Hvordan fortelle familie at man er ufrivillig barnløs?

[AnonymBruker]

Noen som har noen gode råd? Vi har prøvd i 2,5 år, og skal nå igang med IVF. Bør vi fortelle familien? Isåfall hvordan?

Anonymkode: e2302...3a8

[AnonymBruker]

Spørs jo på båndene dere har. Jeg hadde nok ikke vært komfortabel med å dele det med andre enn min mor (og evt svigers om samboer ønsket). Dette fordi min mor hadde vært en god støtte. Resten hadde bare blitt masete om det

Anonymkode: 3b7f2...453

[AnonymBruker]

Begynn med å fortelle det til mammaen din. Så kan dere snakkes om hvordan dere kan fortelle det videre ❤️

Anonymkode: 3a1d8...1e5

[Maestro]

Hos oss, kan jeg si sånn til hele familien. 🧡

Men mamma først, om jeg hadde vært i den situasjonen 🧡

[Laban]

Redigert

Endret 9. november 2022 av Laban
Feil post

[AnonymBruker]

Min bror og svigerinne fortalte det til oss, da de skulle i gang med IVF etter prøving ca like lenge som dere. Jeg er veldig nærme min svigerinne og hun angret på at hun ikke hadde fortalt det til sine nærmeste tidligere, da hun følte det ga en veldig god støtte å ha noen å ventilere til og søke støtte og trøst hos. Jeg tror ikke du kommer til å angre på at du deler.

Hadde det vært meg hadde jeg startet med moren min, siden jeg er veldig nærme henne.

 

Ikke lik situasjon, men jeg og samboer fortalte ingen at vi prøvde å få barn, så ble jeg gravid etter ca et halvt år, nærmet oss endelig uke 12 uten at noen visste noe (og de 12 ukene føltes jo som evigheter) også mistet vi like etter vi fortalte familien om graviditeten. Var veldig deilig da å kunne dele at vi hadde mistet og også veldig deilig da jeg ble gravid igjen å bare fortelle det i det vi fant det ut, i stedet for å gå å bekymre meg i 12 uker +++ uten å ha noen å dele tankene mine med noen andre enn samboer. 

Anonymkode: 29633...a8e

[Summeer]

Vi var åpne med de nærmeste da vi passerte 1,5 år med prøving. Det gikk plutselig for oss etter litt over to år, jeg har endometriose, men ikke påvist vev som " lå iveien". Fikk så ett barn til rett etterpå, så noe ble renset opp i systemet av å gå gjennom et svangerskap og fødsel.

[AnonymBruker]

Det viktigste er hva dere kjenner er best selv. Og som andre sier, det kommer an på relasjonen til familiemedlemmene. 

Vi var åpne om det da vi begynte med IVF, men jeg husker ikke akkurat hvordan vi sa det mer. Det kom vel mest frem naturlig i samtalen, fremfor at vi satte oss ned med noen og fortalte om det. For meg var det veldig godt å fortelle det, for det var mange som spurte om/når vi skulle ha barn eller kommenterte som faren min "jaja, jeg blir visst aldri bestefar, jeg". Å si at vi skulle i gang med IVF førte til støtte og forståelse og slutt på mas. Andre igjen kan nok oppleve at det blir mere mas.

Vi hadde stort sett ikke lyst til å informere alle rundt om detaljer i IVF-forsøkene eller når jeg skulle teste og finne ut om jeg var gravid. Men det sa vi bare i fra om, at hvis jeg ble gravid så skulle de få vite om det, og det respekterte de. Moren min og svigersøster spurte om detaljer, men det var greit, jeg opplevde det som oppriktig interesse, og ba dem ikke slutte med det. 

 

Anonymkode: 2982d...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Noen som har noen gode råd? Vi har prøvd i 2,5 år, og skal nå igang med IVF. Bør vi fortelle familien? Isåfall hvordan?

Anonymkode: e2302...3a8

Kun basert på egen erfaring, hadde jeg holdt helt tett. Tidligere trodde jeg at jeg måtte dele alt. Har innsett at feks. at enkelte menn deler minimalt, og jeg ser mange fordeler med å være privat.

Det er mindre stressende. Skulle du angre deg for ikke å ha fortalt, kan du fortelle, men ikke motsatt.

Informsjon i feil hender kan brukes i mot deg.

Andre vil spekulere i livet ditt, mer enn du kanskje ønsker.

