Spørsmål til aleneforeldre

[Gjest Gjest]

Jeg som lurer er enslig og i tredveårene. Den rette mannen har ennå ikke dukket opp og jeg er vel opptatt av å fokusere på andre ting enn å vente på prinsen. Men det jeg etterhver merker er at jeg har begynt å lengte litt etter å stifte familie. Og dette er egentlig uavhengig om der er en mann eller ikke. Så derfor har jeg i lenger tid reflektert endel rundt det med adopsjon eller kunstig befruktning. Har kommet fram til at adopsjon er det som er riktig for meg. Jeg er langt fra igang med prosessen rent praktisk men har diskutert endel med nære venner og min mor. Reaksjonene er positive men møter litt frykt fra noen asom overhodet ikke kunne tenke seg å planlegge å bli aleneforelder.

Så mitt spørsmål går til alle dere som er alene om omsorgen; hvordan har dere det? Ville dere kunne ha planlagt en slik tilværelse? Er det stor forskjell på det å planlegge å bli alene med et barn eller å bli det som resultat av et samlivsbrudd? Hvordan blir dere møtt av samfunnet? Opplever dere å få den samme respekten som andre foreldre eller er det fullt ut akseptert og respektert å vere alene idag?

Takker for svar

[Gjest Gjest]

Jeg har altid vært alene med min sønn og det har da fungert greit. Tror faktisk du vil bli møtt med mer respekt av omgivelsene når du adopterer et barn som enslig fremfor å gå på byen å bli gravid med en du "ikke kjenner". Jeg fikk mitt barn da jeg var 24 og er nå 36. Har også veldig lyst på å oppleve å få et barn til, men jeg vil så gjerne oppleve det med en mann som har de samme øsnkene som meg. Om det er så at du ennå er tidlig i tredveårene ville jeg ventet å se om drømmemannen hadde dukket opp. Dette er jo tros alt slikt man burde være to om.

[Caramba]

Jeg synes det er flott hvis du velger å adoptere et barn. Da gir du et barn født i vanskelige kår en mulighet her i livet. Hvorfor skulle du ikke klare dette alene? Jeg synes det er veldig modig gjort, jeg. Kanskje du også har et nettverk av familie og venner som kan stille opp for deg? Når det gjelder kunstig befruktning så blir det samme sak. Ditt valg, ditt ansvar. Dessuten kanskje det dukker opp en "pappa" til barnet etterhvert?

(Vet du ville ha svar fra aleneforeldre, men jeg var så frekk å svare alikevel)

Endret 6. desember 2005 av Caramba

[Gjest alenemor]

Jeg har vært alene med mitt barn fra fødslen av og da mener jeg alene! Ingen kontakt med far eller fars familie etter fars eget ønske!

Gutten er nå 12 år og det har vært en del spørsmål i de 12 årene som har gått! Han har ofte spurt etter pappa og jeg har forklart så godt jeg har kunnet! Det er sårt for et barn å ikke kjenne pappa`n sin! jeg har forsøkt å få til litt kontakt men det er nytteløst når far ikke vil!

Jeg kan trøste meg med at jeg har verdens fineste gutt! Smart og morsom og han har historie som hovedinteresse!!

Det er slitsomt å være alene! Du er bundet på hender og føtter!

Når barnet har lagt seg om kvelden sitter du der og kan ikke en gang gå i kiosken!

Du har ingen å dele de små gledene med som f.eks. den første tanna!! osv.

Du må både levere og hente i barnehage og sfo.

Du må gå på alle foreldremøter på skolen og være med på alle fritidsaktiviter!

osv. osv.

Jeg bytter aldri i verden med noen, men jeg anbefaler det ikke!

Det beste for barn er å ha en mamma og en pappa!!

[Gjest alenemor]

Hvordan blir dere møtt av samfunnet? Opplever dere å få den samme respekten som andre foreldre eller er det fullt ut akseptert og respektert å vere alene idag?

←

Dette glemte jeg og svare på!

Det kommer litt an på en selv!

Det eneste jeg synes er vanskelig er at det som regel er fedrene som følger gutta og mødrene som følger jentene! Så jeg kjenner alle fedrene, men ikke mødrene så godt!

Det var spesielt et foreldrepar som distanserte seg fra meg og prøvde seg med noen nedsettende uttalelser om min livssituasjon! Det såkalte "lykkelige ekteskapet" deres er i dag oppløst!

Bortsett fra det så føler jeg at jeg har blitt godtatt og det har jeg også tatt som en selvfølge!! Og det tror jeg er viktig. Man må ikke tillate noen å være repektløs mot seg!

[Gjest Betty Boop]

Har nok fortsatt den idealiserte drømmen om en "hel familie" liggende i bakhodet. Jeg har to barn som jeg har vært alene med siden de var svært små. Faren har praktisk talt ikke kontakt med barna. Han begrunner dette med at det var jeg som forlot ham, dermed er det min skyld. Men det er ungene han straffer. Og ser ikke hva han selv går glipp av.

Når det gjelder dette med aleneansvaret, så kan man vel til tider føle at ansvaret hviler vel tungt på en. Men det går. Det jeg har opplevd som det vanskeligste er kravene fra skolen i dagens samfunn. Det ligner ingenting på hva skolen var da jeg selv var elev.

Det er nå; familiegrupper 4-5 ganger i året, sesonggrupper 4, avslutninger 2g sommer og jul, foreldremøter minst 2g, foreldresamtale 2g, du MÅ stille med bidrag i en eller annen form til 17mai. Noen skoler sender med en maskot hjem og så skal man skrive i dagboken dens hva den har opplevd hjemme hos deg. Barnet vil da kanskje gjerne at det skal skje noe spennende. For sist helg var jo maskotten på sirkus eller tivoli. Tro ikke et øyeblikk at foreldre som er to har noen forståelse for at du muligens har mindre kapasitet økonomisk eller tidsmessig. Ettersom jeg har to barn kan jeg gange disse aktivitetene med 2. Så har vi jo fritidsaktivitetene, og der vil man jo gjerne stille opp. Legg dette til en full jobb, husarbeid, leksehjelp og kvalitetstid med barna. Mitt mål er å overleve til ungene er ferdig med barneskolen. Jeg ser lysningen der framme.

[Gjest Gjest]

Jeg som lurer er enslig og i tredveårene. Den rette mannen har ennå ikke dukket opp og jeg er vel opptatt av å fokusere på andre ting enn å vente på prinsen. Men det jeg etterhver merker er at jeg har begynt å lengte litt etter å stifte familie. Og dette er egentlig uavhengig om der er en mann eller ikke. Så derfor har jeg i lenger tid reflektert endel rundt det med adopsjon eller kunstig befruktning. Har kommet fram til at adopsjon er det som er riktig for meg. Jeg er langt fra igang med prosessen rent praktisk men har diskutert endel med nære venner og min mor. Reaksjonene er positive men møter litt frykt fra noen asom overhodet ikke kunne tenke seg å planlegge å bli aleneforelder.

Så mitt spørsmål går til alle dere som er alene om omsorgen; hvordan har dere det? Ville dere kunne ha planlagt en slik tilværelse? Er det stor forskjell på det å planlegge å bli alene med et barn eller å bli det som resultat av et samlivsbrudd? Hvordan blir dere møtt av samfunnet? Opplever dere å få den samme respekten som andre foreldre eller er det fullt ut akseptert og respektert å vere alene idag?

Takker for svar

←

Gikk greit da småtten var liten,emn alderen krevde mere av mor. Etterspør far osv. Alene om alt. Penger, ferier osv. En slitsom tid hvor jeg aldri verden kunne ha planlagt