Episode hos psykolog førte til behandlingsslutt

[AnonymBruker]

I dag var jeg hos psykologen, og der fikk jeg vite at han nå avslutter terapien med meg. Merket allerede da jeg kom inn på kontoret hans at det var en annerledes stemning enn vanlig, og så kom beskjeden om at jeg "virket avvisende mot hans terapi", og han så derfor ikke poenget med å fortsette.

Jeg er heldigvis ikke uenig i at jeg slutter å gå hos ham, ser jo at ingenting går fremover. I utgangspunktet var jeg heller ikke hos ham for å få behandling, men for å få en "second opinion" på en diagnose en annen psykolog har stilt. Jeg trengte denne "second opinion'en" for å bli henvist til en som er spesialist på min diagnose. 

Men: jeg stiller meg undrende til hvorfor denne avslutningen fant sted akkurat i dag. Forrige gang jeg var hos ham hadde vi en meningsutveksling hvor jeg satt og hulket mens jeg prøvde å forklare at jeg forstod hva han underviste meg om, men at jeg ikke var enig i prinsippene han prøvde å lære meg. (Undervisning = han skrev på en tavle for å få meg til å se sammenhenger mellom diverse). Siden jeg er fryktelig konfliktsky, klarte jeg ikke la være å gråte mens jeg prøvde å forklare at jeg ikke var enig i teorien hans, og mellom hulkingen og "kritikken" min ble han irritert, vasket bort alt på tavlen, og snerret: "Fortell meg hvorfor du er her, da, om du ikke vil lære det jeg prøver å lære deg!" Videre snerret han: "Du har gått hos en annen psykolog i åresvis, så kanskje du ikke er mottakelig for terapi?!"

Den siste kommentaren gjorde det egentlig for meg. Jeg har ikke gått i åresvis til en annen psykolog. Jeg gikk i et knapt år hos han forrige, og allerede etter seks måneder sa jeg ifra til fastlege og psykolog at jeg kjente på at vi ikke kom noen vei. Siden fastlegen min anbefalte meg å prøve litt til, endte jeg opp med å gå til han forrige i nesten et år. Så den kommentaren fra nåværende psykolog gjorde at jeg følte meg misforstått og dum, samtidig som jeg forstår at det kanskje var en helt ugjennomtenkt kommentar fra ham.

Med tanke på at jeg av tidligere psykolog har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, så synes jeg på et vis at det burde tas noen hensyn i forhold til det (?). Når en del av min diagnose er at jeg er svært konfliktsky, redd for å få kjeft, og redd for å være ærlig i samtale med andre mennesker, så burde vel terapeuten unngå å bli oppfarende eller streng? I "konflikten" vår fremsto han for meg som irritert og oppgitt, noe som er noe av det verste jeg med min diagnose kan oppleve. Det er jo pga slike utbrudd hos andre som gjør at jeg ofte holder meg unna andre mennesker. Jeg kjente på redsel og sterk angst både under og etter den timen, og i dag hadde jeg sterk hjertebank. Jeg klarer virkelig ikke å fatte at det ikke var mer som skulle til for å bli "kicket ut" av en behandler...

Det jeg nå sitter igjen og lurer på, er om det er JEG som er problemet? Jeg har jo vært åpen til ham om diagnosen, og i dag sa han at han var helt enig i at det er denne diagnosen jeg har. Kan ikke jeg forvente at en terapeut tar hensyn til meg og bygger tillit til meg? Sitter jo igjen med en følelse at jeg må være flink pike hos neste behandler, og at jeg absolutt ikke må ytre noe som kan provosere eller irritere vedkommende...

Anonymkode: 2c379...c0d

[AnonymBruker]

Nå kan det jo tenkes at du, grunnet diagnosen din, overtolket episoden som skjedde sist gang. At han ikke snerret og ikke var irritert. 
Du skriver jo at du er enig i å avslutte, så da kan man jo anta at psykologen din bare har kommet frem til det samme basert på hvordan du responderer på samtalene med han. 

