Hvordan tør folk få flere barn når det innimellom er så beinhardt som det er?

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 4 år. Har egentlig alltid sett for meg to, og på gode dager kjenner jeg at jeg virkelig ønsker meg en til.

Men så er det innimellom så beintøft med barn at jeg ikke vet om jeg tør, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg burde. Jeg er redd for å ta meg vann over hodet og ikke være en god mamma.

Noen ganger føler jeg ikke at jeg passer til å ha barn, at alle andre mestrer det så mye bedre enn meg og at jeg ikke er pedagogisk nok.

Samtidig gir barnet mitt meg så utrolig mye, selv om jeg 10-20% av tiden synes det er litt dritt.

Så dere som har valgt å få flere barn, har dere følt på noen av de tingene jeg kjenner på? Er nøkkelen å bare kaste seg i det, og ta utfordringene litt etter litt?

Føler meg helt overveldet av tanken på babytid med lite søvn, trassalder og ikke minst TO stykker som trenger meg og ikke bare en. Er redd hverdagen vil bli så stressende at det ikke vil gå. Særlig når jeg er en som er litt sensitiv for stress og lett føler meg overveldet av følelsen av for mye ansvar…

Anonymkode: 927ed...7b2

[AnonymBruker]

Jepp, har følt det samme, og vi var veldig veldig i stuss på om vi turte få en til. Vi fikk en "high need baby" som førstemann, og det var helt forferdelig tøft. Jeg slet med fødselsdepresjon i tillegg.. 

Men vi valgte til slutt å bare hoppe i det. Vi visste hvor tøft det kunne bli, og var forberedt på det, og snakket om hva vi skulle gjøre annerledes og hva vi kunne gjøre for å takle det. 

Vi var heldige, og fikk en "normal" baby som nr 2, og det har gått over all forventning. Men det har man jo absolutt ingen garantier på. 

På den annen side: det hadde du ikke med eldsten heller. Man risikerer å få et barn med alvorlige funksjonshemninger og spesielle behov også med første barnet. 

Anonymkode: e645b...c97

[AnonymBruker]

Vi valgte flere barn. Tanken på at det ene barnet skulle være "skyld" i og ikke vokse opp med søsken ble ikke rettferdig for vår del. Klart det er hektisk til tider og med noen diagnoser så blir det til tider overveldende. Men, det er alltid et men. Når jeg ser de har glede av hverandre, finner støtte i hverandre, leker med hverandre så angrer jeg ikke! 

Anonymkode: 00a89...ef0

[AnonymBruker]

Jeg er ganske lik som deg, med barn på 4, og har kommet frem til at jeg ikke tør 😅 Glad for å ha barnet mitt, men funnet ut at jeg vil fokusere på å være en god mor for henne, og det føler jeg krever alt overskudd innimellom. Er også mye mer bekymret for fremtiden (hennes, og verden som helhet) enn forventet, så er redd det hadde blitt for mye om jeg f.eks hadde to ungdommer/voksne barn som sliter - trass og lignende er slitsomt, men hvert fall ikke "farlig"...

Anonymkode: bfe0d...5cc

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært usikker på om jeg passet til å ha barn, selv om jeg dypest inne ønsket å ha barn. Jeg har tre barn.

Førstemann var ekstremt krevende som ble baby, og ble enklere etter hvert, og da hen var to år begynte lysten å komme på å gi hen et søsken. Sannsynligheten for å få to like krevende babyer er jo liten, og førstemann var jo et fantastisk liten menneske, og jeg ville gjerne ha en til som var like fin.

Vi har nå tre barn, på 6 år, 3 år og 9 måneder. Det kan være tøft når jeg er alene med dem, for jeg skulle helst gjort tre ting samtidig, men det er også veldig koselig og gir meg mye, og de har mye glede i hverandre. Jeg håper at de også kan ha glede og finne støtte i hverandre som voksne.

