dere som er singel, 30, barnløs med bare gravide gifte venninner

[anonym ss]

Er dere flere damer i 30 årene der ute som føler bare at kjærlighetsverden virker håpløs? Og ensomheten spiser dere opp innenifra? panikken over at det virkelig ikke er mulig å møte noen? (Når legene på toppen av det sier du (les:meg) må begynne å fryse ned egg). Hvordan går man fram i livet når alle venner man kjenner er etablerte i forhold med arn og man sitter igjen alene? Den følelsen av å mislykkes, men uten noe lys i sikte for det er ingen steder å møte noen reelle menn som også er seriøse. 

 

Jeg har prøvd i 3 år nå siden jeg gikk ut av et samboerskap, og jeg er nå 33. Jeg har til min store frykt og forfjamselse innsett at jeg er den eneste av alle jentene i "alle" veninnegjengene mine som ble 33 barnløs og singel. Jeg kom ut av et mislykket 1-årig forhold nå for noen mnd siden med en som hadde løyet om at han ville ha en framtid med en dame og hadde angst for å slå seg ned. Møtte han på tinder, og når jeg kom ut nå innså jeg at det var ingen single venner igjen. T.o.m de veninne som har erklært seg selv som "evig singel" har plutselig møtt en mann og blitt gravid med en gang (kjempehyggelig for dem, virkelig). MAO, det er ingen som inviterer meg lenger, ingen spør hvordan jeg har det, ingen av jentene vil gå ut på byen, og går de ut så vil de sitte i et hjørnet på en stille plass uten å måtte se for mange folk og går hjem før kl.12, ingen av jentene har kompiser til kjærestene som er single, og alle gangene du har prøvd på tinder har det rett og slett vært håpløst eller "falsk" kjærlighet eller ikke klaff. Noen som kjenner seg igjen?

Jeg har hele livet til jeg ble 30 og korona traff vært i forhold, lange seriøse og korte seriøse. (Alle har endt grunnet jobb, flytting osv). Jeg har alltid hatt masse folk rundt meg, og aldri hatt problemer med å komme i kontakt med menn. Men nå virker det som om at markedet er "tomt" for bra menn som er sosialt oppegående, ok utseende, kjærlig, positiv og morsom uten bagasje som tilsier at det er en grunn til at de er single. Mange menn jeg har møtt er også altfor arrogante og høye på seg selv og har nesten "bestemt" at de skal være single for det er liksom lettere enn å være på evig sjekkern, og legger ned utrolig lite effort på å følge ting opp. Jeg har datet menn som har vært single lenge og når de endelig møter en (/meg f.eks) så blir de store spørsmålene om framtid plutselig skummel og de forsvinner noen måneder inn. (ja jeg venter hvertfall 3mnd før jeg spør om vi går noen vei) Det virker så mørkt og tomt. Jeg skjønner virkelig ikke hvor jeg kan møte noen, når jeg ikke engang kan få med meg ei veninne på byen. Middagselskapene som brukte å vær før korona har aldri blitt noe av etter på, husker ikke sist jeg var i en middag eller fest eller på en samling med nye ukjente folk.  En gang prøvde jeg å smile til en på kafe som kikket mye på meg, og når jeg gikk bort og skulle kjøpe kaffe slik at jeg kunne si hei, ble han så sjenert at han baila. Jeg føler jeg har prøvd alt. Nå har de to siste barnløse i barndomsgjengen min blitt gravid, og de tre siste single i den andre vennegjengen min funnet en mann. Jeg har god jobb og lang utdannelse med to grader, men mistet jobben for to måneder siden grunnet konkursrammelser i bransjen (tøffe tider). Jeg klarer ikke å stå opp om morgenen og glede meg til noe i livet, det å dra på trening virker plutselig meningsløst det også. Det er som om hver dag er ingen grunn til å leve lenger i ensomheten. I går sa en bekjent av meg til meg: " er det ikke kjipt å være 33 og singel? Det er vel vanskelig å møte noen i den alderen? Ah jeg er så glad jeg er forlovet og slipper det der.". Det ble sagt med den største "jeg synes synd på deg" tonen. Når folk spør om du er i forhold og jeg sier nei, så føler jeg alltid det blikket som sier og tenker " hva gjorde du feil i livet? "hva er det med deg som har satt deg i denne posisjonen?". Jeg vet veninnene mine synes synd på meg og jeg har nesten unngått å møte dem, fordi de alltid snakker bare om sine kjære og sine barn og sine gifteplaner. Jeg blir nesten litt kvalm, men så har man jo ingen single venner å gå til, eller få støtte til i de vanskelige situasjonene for de er for opptatt av barna. Akkurat nå sitter jeg og gråter og gruer meg så ufattelig til jul og nyttår alene. Jeg kan feire med mamma, men hun har jo egne barnebarn og svigersfamilien til søskene mine hun vil feire med. 

