Beholde vennskap når respekten blir borte?

[AnonymBruker]

Jeg mister respekt for en venninne gradvis.

Vi er i 40 årene og har kjent hverandre siden studiene.

Hun har de siste 5-10 årene klaget ekstremt mye om hvor diskriminerende bransjen hun er i er, hun klager over jobb, både jobben hun har og alle jobbene hun har hatt. Ledere er dårlige, kollegaer er udugelige osv.

Hun klager over hvor tøft det er å være alene med et barn, men gjør absolutt ingenting for å treffe en mann og endre situasjonen. Hun dater, men alle er idioter. Og når hun forteller om datene, er det jo på grunn av dårlige valg hun selv tar. 

Hun har vært sykemeldt i lang tid pga. jobb.

I forrige jobb var hun i knappe ett år, før det var hun i jobb i 2 år, før det i ett. 

Hun trenger barnevakt, hun trenger at jeg er referanse, hun trenger hjelp med søknad og cv. Hun trenger kontakter, nettverket mitt og hun trenger overnatting fra tid til annen. Hun trenger kostholdstips, tips om ny fastlege fordi fastlegen er så dårlig. Hun trenger ny tannlege fordi tannlegen er så dårlig.

Hun står utenfor boligmarkedet med mye egenkapital og klager på hvor urettferdig livet er, men benytter ikke anledningen med fallende boligpriser til å gjøre et kjøp.

Hun kommer i konflikt med ledere, venner, menn og huseiere. Hun krangler fordi husleien settes opp, men forstår ikke at strømmen er inkludert, at rentene går opp og at huseier må få ned kostnadene for selv å betjene sitt lån.

Det er en tilsynelatende oppegående kvinne, men med så mye klaging, mister jeg litt respekten.

Noen som har tatt avstand fra slike?

Anonymkode: ef3fd...db9

[AnonymBruker]

Vel, jeg må bare si at å finne en mann når man er alene med et barn og i 40-årene, er veldig vanskelig. Veldig vanskelig. Så her dømmer du for hardt. 

Når det gjelder alt det andre du nevner, forstår jeg at det er slitsomt og at det blir mye negativitet. Gir du henne gode råd, eller jatter du bare med på sutringen? 

Det er alltid lov å fade ut et vennskap. Gjør det du føler for, hvorfor trenger du vår velsignelse?

Anonymkode: c52cf...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg mister respekt for en venninne gradvis.

Vi er i 40 årene og har kjent hverandre siden studiene.

Hun har de siste 5-10 årene klaget ekstremt mye om hvor diskriminerende bransjen hun er i er, hun klager over jobb, både jobben hun har og alle jobbene hun har hatt. Ledere er dårlige, kollegaer er udugelige osv.

Hun klager over hvor tøft det er å være alene med et barn, men gjør absolutt ingenting for å treffe en mann og endre situasjonen. Hun dater, men alle er idioter. Og når hun forteller om datene, er det jo på grunn av dårlige valg hun selv tar. 

Hun har vært sykemeldt i lang tid pga. jobb.

I forrige jobb var hun i knappe ett år, før det var hun i jobb i 2 år, før det i ett. 

Hun trenger barnevakt, hun trenger at jeg er referanse, hun trenger hjelp med søknad og cv. Hun trenger kontakter, nettverket mitt og hun trenger overnatting fra tid til annen. Hun trenger kostholdstips, tips om ny fastlege fordi fastlegen er så dårlig. Hun trenger ny tannlege fordi tannlegen er så dårlig.

Hun står utenfor boligmarkedet med mye egenkapital og klager på hvor urettferdig livet er, men benytter ikke anledningen med fallende boligpriser til å gjøre et kjøp.

Hun kommer i konflikt med ledere, venner, menn og huseiere. Hun krangler fordi husleien settes opp, men forstår ikke at strømmen er inkludert, at rentene går opp og at huseier må få ned kostnadene for selv å betjene sitt lån.

Det er en tilsynelatende oppegående kvinne, men med så mye klaging, mister jeg litt respekten.

Noen som har tatt avstand fra slike?

Anonymkode: ef3fd...db9

Har tatt avstand fra en sånn venninne selv. Har vurdert det i mange år, men det var først når jeg fikk alvorlig sykdom i nær familie jeg måtte ta grep. Kan ikke bruke livet og tiden på folk som suger energi ut av meg. Når jeg satt grenser for meg selv ble venninnen sur og har ikke snakket med meg siden. Så det ordnet seg ganske greit vil jeg si😊

Anonymkode: f5139...386

[AnonymBruker]

Jeg har mistet respekten for en venninne, av mange lignende årsaker som deg - hun maste noe sinnsykt på meg og drev meg nesten fra sans og samling. Jeg er en svært tålmodig person som lar folk strekke meg langt - er nok også konfliktsky oh optimistisk. Men dette ble for mye, til slutt ble jeg helt utslitt og kuttet henne ut. Forklarte henne grundig hvorfor. Hun tok ikke kritikk i det HELE tatt - og det gjorde meg bare enda sikrere på min beslutning. Har ikke angret, mitt eget selskap er uansett å foretrekke foran slik som sliter meg ut.

Anonymkode: 4daf2...3ff