hvordan var ditt forrige forhold?

[Gjest Gjest]

jeg er litt nysgjerrig på hvorfor/hvordan forhold tar slutt..

hvem gjorde det slutt? hvorfor? hvor gamle var dere? angrer du på noe, at du gjorde det slutt, eller at du var i forholdet? hvordan er ditt eventuelt nye forhold sammenlignet med det forrige?

[Gjest Hel]

Han gjorde det slutt fordi han ikke følte det samme for meg mer. Jeg var 19 og han 27.

Jeg angrer ikke på at jeg var i forholdet men på noen av tingene jeg gjorde/sa når vi var sammen (når vi kranglet f.eks).

Har ikke vært i et forhold siden så kan ikke sammenligne. Men alle forhold er annerledes så jeg pleier ikke sammenligne et med et annet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror forhold tar slutt dersom en av de føler at h*n gir og gir, støtter og er der men aldri får noe tilbake. Ingen vil bli sett på som en selvfølge eller at en er ubetydelig.

[Gjest 2324]

Mitt forrige forhold var ikke bra.. Han var veldig sjalu og kontrollerende. Han fikk meg til å føle at jeg ikke var verdt noe som helst og at ingen andre noen gang ville ha meg.. Jeg gjorde det slutt etter 4 år, fordi han var utro!

[Gjest ¤Humlen¤]

jeg gav og gav uten å få det jeg ville ha tilbake, men det var også veldig fint i perioder (da han gav, ), men likevel jeg ble tom tilslutt, selv om jeg elsket han.

[Gjest lilletroll]

jeg er litt nysgjerrig på hvorfor/hvordan forhold tar slutt..

hvem gjorde det slutt? hvorfor? hvor gamle var dere? angrer du på noe, at du gjorde det slutt, eller at du var i forholdet? hvordan er ditt eventuelt nye forhold sammenlignet med det forrige?

←

Forholdet vårt tok slutt fordi han ikke var til å stole på, da ble jeg hysterisk, og det orket ikke han....enkelt og greit. Vi passet ikke sammen overhodet!! Da var vi begge 19. Jeg har ikke angret EN dag på at det forholdet tok slutt (selv om det teknisk var han som gjorde det slutt tror jeg). Hvis jeg skal sammenligne mitt nåværende forhold er det alt det mitt forrige IKKE var. Mitt nåværende forhold er preget av gjensidig tillitt, nært vennskap og felles interesser.

[Arkana]

Mitt forrige forhold var kort (4 mnd). Jeg var 20 og han 25. Jeg slo opp fordi han var altfor usikker og sjalu for ingenting. Han var rett og slett utrolig umoden og det gikk bare ikke. I tillegg var han katolikk, og det kunne aldri blitt noe varig forhold av det siden jeg ikke tilhører noen religion.

Det er litt vanskelig å sammenligne et 4 mnd-forhold med et 6-årsforhold, men de var rett og slett som dag og natt. Den største forskjellen er vel at jeg og samboeren min er likeverdige, på alle måter. Til tross for at aldersforskjellen mellom meg og min samboer er større (han er 9 år eldre enn meg) enn den var med forrige kjæreste er vi helt på samme plan på alle måter, mens i det forrige forholdet følte jeg meg mye eldre og mer moden, han var som en liten guttunge. Angrer overhodet ikke på at jeg slo opp. Og jeg angrer ikke på at jeg ble sammen med ham heller, for hadde jeg ikke blitt sammen med ham hadde jeg sannsynligvis ikke truffet min nåværende kjæreste. Jeg møtte ham nemlig dagen etter at jeg slo opp med den forrige kjæresten. Jeg hadde reist fra England (hvor jeg studerte) i påskeferien for å slå opp (og samtidig treffe noen venner) og dagen etter traff jeg altså han som nå er min samboer og den jeg skal dele resten av livet med.

[Gjest gjest1]

Mitt forrige forhold var ganske useriøst for å si det mildt, og varte bare noen uker. Nesten så det ikke kan kalles forhold en gang.

[Gjest Jalileh]

jeg er litt nysgjerrig på hvorfor/hvordan forhold tar slutt..

hvem gjorde det slutt? hvorfor? hvor gamle var dere? angrer du på noe, at du gjorde det slutt, eller at du var i forholdet? hvordan er ditt eventuelt nye forhold sammenlignet med det forrige?

←

Mitt forrige forhold var veldig komplisert og veldig kaotisk.

Første gangen gjorde jeg det slutt. Grunnen til at forholdet tok slutt var mange.