Langt innlegg beklager det.Noen flere som kjenner på håpløsheten?  



 

Endret 7. november 2022 av anonym ss

[AnonymBruker]

Jeg er mann og kan egentlig ikke relatere så veldig til det du føler angående det å få barn. Men, jeg vil likevel påpeke et par ting.

"Comparison is the thief of joy" - slutt å se rundt deg og sammenlikne deg med andre. Slutt å bruke tid på å henge med de venninenne dine som åpenbart ikke bryr seg om at du skal lykkes. De bryter deg mer ned enn de bygger deg opp. Jeg ville anbefalt deg å ha alle disse menneskene litt på avstand for nå. Ikke bryt kontakt eller lag drama, men legg heller en ny plan for hvordan du skal lykkes - på egen hånd.

Du er for avhengig av at andre skal hjelpe deg i mål, og ser kun løsninger som ikke fungerer lenger. Derfor må du tørre å satse på nye løsninger. Det kommer til å være ekstremt skremmende og vanskelig, men alternativet er at du graver deg dypere og dypere ned i det jeg mistenker er en begynnende depresjon. Når alt minner deg på at du har mislykkes, og alt virker håpløst, så er det ikke rart at det blir sånn. Når folk i tilleg kommer med slengbemerkninger (fuck dem), så gjør det ekstra vondt. De sparker en som ligger nede.

Du har fortsatt god tid. Du er bare 33. Du har tidligere klart å være i en relasjon med en mann. Du har utdanninger og du virker som en veldig oppegående kvinne uten for mye baggasje. Problemet ditt er at du er for stresset over at du liksom skal følge en eller annen livsplan, og følger bare omgivelsene dine og venninnegjengen. Dette må du seriøst lære deg å bryte. Veit det er vanskelig.

Det jeg ville anbefalt deg er å fokusere på hvilke hobbyer du har, hva du kunne tenke deg å lære eller utforske, og så begynne der. Siden du ikke treffer nye menn du kunne tenke deg å date gjennom venner, jobb eller i hverdagen, så må du begynne å utforske nye arenaer for å møte menn. 

Hvis du er komfortabel med å møte menn på byen, dra alene da vel? Eventuelt så kan du sitte med venninner, og når de drar så blir du igjen alene? Det er de færreste menn som tenker noe særlig over at en kvinne er alene på byen. Som jeg skrev lenger oppe så syns jeg ikke venninnene dine bygger deg, så derfor syns jeg egentlig du bare burde dra uten dem. Mange sier at man ikke finner en kjæreste på byen, men det er ikke nødvendigvis sannheten.

Det er mange arenaer du kan møte menn. Det er så sykt mange kurs, hobby grupper, singeltreff hvor du kan møte menn. Det er noe som heter speedfriending hvor du kan treffe nye venner og kanskje du møter kjærligheten der? Jeg veit de arrangerer treff i Oslo. Om  du ikke finner drømmemannen, kanskje du finner noen nye single venninner du kan henge med?

Det må vel ha vært noe du alltid har vært nysgjerrig på? Lære nytt språk? Lære å lage mat? Danse? Klatre? Gå turer? Det finnes til og med egne reiser for single mener jeg å ha lest. Det kan gi litt trygghet i å vite at alle er single. 

Poenget er at du må lære deg å tenke utenfor de rammene du vanligvis opererer, og at du må ut av huset og gjøre noen aktiviteter hvor det er menn som er likesinnende og har like interesser. 

Skal ikke gjenta meg selv i det uendelige, men poenget er at det er håp. Avslutningsvis vil jeg bare påpeke at hvis du ikke klarer fungere normalt i hverdagen, og alt er helt dritt og du er sliten i kroppen og sover mye, så kan det være greit å ta turen til legen og finne ut om du er deprimert eller ikke. Men måten jeg drar meg selv ut av en depressiv periode er ved å bare bestemme meg for at nå skal jeg få unnagjort det jeg trenger, og tvinge meg selv til å fullføre alt jeg skal gjøre. Veit dette trolig ikke er det psykologer eller leger anbefaler, men jeg forteller meg bare "nå er det nok bitch, kom deg ut av senga og begynn å rydde, få orden på livet ditt". Og det pleier å funke.

Ønsker deg masse lykke til og vit at det er håp. Det er ikke over ennå, men du MÅ slutte å sammenlikne deg med hvor alle andre er i livet, og spesielt hvor vennner og bekjente er. Alle lever forskjellige liv og det er ikke fasit på hvordan livet ditt skal se ut.

