ADHD i forhold

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med ei dame over litt over 4 år. Vi hadde det veldig fint i perioder, men etter hvert ble hennes stadig skiftende humør og voldsomme raserianfall så ille at jeg ikke turte å satse på et samboerskap. Forholdet brøt til slutt sammen pga av dette. Vi greide ikke å løse noen problemer da uenigheter alltid endte i voldsomme krangler og jeg fikk skylden for alt som var galt mellom oss.

På slutten av forholdet havnet hun hos psykolog pga andre problemer, men etter hvert begynte psykologen å mistenke at hun muligens har ADHD. Dette kan jo langt på vei forklare svingende humør, problemer med å regulere følelser osv. Jeg oppfordret henne til å gå videre med undersøkelser osv for å få dette bekreftet. Men så gikk forholdet til slutt i oppløsning før hun kom så langt.

Jeg har fremdeles sporadisk kontakt med henne og sier det samme. Få klarhet i om du har dette og få hjelp. Det kan gi deg et bedre liv og kanskje føre oss tilbake igjen. Dog mener hun at en slik diagnose ikke har noe med våre problemer å gjøre. Det er kun meg som var skylden til at ting gikk galt.

Er det noen som har erfaring med partnere, x-partnere med ADHD. Fant dere en vei ut av problemene eller er de en evig kamp?

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

Jeg var en skikkelig drama queen før jeg ble medisinert. Jeg ba om utredning av hensyn til min mann. 

Jeg fikk med meg hjem ADHD og bipolar 2. 

Jeg får Lamictal og har blitt veldig rolig. Jeg har det endelig bra. 

 

Anonymkode: ffccf...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg var en skikkelig drama queen før jeg ble medisinert. Jeg ba om utredning av hensyn til min mann. 

Jeg fikk med meg hjem ADHD og bipolar 2. 

Jeg får Lamictal og har blitt veldig rolig. Jeg har det endelig bra. 

 

Anonymkode: ffccf...1da

Kan jeg spørre hvordan forholdet var før du fikk behandling?

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

Aldri skyld aggresjon på noen lidelser, det er for farlig å bagatellisere og sjansen er stor for at disse er aggressive uansett om de får behandling eller ikke. Har vært i et forhold med raseriutbrudd og gjør aldri det igjen samme hva det kan komme av. Ikke heng fast i håpet om å få et destruktivt forhold til å funke 

Anonymkode: 30ed9...1db

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg sett hvordan ting har utartet seg hos dere, så jeg kan ikke svare for om diagnosen hennes er årsak til problemene deres, slik jeg tolker det som at hun tenker. (Det er forresten veldig lett for den med diagnose å tro at det er det partner mener, når det snakkes om hjelp, bedre liv og bedre forhold.)

 

Det jeg tror du mener, er at diagnosen/de ubehandlede symptomene er en forklaring på hvorfor det gikk galt. Der er jeg til dels enig med deg. De kan være med på å gjøre "vanlige" problem til litt større utfordringer, og det kreves rett og slett en annen forståelse og måte å samhandle på.

 

Jeg har adhd uoppmerksom type, mannen på 11 året har adhd hyperaktiv type. (Alle tre typer kalles adhd nå. Adhd uoppmerksom type har også blitt kalt add.) Noen symptomer har vi felles, et par symptomer er stikk motsatte(har mye med hovedtype av diagnosen å gjøre), og noen er "bare" individuelle. Han hadde diagnosen som barn og ble utredet igjen i voksen alder. Jeg ble utredet i voksen alder, kort etter hans andre utredning. Nå går vi på medisiner begge to, og jeg har med årene fått en økt forståelse av hvordan han funker. Han virker ikke like villig til å lese seg opp selv, men det hjelper at jeg nå skjønner mer selv hva som skjer med meg, og klarer å sette ord på det. Men det tok meg seks år før jeg skjønte at adhd var mer enn "bare rastløs", såå ... Jeg får gi ham like lang tid, tenker jeg. Og så har vi begge hver sin bagasje fra både dysfunksjonell familie og vanskelig barndom. 

