Hva er det som feiler meg?

[AnonymBruker]

Hei, jeg skal prøve å ikke gjøre dette så klagete fordi jeg vet ting kunne vært veldig mye verre. Men akkurat nå føles alt litt håpløst og siden jeg er litt dårlig på å snakke om følelser skriver jeg her. 

Jeg er 29 år og nyutdannet, og ny i en jobb jeg alltid har drømt om. Har tatt en 5-årig master og før det tok jeg opp fag for å komme inn på studiet. Jeg har alltid hatt et mål, og har jobbet hardt gjennom studiet for å få toppkarakterer i alle fag.  Har satt et enormt stort press på meg selv, og vært mye stresset. Har vært lite tid til annet enn skole og jobb. Jeg har alltid tenkt at alt blir bra når jeg får meg jobb og kommer meg ut i arbeidslivet, at da vil alt løse seg. Jeg skjønner jo nå at det var helt feil tankegang. Skjønner også at det ikke er jobben som er problemet, men meg. Det er ikke alt som er så utfordrende og spennende som jeg kanskje hadde tenkt, men jeg har jo forstått at det ikke er slik at hver dag skal være det. Merker også at jeg snakker stygt til meg selv, og får tanker om jeg egentlig passer til jobben, om jeg er den personen de trodde de ansatte osv. Har alltid brydd meg veldig mye om hva andre synes om meg, så har vel også gått opp for meg at jeg ikke har så god selvfølelse som jeg trodde jeg hadde. 

Har nettopp flyttet tilbake til hjembyen min, noe jeg har gledet meg veldig til. Men ting er ikke det samme lenger. Noen har flyttet vekk, folk er opptatt med sitt og noen har man vokst fra og mistet kontakten med. Selv om jeg har flere gode venner kjenner jeg på en følelse av ensomhet og en slags sorg over at ting ikke var som før. Jeg bekymrer meg mye for hvordan fremtiden vil se ut, om jeg for eksempel kommer til å føle meg ensom for alltid.. Den siste måneden har jeg også følt for å trekke meg vekk fra de venninnene jeg har, fordi jeg føler de ikke forstår meg, selv om jeg ikke en gang gir de en sjanse eller mulighet til å kunne gjøre det. Skjønner selv at det ikke gir mening.. Samboeren studerer fremdeles på sisteåret sitt, så er ekstremt mye skole og jeg føler meg mye alene. 

Jeg har alltid bekymret meg mye, men føler at bekymringene nå har tatt helt overhånd. Bekymrer meg mye for at noen jeg er glad i skal bli alvorlig syk eller dø, at jeg selv skal bli syk, og får også tanker om jeg og samboeren egentlig er en god match. Hva hvis vi ikke har like nok interesser til å holde sammen et helt liv? Hva hvis vi får barn og så ender jeg opp med å bli såret, eller at det viser seg å være feil? Føler jeg er i alderen hvor jeg bør finne ut av slike ting, men føler jeg lager store problemer og bekymringer ut av bagateller uten at jeg hvordan jeg skal stoppe. Klarer ikke å si om det er bagateller eller ikke heller, for hvem vet egentlig det? Sånn her kan jeg holde på, og det er til å bli helt gal av. Tror jeg sliter med å takle usikkerhet. 

Jeg vet innerst inne at jeg har mye å være takknemlig og glad for i livet mitt. Jeg har en støttende og fin samboer, en fin familie, gode venninner, en bra jobb med høy startlønn. Jeg bare føler at jeg ikke klarer å se det og hater at jeg skal være så utakknemlig. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å snu det. Har frem til nå forsøkt å være sosial og aktiv, men nå føler jeg bare for å isolere meg. Går rundt med klump i magen og ubehag/stress i kroppen hele tiden, og har grått hver dag i over to uker. Har begynt å sove dårlig. Når jeg får slike tanker om for eksempel forholdet mitt blir jeg redd for at det betyr at vi må gjøre det slutt, og det blir jeg så lei meg av. Føles som jeg skyver vekk den ene personen som virkelig er der og forstår, og alt er bare et følelsesmessig kaos. Klarer ikke sette ord på hva som skjer med meg heller, og føler jeg ikke kan si det til noen fordi alle hele tiden forteller meg hvor heldig jeg er som har fått drømmejobben min. Er bare mye på en gang og jeg føler at jeg ikke klarer å tenke klart.. Noen råd eller noen som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: f80f4...c54

[AnonymBruker]

Selv uten å lese alt: 
Helt klassisk depresjon, flink-pike syndrom, og begynnende utbrenthet. 
Gå til fastlegen, og fortell det du skriver her. 
Spesielt dette med at du har begynt isolere deg, gråter ofte, klump i magen, dårlig søvn, og at det er for mye tankekjør. 

Og ja, det er veldig ofte vi som "har alt på stell, og er sååå heldige" som går på veggen å blir utbrent. 
Jeg tok ikke tegnene på alvor, og endte opp i 3 års sykemelding. Da var det plutselig ingen som kommenterte hvor heldig jeg var lengre... 

Anonymkode: 731aa...640

[AnonymBruker]

Tror du trenger noen å sortere dette sammen med, så start gjerne hos fastlegen. Evt privat psykolog, det høres ut som du kan ta deg råd til det en periode. Investering i egen livskvalitet.