Anonymkode: 9f1e6...5b6

[AnonymBruker]

Jeg er i 30 årene, singel,barnløs og kun venninner i forhold med barn. Jeg nyter å ikke ha det ansvaret og utslitende livet de har. Jeg kan kjenne på at en kjæreste hadde vært koselig iblandt men jeg har så mye dårlig erfaring med menn at jeg trives mye bedre når jeg ikke har noen mann i livet mitt. Tror mye i livet uansett hva man lengter etter handler om å akseptere det livet man har og lære seg å sette pris på de små tingene. I forhold det å ikke ha barn er det for eksempel ting som å bæsje i fred, dusje så lenge jeg vil, ha sex når jeg vil, sove så lenge jeg vil, se på tv når jeg vil, gjøre det jeg vil, reise osv. I forhold til å ikke ha kjæreste er det stort sett det samme haha i tillegg til det å aldri føle meg til bry, ikke stresse over hvem han er med eller om han er utro, aldri være såret, aldri føle meg brukt seksuelt, slippe krangling og irritasjon osv. 

Er mange gleder ved å være singel og barnløs men du må bare snu tankene dine og slutte å sørge over ting som ikke ble som du hadde håpet. 

Anonymkode: 1c5d0...71a

[anonym ss]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er mann og kan egentlig ikke relatere så veldig til det du føler angående det å få barn. Men, jeg vil likevel påpeke et par ting.

"Comparison is the thief of joy" - slutt å se rundt deg og sammenlikne deg med andre. Slutt å bruke tid på å henge med de venninenne dine som åpenbart ikke bryr seg om at du skal lykkes. De bryter deg mer ned enn de bygger deg opp. Jeg ville anbefalt deg å ha alle disse menneskene litt på avstand for nå. Ikke bryt kontakt eller lag drama, men legg heller en ny plan for hvordan du skal lykkes - på egen hånd.

Du er for avhengig av at andre skal hjelpe deg i mål, og ser kun løsninger som ikke fungerer lenger. Derfor må du tørre å satse på nye løsninger. Det kommer til å være ekstremt skremmende og vanskelig, men alternativet er at du graver deg dypere og dypere ned i det jeg mistenker er en begynnende depresjon. Når alt minner deg på at du har mislykkes, og alt virker håpløst, så er det ikke rart at det blir sånn. Når folk i tilleg kommer med slengbemerkninger (fuck dem), så gjør det ekstra vondt. De sparker en som ligger nede.

Du har fortsatt god tid. Du er bare 33. Du har tidligere klart å være i en relasjon med en mann. Du har utdanninger og du virker som en veldig oppegående kvinne uten for mye baggasje. Problemet ditt er at du er for stresset over at du liksom skal følge en eller annen livsplan, og følger bare omgivelsene dine og venninnegjengen. Dette må du seriøst lære deg å bryte. Veit det er vanskelig.

Det jeg ville anbefalt deg er å fokusere på hvilke hobbyer du har, hva du kunne tenke deg å lære eller utforske, og så begynne der. Siden du ikke treffer nye menn du kunne tenke deg å date gjennom venner, jobb eller i hverdagen, så må du begynne å utforske nye arenaer for å møte menn. 

Hvis du er komfortabel med å møte menn på byen, dra alene da vel? Eventuelt så kan du sitte med venninner, og når de drar så blir du igjen alene? Det er de færreste menn som tenker noe særlig over at en kvinne er alene på byen. Som jeg skrev lenger oppe så syns jeg ikke venninnene dine bygger deg, så derfor syns jeg egentlig du bare burde dra uten dem. Mange sier at man ikke finner en kjæreste på byen, men det er ikke nødvendigvis sannheten.

Det er mange arenaer du kan møte menn. Det er så sykt mange kurs, hobby grupper, singeltreff hvor du kan møte menn. Det er noe som heter speedfriending hvor du kan treffe nye venner og kanskje du møter kjærligheten der? Jeg veit de arrangerer treff i Oslo. Om  du ikke finner drømmemannen, kanskje du finner noen nye single venninner du kan henge med?

Det må vel ha vært noe du alltid har vært nysgjerrig på? Lære nytt språk? Lære å lage mat? Danse? Klatre? Gå turer? Det finnes til og med egne reiser for single mener jeg å ha lest. Det kan gi litt trygghet i å vite at alle er single. 

Poenget er at du må lære deg å tenke utenfor de rammene du vanligvis opererer, og at du må ut av huset og gjøre noen aktiviteter hvor det er menn som er likesinnende og har like interesser. 

