Klarer ikke bli venner med folk her vi bor

[AnonymBruker]

Jeg er fra ei lita bygd, flyttet på hybel da jeg var 16, flyttet tilbake til nabobygda 12 år senere etter utdanning. Ble sammen med en fra denne bygda, men som også har bodd borte i mange år. 
Felles for oss begge er at de vennene vi hadde her da vi vokste opp flyttet også, uten å komme tilbake.

Nå har vi bodd her i over 10 år, fått barn her og begge har jobber der vi møter mange lokale, både kollegaer og andre mennesker gjennom jobben. Vi tror selv vi er ganske normale, ingen av oss har hatt problemer med å få venner der vi har vært før. Vi prøver å være med på en del av det som skjer her. Men det er liksom som vi ikke får helt innpass her, det er en del sammensveisede gjenger her som det er helt umulig å komme inn i. De har fester og sosiale sammenkomster, men vi blir ikke invitert. Selv om det er folk vi kanskje har invitert til oss, og som vi føler selv vi har en god tone med.
 

En ting er at vi er utenfor, men det påvirker jo barna våre og. I klassen til ene barnet vårt er foreldrene til hennes nærmeste venner en klikk, så vennene hennes med foreldre er på sosiale ting sammen i helgene, i en del ferier er de også på turer sammen. 
 

Andre som har opplevd dette? Trodde ikke det skulle bli så vanskelig å få venner når vi flyttet tilbake..

Anonymkode: 581d8...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er fra ei lita bygd, flyttet på hybel da jeg var 16, flyttet tilbake til nabobygda 12 år senere etter utdanning. Ble sammen med en fra denne bygda, men som også har bodd borte i mange år. 
Felles for oss begge er at de vennene vi hadde her da vi vokste opp flyttet også, uten å komme tilbake.

Nå har vi bodd her i over 10 år, fått barn her og begge har jobber der vi møter mange lokale, både kollegaer og andre mennesker gjennom jobben. Vi tror selv vi er ganske normale, ingen av oss har hatt problemer med å få venner der vi har vært før. Vi prøver å være med på en del av det som skjer her. Men det er liksom som vi ikke får helt innpass her, det er en del sammensveisede gjenger her som det er helt umulig å komme inn i. De har fester og sosiale sammenkomster, men vi blir ikke invitert. Selv om det er folk vi kanskje har invitert til oss, og som vi føler selv vi har en god tone med.
 

En ting er at vi er utenfor, men det påvirker jo barna våre og. I klassen til ene barnet vårt er foreldrene til hennes nærmeste venner en klikk, så vennene hennes med foreldre er på sosiale ting sammen i helgene, i en del ferier er de også på turer sammen. 
 

Andre som har opplevd dette? Trodde ikke det skulle bli så vanskelig å få venner når vi flyttet tilbake..

Anonymkode: 581d8...37f

Litt pusssigt at dere ikkje føler dere helt velkomne tilbake, og  intrigrert i  bygda /miljøet som dere engang vokste  opp. Klikksamlinger er vel noe dei aller fleste opplever i  dei fleste bygdesamfunn, og det er vel viktig at ein stiller opp på dugnader, idrettslaget, korsang, o.l  Dersom det fester, og sosiale samankomster på samfunnshuset så er de vel åpne for hele bygda. Er det  lukka arangemang som så kreves det vel kanskje medlemskap, og  kan ein vel ikkje kreve å bli innvitert, men be om å bli tatt opp som medlem. 

Kanskje kan dere selve ta iniativet til å opprette en møteplass, turgruppe e.l og sjå om dere får noe oppsluttning.

 

 

Anonymkode: 4f151...03f

[Gjest ti10]

Kan det være at de er misunnelige (ev. at det finnes en person de andre dilter etter som er det) på at dere har tatt utdanning, og at dere derfor blir sett på som annerledes  (fin på det) og ikke som de som har vært der hele tiden? 

