Normalt at 4-5-åringer er så «dramatiske» når de får litt vondt?

[AnonymBruker]

Har et barn som er fryktelig dramatisk når det slår seg - uavhengig av om det faktisk virkelig slår seg eller om det bare får seg en liten støyt.

Han kan bli helt hysterisk (virkelig hyle som om han har slått seg skikkelig) av et bittelite sår og holde på i det uendelige.

Jeg trøster naturligvis, men å holde på og trøste i en evighet for noe som nesten ikke er noe, og som kanskje skjedde for en time siden, føles liksom litt voldsomt. 

Innimellom kan jeg føle veldig på at han overdramatiserer, og noen ganger skinner nok dette igjennom.

Er det normalt at barn er så dramatiske? Hva gjør man? Bare trøster man ubetinget selv om det er tydelig at barnet overdramatiserer fryktelig?

Anonymkode: fd2b3...346

[Jentadi]

Jeg ville sagt «pytt, pytt, opp igjen» om jeg visste det ikke var en stor greie. Hos meg er det ikke vanlig med drama. Trøst får barnet når det virkelig er behov for det. Oppmerksomhet vil jeg heller gi for andre ting.

[AnonymBruker]

Ja, det tenker jeg man skal. Det er nok en grunn til at barnet gjør det, og jeg tenker man skal ta det på alvor og trøste.

Anonymkode: 7b6c2...207

[AnonymBruker]

Har en niese som fortsatt er superdramatisk om hun får litt vondt så på fotballkamper lugger hun og hylgriner for sånt min datter knapt hadde brydd seg om. Går ikke en kamp uten at niesen ligger og skriker minst et par ganger. Barn er ulike og noen ser ut til å leve av oppmerksomhet. Min har fått høre at å skrive med ulike aktiviteter vil være vondt, bare å venne seg til det.. 

Anonymkode: 3cad7...bce

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Har et barn som er fryktelig dramatisk når det slår seg - uavhengig av om det faktisk virkelig slår seg eller om det bare får seg en liten støyt.

Han kan bli helt hysterisk (virkelig hyle som om han har slått seg skikkelig) av et bittelite sår og holde på i det uendelige.

Jeg trøster naturligvis, men å holde på og trøste i en evighet for noe som nesten ikke er noe, og som kanskje skjedde for en time siden, føles liksom litt voldsomt. 

Innimellom kan jeg føle veldig på at han overdramatiserer, og noen ganger skinner nok dette igjennom.

Er det normalt at barn er så dramatiske? Hva gjør man? Bare trøster man ubetinget selv om det er tydelig at barnet overdramatiserer fryktelig?

Anonymkode: fd2b3...346

Jeg gir alltid trøst når barna er lei seg, men de må likevel leve med at ting ikke blir som de ønsker.

Anonymkode: c84d4...474

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har en niese som fortsatt er superdramatisk om hun får litt vondt så på fotballkamper lugger hun og hylgriner for sånt min datter knapt hadde brydd seg om. Går ikke en kamp uten at niesen ligger og skriker minst et par ganger. Barn er ulike og noen ser ut til å leve av oppmerksomhet. Min har fått høre at å skrive med ulike aktiviteter vil være vondt, bare å venne seg til det.. 

Anonymkode: 3cad7...bce

Glemte å skrive at niesen er 13 år og hun blir fortsatt dullet med..

Anonymkode: 3cad7...bce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Glemte å skrive at niesen er 13 år og hun blir fortsatt dullet med..

Anonymkode: 3cad7...bce

Ja, det er liksom den balansen mellom å trøste og «dulle med»..

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er liksom den balansen mellom å trøste og «dulle med»..

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

Hårfine balansen* skulle det stå.

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, det er liksom den balansen mellom å trøste og «dulle med»..

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

Det vi gjorde med yngste var å ofte snakke med henne før aktiviteter om at det kan gjøre vondt, men at det ikke var farlig om hun slår seg.   Det gjorde at det ikke kom som noe sjokk at det gjør vondt.   Sånn som at om hun velger å lekesloss med storebroren så er sjansen for å få vondt veldig stor, men velger hun selv å gjøre det likevel så får hun tåle at det gjør vondt, da vil vi ikke alltid komme for å trøste.   

Anonymkode: 3cad7...bce

[AnonymBruker]

Har opplevd bare få anledninger hvor jeg har reagert på hvordan barn har skreket overdrevent. Begge de barna var diagnosert med ADHD. På tidspunktet var barna 9 og 11 år. De skrek på en måte som om det sto mellom liv og død. Men realiteten var feks at sykkelen veltet i det barnet skulle gå av, og falt. Ikke noe blod eller skrubbsår.

Anonymkode: 1118e...79e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vi gjorde med yngste var å ofte snakke med henne før aktiviteter om at det kan gjøre vondt, men at det ikke var farlig om hun slår seg.   Det gjorde at det ikke kom som noe sjokk at det gjør vondt.   Sånn som at om hun velger å lekesloss med storebroren så er sjansen for å få vondt veldig stor, men velger hun selv å gjøre det likevel så får hun tåle at det gjør vondt, da vil vi ikke alltid komme for å trøste.   

Anonymkode: 3cad7...bce

Ja, pleier å si at og slå seg er en del av livet, det går helt fint osv. Men han er til tider fryktelig dramatisk, og jeg vil jo på en måtte ikke bygge opp under at han blir så hysterisk for «ingenting».

Er nemlig lett å se forskjell på når han virkelig slår seg og når han såvidt slår seg, og jeg synes det er litt vanskelig å forholde seg til at han kan dra ting ut så lenge. Får han et bittelite sår, skulle man tro han hadde slått seg alvorlig ut i fra reaksjonen hans. Og det går ikke fort over, han kan bære seg og holde det gående lenge..