Det verste for meg er å holde oversikten til enhver tid, og jeg skulle gjerne gitt alle mer oppmerksomhet. Jeg savner også litt mer tid til meg selv. Jeg liker godt å lese artikler, følge instagram-kontoer og høre podkast om barn og foreldre tips. Jeg gjør det ikke fordi jeg er så opptatt av at alt skal være så riktig, men fordi jeg erfarer at hverdagen blir mye bedre for både barna og meg. Jeg føler mange mestrer det bedre enn meg, men samtidig bruker jeg fornuften og tenker at jeg ikke så verst. Sånn ellers tenker jeg at man må legge lista litt lavt, gjøre så godt man kan og da blir hverdagen fin 😊

Anonymkode: 0620a...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har ett barn på 4 år. Har egentlig alltid sett for meg to, og på gode dager kjenner jeg at jeg virkelig ønsker meg en til.

Men så er det innimellom så beintøft med barn at jeg ikke vet om jeg tør, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg burde. Jeg er redd for å ta meg vann over hodet og ikke være en god mamma.

Noen ganger føler jeg ikke at jeg passer til å ha barn, at alle andre mestrer det så mye bedre enn meg og at jeg ikke er pedagogisk nok.

Samtidig gir barnet mitt meg så utrolig mye, selv om jeg 10-20% av tiden synes det er litt dritt.

Så dere som har valgt å få flere barn, har dere følt på noen av de tingene jeg kjenner på? Er nøkkelen å bare kaste seg i det, og ta utfordringene litt etter litt?

Føler meg helt overveldet av tanken på babytid med lite søvn, trassalder og ikke minst TO stykker som trenger meg og ikke bare en. Er redd hverdagen vil bli så stressende at det ikke vil gå. Særlig når jeg er en som er litt sensitiv for stress og lett føler meg overveldet av følelsen av for mye ansvar…

Anonymkode: 927ed...7b2

Jeg har bare ett, og lurer på hva som har kortsluttet i hjernen til folk som får flere barn når de føler seg sliten av ett. Du kommer til å bli en dårligere mor, mer sliten, kortere lunte, mindre tid til å lese, ha gode samtaler og følge opp, mindre tid til deg selv, og i det hele tatt. Får håpe barna i det minste får god kjemi og personligheter som passer sammen så de får glede av hverandre, men det kan like gjerne bli to totalt forskjellige mennesker som går hele livet og ønsker at de var enebarn og hadde foreldre med tid og overskudd til dem.

Anonymkode: 71ed8...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har bare ett, og lurer på hva som har kortsluttet i hjernen til folk som får flere barn når de føler seg sliten av ett. Du kommer til å bli en dårligere mor, mer sliten, kortere lunte, mindre tid til å lese, ha gode samtaler og følge opp, mindre tid til deg selv, og i det hele tatt. Får håpe barna i det minste får god kjemi og personligheter som passer sammen så de får glede av hverandre, men det kan like gjerne bli to totalt forskjellige mennesker som går hele livet og ønsker at de var enebarn og hadde foreldre med tid og overskudd til dem.

Anonymkode: 71ed8...669

Det var da voldsomt til svartmaling.. 

Nei, ingenting av det du skriver er garantert. 

Jeg var kjempesliten med ett barn. Nå har jeg to - og er ikke noe mer sliten. Ja, jeg har mindre tid til egentid, men jeg er likevel ikke mer sliten. 

Hvor sliten man føler seg er faktisk noe man tilpasser seg. Hedonistisk drift, er det noe som heter. Man venner seg til noe, og føler seg ikke mer stresset selv om man har mer greier. 

Jeg er kjempeglad for at vi gikk for barn nr 2. Selv om det da altså er mer å gjøre. 

Jeg har masse gode samtaler med begge barna, og god nok tid til oppfølging og lek og kos. 

Anonymkode: e645b...c97

[AnonymBruker]

Det finnes ikke én fasit på hvordan det er å ha ett, to eller flere barn.
Jeg var ikke redd for å få et barn til. Men vår første var en «enkel» baby. Og det som følger med barn, er ikke ting som stresser meg mye. Samt at jeg finner stress feks i forbindelse med selvstendighetsalder litt interessant (stress som følge av lite søvn syns jeg derimot ikke er særlig spennende  da). Jeg jobber i barnehage. 

Vår nr to var mye våken om natten, og jeg hadde helt sikkert vært mer nervøs for babytid nr to om hun kom først. 
 

 

Anonymkode: 26ea5...62f

[AnonymBruker]

Synes helt ærlig at det ikke er så beintøft, så vi har aldri vært i tvil om at vi skulle ha flere.