Anonymkode: ffe3d...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Nå kan det jo tenkes at du, grunnet diagnosen din, overtolket episoden som skjedde sist gang. At han ikke snerret og ikke var irritert. 
Du skriver jo at du er enig i å avslutte, så da kan man jo anta at psykologen din bare har kommet frem til det samme basert på hvordan du responderer på samtalene med han. 

Anonymkode: ffe3d...556

Ja, er enig i at jeg KAN ha overtolket, for det vet jeg jo at jeg ofte gjør. Men han sa helt tydelig det med at jeg hadde gått "åresvis" i terapi, som jeg oppfattet som et slags sleivspark.

Likevel, at han valgte å avslutte det i dag, altså gangen etter episoden, sier vel noe om at det ble så galt forrige gang at noe ble uopprettelig? Når han i utgangspunktet visste at jeg hadde den diagnosen, så burde han vel ha gått utifra det? Eller? Jeg har vært veldig tydelig på at jeg ønsker hjelp, og jeg har åpnet meg fra første møte, selv om det har ført til et skikkelig ubehag hos meg. Skal ikke en psykolog ta hensyn til diagnosen pasienten har?

Anonymkode: 2c379...c0d

[AnonymBruker]

Vi har samme diagnose ts. Den beste hjelpa her jeg fått i en gruppe for oss på fb. Fastlåste tanker er ett problem for alle som får en diagnose som dette, det burde din psykolog forstått i den diskusjonen dere hadde. Å løse opp i slike tanker er en lang og vond prosess.

Anonymkode: 6b571...b72

[AnonymBruker]

Alle kaller seg selv konfliktsky, men du er jo åpenbart ikke det ut fra det du skriver. 

Du og psykologen var kanskje ingen god match, men du hadde jo faktisk søkt hjelp hos han. Også vil du ikke høre på det han sier.. Kanskje du grubler veldig etter timen fordi du faktisk har litt dårlig samvittighet for din oppførsel? Jeg anbefaler å kanskje ha en ekstra telefontime før dere avslutter helt, for å rydde opp i dette så du slipper å gruble mer. 

Anonymkode: eb53c...325

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi har samme diagnose ts. Den beste hjelpa her jeg fått i en gruppe for oss på fb. Fastlåste tanker er ett problem for alle som får en diagnose som dette, det burde din psykolog forstått i den diskusjonen dere hadde. Å løse opp i slike tanker er en lang og vond prosess.

Anonymkode: 6b571...b72

Hva heter den gruppen?

Forhåpentligvis blir jeg nå henvist til noen jeg vet jobber med denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg trengte en second opinion, som jeg nå har fått, håper jeg kan komme videre på veien til en god behandling. 

Anonymkode: 2c379...c0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Forrige gang jeg var hos ham hadde vi en meningsutveksling hvor jeg satt og hulket mens jeg prøvde å forklare at jeg forstod hva han underviste meg om, men at jeg ikke var enig i prinsippene han prøvde å lære meg. (Undervisning = han skrev på en tavle for å få meg til å se sammenhenger mellom diverse). Siden jeg er fryktelig konfliktsky, klarte jeg ikke la være å gråte mens jeg prøvde å forklare at jeg ikke var enig i teorien hans, og mellom hulkingen og "kritikken" min ble han irritert, vasket bort alt på tavlen, og snerret: "Fortell meg hvorfor du er her, da, om du ikke vil lære det jeg prøver å lære deg!" Videre snerret han: "Du har gått hos en annen psykolog i åresvis, så kanskje du ikke er mottakelig for terapi?!"

Er dette en psykolog, eller en psykiatrisk sykepleier, ufaglært coach e.l.? 
 

Da du sa at du ikke var enig i det han sa, stilte han deg ingen oppfølgingsspørsmål? F.eks.: "Kan du si noe om hva du ikke er enig i?" "Er det noe av dette du er enig i?" "Når du ikke er enig i mitt resonnement, hvordan vil du heller resonnere?"