Skal ikke gjenta meg selv i det uendelige, men poenget er at det er håp. Avslutningsvis vil jeg bare påpeke at hvis du ikke klarer fungere normalt i hverdagen, og alt er helt dritt og du er sliten i kroppen og sover mye, så kan det være greit å ta turen til legen og finne ut om du er deprimert eller ikke. Men måten jeg drar meg selv ut av en depressiv periode er ved å bare bestemme meg for at nå skal jeg få unnagjort det jeg trenger, og tvinge meg selv til å fullføre alt jeg skal gjøre. Veit dette trolig ikke er det psykologer eller leger anbefaler, men jeg forteller meg bare "nå er det nok bitch, kom deg ut av senga og begynn å rydde, få orden på livet ditt". Og det pleier å funke.

Ønsker deg masse lykke til og vit at det er håp. Det er ikke over ennå, men du MÅ slutte å sammenlikne deg med hvor alle andre er i livet, og spesielt hvor vennner og bekjente er. Alle lever forskjellige liv og det er ikke fasit på hvordan livet ditt skal se ut.

Anonymkode: 9f1e6...5b6

Et fint og velskrevent svar med mange gode poenger. Det er vel først nå jeg innser at tanken om en livsplan er bare å legge fra seg helt, det gjør nok bare vondt værre. Hobbyer skal jeg prøve på, per nå har jeg kun trent og malt (som er en ganske ensom hobby hehe). 

Det er nok sant det du skriver, at jeg må bryte med alle etablerte venner som aldri tar kontakt lenger eller har tid til å bry seg om at jeg har det bra, og som får dagene til å føles "værre". Det har vært tøft å tenke på, for da står man jo ennå mer ensom igjen enn man allerede er, på ground 0. Er jo her du skriver det med å få nye venner og kanskje prøve speedfriending. Jeg er enig i at man må ut der og finne nye venner. Jeg har i tre år ikke lykkes med å få en singel veninne, men prøver alltid å samle folk til eventer, kafeer vinsmaking i håp om å framstå kontaktsøkende og åpen for vennskap. Det også noe jeg syns jeg er vanskelig, for et sitter faktisk lang inne, selv om jeg ser meg selv om en utadvendt uredd person, å invitere noen du møter et tilfeldig sted, som treningsstduio etc. (Jeg er på en venneapp da:) Men folk er reserverte, det er ingen tvil om. 

det hjelper å få ting gjort, aboslutt. Man er vel bare ekstra sårbar i ensomheten og når livet skuffer, og da er det nok lettere å la seg falle og knekke. Takk for tips

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, anonym ss said:

Et fint og velskrevent svar med mange gode poenger. Det er vel først nå jeg innser at tanken om en livsplan er bare å legge fra seg helt, det gjør nok bare vondt værre. Hobbyer skal jeg prøve på, per nå har jeg kun trent og malt (som er en ganske ensom hobby hehe). 

Det er nok sant det du skriver, at jeg må bryte med alle etablerte venner som aldri tar kontakt lenger eller har tid til å bry seg om at jeg har det bra, og som får dagene til å føles "værre". Det har vært tøft å tenke på, for da står man jo ennå mer ensom igjen enn man allerede er, på ground 0. Er jo her du skriver det med å få nye venner og kanskje prøve speedfriending. Jeg er enig i at man må ut der og finne nye venner. Jeg har i tre år ikke lykkes med å få en singel veninne, men prøver alltid å samle folk til eventer, kafeer vinsmaking i håp om å framstå kontaktsøkende og åpen for vennskap. Det også noe jeg syns jeg er vanskelig, for et sitter faktisk lang inne, selv om jeg ser meg selv om en utadvendt uredd person, å invitere noen du møter et tilfeldig sted, som treningsstduio etc. (Jeg er på en venneapp da:) Men folk er reserverte, det er ingen tvil om. 

det hjelper å få ting gjort, aboslutt. Man er vel bare ekstra sårbar i ensomheten og når livet skuffer, og da er det nok lettere å la seg falle og knekke. Takk for tips

 

Syns du er tøff jeg. Du skal ha for at du gjør en god innsats. Det er ikke lett å få seg nye venner i Norge. Vi er faktisk på en solid bunnplassering internasjonalt. Riktignok for folk som flytter hit, men nordmenn er kaaaalde, reserverte og vanskelige å bli venner med:

https://thenorwayguide.com/norway-ranked-among-the-worst-countries-to-find-new-friends/

Var en komiker som sa at det er lettere å komme seg ut av Nord Korea, enn det er å komme seg inn i en norsk vennegjeng 😂

Du må ikke gi opp. Det er håp der ute, og livet er dessverre ekstremt ensomt til tider. Men du klarer det. Slik jeg har forstått det så danner nordmenn relasjoner gjennom kontekst, så da er det bare å finne nye kontekster. Du trenger ikke nødvendigvis å starte så mye selv, men bare være på utkikk etter arrangementer å bli med på. Hvis du har facebook så ville jeg bare gått inn på events, og så gått inn på byen du bor i, og gått igjennom alle offentlige arrangement som virker interessante. Drit i om det kommer menn eller ikke, det viktigste er at du finner nye mennesker å bli kjent med. Jeg har trua på deg 💪 

 

Anonymkode: 9f1e6...5b6

[AnonymBruker]

Du må få deg flere single/barnløse venner, eller venner med store/voksne barn. Gjerne via en litt sosial hobby.