 

Kan ikke skrive så mye nå, men det vi begge merker av medisinen er at det blir stillere i hodet, og at arbeidsminnet bedres litt. (Det som gjør at du klarer å eksempelvis huske et nummer lenge nok til å taste det eller skrive det ned, eller rekkefølgen på en prosedyre lenge nok til å utføre punktene i riktig rekkefølge.) Da fremstår vi også mer tålmodige, blant annet, og vi slipper det folk kaller "slurvefeil". Hos meg klarer jeg lettere å finne/få ut ordene, som igjen letter kommunikasjonen til en viss grad. Den kroppslige hyperaktiviteten hans blir roet litt ned, sånn at han lettere klarer å hvile når han er sliten. Fortsatt kan det av og til virke som at jo mer sliten han er, jo mer jobber ham, men forskjellen er merkbar. Jeg har problemer med å komme i gang og i det hele tatt få gjort ting pga for lite energi(hypoaktiv, for lite aktiv), og der hjelper medisinen meg på flere måter til å få mer energi/være mer våken og tilstede, og å holde fokuset der det skal være til riktig tid. Jeg er heller ikke fullt så mentalt/psykisk utslitt på kvelden, siden jeg slipper å bruke så mye mental energi på å sortere alle distraksjonene og inntrykkene(ref "stillere i hodet" som nevnt før).

 

Kan heller skrive mer senere. 🙂

Anonymkode: 3b290...42e

[AnonymBruker]

Jeg fikk aspergers-diagnosen etter at jeg og mannen var blitt sammen. Det er ikke noe medisiner mot det.. dessverre. 

Men for oss var det godt at mannen nå skjønte litt mer av hva det var som plaget meg, og hvorfor. Han fikk lese om diagnosen, og fikk da mer forståelse for hva som var vanskelig for meg, så han kunne støtte meg og hjelpe meg med det jeg trengte, heller enn å bare bli frustrert og sint på meg for noe jeg hadde mye dårligere forutsetninger enn ham å takle. 

Nå er han for eksempel flink til å ta hensyn til at jeg er ekstremt lydsensitiv, og skjønner at hjernen min rett og slett prosesserer lyd annerledes enn hjernen hans, på samme måte som at kroppen hans reagerer annerledes på pollen enn kroppen min. Og at det er like feil å bli sint på meg når jeg reagerer på lyd, som det ville vært om jeg ble sint på ham fordi han reagerte på pollen. Jeg lar være å lufte om sommeren for å ta hensyn til hans allergi; han bruker hodetelefoner når han gamer for å ta hensyn til meg. 

Anonymkode: 27a32...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå har ikke jeg sett hvordan ting har utartet seg hos dere, så jeg kan ikke svare for om diagnosen hennes er årsak til problemene deres, slik jeg tolker det som at hun tenker. (Det er forresten veldig lett for den med diagnose å tro at det er det partner mener, når det snakkes om hjelp, bedre liv og bedre forhold.)

 

Det jeg tror du mener, er at diagnosen/de ubehandlede symptomene er en forklaring på hvorfor det gikk galt. Der er jeg til dels enig med deg. De kan være med på å gjøre "vanlige" problem til litt større utfordringer, og det kreves rett og slett en annen forståelse og måte å samhandle på.

 

Jeg har adhd uoppmerksom type, mannen på 11 året har adhd hyperaktiv type. (Alle tre typer kalles adhd nå. Adhd uoppmerksom type har også blitt kalt add.) Noen symptomer har vi felles, et par symptomer er stikk motsatte(har mye med hovedtype av diagnosen å gjøre), og noen er "bare" individuelle. Han hadde diagnosen som barn og ble utredet igjen i voksen alder. Jeg ble utredet i voksen alder, kort etter hans andre utredning. Nå går vi på medisiner begge to, og jeg har med årene fått en økt forståelse av hvordan han funker. Han virker ikke like villig til å lese seg opp selv, men det hjelper at jeg nå skjønner mer selv hva som skjer med meg, og klarer å sette ord på det. Men det tok meg seks år før jeg skjønte at adhd var mer enn "bare rastløs", såå ... Jeg får gi ham like lang tid, tenker jeg. Og så har vi begge hver sin bagasje fra både dysfunksjonell familie og vanskelig barndom. 