Og hva sa han om at du tydelig opplevde ubehag i denne situasjonen? Stilte han deg ingen spørsmål om det? F.eks.: "Hva føler du på nå som du gråter?" "Hvorfor føler du på disse følelsene i denne situasjonen?"  
 

Hvordan reagerte du da han sa de kommentarene du har sitert? Klarte du å si noe? Oppmuntret han deg til å si noe?
Hvordan avsluttet dere timen? 

Anonymkode: 81ac9...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Alle kaller seg selv konfliktsky, men du er jo åpenbart ikke det ut fra det du skriver. 

Du og psykologen var kanskje ingen god match, men du hadde jo faktisk søkt hjelp hos han. Også vil du ikke høre på det han sier.. Kanskje du grubler veldig etter timen fordi du faktisk har litt dårlig samvittighet for din oppførsel? Jeg anbefaler å kanskje ha en ekstra telefontime før dere avslutter helt, for å rydde opp i dette så du slipper å gruble mer. 

Anonymkode: eb53c...325

Nei, jeg søkte aldri terapi hos ham. Legen min henviste meg til ham for å få en "second opinion", slik at jeg kunne bli henvist til en DPS hvor noen jobber veldig effektivt med unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg har ikke bedt om å bli undervist i psykologi, typ tavleundervisning, dette var teorier jeg allerede lærte om på psykologi valgfag på vgs. Den gang lærte jeg også viktigheten av å stille seg undrende og/eller kritisk til de forskjellige teoriene. 

Når man er så konfliktsky at man hylgråter mens man "går inn i" konflikten, så er man konfliktsky, jo. 

Anonymkode: 2c379...c0d

[AnonymBruker]

Forstår godt du ble avsluttet. Å lære om hva som foregår oppe i hodet ditt er en stor del av terapien. Det er første steget i endring, spesielt ved adferdsterapi og diagnoser som unnvikende pf. Det å prate i hjel om følelser er ikke alltid det eneste som er nødvendig når det kommer til terapi. Med din diagnose, så kommer du faktisk ganske kort vei ved å snakke om følelser, du må få inn ny kunnskap og lære deg en ny måte å tenke på. Så undervisning og læring er faktisk en stor del av terapi for denne diagnosen. Så kommer du dit å skal fortelle hva hvordan han gjør jobben sin på en ganske så ufin måte... ikke rart han ble sint og du blir avsluttet. Ser du ikke hva som er galt uti fra hvordan du beskriver hele situasjonen her? Du var ufattelig ufin og direkte frekk. 
Du sier du i tillegg ikke kom dit for terapi, men for en "second opinion" på en diagnose. Da er du tydeligvis ikke åpen for terapi i det hele tatt og har kastet bort tiden hans. Bare fordi du har unnvikende pf, så betyr det ikke at folk skal gå på tå rundt deg.  

Du burde søke deg inn på MBT-behandling, du trenger det. Du trenger å lære deg å se dine egne handlinger og oppførsel og hvordan det påvirker de andre rundt deg. Ikke minst, lære deg hvorfor du gjør som du gjør. Skaffe deg litt selvinnsikt. Samtidig så lærer du om andre, hvorfor folk gjør, tenker og føler som de gjør og det trenger du også. 

Har selv blanding av flere PF'er, blant annet sterke trekk fra unnvikende pf. Uti fra det du beskriver her, så kjenner jeg ikke igjen diagnosen i det hele tatt. Annet enn det du har skrevet som du finner på google. Du kan ikke skylde på diagnosen her, ikke i det hele tatt. 

Anonymkode: a0581...d7f

[AnonymBruker]

Psykologer bør selvsagt ta hensyn, men det er vanskelig for oss å vite hva som har skjedd her. Kanskje han ble provosert av måten du avviste han på forrige uke, og istedenfor å ta ansvar for sin egen reaksjon ble det rettet mot deg. Kanskje hadde dere en helt ok utveksling sist, men det gjorde at han innså at dere ikke kommuniserer noe bra og ikke bør ha en behandlingsrelasjon. 
 

jeg vet det er vanskelig, men jeg ville ikke brukt mye tid på dette. Lykke til med neste behandler!