Anonymkode: b6236...02f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du må få deg flere single/barnløse venner, eller venner med store/voksne barn. Gjerne via en litt sosial hobby.

Anonymkode: b6236...02f

Det er som regel ganske vanskelig å få seg nye venner når man er blitt så voksen. Det er ganske typisk. Og særlig fordi de fleste på samme alder som ts er i en annen livssituasjon (familie, småbarn, graviditet, partner, boligkjøp osv).

Men jeg har lest utallige innlegg her på KG om at akkurat dette med å skaffe seg nye venner, ikke bare bekjente, i voksen alder er vanskelig. 

Anonymkode: c20e0...1b0

[anonym ss]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Syns du er tøff jeg. Du skal ha for at du gjør en god innsats. Det er ikke lett å få seg nye venner i Norge. Vi er faktisk på en solid bunnplassering internasjonalt. Riktignok for folk som flytter hit, men nordmenn er kaaaalde, reserverte og vanskelige å bli venner med:

https://thenorwayguide.com/norway-ranked-among-the-worst-countries-to-find-new-friends/

Var en komiker som sa at det er lettere å komme seg ut av Nord Korea, enn det er å komme seg inn i en norsk vennegjeng 😂

Du må ikke gi opp. Det er håp der ute, og livet er dessverre ekstremt ensomt til tider. Men du klarer det. Slik jeg har forstått det så danner nordmenn relasjoner gjennom kontekst, så da er det bare å finne nye kontekster. Du trenger ikke nødvendigvis å starte så mye selv, men bare være på utkikk etter arrangementer å bli med på. Hvis du har facebook så ville jeg bare gått inn på events, og så gått inn på byen du bor i, og gått igjennom alle offentlige arrangement som virker interessante. Drit i om det kommer menn eller ikke, det viktigste er at du finner nye mennesker å bli kjent med. Jeg har trua på deg 💪 

 

Anonymkode: 9f1e6...5b6

Haha, det kan jeg faktisk se for meg at er lettere. Men når man ser på disse tingene, så har man det jo selvsagt finere her alene i leiligheten enn et annet land i verden. 😅

Men en ting er å komme i kontakt med noen potensielle venner, da har man kommet langt i seg selv. Men neste steg er like vanskelig, det å faktisk skape en relasjon. F.eks hele det scenarioet: "hva er kontaktdetaljene dine?", eller "kan jeg legge deg til på (app) og holde kontakt" har jeg aldri fått spørsmål om (kanskje fordi nettopp folk er for reserverte til å ta det steget). Noen ganger tar jeg til motet og tenker pytt pytt "jeg spør bare", og da blir folk litt sånn "eh.. ja, eh selvsagt, skal vi se.." "eh legg meg til på..". Og da er samtalen over og vi sier takk for praten, og kontakten opprettholdes aldri. Noen andre erfaringer på akkurat dette, å faktisk skape kontakten og få den til bære frukter? 

Hadde et år nå da jeg gikk på mange networking eventer (jobb, og interessefelt), men sluttet for noen måneder siden,er jo wierd til slutt å gå alene. Man får til slutt en stemme i hodet som sier til meg selv i allefall, hvorfor prøver du? fortsatt. Alikevel får du mer slag i trynet jo lengre årene går. Man kan jo ikke lenger late som man er 20 år, ting fungerer jo ikke på samme måte i 30 årene. Mange etablerte venner synes jo til og med det er rart og kanskje litt stakkarslig at jeg ber dem ut på en vinsmaking på en torsdag, de har jo viktigere ting i det "voskne livet" å tenke på og sender den i retur til deg.  

Men nå handler dette ikke bare om å få seg venner, men det å være singel i 30 årene og ønske partner og alt det fine i livet, og det å kunne vise omsorg for noen, og hvor hardt dette er i det samfunnet vi er i. Og hvor vanskelig det er å møte en mann som er på samme plan, har gode kvaliteter og ikke har den "bagasjen" som gjør det vanskelig. Jeg har merket at jeg som dame prøver alltid å innstille meg, møtes på halvveien og gi slipp på noen krav for å møte personligheten til en partner. Men en mann som har vært singel i 5-10 år kan være så sta på det (hvertfall de jeg har møtt, drar ingen over samme kam her), og så solt. Jeg blir ikke møtt på samme måte, og har i flere korte forhold måtte bære framgangen av forholdet selv. 