Informasjonen i feil hender kan fungere som kaffemat i venninnemiddager du ikke selv er invitert til

Det kan ødelegge karrieren din ( brukes mit deg)

Svært konsetvative mennesker kan tenke at du/ barna dine er annenrangs

Plutselig er identiteten din knyttet til infertilitet, og det er det som folk tenker på når de ser deg. Kommer det barn, vil barnet alltid være assosiert med den lange prosessen til mål. Er det i tillegg ivf, får barnet prøverørsstempel.

Det spekuleres i hva du kan ha gjort for å være infertil. Var det festrøykingen? Overvekt? Alder? Innavl? You name it

Jeg er nok ekstra paranoid. Jeg hadde ikke delt. Men du vil oppleve mer støtte fra de som bryr seg om deg dersom du er åpen

 

Anonymkode: 724a7...f75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kun basert på egen erfaring, hadde jeg holdt helt tett. Tidligere trodde jeg at jeg måtte dele alt. Har innsett at feks. at enkelte menn deler minimalt, og jeg ser mange fordeler med å være privat.

Det er mindre stressende. Skulle du angre deg for ikke å ha fortalt, kan du fortelle, men ikke motsatt.

Informsjon i feil hender kan brukes i mot deg.

Andre vil spekulere i livet ditt, mer enn du kanskje ønsker.

Informasjonen i feil hender kan fungere som kaffemat i venninnemiddager du ikke selv er invitert til

Det kan ødelegge karrieren din ( brukes mit deg)

Svært konsetvative mennesker kan tenke at du/ barna dine er annenrangs

Plutselig er identiteten din knyttet til infertilitet, og det er det som folk tenker på når de ser deg. Kommer det barn, vil barnet alltid være assosiert med den lange prosessen til mål. Er det i tillegg ivf, får barnet prøverørsstempel.

Det spekuleres i hva du kan ha gjort for å være infertil. Var det festrøykingen? Overvekt? Alder? Innavl? You name it

Jeg er nok ekstra paranoid. Jeg hadde ikke delt. Men du vil oppleve mer støtte fra de som bryr seg om deg dersom du er åpen

 

Anonymkode: 724a7...f75

Tillegginfo: Min familie er ikke like flinke til å holde tett. Så dette er kun potensielle ulemper ved at at andre sitter på denne informasjonen om deg

Anonymkode: 724a7...f75

[AnonymBruker]

Vi delte det med våre familier med en gang vi startet prosessen. De ble også løpende informert underveis gjennom mange, mange, nedturer og til slutt en opptur. Vi delte det også med venner på begge sider, jeg nok med flere enn min samboer. Sjefen min ble informert tidlig, for det var lettest for meg å spille med åpne kort hvis jeg plutselig ble fraværende fordi det kunne innebære fravær på viktige tidspunkt hvor nesten ingen grunn for fravær er god nok (dette er satt på spissen, men som del av en ledergruppe er det mye som er «obligatorisk». 
 

Dette var det som var riktig for oss, vi er nær begge familier, og visste at vi bare ville få støtte. Vi har også begge søsken på hver side som har gått gjennom ivf, så dette var ikke noen nytt i noen familier. Men her må man jo bare gjøre egne vurderinger. 

Anonymkode: 76e87...97a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det beste er å si det som det er. Det er ingen metode som er riktig eller sånn. Man kjenner sin egen familie best. 

Min familie vet heldigvis at jeg har endometriose, så jeg er litt mer sånn "hvis jeg får barn" enn "når jeg får barn" og sier ofte at det er ingen selvfølge at vi kan få barn. Sånn at hvis jeg må si at vi har prøvd å få barn uten hell vet jeg at de er forståelsesfull ovenfor det. De snakker om at man kan jo adoptere og at man blir jo like glad i adopsjonsbarn, og det er jeg helt enig i, men det er jo veldig dyrt og en lang prosess. 

Anonymkode: bfced...8b4

[AnonymBruker]

Med hans ventet vi til en gang de var på besøk, uten at det var en veldig viktig anledning. Og fortalte dem det sammen. Med mine valgte jeg en gang jeg bare var innom en tur. Er også jeg som har informert søsken, men dette har vi gjort ved "behov". For eksempel når jeg merker at søstera mi har fanget opp noe, når jeg visste svigermor ikke ville klare å holde kjeft til egen datter, og når min brors samboer absolutt måtte mase om når barna kom hver gang vi møttes. 

Jobben og en nær venninne som hadde vært gjennom det samme visste det lenge før familie fikk vite det. Så jeg har nok alltid informert fordi det er "greit for folk å vite", ikke fordi jeg føler det er viktig informasjon i deres liv. 

I etterkant er jeg utrolig glad for at jeg holdt tett så godt jeg kunne. Det er ikke noe andre trenger å vite, og mange har en tendens til å blande seg, og komme med idiotiske råd. 