Anonymkode: 1367e...13e

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

I dag var jeg hos psykologen, og der fikk jeg vite at han nå avslutter terapien med meg. Merket allerede da jeg kom inn på kontoret hans at det var en annerledes stemning enn vanlig, og så kom beskjeden om at jeg "virket avvisende mot hans terapi", og han så derfor ikke poenget med å fortsette.

Jeg er heldigvis ikke uenig i at jeg slutter å gå hos ham, ser jo at ingenting går fremover. I utgangspunktet var jeg heller ikke hos ham for å få behandling, men for å få en "second opinion" på en diagnose en annen psykolog har stilt. Jeg trengte denne "second opinion'en" for å bli henvist til en som er spesialist på min diagnose. 

Men: jeg stiller meg undrende til hvorfor denne avslutningen fant sted akkurat i dag. Forrige gang jeg var hos ham hadde vi en meningsutveksling hvor jeg satt og hulket mens jeg prøvde å forklare at jeg forstod hva han underviste meg om, men at jeg ikke var enig i prinsippene han prøvde å lære meg. (Undervisning = han skrev på en tavle for å få meg til å se sammenhenger mellom diverse). Siden jeg er fryktelig konfliktsky, klarte jeg ikke la være å gråte mens jeg prøvde å forklare at jeg ikke var enig i teorien hans, og mellom hulkingen og "kritikken" min ble han irritert, vasket bort alt på tavlen, og snerret: "Fortell meg hvorfor du er her, da, om du ikke vil lære det jeg prøver å lære deg!" Videre snerret han: "Du har gått hos en annen psykolog i åresvis, så kanskje du ikke er mottakelig for terapi?!"

Den siste kommentaren gjorde det egentlig for meg. Jeg har ikke gått i åresvis til en annen psykolog. Jeg gikk i et knapt år hos han forrige, og allerede etter seks måneder sa jeg ifra til fastlege og psykolog at jeg kjente på at vi ikke kom noen vei. Siden fastlegen min anbefalte meg å prøve litt til, endte jeg opp med å gå til han forrige i nesten et år. Så den kommentaren fra nåværende psykolog gjorde at jeg følte meg misforstått og dum, samtidig som jeg forstår at det kanskje var en helt ugjennomtenkt kommentar fra ham.

Med tanke på at jeg av tidligere psykolog har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, så synes jeg på et vis at det burde tas noen hensyn i forhold til det (?). Når en del av min diagnose er at jeg er svært konfliktsky, redd for å få kjeft, og redd for å være ærlig i samtale med andre mennesker, så burde vel terapeuten unngå å bli oppfarende eller streng? I "konflikten" vår fremsto han for meg som irritert og oppgitt, noe som er noe av det verste jeg med min diagnose kan oppleve. Det er jo pga slike utbrudd hos andre som gjør at jeg ofte holder meg unna andre mennesker. Jeg kjente på redsel og sterk angst både under og etter den timen, og i dag hadde jeg sterk hjertebank. Jeg klarer virkelig ikke å fatte at det ikke var mer som skulle til for å bli "kicket ut" av en behandler...

Det jeg nå sitter igjen og lurer på, er om det er JEG som er problemet? Jeg har jo vært åpen til ham om diagnosen, og i dag sa han at han var helt enig i at det er denne diagnosen jeg har. Kan ikke jeg forvente at en terapeut tar hensyn til meg og bygger tillit til meg? Sitter jo igjen med en følelse at jeg må være flink pike hos neste behandler, og at jeg absolutt ikke må ytre noe som kan provosere eller irritere vedkommende...

Anonymkode: 2c379...c0d

Kanskje du er behandlingsresistent. Tenker at hvis man ikke er åpen for behandlerens teorier og tanker , bør man bytte behandler . Da dere begge roter vekk tiden deres når ting ikke går fremover . At han ble litt oppgitt må du bare legge bak deg, evnt klage han inn , hvis du mener det var et overtramp . 