 

Kan ikke skrive så mye nå, men det vi begge merker av medisinen er at det blir stillere i hodet, og at arbeidsminnet bedres litt. (Det som gjør at du klarer å eksempelvis huske et nummer lenge nok til å taste det eller skrive det ned, eller rekkefølgen på en prosedyre lenge nok til å utføre punktene i riktig rekkefølge.) Da fremstår vi også mer tålmodige, blant annet, og vi slipper det folk kaller "slurvefeil". Hos meg klarer jeg lettere å finne/få ut ordene, som igjen letter kommunikasjonen til en viss grad. Den kroppslige hyperaktiviteten hans blir roet litt ned, sånn at han lettere klarer å hvile når han er sliten. Fortsatt kan det av og til virke som at jo mer sliten han er, jo mer jobber ham, men forskjellen er merkbar. Jeg har problemer med å komme i gang og i det hele tatt få gjort ting pga for lite energi(hypoaktiv, for lite aktiv), og der hjelper medisinen meg på flere måter til å få mer energi/være mer våken og tilstede, og å holde fokuset der det skal være til riktig tid. Jeg er heller ikke fullt så mentalt/psykisk utslitt på kvelden, siden jeg slipper å bruke så mye mental energi på å sortere alle distraksjonene og inntrykkene(ref "stillere i hodet" som nevnt før).

 

Kan heller skrive mer senere. 🙂

Anonymkode: 3b290...42e

takk for svar 🙂

Det som var problemet i mitt forhold var som nevnt er vekslende humør og voldsomt raseri. Under kranglene stod hun for sikkert 95% av pratingen og det var nærmest umulig å få inn et ord. Hun snakket hele tiden i munnen på meg og hun tok ikke ansvar for noe som helst. Jeg var skyld i alt. Hun klagde på meg for at jeg ikke stilte opp for henne, mens hun selv nærmest aldri gjorde noe for meg. Hun kunne prate i timevis om egne problemer, men lyttet knapt da jeg forsøkte å fortelle henne om mine utfordringer. 

Så på slutten av forholdet var det hun som bestemte det meste som skulle skje da det jeg foreslo aldri var interessant. 

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har begge ADHD. Vi har aldri hatt noen krangler eller hevet stemmen ovenfor hverandre. Men vi er flinke til å lytte til hverandre, ta hensyn og gi den andre litt tid før seg selv hvis det trengs. Jeg har tidligere gjerne sagt ting litt i affekt, men har lært meg strategier for å unngå at det skjer. Hvis jeg kjenner at jeg holder på å bli veldig sint gir jeg beskjed om at jeg trenger litt tid å få kontroll over hodet og så snakker vi sammen etter jeg har fått samlet tankene litt. 

Anonymkode: a1dab...b7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg fikk aspergers-diagnosen etter at jeg og mannen var blitt sammen. Det er ikke noe medisiner mot det.. dessverre. 

Men for oss var det godt at mannen nå skjønte litt mer av hva det var som plaget meg, og hvorfor. Han fikk lese om diagnosen, og fikk da mer forståelse for hva som var vanskelig for meg, så han kunne støtte meg og hjelpe meg med det jeg trengte, heller enn å bare bli frustrert og sint på meg for noe jeg hadde mye dårligere forutsetninger enn ham å takle. 

Nå er han for eksempel flink til å ta hensyn til at jeg er ekstremt lydsensitiv, og skjønner at hjernen min rett og slett prosesserer lyd annerledes enn hjernen hans, på samme måte som at kroppen hans reagerer annerledes på pollen enn kroppen min. Og at det er like feil å bli sint på meg når jeg reagerer på lyd, som det ville vært om jeg ble sint på ham fordi han reagerte på pollen. Jeg lar være å lufte om sommeren for å ta hensyn til hans allergi; han bruker hodetelefoner når han gamer for å ta hensyn til meg. 

Anonymkode: 27a32...c99

takk for svar 🙂

Om min partner hadde vært åpen om sine problemer og latt meg ta del i behandling osv, så hadde jeg stilt opp og vært svært forståelsesfull. Men når det ikke skjer, og istedenfor stemples som en drittsekk, forsvinner min velvilje. 

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

takk for svar 🙂

Om min partner hadde vært åpen om sine problemer og latt meg ta del i behandling osv, så hadde jeg stilt opp og vært svært forståelsesfull. Men når det ikke skjer, og istedenfor stemples som en drittsekk, forsvinner min velvilje. 

Anonymkode: 91371...3e5

Så klart. Om hun har problemer, er det hun som må ta tak i dem, og ikke la dem gå ut over usykldige tredjeparter. 

Anonymkode: 27a32...c99

[AnonymBruker]

Har du absolutt null skyld for problemene? Du er «perfekt»? Alltid?

Vil hun ikke utredes og medisineres er det hennes sak, og du kan styre unna henne.

