Jeg angrer på at jeg fikk barn.

[AnonymBruker]

Dette er en ganske drøy setning å skrive og jeg trodde aldri jeg vikke komme til å ha behov for å skrive den, eller mene det i det hele tatt.

 

Jeg ser at jeg må være en dårlig mor. Barna lyver, jobber ikke med skolearbeid , sier utrolig stygge og sårende ting til meg, osv osv osv

Alt er en kamp . Bare å få noen til å gjøre lekser er en kamp . Når de blir irriterte da får jeg det glatte lag. Jeg er en «fuckings idiot», jeg er en ræva mor osv osv

I dag sprakk jeg tilbake . Jeg sa ; ja, når jeg ser hvordan du oppfører deg så innser jeg at jeg må ha vært en dårlig mor. 

Anonymkode: 833aa...23d

[orkide1]

Jeg skjønner godt du gjør det når barna sier slikt...  Kanskje be om veiledning? Familieterapi? 

[AnonymBruker]

Be om hjelp. Du høres overveldet ut og det kan hvemsomhelst bli. Familievernkontoret kan kanskje ha noe slikt, hvis ikke vet de nok hvem du kan kontakte.

Anonymkode: 73486...cbc

[AnonymBruker]

Forstår deg godt jeg, man kan bli frustrert til tider.

Stå i det, vær streng, fortsett med god oppdragelse (eller begynn med det?), klare konsekvenser, konsekvente handlinger. Slikt skaper forutsigbarhet, og er trygt, selv om det ikke alltid blir tatt godt imot. Og husk, det er barna dine, ikke vennene dine.

Ikke gjøre lekser? Da vil mobiltelefon kunne bli inndratt, sånn oppfører vi oss ikke. Er ikke mobilen interessant, så kan nettet forsvinne. Som regel lite populært, men det fungerer.

Anonymkode: 84f71...cea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Forstår deg godt jeg, man kan bli frustrert til tider.

Stå i det, vær streng, fortsett med god oppdragelse (eller begynn med det?), klare konsekvenser, konsekvente handlinger. Slikt skaper forutsigbarhet, og er trygt, selv om det ikke alltid blir tatt godt imot. Og husk, det er barna dine, ikke vennene dine.

Ikke gjøre lekser? Da vil mobiltelefon kunne bli inndratt, sånn oppfører vi oss ikke. Er ikke mobilen interessant, så kan nettet forsvinne. Som regel lite populært, men det fungerer.

Anonymkode: 84f71...cea

Det er disse tingene jeg gjør. Får forakt og respektløshet tilbake.

Anonymkode: 833aa...23d

[AnonymBruker]

Har lest at noe rundt 1 av 4 mødre angrer på å ha fått barn så du er hvertfall ikke alene. Føler med deg. Har valgt å ikke få barn for å unngå all dritten med de, barn er utakknemlige og man får ikke leve sitt liv fordi de alltid må komme foran. Får håpe det blir bedre når de blir eldre og forstår hvor mye du har gjort for de 

Anonymkode: 49aad...e86

[AnonymBruker]

Familieterapi kan være lurt.

Anonymkode: 6bd49...e51

[Sveija]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Dette er en ganske drøy setning å skrive og jeg trodde aldri jeg vikke komme til å ha behov for å skrive den, eller mene det i det hele tatt.

 

Jeg ser at jeg må være en dårlig mor. Barna lyver, jobber ikke med skolearbeid , sier utrolig stygge og sårende ting til meg, osv osv osv

Alt er en kamp . Bare å få noen til å gjøre lekser er en kamp . Når de blir irriterte da får jeg det glatte lag. Jeg er en «fuckings idiot», jeg er en ræva mor osv osv

I dag sprakk jeg tilbake . Jeg sa ; ja, når jeg ser hvordan du oppfører deg så innser jeg at jeg må ha vært en dårlig mor. 

Anonymkode: 833aa...23d

Enkelte faser i barnets liv er tøffe, barna gjør opprør, sårer og kan være stygge mot foreldre. 

Ut i fra det lille du skriver her er det ikke noe som tilsier at du nødvendigvis er en dårlig mor fordi. Barn er forskjellige, og noen inntreffer disse fasene hardere enn andre. 

[b00lbi]

Ofte kan slik oppførsel å mangel på respekt bunne i noe som barna opplever ellers i livet. Det er som regel alltid de nærmeste det går utover. Det gjør det dog ikke lettere for deg å stå i den situasjonen.  Jeg råder deg til å ta kontakt med familievernkontoret, de kan hjelpe med å sette opp en plan for å videre komme med tips og god hjelp til både deg og barna. 

Har litt av den samme hverdagen her hjemme, å jeg må telle til 1000 noen ganger.. Det er søren meg hardt når så enkle små ting, blir til tidenes diskusjon, å ufine ord.  

Ønsker deg lykke til 🙏

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Forstår deg godt jeg, man kan bli frustrert til tider.

Stå i det, vær streng, fortsett med god oppdragelse (eller begynn med det?), klare konsekvenser, konsekvente handlinger. Slikt skaper forutsigbarhet, og er trygt, selv om det ikke alltid blir tatt godt imot. Og husk, det er barna dine, ikke vennene dine.

Ikke gjøre lekser? Da vil mobiltelefon kunne bli inndratt, sånn oppfører vi oss ikke. Er ikke mobilen interessant, så kan nettet forsvinne. Som regel lite populært, men det fungerer.