[AnonymBruker]

Denne psykologen var i hvert fall ikke et godt medmenneske. 

Anonymkode: 879c0...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dag var jeg hos psykologen, og der fikk jeg vite at han nå avslutter terapien med meg. Merket allerede da jeg kom inn på kontoret hans at det var en annerledes stemning enn vanlig, og så kom beskjeden om at jeg "virket avvisende mot hans terapi", og han så derfor ikke poenget med å fortsette.

Jeg er heldigvis ikke uenig i at jeg slutter å gå hos ham, ser jo at ingenting går fremover. I utgangspunktet var jeg heller ikke hos ham for å få behandling, men for å få en "second opinion" på en diagnose en annen psykolog har stilt. Jeg trengte denne "second opinion'en" for å bli henvist til en som er spesialist på min diagnose. 

Men: jeg stiller meg undrende til hvorfor denne avslutningen fant sted akkurat i dag. Forrige gang jeg var hos ham hadde vi en meningsutveksling hvor jeg satt og hulket mens jeg prøvde å forklare at jeg forstod hva han underviste meg om, men at jeg ikke var enig i prinsippene han prøvde å lære meg. (Undervisning = han skrev på en tavle for å få meg til å se sammenhenger mellom diverse). Siden jeg er fryktelig konfliktsky, klarte jeg ikke la være å gråte mens jeg prøvde å forklare at jeg ikke var enig i teorien hans, og mellom hulkingen og "kritikken" min ble han irritert, vasket bort alt på tavlen, og snerret: "Fortell meg hvorfor du er her, da, om du ikke vil lære det jeg prøver å lære deg!" Videre snerret han: "Du har gått hos en annen psykolog i åresvis, så kanskje du ikke er mottakelig for terapi?!"

Den siste kommentaren gjorde det egentlig for meg. Jeg har ikke gått i åresvis til en annen psykolog. Jeg gikk i et knapt år hos han forrige, og allerede etter seks måneder sa jeg ifra til fastlege og psykolog at jeg kjente på at vi ikke kom noen vei. Siden fastlegen min anbefalte meg å prøve litt til, endte jeg opp med å gå til han forrige i nesten et år. Så den kommentaren fra nåværende psykolog gjorde at jeg følte meg misforstått og dum, samtidig som jeg forstår at det kanskje var en helt ugjennomtenkt kommentar fra ham.

Med tanke på at jeg av tidligere psykolog har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, så synes jeg på et vis at det burde tas noen hensyn i forhold til det (?). Når en del av min diagnose er at jeg er svært konfliktsky, redd for å få kjeft, og redd for å være ærlig i samtale med andre mennesker, så burde vel terapeuten unngå å bli oppfarende eller streng? I "konflikten" vår fremsto han for meg som irritert og oppgitt, noe som er noe av det verste jeg med min diagnose kan oppleve. Det er jo pga slike utbrudd hos andre som gjør at jeg ofte holder meg unna andre mennesker. Jeg kjente på redsel og sterk angst både under og etter den timen, og i dag hadde jeg sterk hjertebank. Jeg klarer virkelig ikke å fatte at det ikke var mer som skulle til for å bli "kicket ut" av en behandler...

Det jeg nå sitter igjen og lurer på, er om det er JEG som er problemet? Jeg har jo vært åpen til ham om diagnosen, og i dag sa han at han var helt enig i at det er denne diagnosen jeg har. Kan ikke jeg forvente at en terapeut tar hensyn til meg og bygger tillit til meg? Sitter jo igjen med en følelse at jeg må være flink pike hos neste behandler, og at jeg absolutt ikke må ytre noe som kan provosere eller irritere vedkommende...

Anonymkode: 2c379...c0d

Det finnes dessverre mange dårlige psykologer. Synes du skal ta kontakt med Norsk Psykologforening for hjelp til å klage på måten han behandlet deg på❤️ Det hørtes ikke greit ut. 