Jeg har ikke hatt partner med ADHD, men har et langt vennskap med en. Hun pleide snakke mye om egne problemer, hun var veldig sint på andre, og hun var klar over at det var en del av sykdommen. Jeg holdt bare kjeft og lot henne snakke i vei. Når hun byttet medisin ble hun bedre.

Hun har vært ukritisk til partnere, og endte opp med å få mye fysisk og psykisk mishandling.

Anonymkode: e4652...dfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har du absolutt null skyld for problemene? Du er «perfekt»? Alltid?

Vil hun ikke utredes og medisineres er det hennes sak, og du kan styre unna henne.

Jeg har ikke hatt partner med ADHD, men har et langt vennskap med en. Hun pleide snakke mye om egne problemer, hun var veldig sint på andre, og hun var klar over at det var en del av sykdommen. Jeg holdt bare kjeft og lot henne snakke i vei. Når hun byttet medisin ble hun bedre.

Hun har vært ukritisk til partnere, og endte opp med å få mye fysisk og psykisk mishandling.

Anonymkode: e4652...dfa

Nei, dessverre jeg er ikke perfekt. Langt derifra, men jeg prøver å være en god partner.  Jeg har ALDRI utsatt henne for hverken fysisk eller psykisk vold, men jeg har tatt i mot begge deler. Når kranglene er som verst trekker jeg meg bort og kan da fremstå som kald og avvisende. 

Jeg skal ikke tvinge noen til å ta medisiner mot sin vilje. Men man bør ihvertfall være åpen om sine utfordringer og la partneren ta del i behandling. Og kunne si unnskyld når man har gått langt over streken.

 

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

Hei der! Jeg fikk ADHD-diagnose i år. Samlivsbrudd i fjor. Kvinne. Jeg hadde MYE emosjonelle problemer og det var vondt å "se og høre meg selv utenfra" når utbruddene kom. Men det var så innmari vanskelig å komme seg ut av det. Å holde roen. Det er ikke alltid man vet hvor man skal gjøre av følelsene sine. Men det er bra hun er hos psykolog. Jeg tror nok jeg skyldte mye på min eks rundt hvordan jeg håndterte emosjonene mine også.. Men det skal sies at en del av oss med ADHD kan ha RSD også. Tviler på at jeg hadde følt meg veldig trygg i et forhold om han ikke var villig til å flytte inn sammen etter så mange år sammen. Tror jeg personlig hadde følt meg veldig avvist.

ADHD-diagnosen har hjulpet meg en god del i det daglige da jeg har begynt på medisiner, men det skal sies at det fortsatt kan være tunge dager. Personlig holder jeg fortsatt på å prosessere samlivsbruddet etter mange år, samtidig som jeg prosesserer at jeg har gått 30+ år med ADHD, uten å vite det.

Det som er ekstra dritt med å være kvinne er at man i tillegg til ADHD, har en annerledes hormonsyklus enn menn.. Den kan fucke deg opp.. Skikkelig. Medisinene fungerer kanskje ikke. Med udiagnostisert ADHD kan det følge med mye dritt. Angst, depresjon og vanskelig for å håndtere følelser.

Jeg har personlig sagt mye unnskyld, både før/etter og under et sinneutbrudd. Det at man ikke klarer å håndtere følelsene sine er vanskelig. Og det medfører en skam for at man ikke klarer å ha kontroll. Jeg tror ikke jeg selv hadde klart å håndtere å få så mye dritt slengt imot meg fra en partner og jeg klandrer ikke noen for å gå for det. Men jeg klandrer helsevesenet for å ikke ha plukket det opp tidligere, og det er en sårhet i å ha blitt brutalt dumpet rett før jeg fikk diagnosen.

Jeg og eks snakker ikke sammen lenger (av flere årsaker). Håper dere finner ut av problemene, dersom du/dere skulle ønske å finne sammen til hverandre igjen.

Anonymkode: 8c458...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hei der! Jeg fikk ADHD-diagnose i år. Samlivsbrudd i fjor. Kvinne. Jeg hadde MYE emosjonelle problemer og det var vondt å "se og høre meg selv utenfra" når utbruddene kom. Men det var så innmari vanskelig å komme seg ut av det. Å holde roen. Det er ikke alltid man vet hvor man skal gjøre av følelsene sine. Men det er bra hun er hos psykolog. Jeg tror nok jeg skyldte mye på min eks rundt hvordan jeg håndterte emosjonene mine også.. Men det skal sies at en del av oss med ADHD kan ha RSD også. Tviler på at jeg hadde følt meg veldig trygg i et forhold om han ikke var villig til å flytte inn sammen etter så mange år sammen. Tror jeg personlig hadde følt meg veldig avvist.