[AnonymBruker]

Jeg har problemer generelt med å passe inn på steder der det er lite innflyttere. Av en eller annen grunn blir jeg bare kjent med innflyttere og aldri lokalbefolkning. Vet ikke om det hadde vært noe annerledes om jeg hadde flyttet tilbake til bygda jeg vokste opp i heller, for det var for det meste innflyttere jeg ble kjent med der også  
Der jeg bodde før jeg flyttet hit, ble jeg kjent med to av naboene, begge innflyttere. Han ene flyttet, og så flyttet det inn to familier i nabolaget, en i hans hus, og en i nabohuset hans. Disse to var i slekt, og rett i nærheten var også to andre hus der det bodde slektninger av dem. Merket jammen godt forskjell når denne "klanen" flyttet inn, følte meg plutselig helt utenfor, selv om det faktisk var helt OK mennesker. Men, de er en klan, en klikk, og da får man bare ikke innpass.

Anonymkode: bc2d8...3d8

[MyMichelle]

Min samboer og jeg er begge innflyttere. Våre venner er også innflyttere. Kanskje det bare er slik at innflyttere «holder sammen», og lokale gjør det samme. Det er greit for oss, har ikke barn. Men hva med om dere inviterer noen foreldre med barn til besøk hos dere, og ikke venter på at andre skal ta initiativ? Er barna med på noen fritidsaktiviteter, kan dere stille på dugnad ofte og kanskje slik få innpass. 

[MyMichelle]

ti10 skrev (6 timer siden):

Kan det være at de er misunnelige (ev. at det finnes en person de andre dilter etter som er det) på at dere har tatt utdanning, og at dere derfor blir sett på som annerledes  (fin på det) og ikke som de som har vært der hele tiden? 

Det kan nok være slik på noen små steder. Der jeg er fra blir universitetsutdannelse sett på som tull og snobberi. At man velger å studere etter vgs i stedet for å jobbe blir gjerne sett som latskap. Jeg har lest i lokalavisen at folk med mastergrad blir mislikt. Så jeg og min samboer ville absolutt ikke passet inn der. På den ene siden har jeg læstadianske slektninger, som ikke engang liker at ungdommer spiller fotball fordi de heller burde lære seg å jobbe. 

[AnonymBruker]

Vanlig når man flytter til små steder.....prøvd dette selv. Er også oppvokst på et lite sted.

Mye bedre å bo på et sted der man er anonym i mengden, så evt ha noen få nære.

Anonymkode: 4bea8...d51

[Gjest Athena Catalina]

Dette er veldig vanlig, på små steder. 

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (7 timer siden):

Min samboer og jeg er begge innflyttere. Våre venner er også innflyttere. Kanskje det bare er slik at innflyttere «holder sammen», og lokale gjør det samme. Det er greit for oss, har ikke barn. Men hva med om dere inviterer noen foreldre med barn til besøk hos dere, og ikke venter på at andre skal ta initiativ? Er barna med på noen fritidsaktiviteter, kan dere stille på dugnad ofte og kanskje slik få innpass. 

Vi har invitert flere av familiene vi føler vi har god kjemi med, og de kommer og vi har det hyggelig. Og noen ganger blir vi invitert tilbake på tilsvarende besøk, altså med barn på dagtid. Føler vi har tatt mye initiativ, uten å komme noe videre.
Feks er det en annen mor jeg føler selv jeg har god kjemi med, vi har barn på samme alder, som vi møtes med. Vi går tur, samkjører på diverse aktiviteter og barna våre besøker hverandre mye i perioder. Men så hører jeg i ettertid at hun har hatt «venninnekvelder».. 

Vi er med på det meste av det sosiale her som dugnader på fotballbana, heier på fotballkamper, skiløp en gang i uka på vinteren, vi prøver å være med der vi kan. 
 

Synes det er vanskelig at det er så vanskelig komme inn!

Anonymkode: 581d8...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi har invitert flere av familiene vi føler vi har god kjemi med, og de kommer og vi har det hyggelig. Og noen ganger blir vi invitert tilbake på tilsvarende besøk, altså med barn på dagtid. Føler vi har tatt mye initiativ, uten å komme noe videre.
Feks er det en annen mor jeg føler selv jeg har god kjemi med, vi har barn på samme alder, som vi møtes med. Vi går tur, samkjører på diverse aktiviteter og barna våre besøker hverandre mye i perioder. Men så hører jeg i ettertid at hun har hatt «venninnekvelder».. 

Vi er med på det meste av det sosiale her som dugnader på fotballbana, heier på fotballkamper, skiløp en gang i uka på vinteren, vi prøver å være med der vi kan. 
 