Anonymkode: 2484d...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dag var jeg hos psykologen, og der fikk jeg vite at han nå avslutter terapien med meg. Merket allerede da jeg kom inn på kontoret hans at det var en annerledes stemning enn vanlig, og så kom beskjeden om at jeg "virket avvisende mot hans terapi", og han så derfor ikke poenget med å fortsette.

Jeg er heldigvis ikke uenig i at jeg slutter å gå hos ham, ser jo at ingenting går fremover. I utgangspunktet var jeg heller ikke hos ham for å få behandling, men for å få en "second opinion" på en diagnose en annen psykolog har stilt. Jeg trengte denne "second opinion'en" for å bli henvist til en som er spesialist på min diagnose. 

Men: jeg stiller meg undrende til hvorfor denne avslutningen fant sted akkurat i dag. Forrige gang jeg var hos ham hadde vi en meningsutveksling hvor jeg satt og hulket mens jeg prøvde å forklare at jeg forstod hva han underviste meg om, men at jeg ikke var enig i prinsippene han prøvde å lære meg. (Undervisning = han skrev på en tavle for å få meg til å se sammenhenger mellom diverse). Siden jeg er fryktelig konfliktsky, klarte jeg ikke la være å gråte mens jeg prøvde å forklare at jeg ikke var enig i teorien hans, og mellom hulkingen og "kritikken" min ble han irritert, vasket bort alt på tavlen, og snerret: "Fortell meg hvorfor du er her, da, om du ikke vil lære det jeg prøver å lære deg!" Videre snerret han: "Du har gått hos en annen psykolog i åresvis, så kanskje du ikke er mottakelig for terapi?!"

Den siste kommentaren gjorde det egentlig for meg. Jeg har ikke gått i åresvis til en annen psykolog. Jeg gikk i et knapt år hos han forrige, og allerede etter seks måneder sa jeg ifra til fastlege og psykolog at jeg kjente på at vi ikke kom noen vei. Siden fastlegen min anbefalte meg å prøve litt til, endte jeg opp med å gå til han forrige i nesten et år. Så den kommentaren fra nåværende psykolog gjorde at jeg følte meg misforstått og dum, samtidig som jeg forstår at det kanskje var en helt ugjennomtenkt kommentar fra ham.

Med tanke på at jeg av tidligere psykolog har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, så synes jeg på et vis at det burde tas noen hensyn i forhold til det (?). Når en del av min diagnose er at jeg er svært konfliktsky, redd for å få kjeft, og redd for å være ærlig i samtale med andre mennesker, så burde vel terapeuten unngå å bli oppfarende eller streng? I "konflikten" vår fremsto han for meg som irritert og oppgitt, noe som er noe av det verste jeg med min diagnose kan oppleve. Det er jo pga slike utbrudd hos andre som gjør at jeg ofte holder meg unna andre mennesker. Jeg kjente på redsel og sterk angst både under og etter den timen, og i dag hadde jeg sterk hjertebank. Jeg klarer virkelig ikke å fatte at det ikke var mer som skulle til for å bli "kicket ut" av en behandler...

Det jeg nå sitter igjen og lurer på, er om det er JEG som er problemet? Jeg har jo vært åpen til ham om diagnosen, og i dag sa han at han var helt enig i at det er denne diagnosen jeg har. Kan ikke jeg forvente at en terapeut tar hensyn til meg og bygger tillit til meg? Sitter jo igjen med en følelse at jeg må være flink pike hos neste behandler, og at jeg absolutt ikke må ytre noe som kan provosere eller irritere vedkommende...

Anonymkode: 2c379...c0d

Dette er ikke å være konfliktsky, tro meg..

Anonymkode: eb53c...325

[AnonymBruker]

Du har vært veldig tydelig på at du vil ha behandling og hjelp, men du tar jo ikke til deg behandling og hjelp? Hvorfor var du ikke enig i det psykologen viste og fortalte? Du begynte til og med å gråte, så da beviser det at han traff noe i deg. Hvorfor sa du deg uenig da? Mye mulig det han viste/fortalte, faktisk er realiteten - og du faktisk ikke tar til deg behandling. Du får lese epikrisen når du får den, så får du svaret ditt. 