ADHD-diagnosen har hjulpet meg en god del i det daglige da jeg har begynt på medisiner, men det skal sies at det fortsatt kan være tunge dager. Personlig holder jeg fortsatt på å prosessere samlivsbruddet etter mange år, samtidig som jeg prosesserer at jeg har gått 30+ år med ADHD, uten å vite det.

Det som er ekstra dritt med å være kvinne er at man i tillegg til ADHD, har en annerledes hormonsyklus enn menn.. Den kan fucke deg opp.. Skikkelig. Medisinene fungerer kanskje ikke. Med udiagnostisert ADHD kan det følge med mye dritt. Angst, depresjon og vanskelig for å håndtere følelser.

Jeg har personlig sagt mye unnskyld, både før/etter og under et sinneutbrudd. Det at man ikke klarer å håndtere følelsene sine er vanskelig. Og det medfører en skam for at man ikke klarer å ha kontroll. Jeg tror ikke jeg selv hadde klart å håndtere å få så mye dritt slengt imot meg fra en partner og jeg klandrer ikke noen for å gå for det. Men jeg klandrer helsevesenet for å ikke ha plukket det opp tidligere, og det er en sårhet i å ha blitt brutalt dumpet rett før jeg fikk diagnosen.

Jeg og eks snakker ikke sammen lenger (av flere årsaker). Håper dere finner ut av problemene, dersom du/dere skulle ønske å finne sammen til hverandre igjen.

Anonymkode: 8c458...e01

takk for svar 🙂

Du nevner mye interessant. Jeg skulle ønske at vi hadde greid å løse problemene og jeg har en forståelse for at hun begynte å tvile på mine hensikter når jeg vi ikke flyttet sammen. Men jeg prøvde så mange ganger å snakke med henne om dette, men som tidligere nevnt, hun nektet å lytte til det jeg sa. Hun pratet i munnen på meg hele tiden og nektet å tro på noe av det jeg sa. Med andre ord, hun mente at jeg fortalte løgner. Dette var voldsomt sårende da jeg faktisk var veldig glad i henne og prøvde bare å si at jeg ønsker en fremtid med deg, men ble fortalt at alt var min skyld og jeg var en stor egoist. 

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

"En bokstav kommer sjelden alene"

Jeg har vært sammen med en som var 200% ADHD, men som nektet å innse det. Vi har to barn med ADHD, og han har mer symptomer/vansker enn dem. Før bruddet tenkte jeg kun på ADHD, men det var flere dårlige egenskaper han hadde som ikke hører innunder ADHD. Etter bruddet kom disse mer frem, og jeg leste om narsissisme her på forumet, som forklarte mye av oppførselen hans. Han hadde mange slike trekk, og i tillegg en oppvekst med omsorgssvikt, som kan føre til narsissisme. At én med ADHD kan gjøre dumme ting fordi de ikke tenker seg om, er vanlig. Men han min var direkte slem og egoistisk. Og det er ikke ADHD. Men man kan jo være drittsekk i tillegg.

Anonymkode: 91966...161

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"En bokstav kommer sjelden alene"

Jeg har vært sammen med en som var 200% ADHD, men som nektet å innse det. Vi har to barn med ADHD, og han har mer symptomer/vansker enn dem. Før bruddet tenkte jeg kun på ADHD, men det var flere dårlige egenskaper han hadde som ikke hører innunder ADHD. Etter bruddet kom disse mer frem, og jeg leste om narsissisme her på forumet, som forklarte mye av oppførselen hans. Han hadde mange slike trekk, og i tillegg en oppvekst med omsorgssvikt, som kan føre til narsissisme. At én med ADHD kan gjøre dumme ting fordi de ikke tenker seg om, er vanlig. Men han min var direkte slem og egoistisk. Og det er ikke ADHD. Men man kan jo være drittsekk i tillegg.

Anonymkode: 91966...161

Du beskriver eksen min og jeg er så glad for at jeg slipper bo sammen med han! 