Grunnen første gangen var at han var utro blandt annet, pluss en del andre ting jeg ikke vil skrive her. Vi var da 19 og 21 år.

Etter litt over 2 år ble vi sammen igjen. Da ble vi enige om det.

Grunnene da var også mange (igjen ja)...men hovedproblemet sist gang lå i at vi hadde vokst i fra hverandre, vi så livet så totalt forskjellig og han reiste så mye pga jobb og sånt. Så, siste finito på forholdet var når vi var 23 og 25.

Nå er jeg halveis i et forhold kan man si, men hvordan det er i forhold til mitt gamle, det vet jeg ikke enda.

[Majka]

Jeg gjorde det slutt med min forrige kjæreste fordi jeg ikke hadde de rette følelsene for ham lenger. Det var ganske tungt å gjøre det slutt fordi han tok det tyngre enn meg. Da satt jeg igjen med ganske tung samvittighet...men det hadde jo ikke vært rett å bli heller. Da var jeg 21, nå er jeg 25 og i et nytt forhold.

Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke forstå hvorfor vi ble sammen...det var nok rett og slett ett god vennskap som gikk for langt, fordi han ville mer enn meg.

Nå håper jeg vi begge har det bedre med nye kjærester. Jeg håper virkelig han har funnet seg noen som fortjente han mer enn meg.

[Gjest *Snart medlem*]

Mitt forrige forhold var forsåvidt et bra forhold - vi kranglet aldri og var veldig gode venner. Problemet var vel heller det at vi var for mye kompiser og for lite kjærester. Vi hadde veldig sjeldent sex, og gjorde noen halvhjertete forsøk på å forbedre forholdet vårt. Men til slutt forstod vi at det beste var å gå hvert til vårt.

Men vi er fortsatt bestevenner i dag, og begge har nye kjærester som vi har det flott med.

[Gjest -eline-]

Mitt forrige forhold tok slutt etter 4,5 år, forlovelse (etter bare noen måneder) og samboerskap og det hele... Da vi møtte hverandre var jeg bare 18,5 og han etpar år eldre, og vi hadde vel ikke allverdens til felles da heller. Det som skjedde var vel rett og slett at vi beveget oss i forskjellige retninger, ting skjedde som vi ikke snakka om i ettertid (typisk kommunikasjonssvikt som ligger og murrer...) det skjedde egentlig forholdsvist fort når jeg ser tilbake på det...men vi bodde sammen (flytta sammen mer eller mindre med en gang), hadde de samme vennene og var jo veldig gode venner (akkurat den delen skulle jeg ønske vi hadde klart å ta vare på), så det ble vel til at man venta på de gode periodene... Og de kom jo med jevne mellomrom, og når vi hadde det bra så var ting veldig bra, det var bare det at de tunge periodene var lange og vanskelige å komme ut av...

Var ikke før vi måtte flytte til forskjellige steder for å studere et år at jeg innså at jeg kunne faktisk klare meg selv, og at forholdet kanskje ikke var liv laga, hadde mange, lange gåturer med tårene trillende før jeg endte forholdet. Hadde skikkelig dårlig samvittighet i lang tid etterpå, for han tok det veldig hardt, og jeg var jo veldig glad i han... men det var nok absolutt noe av det lureste jeg kunne ha gjort. Men jeg angrer ikke på noe, man vokser og lærer av alt man gjør i livet, og hvis ikke vi hadde vært sammen så lenge så er det ikke sikkert jeg hadde tordt å flytte ut av landet for å studere, og hadde ikke alt dette skjedd som det gjorde så hadde jeg nok ikke truffet han jeg er sammen med nå... Så alt skjer muligens for en grunn? Liker i hvertfall å tro det

Traff han jeg er sammen med nå 4 måneder etterpå, litt kjappere enn jeg hadde "planlagt", men man vet aldri når den rette dukker opp... Vi har tatt det veldig med ro, noe jeg er uhyre glad for, regner med at vi kanskje flytter sammen til sommeren når jeg er ferdig med studiene, hvis ting ligger til rette for det. Siden jeg "rush'a" så mye med x'n så er jeg glad vi har fått muligheten til å bli skikkelig kjent før vi gjør noe mer alvorlig ut av forholdet, forhåpentligvis så er dette han jeg skal gifte meg med, få barn med og bli gammel sammen med

(glemte å svare på dette så jeg måtte endre innlegget)