Hvis noen har sett Joachim Trier filmene, er jo dette nettopp det store paradokset tenker jeg, en del av samfunnet leter evig etter den partneren man aldri fann og må gå gjennom livet og se at alle får det til, og den andre delen lærte seg å si "jeg skal være ok med å være alene og motstå det livsløpet som verden og biologien legger til rette for". .  
 

[AnonymBruker]

Jeg var Evig Singel til jeg var 32. Jeg hadde ingen langvarige forhold i det hele tatt, knapt nok noe som kunne kalles en kjæreste. Mens vennene mine fikk samboere og barn og skilte seg og fant nye samboere og fikk flere barn... 

Det var utrolig sårt, spesielt når jeg ikke lengre ble invitert på ting for "det kommer sikkert til å bli masse barnsnakk og vi vil ikke du skal føle deg utenfor".... Oh the irony.. 

Men jeg traff Drømmemannen rett før jeg fylte 33  Via sukker.no. Nå er vi samboere på niende året, har to barn, enebolig med hage og frukttrær, stasjonsvogn med takboks, og a4-liv så det holder 😛 

Anonymkode: 6a45e...f03

[anonym ss]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Du må ikke gi opp. Det er håp der ute, og livet er dessverre ekstremt ensomt til tider. Men du klarer det. Slik jeg har forstått det så danner nordmenn relasjoner gjennom kontekst, så da er det bare å finne nye kontekster. Du trenger ikke nødvendigvis å starte så mye selv, men bare være på utkikk etter arrangementer å bli med på. Hvis du har facebook så ville jeg bare gått inn på events, og så gått inn på byen du bor i, og gått igjennom alle offentlige arrangement som virker interessante. Drit i om det kommer menn eller ikke, det viktigste er at du finner nye mennesker å bli kjent med. Jeg har trua på deg 💪 

 

Anonymkode: 9f1e6...5b6

Tror flere her inne kan dra nytte av dette om å "ikke gi opp". Selv om posten (ts) handler litt om det å møte seg selv i døra når det kommer til dette og få lyst å gi opp (kan jo bli litt mørkt). Jeg gir det en test med fb-arrangementer og nye hobbier 🤙

[anonym ss]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var Evig Singel til jeg var 32. Jeg hadde ingen langvarige forhold i det hele tatt, knapt nok noe som kunne kalles en kjæreste. Mens vennene mine fikk samboere og barn og skilte seg og fant nye samboere og fikk flere barn... 

Det var utrolig sårt, spesielt når jeg ikke lengre ble invitert på ting for "det kommer sikkert til å bli masse barnsnakk og vi vil ikke du skal føle deg utenfor".... Oh the irony.. 

Men jeg traff Drømmemannen rett før jeg fylte 33  Via sukker.no. Nå er vi samboere på niende året, har to barn, enebolig med hage og frukttrær, stasjonsvogn med takboks, og a4-liv så det holder 😛 

Anonymkode: 6a45e...f03

Så hyggelig 🤗 Stasjonsvogn med takboks, det har jeg ikke ennå turt å drømme om hehe. Fint å høre at det fungerer. Tror du apper har like god suksessrate nå?

[AnonymBruker]

anonym ss skrev (13 timer siden):

Er dere flere damer i 30 årene der ute som føler bare at kjærlighetsverden virker håpløs? Og ensomheten spiser dere opp innenifra? panikken over at det virkelig ikke er mulig å møte noen? (Når legene på toppen av det sier du (les:meg) må begynne å fryse ned egg). Hvordan går man fram i livet når alle venner man kjenner er etablerte i forhold med arn og man sitter igjen alene? Den følelsen av å mislykkes, men uten noe lys i sikte for det er ingen steder å møte noen reelle menn som også er seriøse. 

 

Jeg har prøvd i 3 år nå siden jeg gikk ut av et samboerskap, og jeg er nå 33. Jeg har til min store frykt og forfjamselse innsett at jeg er den eneste av alle jentene i "alle" veninnegjengene mine som ble 33 barnløs og singel. Jeg kom ut av et mislykket 1-årig forhold nå for noen mnd siden med en som hadde løyet om at han ville ha en framtid med en dame og hadde angst for å slå seg ned. Møtte han på tinder, og når jeg kom ut nå innså jeg at det var ingen single venner igjen. T.o.m de veninne som har erklært seg selv som "evig singel" har plutselig møtt en mann og blitt gravid med en gang (kjempehyggelig for dem, virkelig). MAO, det er ingen som inviterer meg lenger, ingen spør hvordan jeg har det, ingen av jentene vil gå ut på byen, og går de ut så vil de sitte i et hjørnet på en stille plass uten å måtte se for mange folk og går hjem før kl.12, ingen av jentene har kompiser til kjærestene som er single, og alle gangene du har prøvd på tinder har det rett og slett vært håpløst eller "falsk" kjærlighet eller ikke klaff. Noen som kjenner seg igjen?