Anonymkode: 31a80...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

"En bokstav kommer sjelden alene"

Jeg har vært sammen med en som var 200% ADHD, men som nektet å innse det. Vi har to barn med ADHD, og han har mer symptomer/vansker enn dem. Før bruddet tenkte jeg kun på ADHD, men det var flere dårlige egenskaper han hadde som ikke hører innunder ADHD. Etter bruddet kom disse mer frem, og jeg leste om narsissisme her på forumet, som forklarte mye av oppførselen hans. Han hadde mange slike trekk, og i tillegg en oppvekst med omsorgssvikt, som kan føre til narsissisme. At én med ADHD kan gjøre dumme ting fordi de ikke tenker seg om, er vanlig. Men han min var direkte slem og egoistisk. Og det er ikke ADHD. Men man kan jo være drittsekk i tillegg.

Anonymkode: 91966...161

Med adhd kan man være veldig umoden, og i flere tilfeller underutviklet pga tapt kunnskap og lærdom. Og dermed kan man ha svært underutviklet empatiske egenskaper. 

Anonymkode: 985b3...02f

[AnonymBruker]

TS her igjen 🙂

Takk for alle innspill.

Jeg har dessverre liten tro på at mitt forhold kan rettes. Det verste er at jeg er veldig glad i henne og ønsket virkelig å skape en fremtid med henne. Jeg var innstilt på gjøre mye for å få dette, deriblant se på min egen rolle og væremåte. Dog var ikke min X overhode interessert å gjøre det samme, ei heller ta på seg noe skyld for våre utfordringer. Jeg fikk ikke en gang lov til å forklare på hvordan jeg så ting eller ønsket å gå fremover uten at hun avbrøt meg. Det var helt umulig å ha en god dialog siden hun aldri lot meg snakke ferdig. Hva skal man gjøre da?

Anonymkode: 91371...3e5

[AnonymBruker]

Er 30+ og fikk diagnosen i år. 
Har slitt med angst og depresjon i flere år, men nå skjønner jeg hvorfor det er så vanskelig alt sammen.

Har ADD og sliter med konsentrasjonen. 
 

Jeg regner med at samlivet med min mann er like «utfordrende» om han selv skal svare som det jeg synes.

 

Jeg er ikke av den sinna typen. Jeg kan bjeffe til, men sier unnskyld med en gang hvis jeg skjønner at jeg overreagerer. Har en tendens til å tolke alt i negativ forstand. Tar det meste som blir sagt som kritikk og er ekstremt følsom. Har alt for store følelser! Så er det det forbanna tankekjøret da. Sliter med fullstendig ut!

 

Er ikke medisinert av andre grunner, men det at jeg vet at jeg har adhd gjør at jeg skjønner hvorfor jeg er som jeg er og gjør som jeg gjør. Overtenke alt… 

 

Min mann er veldig tålvmodig med meg. Han lytter (ser det ut som hvertfall) og skjønner når det er tankene som har vært på ville veier. Han tar det litt med ei klype salt og legger ikke opp til noe diskusjon når jeg sitter der å gråter fordi jeg har fått for meg at han er utro (bare fordi jeg innbiller meg at han ikke verdsetter meg 3 dager før mensen).. 

 

Det er slitsomt for de som har adhd og det er slitsomt for de som står de nær.

Anonymkode: 082b6...215

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her igjen 🙂

Takk for alle innspill.

Jeg har dessverre liten tro på at mitt forhold kan rettes. Det verste er at jeg er veldig glad i henne og ønsket virkelig å skape en fremtid med henne. Jeg var innstilt på gjøre mye for å få dette, deriblant se på min egen rolle og væremåte. Dog var ikke min X overhode interessert å gjøre det samme, ei heller ta på seg noe skyld for våre utfordringer. Jeg fikk ikke en gang lov til å forklare på hvordan jeg så ting eller ønsket å gå fremover uten at hun avbrøt meg. Det var helt umulig å ha en god dialog siden hun aldri lot meg snakke ferdig. Hva skal man gjøre da?

Anonymkode: 91371...3e5

Det høres jo ikke lovende ut. Man må være to i forholdet som jobber for at det skal være bra. Og begge må skjønne at man har sine feil. Ingen er perfekt! En diagnose og medisiner vil nok hjelpe mye. Men personligheten er jo fortsatt den samme. Bare litt mindre stresset og snarsint, kanskje? Men du kan ikke tvinge henne til å få utredning. Og hun innser jo ikke dette av seg selv heller, da hun er "feilfri"

Anonymkode: 91966...161