språkvansker  enkelte slitt motorisk. Og desverre kan både bup og ppt for lite om dette. Epilepsi betyr ikke at en ser anfall som ved kramper, det kan være aktivitet i hjernen, anfall en ikke ser osv

Anonymkode: bd554...df5

[AnonymBruker]

Bekymringen min tok overhånd tilslutt, så jeg kontaktet BUP og fikk han utredet der. Konklusjonen var en helt normal gutt, bare litt sein (men langt ifra utenfor noe normalområde). Jeg har jobbet mye med språk hjemme, samt at jeg forsøker å være observant og veilede han godt i lek med andre, tar meg god tid til å svare på spørsmål han har samt forklare hvordan ting henger sammen og om livet generelt. Jobber også med språket, dvs er obs i hverdagen på at han trenger litt mer bekreftelse og repetisjon på setninger. Bruker også mye tid på å bygge selvtillit og få han til å reflektere sunt over sine "prestasjoner" og "nederlag". Det har skjedd en enorm utvikling det siste året, bekymringen min er ikke der lenger - det hadde jeg aldri trodd da jeg skrev dette innlegget. Lærdommen er: barn utvikler seg så ekstremt ulikt, vi må se hvert barn og tilpasse oss deretter. Hos BUP forklarte de hva man kunne se etter om man var bekymret. De fortalte bl.a. at sjenanse var et sunt tegn og forventet hos barn i større eller mindre grad. Måten man brukte blikket på er også av betydning, klarer de å plukke opp enkle sosiale gester, osv. 

Anonymkode: a53c3...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Bekymringen min tok overhånd tilslutt, så jeg kontaktet BUP og fikk han utredet der. Konklusjonen var en helt normal gutt, bare litt sein (men langt ifra utenfor noe normalområde). Jeg har jobbet mye med språk hjemme, samt at jeg forsøker å være observant og veilede han godt i lek med andre, tar meg god tid til å svare på spørsmål han har samt forklare hvordan ting henger sammen og om livet generelt. Jobber også med språket, dvs er obs i hverdagen på at han trenger litt mer bekreftelse og repetisjon på setninger. Bruker også mye tid på å bygge selvtillit og få han til å reflektere sunt over sine "prestasjoner" og "nederlag". Det har skjedd en enorm utvikling det siste året, bekymringen min er ikke der lenger - det hadde jeg aldri trodd da jeg skrev dette innlegget. Lærdommen er: barn utvikler seg så ekstremt ulikt, vi må se hvert barn og tilpasse oss deretter. Hos BUP forklarte de hva man kunne se etter om man var bekymret. De fortalte bl.a. at sjenanse var et sunt tegn og forventet hos barn i større eller mindre grad. Måten man brukte blikket på er også av betydning, klarer de å plukke opp enkle sosiale gester, osv. 

Anonymkode: a53c3...d8b

Tusen takk for svar. Kom bare over tråden og synes det hørtes helt ut som min sønn på litt over 3 år, og har selv kontaktet ppt, men de synes ikke vi trenger å gå videre med noe utredning. Hvertfall ikke enda. Han har fått inn en spesialpedagog 2 timer i uken fra høsten får å hjelpe han med lek , men dette var det eneste området de mente på at han var litt under normal området på.  

Anonymkode: f2d1f...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2022 den 11.47):

Ts her. Er det PPT som sender henvisning? Forsto det slik at det må via fastlegen. ADHD forbinder jeg med barn som er hyperaktiv, min sønn er veldig lite hyper, tvert om. Men det kan kanskje ADD? (Har ikke satt meg så godt inn i det). 

Anonymkode: a53c3...d8b

BUP er 2. linje i helsevesenet og det er 1. linje som henviser dit, dvs fastlegen. 
PPT er ikke helsevesenet. 

Anonymkode: 5e663...4db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Bekymringen min tok overhånd tilslutt, så jeg kontaktet BUP og fikk han utredet der. Konklusjonen var en helt normal gutt, bare litt sein (men langt ifra utenfor noe normalområde). Jeg har jobbet mye med språk hjemme, samt at jeg forsøker å være observant og veilede han godt i lek med andre, tar meg god tid til å svare på spørsmål han har samt forklare hvordan ting henger sammen og om livet generelt. Jobber også med språket, dvs er obs i hverdagen på at han trenger litt mer bekreftelse og repetisjon på setninger. Bruker også mye tid på å bygge selvtillit og få han til å reflektere sunt over sine "prestasjoner" og "nederlag". Det har skjedd en enorm utvikling det siste året, bekymringen min er ikke der lenger - det hadde jeg aldri trodd da jeg skrev dette innlegget. Lærdommen er: barn utvikler seg så ekstremt ulikt, vi må se hvert barn og tilpasse oss deretter. Hos BUP forklarte de hva man kunne se etter om man var bekymret. De fortalte bl.a. at sjenanse var et sunt tegn og forventet hos barn i større eller mindre grad. Måten man brukte blikket på er også av betydning, klarer de å plukke opp enkle sosiale gester, osv. 

Anonymkode: a53c3...d8b

Du er en god forelder!

Anonymkode: 5e663...4db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Bekymringen min tok overhånd tilslutt, så jeg kontaktet BUP og fikk han utredet der. Konklusjonen var en helt normal gutt, bare litt sein (men langt ifra utenfor noe normalområde). Jeg har jobbet mye med språk hjemme, samt at jeg forsøker å være observant og veilede han godt i lek med andre, tar meg god tid til å svare på spørsmål han har samt forklare hvordan ting henger sammen og om livet generelt. Jobber også med språket, dvs er obs i hverdagen på at han trenger litt mer bekreftelse og repetisjon på setninger. Bruker også mye tid på å bygge selvtillit og få han til å reflektere sunt over sine "prestasjoner" og "nederlag". Det har skjedd en enorm utvikling det siste året, bekymringen min er ikke der lenger - det hadde jeg aldri trodd da jeg skrev dette innlegget. Lærdommen er: barn utvikler seg så ekstremt ulikt, vi må se hvert barn og tilpasse oss deretter. Hos BUP forklarte de hva man kunne se etter om man var bekymret. De fortalte bl.a. at sjenanse var et sunt tegn og forventet hos barn i større eller mindre grad. Måten man brukte blikket på er også av betydning, klarer de å plukke opp enkle sosiale gester, osv. 

Anonymkode: a53c3...d8b

Så bra å høre hvor fint det går!!

Jobber selv med ett barn med lignende vansker og håper på en lignende utvikling.

Anonymkode: f8913...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så bra å høre hvor fint det går!!

Jobber selv med ett barn med lignende vansker og håper på en lignende utvikling.

Anonymkode: f8913...aba

Du virker forresten veldig reflektert, klok og god på å legge til rette for utvikling❤️

Anonymkode: f8913...aba