Synes også at dette høres ut som starten på noe som kan bli enda vanskeligere for deg, og det kan være vanskelig å snu helt alene. Uten at jeg vil sette noe navn på det. Men veldig lurt å ta tak før du knekker helt sammen, da er veien tilbake mye kortere. Typisk at en begynner å krisemaksimere selv ting som egentlig er ok (som forholdet ditt..). 
 

Er det vanskelig å snakke, så skriv et brev lignende det du skrev i første innlegg. Da kan du og fastlegen/psykologen ha noe å ta utgangspunkt i. Synes du forklarer bra!

Lykke til ❤️

Anonymkode: 25997...264

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare, setter stor pris på det ❤️ Jeg skjønner at jeg må ta tak, sitter på jobb og sliter med å holde maska. Tenker det bare er et tidspunkt før alt sprekker hvis jeg fortsetter sånn her   Når jeg tenker meg om har jeg fått flere og flere signaler som jeg ikke bør ignorere, for eksempel at jeg har vært så og si kronisk tørr i munnen og mistet matlysten i en ukes tid nå.. Bare skjønner ikke hvorfor dette skal komme nå som jeg akkurat har startet å jobbe, hadde vært så mye bedre om jeg kunne deale med det mens jeg studerte og styrte hverdagen min selv.. 

Av en eller annen grunn sliter jeg også litt med tanken på å gå til psykolog uten at det er noe skikkelig alvorlig. Men hadde det vært en av mine venninner som vurderte det, hadde jeg jo rådet de til å gjøre det.. Man tenker bare så negativt når det gjelder en selv alltid.

Anonymkode: f80f4...c54

[AnonymBruker]

Høres ut for meg at du har en av de personlighetene som konstant og til en hver tid aldri blir fornøyd, og samtidig alltid er på let etter noe galt.. 

Hvorfor ikke bare leve livet, erkjenne at livet er ganske kjedelig til tider, samme med jobb og samboerpakka. Er det så galt så bytter du jobb og bytter kjæreste. Slik kan du holde på helt til du blir gammel. 

Anonymkode: b870c...6e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2022 den 12.03):

Selv uten å lese alt: 
Helt klassisk depresjon, flink-pike syndrom, og begynnende utbrenthet. 
Gå til fastlegen, og fortell det du skriver her. 
Spesielt dette med at du har begynt isolere deg, gråter ofte, klump i magen, dårlig søvn, og at det er for mye tankekjør. 

Og ja, det er veldig ofte vi som "har alt på stell, og er sååå heldige" som går på veggen å blir utbrent. 
Jeg tok ikke tegnene på alvor, og endte opp i 3 års sykemelding. Da var det plutselig ingen som kommenterte hvor heldig jeg var lengre... 

Anonymkode: 731aa...640

Ja, mange tror livet handler om å ha alt på stell.

Tror livet er "bra" fordi man har jobb, utdannelse og familie/mann.

Bra betyr jo å ha det bra med seg selv...føler du meningsløshet må du ta grep i livet. Mange lever etter forventningspresset i livet, dette skaper dårlig mental helse for mange. Å bruke mye tid på arbeidslivet og andre plikter er også farlig.

Vi får høre at vi har det bra fra andre, at vi skal være takknemlige, fortsette å gnage videre på tredemøllelivet.

Jeg brukte 2år på å bygge meg opp igjen, nå jobber jeg kun 50%. Klarer ikke mer, da klapper jeg sammen mentalt. Har 6års utdannelse, levde for jobben.

Anonymkode: e2fea...719

[AnonymBruker]

Eg syntest det hørest ut som du sliter med å slå deg til ro. Det viker som du mangle eit meiningsfullt sosialt fellesskap. 

Du er og nok litt deprimert. 

Prøv psykolog og bli meir sosial på fritida. 

Anonymkode: c3fbc...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2022 den 12.58):

Eg syntest det hørest ut som du sliter med å slå deg til ro. Det viker som du mangle eit meiningsfullt sosialt fellesskap. 

Du er og nok litt deprimert. 

Prøv psykolog og bli meir sosial på fritida. 

Anonymkode: c3fbc...0fd

Hvorfor sliter man med å slå seg til ro? Tusen takk for tipsene deres, jeg skal bestille time til psykolog og ta tak i dette. ❤️

Anonymkode: f80f4...c54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2022 den 12.03):

Selv uten å lese alt: 
Helt klassisk depresjon, flink-pike syndrom, og begynnende utbrenthet. 
Gå til fastlegen, og fortell det du skriver her. 
Spesielt dette med at du har begynt isolere deg, gråter ofte, klump i magen, dårlig søvn, og at det er for mye tankekjør. 

Og ja, det er veldig ofte vi som "har alt på stell, og er sååå heldige" som går på veggen å blir utbrent. 
Jeg tok ikke tegnene på alvor, og endte opp i 3 års sykemelding. Da var det plutselig ingen som kommenterte hvor heldig jeg var lengre... 

Anonymkode: 731aa...640

Kan man være sykemeldt i tre år?

Anonymkode: d2e00...3ab