Anonymkode: bcac8...755

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ett barn på 4 år. Har egentlig alltid sett for meg to, og på gode dager kjenner jeg at jeg virkelig ønsker meg en til.

Men så er det innimellom så beintøft med barn at jeg ikke vet om jeg tør, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg burde. Jeg er redd for å ta meg vann over hodet og ikke være en god mamma.

Noen ganger føler jeg ikke at jeg passer til å ha barn, at alle andre mestrer det så mye bedre enn meg og at jeg ikke er pedagogisk nok.

Samtidig gir barnet mitt meg så utrolig mye, selv om jeg 10-20% av tiden synes det er litt dritt.

Så dere som har valgt å få flere barn, har dere følt på noen av de tingene jeg kjenner på? Er nøkkelen å bare kaste seg i det, og ta utfordringene litt etter litt?

Føler meg helt overveldet av tanken på babytid med lite søvn, trassalder og ikke minst TO stykker som trenger meg og ikke bare en. Er redd hverdagen vil bli så stressende at det ikke vil gå. Særlig når jeg er en som er litt sensitiv for stress og lett føler meg overveldet av følelsen av for mye ansvar…

Anonymkode: 927ed...7b2

Kan bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i disse følelsene og syns det var et veldig godt spørsmål😅

Har selv to på 3 og 5 og det går ‘såvidt’. Jeg er sikker på jeg hadde kollapset med tre barn🙈

Anonymkode: cd34d...e3f

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke stress, skrik og mas, blir så sliten av det. Er litt sensitiv av natur. Så viste seg i etterkant at to barn med 25 mnd mellom kanskje ikke var noe sjakktrekk for meg de første årene... det skal sies. Har ikke elsket hvert sekund nei. MEN, har da heller sørget for tid til å ta vare på meg selv, egentid og space, så mye som måtte til. Og da gikk det veldig mye bedre da jeg skjønte at jeg måtte bare tåle å dra fra hylende unger (som var hjemme med sin far) uansett hva DE ville eller ikke, for å komme meg ut og få litt space. Og da mener jeg ikke langhelger eller uker i syden, jeg mener 1,5 timer på handletur i ro og fred, eller i verste fall bare 20 min alene på senga (hallo coronatid med to små barn, hjemmekontor, stenge barnehager etc...da var de nettopp fylt 2 og 4 år...).

Så det går om man bare er bevisst på egne behov og sørger for å ivareta dem. Unger skjønner ikke at det gjør oss til bedre mødre, så de vil klage og mislike at vi stikker fra dem samme hva. Men da må man være voksen og gjøre det som faktisk er best for alle...

Nå er barna 4,5 og 6,5 år gamle, og det begynner å bli litt roligere (iaf en har roet seg ned!), og mer tid og rom med litt ro. Nå er det veldig mye bedre. To tette var kanskje ikke så lurt, men du har jo allerede en 4--åring og vil jo uansett få ganske stort gap mellom ungene aldersmessig. Den eldste rekker å bli roligere og større før den minste begynner å styre etter 1-2 år. Det vil jo være helt annereldes enn  ha to år mellom. Og selv det gikk nå fint tilslutt det også  

Den største overgangen for oss var kanskje parforholdet. Fra da man hadde ett barn og når den andre tok legging osv så hadde man fri rett og slett. Det var lett å få seg litt fri. Da nr to kom ble det kaos og vi var vel strengt tatt begge fulltidsforeldre i rundt 2 år før det begynte å løsne. Så ikke så mye til hverandre kan man si... Lurt å være forberedt på. Kommer an på hva slags barn man har/får, men noen ganger er begge krevende, og da er begge rimelig opptatte kan man si...men med den største såpass stor vil jeg tro det blir annerledes.

Anonymkode: 6dfc4...39c

[AnonymBruker]

Vi hadde forøvrig også som backup-plan å gå ned i stilling. Vi visste vi hadde økonomi til det. 

Nå er minsten vår snart 2, og vi har ikke noen av oss følt behov for å gå ned i stilling til nå

Anonymkode: e645b...c97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Vi hadde forøvrig også som backup-plan å gå ned i stilling. Vi visste vi hadde økonomi til det. 

Nå er minsten vår snart 2, og vi har ikke noen av oss følt behov for å gå ned i stilling til nå

Anonymkode: e645b...c97

Vi har venner som har dette som backup-plan. Men det gikk skeis nå som prisene har steget. Måtte istedet jobbe mer. 
 