Anonymkode: a19fc...53f

[Pia 51 år]

Hei. Har vært der og har nok fortrengt det dessverre. Må tenke litt...(fortsatt ufrivillig barnløs) Jeg havnet i allefall på sykehuset med akutter smerter dessverre så da fjernet de begge eggledere og 1 1/2 eggstokk. Da fortalte jeg det sikkert bare rett ut... husker ikke. Hodet mitt var nok langt borte. Men, mener å huske at jeg hadde med en brosjyre fra sykehuset som jeg delte med mine foreldre. Her kan dere lese om hva jeg har vært med på og hva det betyr... Grunnen til at jeg måtte opperere var endometriose. Har operert 4 gng på 10 år fra jeg var 30-40 år. Lykke til ❤️

Endret 10. november 2022 av Pia 51 år

[Pia 51 år]

Tenker kanskje også om du er litt nervøs, begynn med å spørre feks. din mor

_ Når startet dere med å tenke på barn? osv Da er du i gang, vi er jo alle ulike

 

Endret 10. november 2022 av Pia 51 år

[Pia 51 år]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kun basert på egen erfaring, hadde jeg holdt helt tett. Tidligere trodde jeg at jeg måtte dele alt. Har innsett at feks. at enkelte menn deler minimalt, og jeg ser mange fordeler med å være privat.

Det er mindre stressende. Skulle du angre deg for ikke å ha fortalt, kan du fortelle, men ikke motsatt.

Informsjon i feil hender kan brukes i mot deg.

Andre vil spekulere i livet ditt, mer enn du kanskje ønsker.

Informasjonen i feil hender kan fungere som kaffemat i venninnemiddager du ikke selv er invitert til

Det kan ødelegge karrieren din ( brukes mit deg)

Svært konsetvative mennesker kan tenke at du/ barna dine er annenrangs

Plutselig er identiteten din knyttet til infertilitet, og det er det som folk tenker på når de ser deg. Kommer det barn, vil barnet alltid være assosiert med den lange prosessen til mål. Er det i tillegg ivf, får barnet prøverørsstempel.

Det spekuleres i hva du kan ha gjort for å være infertil. Var det festrøykingen? Overvekt? Alder? Innavl? You name it

Jeg er nok ekstra paranoid. Jeg hadde ikke delt. Men du vil oppleve mer støtte fra de som bryr seg om deg dersom du er åpen

 

Anonymkode: 724a7...f75

Kjente meg igjen på mange punkter her. Husker også at jeg hadde en liten notisbok hvor jeg skrev ned alle unnskyldningene jeg kunne bruke i festlige lag osv. Men jeg brukte vel mest når andre maste om barn så sa jeg- vi får se da vet du! eller Kanskje en vakker dag? 

Unnskyldninger til fest trur jeg er lettere i dag, da det er populært å ikke drikke samt være sjåfør.. Men absolutt ikke morsomt

[AnonymBruker]

Pia 51 år skrev (11 minutter siden):

Kjente meg igjen på mange punkter her. Husker også at jeg hadde en liten notisbok hvor jeg skrev ned alle unnskyldningene jeg kunne bruke i festlige lag osv. Men jeg brukte vel mest når andre maste om barn så sa jeg- vi får se da vet du! eller Kanskje en vakker dag? 

Unnskyldninger til fest trur jeg er lettere i dag, da det er populært å ikke drikke samt være sjåfør.. Men absolutt ikke morsomt

Det med alkohol er ikke lett. Vet andre at en sliter med å bli gravid, opplevde jeg at de som visste litt om dette ba meg stresse ned litt. Jeg måtte ikke være så hysterisk for "Helene" kjente faktisk et par som ble utredet for det samme, og de drakk jo! Det hadde jo legen sagt var greit, og med mitt stressnivå var det jo ikke rart kroppen gikk i lås. Jeg merket også at en venninne til av oss satt ryst ved hennes side, og jeg tenkte at dette var noe de hadde snakket om, tenkt på, som endelig fikk utløp. Måtte forklare henne at du må ha opplevd dette for å "dømme".

Etter å ha mistet sa min mor " kanskje det ikke er meningen at du skal bli gravid". 

Alle sa helt feil ting🤒

Uansett hva jeg sa, skulle andre komme med idiotiske meninger. Og alkohol ble så vanskelig at jeg måtte avstå fra fest. Hadde jeg holdt hele gravidproblematikken for meg selv, kunne jeg ha sagt at jeg har gjort livsstilendringer for en periode, uten å bli dømt

Anonymkode: 724a7...f75