Er et veldig anderledes forhold, for det første så har vi mye mer til felles, mange av de samme interessene, noe som gjør at vi alltid har noe å snakke om Vi passer bedre sammen seksuelt, har omtrent den samme bakgrunnen (vet ikke om det egentlig har så mye å si, men i forhold til de to andre "lengere" forholdene jeg har hatt så har bakgrunnen alltid vært veldig anderledes, og det former jo personen...), vi er veldig samstemte: han kan plutselig si noe som jeg sitter og tenker på (litt spooky), vi kan være stille sammen... noe som jeg synes er en veldig viktig ting... Han har et langt roligere lynne enn x'n, noe som er godt fordi det roer meg ned... Aner ikke hvor mye kjøkkenutstyr som fløy veggimellom da jeg og x'n krangla, mens han jeg er sammen med nå diskuterer på et mer saklig nivå og har fått meg til å gjøre det samme (selv om jeg avogtil blir barnslig furten og grinete fremdeles så er det noe helt annet enn før)... Vet ikke helt hva det er, vi bare klikker veldig godt sammen. Utfyller hverandre på enkelte områder og på andre er vi veldig like...

Da x'n kom over det så var han enig om at det var det rette å gjøre, og han har fått seg dame og de planlegger visst bryllup, så da er vel vi begge fornøyde

Litt OT: Majka: jeg eeeelska den TV-serien! Jeg har tilogmed kalt opp datamaskina mi etter jenta fra verdensrommet!

Endret 6. desember 2005 av -eline-

[Shagya]

Jeg var 20 og han var 27.

Vi ble mer venner enn kjærester og p.g.a andre ting som ikke nevnes her, fant vi ut at det var greiest å bryte.

Det var jeg som sa ifra i utgangspunktet, så angret jeg, men da ville ikke han mer.

Så ombestemte han seg, men da ville ikke jeg.

Så vi ble enige om at det var best å fortsette som venner, det gjorde vi og vi flyttet ikke fra hverandre før nærmere to år etter bruddet.

Jeg angrer overhodet ikke på forholdet, det var trist at det ikke kunne bli oss - men slik er nå engang livet.

[Gjest Gjest]

jeg er litt nysgjerrig på hvorfor/hvordan forhold tar slutt..

hvem gjorde det slutt? hvorfor? hvor gamle var dere? angrer du på noe, at du gjorde det slutt, eller at du var i forholdet? hvordan er ditt eventuelt nye forhold sammenlignet med det forrige?

←

Mitt forrige forhold tok slutt for tre uker siden, vi ble egentlig enige om bruddet siden det har vært iskaldt mellom oss lenge.

Jeg har nok fått mindre og mindre følelser for ham siden han har løyet utrolig mye til meg helt fra starten av forholdet, ikke bare løyet om viktige og alvorlige ting, men ofte om helt banale ting som hva han har bedrevet dagen sin med.

Jeg angrer på at jeg ikke gikk før, fordi jeg så det nok ganske tidlig i forholdet av væremåten hans var preget av lyving.

Om jeg hadde gått før hadde det kanskje ikke vært så tungt som nå

[Mossa]

Jeg var 20 han var 30. Jeg ble helt mo i knærne hver gang han så på meg Han var en råkjekk fyr som visste akkurat hva som skulle till for å få meg til å tenne...så det året vi var sammen tilbragte vi i senga (nesten i allefall)

Han ønsket å finne noen å dele resten av livet med, kjærligheten i sitt liv, stifte familie...og at jeg var så ung og akkurat var kommet ut av ett annet forhold gjorde at han var svært usikker på meg. Usikkerheten gjorde at vi tilslutt gikk fra hverandre. Han var den som sa ordene, men i mine øyne var det allerede over for jeg visste at jeg aldri kunne klare å bevise at jeg var klar for det!

Det er faktisk det beste som har skjedd meg, selv om vi begge hadde det vondt en god stund, for vi virkelig glade i hverandre... men det bruddet resulterte i at jeg traff han jeg fremdeles er sammen med. Vi har vært sammen i over 10 år, og han er definitivt det beste som har hendt meg!!

Forholdet mitt med sambo kan aldri sammenlignes med noen av mine tidligere forhold...vi har det helt fantastisk sammen. Han er min beste venn, den beste elskeren og mannen jeg virkelig ønsker å dele livet med!!

[Snabelsnuppa]

Mitt 9-årige forhold til far til mine barn endte for 4 mnd siden.

Det var han som sa han ville flytte ut, og det var i grunnen greit (selv om jeg synes det var veldig trist og tungt siden vi har barn sammen).