Jeg har hele livet til jeg ble 30 og korona traff vært i forhold, lange seriøse og korte seriøse. (Alle har endt grunnet jobb, flytting osv). Jeg har alltid hatt masse folk rundt meg, og aldri hatt problemer med å komme i kontakt med menn. Men nå virker det som om at markedet er "tomt" for bra menn som er sosialt oppegående, ok utseende, kjærlig, positiv og morsom uten bagasje som tilsier at det er en grunn til at de er single. Mange menn jeg har møtt er også altfor arrogante og høye på seg selv og har nesten "bestemt" at de skal være single for det er liksom lettere enn å være på evig sjekkern, og legger ned utrolig lite effort på å følge ting opp. Jeg har datet menn som har vært single lenge og når de endelig møter en (/meg f.eks) så blir de store spørsmålene om framtid plutselig skummel og de forsvinner noen måneder inn. (ja jeg venter hvertfall 3mnd før jeg spør om vi går noen vei) Det virker så mørkt og tomt. Jeg skjønner virkelig ikke hvor jeg kan møte noen, når jeg ikke engang kan få med meg ei veninne på byen. Middagselskapene som brukte å vær før korona har aldri blitt noe av etter på, husker ikke sist jeg var i en middag eller fest eller på en samling med nye ukjente folk.  En gang prøvde jeg å smile til en på kafe som kikket mye på meg, og når jeg gikk bort og skulle kjøpe kaffe slik at jeg kunne si hei, ble han så sjenert at han baila. Jeg føler jeg har prøvd alt. Nå har de to siste barnløse i barndomsgjengen min blitt gravid, og de tre siste single i den andre vennegjengen min funnet en mann. Jeg har god jobb og lang utdannelse med to grader, men mistet jobben for to måneder siden grunnet konkursrammelser i bransjen (tøffe tider). Jeg klarer ikke å stå opp om morgenen og glede meg til noe i livet, det å dra på trening virker plutselig meningsløst det også. Det er som om hver dag er ingen grunn til å leve lenger i ensomheten. I går sa en bekjent av meg til meg: " er det ikke kjipt å være 33 og singel? Det er vel vanskelig å møte noen i den alderen? Ah jeg er så glad jeg er forlovet og slipper det der.". Det ble sagt med den største "jeg synes synd på deg" tonen. Når folk spør om du er i forhold og jeg sier nei, så føler jeg alltid det blikket som sier og tenker " hva gjorde du feil i livet? "hva er det med deg som har satt deg i denne posisjonen?". Jeg vet veninnene mine synes synd på meg og jeg har nesten unngått å møte dem, fordi de alltid snakker bare om sine kjære og sine barn og sine gifteplaner. Jeg blir nesten litt kvalm, men så har man jo ingen single venner å gå til, eller få støtte til i de vanskelige situasjonene for de er for opptatt av barna. Akkurat nå sitter jeg og gråter og gruer meg så ufattelig til jul og nyttår alene. Jeg kan feire med mamma, men hun har jo egne barnebarn og svigersfamilien til søskene mine hun vil feire med. 

Langt innlegg beklager det.Noen flere som kjenner på håpløsheten?  



 

Leste ikke alle detaljer, men ja. Jeg har følt at det har vært helt håpløst når jeg var singel i 30-årene. Venninner ble gravide for første og andre gang mens jeg fortsatt bodde alene. Hadde et par korte forhold med menn jeg egentlig ikke passet sammen med. Var også på Tinder, men det var virkelig ikke noe for meg. Tok alle avvisninger personlig så det ødelagte meg mer enn det gjorde godt. Husker at jeg ble deprimert når jeg var alene kveld etter kveld uten noe å være hjemme sammen med. Det var tøft og ensomt. 
 

Jeg traff min samboer når jeg var 39. Jeg visste litt hvem han var fra før, men hadde aldri tenkt på han som kjæresteemne. Vi møttes på butikken her vi bor og slo av en prat. Dette var rett etter nedstengningen i fbm covid så begge var selskapssyk og snakket en stund. Lang historie kort: nå har vi vært samboere i to år. Så det er håp! 