Anonymkode: 92e0e...536

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du var ufattelig ufin og direkte frekk. 

Kan du begrunne hvorfor du mener TS var "ufattelig ufin" og frekk da hun sa til psykologen sin at hun ikke var enig med det han sa?
At en ny pasient er uenig med psykologen er normalen. Det er sunt for pasienter, og særlig for pasienter med unnvikelsesproblematikk, å tørre å si at man er uenig. Slikt bør man oppmuntre til. 

Anonymkode: 81ac9...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er dette en psykolog, eller en psykiatrisk sykepleier, ufaglært coach e.l.? 
 

Da du sa at du ikke var enig i det han sa, stilte han deg ingen oppfølgingsspørsmål? F.eks.: "Kan du si noe om hva du ikke er enig i?" "Er det noe av dette du er enig i?" "Når du ikke er enig i mitt resonnement, hvordan vil du heller resonnere?"

Og hva sa han om at du tydelig opplevde ubehag i denne situasjonen? Stilte han deg ingen spørsmål om det? F.eks.: "Hva føler du på nå som du gråter?" "Hvorfor føler du på disse følelsene i denne situasjonen?"  
 

Hvordan reagerte du da han sa de kommentarene du har sitert? Klarte du å si noe? Oppmuntret han deg til å si noe?
Hvordan avsluttet dere timen? 

Anonymkode: 81ac9...e5f

Han er psykolog. Har tidligere jobbet hos DPS blant annet.

Han har ikke vært typen til å spørre "hva føler du nå?" eller "hva var det som utløste gråten din?". Jeg gråt en del i timene hans mens jeg fortalte om barndom og mobbing, og da satt han ofte med ryggen til og noterte på pc'en. Så snudde han seg gjerne, ga noen oppfølgingsspørsmål, og snudde seg igjen for å taste på pc'en. Han skrev mange notater, bladde seg ofte tilbake i notatene for å henvise til noe jeg hadde sagt før. (Jeg syntes det var ubehagelig at han ofte satt med ryggen til for å notere, men tenkte at det er vel bare hans litt knotete måte å gjøre det på).

Etter "episoden" ble vi faktisk sittende og snakke litt angående teorier og sånt. Jeg nevnte noe forskning jeg hadde lest angående en teori, og han sa seg enig i den forskningen. Vi drodlet litt rundt det, og så var timen over. Tror mitt mål ved å nevne den forskningen var vel mest for å glatte over ubehaget jeg akkurat hadde kjent på. 

 

Anonymkode: 2c379...c0d

[AnonymBruker]

Ikke bry deg om diagnosen de har gitt deg, dette er bare tull. Ikke stol for mye på skolepsykologien, den er basert på at alle skal være like. Ellers får du en diagnose.

Bruk heller tiden din på å få det bra med deg selv, godta deg selv som du er. Ville heller prøvd en coach eller et litt mer oppegående menneske enn en psykolog.

Anonymkode: 55673...60c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hva heter den gruppen?

Forhåpentligvis blir jeg nå henvist til noen jeg vet jobber med denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg trengte en second opinion, som jeg nå har fått, håper jeg kan komme videre på veien til en god behandling. 

Anonymkode: 2c379...c0d

Eupf, bare søk opp så dukker den opp.

Anonymkode: 6b571...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Eupf, bare søk opp så dukker den opp.

Anonymkode: 6b571...b72

Vil bare si at det første man må gjøre for å kunne komme noen vei i terapi er å forstå seg selv, forstå sammenhengen mellom arv og miljø og hvordan det har påvirket deg til å bli den du er i dag. Da kan du se hva du kan leve greit med og hva du trenger å forandre. Kanskje du trenger gruppeterapi, kanskje er støttesamtaler nok, kanskje noe annet men det vil vise seg etter hvert.

Anonymkode: 6b571...b72