Synes det er vanskelig at det er så vanskelig komme inn!

Anonymkode: 581d8...37f

Dette var ts sitt svar 😊

Anonymkode: 581d8...37f

[AnonymBruker]

Godt å høre at det er vanlig at det er slik på små steder. Trodde helt ærlig ikke at vi skulle streve så med dette etter så mange år. Så trodde vi at barna skulle bli en innfallsport, vi var med på barseltreff, trilleturer og kaféturer. 
 

Skal prøve å ta mer initiativ med andre innflyttere. Er ikke at jeg trenger en bestevenninne eller noe sånn, men det hadde vært fint å ha noen venner 😊

Anonymkode: 581d8...37f

[AnonymBruker]

Det er like vanskelig på store steder/byer.

Det folk glemmer, er at det at det er lett å få venner i studietiden er situasjonsbetinget.

Sånn er det ikke når en flytter til et nytt sted og starter voksenlivet.

Å invitere folk (du egentlig ikke kjenner så godt) over, og delta på ulike generelle fellesarrangement er ikke nok. Dette er overfladiske omgangsformer, ikke egnet til å starte vennskap.

En må aktivt ut og finne hobby som gjøres sammen med andre (fotoklubb, boksirkel, revy el.l) idrett, interessegrupper, politikk, frivillighet (natteravner, røde kors, osv). Noe å engasjere seg i, som en selv har interesse av.

Da omgåes en andre mennesker som en i utgangspunktet har noe til felles med. Kan bli kjent med folk over tid. En deler opplevelser og erfaringer. Slikt som etterhvert kan danne grunnlag for faktisk vennskap. 

 

Anonymkode: 873f7...46b

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet av meg. Da jeg flytta fra nabobygda og hit, håpet jeg å få mange venner i nabolaget. Jeg har et par gryende vennskap og mange bekjente, men det er spesielt i den ene årskullet til mine barn omtrent umulig å komme «innenfor» vennegjengene. Vi inviterer og de takker nei fordi de ikke kan, og uten å foreslå annet tidspunkt. Eller vi inviterer og får null invitasjon i retur. Vi låner andres barn med oss på ting, men andre spør sjelden tilbake. Og hvis vi inviterer en familie med i svømmehallen eller i skibakken, ender det gjerne med at de sender barna med oss, men blir hjemme selv. 
 

Jeg merker også at dette går ut over ungen hvis årskull vi ikke kjenner foreldre.  Greit at de voksne her ikke er interesserte i å få flere venner, men det er trist at de ikke ser hvordan dette oppleves for barna. Når tre av fire i vennegjengen reiser sammen på ferier, er det kjipt å være den eneste som sitter hjemme. Når de tre familiene møtes til årlig juleverksted og vi ikke er invitert, er det ikke særlig hjelp i å lage juleverksted alene sammen med mamma. Kunne de ikke i det minste invitere barnet?

Jeg er veldig enig med deg i at flere burde ta hensyn til hvordan barn opplever slike situasjoner. Det koster ofte så lite å inkludere noen flere. Og så er det viktig ikke å ta seg nær av dette, eller å lære barnet å ta seg nær av dette. Jeg tror oppriktig at folk er så travle at de ikke klarer å se det negative ved sin egen oppførsel. Dermed klarer jeg også å la være å ta meg nær av det. Det er ikke meg det er noe galt med, det er «livets travelhet». Og mange her har venner de alltid har hatt, og ikke tid til flere. 
 

Vet ikke om dette var til hjelp for deg, TS, men jeg tror dessverre vi er mange i samme båt. 

Anonymkode: 7e478...f32

[AnonymBruker]

Tror det er slik på små steder ja. Folk er vokst opp med og kjenner sin flokk, de har ikke trening i og interesse av å bli kjent med nye folk. Kanskje er det derfor de er blitt værende i bygda si, fordi de trives best under små og trygge forhold, med minst mulig variasjon?

Her vi bor kjenner vi stort sett bare innflyttere, og det er heldigvis stor tilflytting til regionen, så da blir det en del nye. I barnehagen forsøker jeg å bli kjent med foreldre som er innflyttere og utlendinger, for de innfødte virker dessverre som de ikke ønsker å utvide bekjentskapskretsen. 