Følelsene våre hadde visnet i løpet av en hard småbarnsperiode preget av dårlig økonomi, ikke-eksisterende avlastning og generell misnøye med situasjonen fra begge parter. Vi ga vel opp begge to, og den siste tiden var det bare vennskapet som holdt oss sammen. Det har vi heldigvis bevart!

Jeg angrer overhodet ikke på forholdet, men jeg ikke lei meg for at han gjorde det slutt. Vi er 33 og 34 år gamle.

Nytt forhold? Nei, ikke enda...

[Gjest gjest1]

Jeg var 19, han 23, han var ikke forelska mer.

Er bestevenner nå da, og jeg har sterkere følelser for han nå enn før..

ARGH

JA jeg vil ha han tilbake. Mer en noen annen julepakke!

[Lillie]

Mitt forrige forhold endte etter åtte år. Jeg var bare 15 da vi ble sammen.

Vi vokste rett og slett fra hverandre. Jeg så på han som en god venn til slutt, og ikke noe mer. Det var jeg som gikk. Han ville fortsatt være sammen med meg.

Jeg angrer ikke. Jeg var glad i han, men er veldig glad for at jeg brøt ut (selv om det var jævlig mens det sto på). Forholdet vårt var ganske turbulent. Han var ganske sjalu, likte ikke at jeg dro ut på byen, og det ble ofte "styr" i fylla. Han var litt kontrollerende (jeg var såpass mye yngre enn han). Han var veldig snill, det er ikke det, men behandlet meg vel ikke bestandig så veldig bra...(ikke voldelig, men litt nedpsyking og bemerkninger om såre "punkt" for meg). Litt vanskelig å forklare, åtte er lang tid, og mye skjedde. En del har jeg vel glemt, og faktisk husker jeg mest av hans gode sider (selv om det kanskje ikke høres slik ut akkurat her).

Nå er jeg gift, drar ut på byen når jeg måtte ønske, har fått barn, og er veldig lykkelig sammen med mannen min .

Jeg priser meg lykkelig for at jeg klarte å bryte ut av forholdet til ex'en (det var ikke lett), slik at jeg fikk muligheten til å komme meg mer ut og dermed treffe han jeg er gift med nå.

Det har faktisk hendt at jeg har drømt at jeg er tilbake med ex'en, og jeg våkner med hjertebank og en ekkel følelse... For selv om ex'en er en ok fyr kunne jeg ALDRI tenke meg å være sammen med han!!!

[viren]

Mitt forige forhold varte i bare 2 mnd. Han skulle på død og liv være sammen med meg 24 timer i døgnet, overvåket alt jeg gjorde, tilbragte jeg tid med andre ringte han dem for å sjekke hva som skjedde. Det ble bare værre og værre, og i ettertid har jeg fått vite at han har vært i fengsel for en rekke voldsepisoder inkludert knivstikking. Hadde en annen eks av han som kontaktet meg (har var sammen med henne etter meg) og fortalte at han hadde truet henne og familien hennes.

Jeg gjorde det slutt (og flyttet fra byen, men det var det andre årsaker til).

Da jeg ble sammen med min nåværende samboer begynte exen og plage meg med SMSer, telefoner, på MSN etc , kalte meg alt mulig rart og sa at han skulle drepe samboeren min, at han ikke brydde seg noe om å måtte sitte noen år i fengsel for der hadde han vært før etc.

Uten at jeg visste om det ringte broren min han, og sa at om han tok kontakt med meg en eneste gang til kom han til å ta med seg alle vennene sine, stikke innom og banke opp han, mora hans, hunden hans til det ukjenkjennelige.

Helt håpløst å må gå til slike tiltak, men noe annet skjønte han tydeligvis ikke for etter det har jeg ikke hørt et ord. Heldigvis. Det er 3 år siden, og jeg håper jeg slipper å ha noe med han å gjøre noengang igjen.

[Gjest Spacegirl]

Mitt forrige forhold var kort og kaotisk. Jeg var 19 og han var 25. Jeg gjorde det slutt etter 4 måneder fordi det viste seg at fyren var en drittsekk. Det var mange ting han gjorde som viste at han ikke var noen snill person, men det som gjorde at jeg til slutt bestemte meg for å avslutte forholdet, var reaksjonen hans da jeg trodde jeg var gravid. Han ble fly forbanna fordi jeg ikke ville ta abort. Han mente at jeg ødela livet hans osv. Da jeg endelig fikk vite at jeg ikke var gravid allikevel, var jeg så slem at jeg ventet i nesten to uker før jeg fortalte ham det. Skikkelig dårlig gjort, men der og da syntes jeg at han fortjente litt mental tortur etter å ha oppført seg så dårlig.