Anonymkode: 84f71...cea

Hm... er det ikke noe rart med å skulle gjøre lekser for hvis ikke forsvinner internett?

Det mest kraftfulle hos oss når det kommer til lekser er, vel og merke etter endel år der jeg har etablert at min jobb som mamma betyr to ting, å passe på at dere er trygge, og å se til at der får muligheten for et godt liv som voksne, følgende setning: "Neivel, det spiller ingen rolle for MEG om du gjør leksene dine. Egentlig trenger jeg ikke bry meg, jeg har det helt fint jeg, uansett om du gjør lekser eller ikke. Men det betyr noe for DEG og DIN fremtid, og jeg er bare grei og minner deg på det". Så kommer det ofte noe vrøvl tilbake, men jeg lover deg at leksene blir gjort. Kanskje ikke med en gang, men i løpet av ettermiddagen går de plutselig og henter leksene sine. Og det er ikke så ofte det trengs å minnes om hvorfor, det glir stadig mer inn. Skal vedde på at jeg måtte stengt nettet hver eneste dag...

 

Så, over til TS: Jeg synes du skal sette litt bedre grenser for deg selv. Gjør det tydelig at du ikke gidder snakke med folk som slenger dritt til deg. Du kan de gå et annet sted, eller bare gå selv. Ikke finn deg i å bli snakket slik til, av noen. Ikke barna heller. ofte kan det holde å bare avslutte samtalen, si at dette finner du deg ikke i og at dere er ferdig snakket. Og så stillhet. Og når de etterhvert prøver seg med samtaler igjen så be de be om unnskyldning først. Handler også litt om å "sette opp veggen" som jeg kaller det inni meg. Jeg har en mental murvegg som bare popper opp når ungene blir til primitive vesener som hverken får kjøre bil eller kjøpe alkohol, og dermed heller ikke får tilgang på mine følelser. Den veggen er veldig effektiv. Og når den kommer opp blir samtaler raskt avsluttet, for da ser jeg så tydelig at det der gidder jeg bare ikke. Veldig viktig å kunne sørge for at umodne små barn ikke får lov til å påvirke følelsene våres. Men også veldig fint å lære dem å sette grenser for  seg selv, der må vi være rollemodeller. Jeg satte foten ned første gang de var 2-år og bare måtte teste ut å slå meg når de ble sinte. Krystallklar på at jeg ikke lar NOEN slå meg. Og jeg er til dags dato like klar og tydelig på at jeg ikke lar folk snakke dritt til meg. Slike folk vil jeg ikke ha noe med å gjøre, og jeg står ikke og tar imot dritt, da går jeg heller et annet sted. Men jeg vil også lære dem å ikke eskalere, og at noen ganger er det greieste da bare å avslutte hele greia. Dette er jo noe sosialt de møter hele tiden i sin hverdag. Allerede i barnehagen snakket vi om hva man skal gjøre når andre er slemme. Noen lærer barna sine å ta igjen, jeg har valgt noe annet, at man tar ansvar for seg selv, ber om hjelp fra en voksen (da de var små!), eller bare finner noen andre å leke med og være med, ikke kast bort tid på folk som behandler deg dårlig. Men ha rom for unnskyldningene. Og føler litt at de øver seg litt på dette hjemme også. Noen dager kan jeg nesten høre på ting som sies at de har fått høre noe på skolen osv som de prøver å finne ut av. Så noen ganger overser jeg fullstendig at de sier dette til meg og begynner å grave i hvorfor. Hender jeg må spørre "du, har noen sagt dette til deg i dag, har noen vært slemme mot deg?" Og noen ganger er svaret ja... og da har vi noe å snakke om. Jeg merker forskjellen ganske godt på når det er slik og når de bare er sure og slenger fra seg masse drit. 

Så sett litt tydeligere grenser først og fremst. Og husk at de er er barn! mao aner de ikke hva de driver med egentlig. Så ikke la det gå for mye inn på deg. Men begynn også å tenke gjennom hva de driver og øver seg på, og hvordan du tenker de kan lære noe de har nytte av i egen hverdag. Og ikke minst, tenk over o du bør grave i hvorfor humøret er dårlig osv. Klarer man å finne årsaken, er det mye lettere å snakke om hvordan ellers man kan håndtere følelsen enn å slenge dritt til more sin.

Uansett, å være mor en ikke dans på roser, det er e beinhard jobb. Det ser søtt ut å trille baby i en vogn, men de nese 17 årene er vel så viktige. Selv angrer jeg ikke, jeg synes det er kjempespennende å være mamma. Massevis av utfordringer, ingen dag er lik. Men forstår godt at du kan angre når det har blitt slik hos dere... har du lest bøkene til Hedvig Mongomery? Hvis ikke vil jeg anbefale det som en start. Og deretter boka "hvordan snakke så bar lytter, og lytte så barn snakker" som er veldig god på kommunikasjon med disse umodne vesnene vi ikke alltid kan forstå oss på. Jeg har hatt så god nytte av å kunne mye om barns utvikling så jeg forstår hvor ting kommer fra, samt å vite hvordan å kommunisere med dem  

Anonymkode: d1097...be4

[AprilLudgate]

Du står i den hardeste tiden nå, og ungene  kommer til å skamme seg over oppførselen når de er eldre.

Men det er lenge til, og når det er såpass drøyt på daglig basis tenker jeg en profesjonell part må inn for å hjelpe dere.

Men - hva lyver de om da?

Og hvor ofte vil du si det blir denne type atferd?