Anonymkode: f88aa...450

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å få nye gode venner i voksen alder, enten det er i by eller bygd.

Anonymkode: 34120...0ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er fra ei lita bygd, flyttet på hybel da jeg var 16, flyttet tilbake til nabobygda 12 år senere etter utdanning. Ble sammen med en fra denne bygda, men som også har bodd borte i mange år. 
Felles for oss begge er at de vennene vi hadde her da vi vokste opp flyttet også, uten å komme tilbake.

Nå har vi bodd her i over 10 år, fått barn her og begge har jobber der vi møter mange lokale, både kollegaer og andre mennesker gjennom jobben. Vi tror selv vi er ganske normale, ingen av oss har hatt problemer med å få venner der vi har vært før. Vi prøver å være med på en del av det som skjer her. Men det er liksom som vi ikke får helt innpass her, det er en del sammensveisede gjenger her som det er helt umulig å komme inn i. De har fester og sosiale sammenkomster, men vi blir ikke invitert. Selv om det er folk vi kanskje har invitert til oss, og som vi føler selv vi har en god tone med.
 

En ting er at vi er utenfor, men det påvirker jo barna våre og. I klassen til ene barnet vårt er foreldrene til hennes nærmeste venner en klikk, så vennene hennes med foreldre er på sosiale ting sammen i helgene, i en del ferier er de også på turer sammen. 
 

Andre som har opplevd dette? Trodde ikke det skulle bli så vanskelig å få venner når vi flyttet tilbake..

Anonymkode: 581d8...37f

Ja vi opplever det samme. Folk snakker gjerne med oss, men bare pga barna. Det blir ikke noe mer selv om vi har prøvd. Så vi skal flytte. Jeg har høyere utdannelse men ikke master, sp tror ikke det er grunnen. Men alle som har barn er ti år yngre enn meg (fikk barn rett etter vgs), og kjenner meg dermed ikke fra før. Ingen av mine tidligere venner bor her. Og mannen er ikke herfra. Så vi skiller oss nok ut sånn sett.

Anonymkode: a01b3...823

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette kunne vært skrevet av meg. Da jeg flytta fra nabobygda og hit, håpet jeg å få mange venner i nabolaget. Jeg har et par gryende vennskap og mange bekjente, men det er spesielt i den ene årskullet til mine barn omtrent umulig å komme «innenfor» vennegjengene. Vi inviterer og de takker nei fordi de ikke kan, og uten å foreslå annet tidspunkt. Eller vi inviterer og får null invitasjon i retur. Vi låner andres barn med oss på ting, men andre spør sjelden tilbake. Og hvis vi inviterer en familie med i svømmehallen eller i skibakken, ender det gjerne med at de sender barna med oss, men blir hjemme selv. 
 

Jeg merker også at dette går ut over ungen hvis årskull vi ikke kjenner foreldre.  Greit at de voksne her ikke er interesserte i å få flere venner, men det er trist at de ikke ser hvordan dette oppleves for barna. Når tre av fire i vennegjengen reiser sammen på ferier, er det kjipt å være den eneste som sitter hjemme. Når de tre familiene møtes til årlig juleverksted og vi ikke er invitert, er det ikke særlig hjelp i å lage juleverksted alene sammen med mamma. Kunne de ikke i det minste invitere barnet?

Jeg er veldig enig med deg i at flere burde ta hensyn til hvordan barn opplever slike situasjoner. Det koster ofte så lite å inkludere noen flere. Og så er det viktig ikke å ta seg nær av dette, eller å lære barnet å ta seg nær av dette. Jeg tror oppriktig at folk er så travle at de ikke klarer å se det negative ved sin egen oppførsel. Dermed klarer jeg også å la være å ta meg nær av det. Det er ikke meg det er noe galt med, det er «livets travelhet». Og mange her har venner de alltid har hatt, og ikke tid til flere. 
 

Vet ikke om dette var til hjelp for deg, TS, men jeg tror dessverre vi er mange i samme båt. 