Anonymkode: a503b...358

[AnonymBruker]

Vi har étt barn på 5 år, og jeg er meget i stuss på om vi skal prøve på flere. Ikke pga barnet, men det som følger med - svangerskap, fødsel, barseltid, etc. Jeg hadde det knalltøft i barseltiden, slet veldig med amming og følte meg fysisk og psykisk syk. 

Jeg trives heller ikke med rot og støy, og har jobbet hardt for gode rutiner her. Med ny baby, vil det nok velte lasset, og med mann offshore, er det tungt med full jobb også, i de ukene det står på.

Nå er barnet så selvstendig, og det er deilig å kjenne på. Føler meg liksom fint ferdig med baby- og småbarnstid. 

Anonymkode: 8b8b7...e5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har bare ett, og lurer på hva som har kortsluttet i hjernen til folk som får flere barn når de føler seg sliten av ett. Du kommer til å bli en dårligere mor, mer sliten, kortere lunte, mindre tid til å lese, ha gode samtaler og følge opp, mindre tid til deg selv, og i det hele tatt. Får håpe barna i det minste får god kjemi og personligheter som passer sammen så de får glede av hverandre, men det kan like gjerne bli to totalt forskjellige mennesker som går hele livet og ønsker at de var enebarn og hadde foreldre med tid og overskudd til dem.

Anonymkode: 71ed8...669

Enig i akkurat denne. Virker som om folk tror at det er bare å bestemme seg for at søsken skal få glede av hverandre, men ikke gitt at søsken blir hverandres nærmeste eller en gang passer sammen som personer. Mange som står venner mye nærmere enn søsken, spesielt i voksen alder. 

Anonymkode: fb474...486

[AnonymBruker]

Det eneste som gjør at jeg vurderer flere barn er hvis noe skulle skje med det ene barnet. Faren min var enebarn og ble drept i en ulykke da han var i 20 åra. Og besteforeldrene mine var helt ødelagte og de ble aldri ok igjen. Jeg tror hvis de hadde hatt flere barn så hadde de hatt noe å stå opp for og leve videre for. Så det er kun egoistiske og morbide grunner til at jeg kunne tenkt meg flere. 

 

Anonymkode: 56924...d7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har étt barn på 5 år, og jeg er meget i stuss på om vi skal prøve på flere. Ikke pga barnet, men det som følger med - svangerskap, fødsel, barseltid, etc. Jeg hadde det knalltøft i barseltiden, slet veldig med amming og følte meg fysisk og psykisk syk. 

Jeg trives heller ikke med rot og støy, og har jobbet hardt for gode rutiner her. Med ny baby, vil det nok velte lasset, og med mann offshore, er det tungt med full jobb også, i de ukene det står på.

Nå er barnet så selvstendig, og det er deilig å kjenne på. Føler meg liksom fint ferdig med baby- og småbarnstid. 

Anonymkode: 8b8b7...e5c

Samme her. Mann offshore. Ett barn. Skal vi ha flere får han bidra i heimen.

Anonymkode: c88ed...8e1

[AnonymBruker]

Synes ikke det er beinhardt i det hele tatt. Har tre.

Anonymkode: ab745...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Enig i akkurat denne. Virker som om folk tror at det er bare å bestemme seg for at søsken skal få glede av hverandre, men ikke gitt at søsken blir hverandres nærmeste eller en gang passer sammen som personer. Mange som står venner mye nærmere enn søsken, spesielt i voksen alder. 

Anonymkode: fb474...486

Det er jo lov å håpe at de får glede av hverandre som voksne selv om det er langt fra noen garanti om det, og man kan jo ha glede av hverandre selv om man ikke er hverandres nærmeste. Jeg og mitt eneste søsken er ikke like i det hele tatt, har ulike verdier i livet og generelt lite kontakt i hverdagen. Jeg håper likevel at barna mine får et nært forhold, og ser hvor mye det betyr for f.eks. faren min å ha søsken han har et nært forhold til.

Anonymkode: 0620a...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Synes ikke det er beinhardt i det hele tatt. Har tre.

Anonymkode: ab745...acd

Du fikk vel lettere barn da. 

Anonymkode: e8349...871