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har opplevd bare få anledninger hvor jeg har reagert på hvordan barn har skreket overdrevent. Begge de barna var diagnosert med ADHD. På tidspunktet var barna 9 og 11 år. De skrek på en måte som om det sto mellom liv og død. Men realiteten var feks at sykkelen veltet i det barnet skulle gå av, og falt. Ikke noe blod eller skrubbsår.

Anonymkode: 1118e...79e

Ja, min kan gråte som at det står mellom liv og død over et bittelite sår. Fikk i dag et bittelite(!) sår på hånda, og det holdt han gående i nesten en time litt på og av. 

Ingen ADHD diagnose her derimot.

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

[AnonymBruker]

Jentadi skrev (1 time siden):

Jeg ville sagt «pytt, pytt, opp igjen» om jeg visste det ikke var en stor greie. Hos meg er det ikke vanlig med drama. Trøst får barnet når det virkelig er behov for det. Oppmerksomhet vil jeg heller gi for andre ting.

Sier jeg noe sånt, blir han bare sint og  enda mer dramatisk. 
 

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det tenker jeg man skal. Det er nok en grunn til at barnet gjør det, og jeg tenker man skal ta det på alvor og trøste.

Anonymkode: 7b6c2...207

Jeg trøster jo, men er når han ikke roer seg og fortsetter å være hysterisk over det bittelite såret lenge etterpå, jeg bikker over til å bli hakket frustrert. 
 

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja, pleier å si at og slå seg er en del av livet, det går helt fint osv. Men han er til tider fryktelig dramatisk, og jeg vil jo på en måtte ikke bygge opp under at han blir så hysterisk for «ingenting».

Er nemlig lett å se forskjell på når han virkelig slår seg og når han såvidt slår seg, og jeg synes det er litt vanskelig å forholde seg til at han kan dra ting ut så lenge. Får han et bittelite sår, skulle man tro han hadde slått seg alvorlig ut i fra reaksjonen hans. Og det går ikke fort over, han kan bære seg og holde det gående lenge..

Ts

Anonymkode: fd2b3...346

Du kan jo forberede og snakke om hvor lang tid du kommer til å bruke på trøsting, slik at barnet på sikt kan forstå at trøst ikke kan vare evig.  Etter en stund må man gjøre noe annet, men uten at det skal bety at man som forelder ikke bryr seg.  Prat om prosessen med å få et sår (ikke mens barnet har slått seg) og forklar at det gjør vondt, det må kanskje renses litt og så få plaster. Kanskje kjenner man det en stund til, men at det ikke er farlig.  Trøsting med mat anbefaler jeg ihvertfall ikke.   

Anonymkode: 3cad7...bce

[AnonymBruker]

Helt normalt. Hilsen ansatt i barnehage 

Anonymkode: c9fac...518

[AnonymBruker]

Ikke driv å trøst i lange baner når barnet egentlig ikke har slått seg.

Ofte når et barn faller, og slår seg littegrann, så ser de først/raskt på den voksnes reaksjon.
Om den voksne sperrer opp øynene og utbryter "nei og nei, stakkars deg! oiiii går det bra? ufff uff uff" Så reagerer ungen ut fra det. Den skjønner at her er det trøst å hente, og det må jo være alvorlig siden den voksne reagerte så veldig.
Om den voksne bare gir et lite, medfølende smil og sier "opsann, der datt du ja, hehe!" så skjønner ungen at det ikke er noe å ta på vei for, og leken går raskt videre.

Så lenge det ikke er noe alvorlig eller ordentlig vondt altså.

Anonymkode: c04c0...a46

[AnonymBruker]

Han får trøst og klem, han får nærhet. Det er noe han trenger, og jeg synes du selvsagt skal gi ham det. Kanskje dere ikke har så mye nærhet og kroppskontakt i hverdagen ellers? Jeg husker at min sønn hadde en periode da han støtt og stadig spurte "Er du noe glad i meg, da?" Han hadde behov for bekreftelse. Da synes jeg det bare er å pøse på. Trenger ikke å være gjerrig på trøst og klem. Har nå en sønn som er en trygg og tøff person, og han deler generøst ut klemmer.

 

Anonymkode: 99958...eeb

[AnonymBruker]

Jeg var ille på å håndtere. Faltcde så løp jeg bort når de var små og så de falt. Nummen Dakar deg da,  slo du deg. De ble ko nermest lei seg pga min reaksjon. 

Jeg fikk jo nesten aldri trøst,  og var litt mer pyttsan selv. Så tok meg raskt i detcda, at jeg mulig overkompenserte litt i mine reaksjoner,  heldig da de var så små at det lett kunne endres. 

Anonymkode: bc1b5...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han får trøst og klem, han får nærhet. Det er noe han trenger, og jeg synes du selvsagt skal gi ham det. Kanskje dere ikke har så mye nærhet og kroppskontakt i hverdagen ellers? Jeg husker at min sønn hadde en periode da han støtt og stadig spurte "Er du noe glad i meg, da?" Han hadde behov for bekreftelse. Da synes jeg det bare er å pøse på. Trenger ikke å være gjerrig på trøst og klem. Har nå en sønn som er en trygg og tøff person, og han deler generøst ut klemmer.

 

Anonymkode: 99958...eeb

Problemet er liksom hvor hysterisk han blir. Går jo nesten ikke an å trøste han fordi han hyler som om det er snakk om liv eller død.

Ts

Anonymkode: fd2b3...346