Anonymkode: c7aac...dbe

[AnonymBruker]

On 11/7/2022 at 1:50 PM, anonym ss said:

Haha, det kan jeg faktisk se for meg at er lettere. Men når man ser på disse tingene, så har man det jo selvsagt finere her alene i leiligheten enn et annet land i verden. 😅

Men en ting er å komme i kontakt med noen potensielle venner, da har man kommet langt i seg selv. Men neste steg er like vanskelig, det å faktisk skape en relasjon. F.eks hele det scenarioet: "hva er kontaktdetaljene dine?", eller "kan jeg legge deg til på (app) og holde kontakt" har jeg aldri fått spørsmål om (kanskje fordi nettopp folk er for reserverte til å ta det steget). Noen ganger tar jeg til motet og tenker pytt pytt "jeg spør bare", og da blir folk litt sånn "eh.. ja, eh selvsagt, skal vi se.." "eh legg meg til på..". Og da er samtalen over og vi sier takk for praten, og kontakten opprettholdes aldri. Noen andre erfaringer på akkurat dette, å faktisk skape kontakten og få den til bære frukter? 

Hadde et år nå da jeg gikk på mange networking eventer (jobb, og interessefelt), men sluttet for noen måneder siden,er jo wierd til slutt å gå alene. Man får til slutt en stemme i hodet som sier til meg selv i allefall, hvorfor prøver du? fortsatt. Alikevel får du mer slag i trynet jo lengre årene går. Man kan jo ikke lenger late som man er 20 år, ting fungerer jo ikke på samme måte i 30 årene. Mange etablerte venner synes jo til og med det er rart og kanskje litt stakkarslig at jeg ber dem ut på en vinsmaking på en torsdag, de har jo viktigere ting i det "voskne livet" å tenke på og sender den i retur til deg.  

Men nå handler dette ikke bare om å få seg venner, men det å være singel i 30 årene og ønske partner og alt det fine i livet, og det å kunne vise omsorg for noen, og hvor hardt dette er i det samfunnet vi er i. Og hvor vanskelig det er å møte en mann som er på samme plan, har gode kvaliteter og ikke har den "bagasjen" som gjør det vanskelig. Jeg har merket at jeg som dame prøver alltid å innstille meg, møtes på halvveien og gi slipp på noen krav for å møte personligheten til en partner. Men en mann som har vært singel i 5-10 år kan være så sta på det (hvertfall de jeg har møtt, drar ingen over samme kam her), og så solt. Jeg blir ikke møtt på samme måte, og har i flere korte forhold måtte bære framgangen av forholdet selv. 

Hvis noen har sett Joachim Trier filmene, er jo dette nettopp det store paradokset tenker jeg, en del av samfunnet leter evig etter den partneren man aldri fann og må gå gjennom livet og se at alle får det til, og den andre delen lærte seg å si "jeg skal være ok med å være alene og motstå det livsløpet som verden og biologien legger til rette for". .  
 

Det må få legge til folk som aldri svarer deg igjen er ikke noe unikt. Har opplevd det ofte. Derfor jeg sier at du burde finne deg noen hobbyer eller arrangement du kan dra på sånn at du ser vedkommende oftere, og kanskje dere finner tonen over tid. Det er bra at du spør om kontaktdetaljer og viser initiativ, men det ender som oftest med at folk gir faen fordi ... det er snakk om nordmenn. Du må bare møte vedkommende oftere og så la ting flyte mer naturlig

Mulig du virker for desperat og det er jo en selvforsterkende effekt når man føler man ikke kommer noen vei. Du er også for avhengig av at du skal nå et gunstig utfall, og derfor når du det ikke heller. Dette er ikke som da du var på skolen og kunne lese deg opp eller jobbe deg opp til å få gode karakterer. Senk skuldrene og jobb med å kunne snakke med fremmede og bli venner med dem først. Litt som damene sier til gutta som ikke lykkes med det motsatte kjønn: lær deg å kunne omgås det motsatte kjønn og senk skuldrene. Gutta oppfatter deg trolig som desperat, og det hjelper ikke at du er 30 årene og de tenker også at eggstokkene dine koker, og blir litt skeptiske. For dem er dette din "baggasje" de ikke vil ta tak i.

Nei, det er ikke sikkert at du ender opp alene for resten av livet, men hvis du oser desperasjon og ensomhet så vil du ihvertfall gjøre det. Fokuser på arrangementene først, fokuser på å ha et åpent sinn, og så vil du se ting faller på plass. Litt som at gutta som er minst desperate og trygge på seg selv får mer oppmerksomhet og suksess med damer. Det samme går andre veien også fo mange menn. 

Anonymkode: 9f1e6...5b6