Anonymkode: 7e478...f32

Dette har vi opplevd og. Har invitert andre småbarnsfamilier på lunsj og lek for barna, har spesifisert i invitasjonen at alle i familien er invitert, men så har de bare sluppet av barnet ved grinda og kjørt hjem igjen. Da føler man seg liten og teit!

ts

Anonymkode: 581d8...37f

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle skrevet dette selv. Er innflytter til en bygd jeg vokste opp i, flyttet vekk ifra og flyttet tilbake til. Verken jeg eller mine barn får innpass i noens "klikker", og det er veldig veldig sårt. Merker det veldig godt på dugnadsarbeid og salg av varer til inntekt for klassekassa f.eks. Da "gjenger" de andre seg, og får gjort ting unna i en fei sammen. Mens vi må ta selvstendig initiativ til å bli kvitt/få gjort ferdig vår egen del alene, og blir gjerne sittende igjen med varer vi må betale ut selv. Siden vi ikke har like stort nettverk f.eks., eller de andre allerede har vært der dit vi skal, osv. De samme gjengene er veldig pådrivere med "nettverkstreff" i klassene til barna, men der blir de sittende sammen med sine egne hver gang likevel, uten å legge tilrette for nettverksbygging. Jeg har gitt opp å prøve... har prøvd ALT for å bli inkludert. Tatt masse initiativ selv. Ungene vil gjøre seg ferdig på skolen her, men etter det flytter vi tvert!

Anonymkode: 20e09...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2022 den 16.35):

Det er like vanskelig på store steder/byer.

Det folk glemmer, er at det at det er lett å få venner i studietiden er situasjonsbetinget.

Sånn er det ikke når en flytter til et nytt sted og starter voksenlivet.

Å invitere folk (du egentlig ikke kjenner så godt) over, og delta på ulike generelle fellesarrangement er ikke nok. Dette er overfladiske omgangsformer, ikke egnet til å starte vennskap.

En må aktivt ut og finne hobby som gjøres sammen med andre (fotoklubb, boksirkel, revy el.l) idrett, interessegrupper, politikk, frivillighet (natteravner, røde kors, osv). Noe å engasjere seg i, som en selv har interesse av.

Da omgåes en andre mennesker som en i utgangspunktet har noe til felles med. Kan bli kjent med folk over tid. En deler opplevelser og erfaringer. Slikt som etterhvert kan danne grunnlag for faktisk vennskap. 

 

Anonymkode: 873f7...46b

Bra innlegg.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Som om jeg skulle skrevet dette selv. Er innflytter til en bygd jeg vokste opp i, flyttet vekk ifra og flyttet tilbake til. Verken jeg eller mine barn får innpass i noens "klikker", og det er veldig veldig sårt. Merker det veldig godt på dugnadsarbeid og salg av varer til inntekt for klassekassa f.eks. Da "gjenger" de andre seg, og får gjort ting unna i en fei sammen. Mens vi må ta selvstendig initiativ til å bli kvitt/få gjort ferdig vår egen del alene, og blir gjerne sittende igjen med varer vi må betale ut selv. Siden vi ikke har like stort nettverk f.eks., eller de andre allerede har vært der dit vi skal, osv. De samme gjengene er veldig pådrivere med "nettverkstreff" i klassene til barna, men der blir de sittende sammen med sine egne hver gang likevel, uten å legge tilrette for nettverksbygging. Jeg har gitt opp å prøve... har prøvd ALT for å bli inkludert. Tatt masse initiativ selv. Ungene vil gjøre seg ferdig på skolen her, men etter det flytter vi tvert!

Anonymkode: 20e09...21d

Man må nok ha noe felles som interesser og hobbyer, der man møter andre. Som igjen kan kanskje bli noe mer...naturlig.

Å arrangere noe der man bare skal møtes, uten mål og mening funker nok dårlig. Men det er vanskelig generelt, å flytte til et nytt sted der gjenger allerede er etablert er håpløst.

Anonymkode: 4bea8...d51

[AnonymBruker]

Vi har det helt likt! Vi flyttet til et lite sted for snart ti år siden. Ikke klart å få noen venner her. Har hatt ei venninne, men vi hadde egentlig ingenting felles, og hun har masse andre venner. Så jeg merker at det blir sjeldnere og sjeldnere på den fronten også.
Og det er ikke fordi vi ikke har prøvd! Det er bare null interesse eller initiativ fra folk. Veldig vondt:(

Anonymkode: 1cb8a...0f1