mi sønn på 10 år

[Gjest Gjest]

hei.. har kommet til en veldig sårbar situasjon..min sønn ,maser om å få flytte til faren og den nye konen hans(og to små søsken).

Før kom han med slike påstander bare når han var sint,eller fikk tilsnakk,men nå snakker han alvorligt om det...faren og konen synes det er helt greit....de bor i en helt annen by,og min sønn har hatt ikke alt for mye kontakt med de...de er snill og jeg er streng(ifølge min sønn)det gjelder på snopspising,leggetider,se ungdomsfilmer...osv

her hjemme har han endel problemer på skolen og nabolaget...(noe han selv er også skyld i)..men han trives ikke her,sier han..med meg og min mann,og lillesøster...han sier hun plager han støtt,mens det egentlig er omvendt..de er ekte søsken,og har bodd sammen med mef hele livet...

På skolen har de begynt å ordne ppt til han,er redd dette går i glemmeboken,hvis han flytter,og kommer på ny skole..avstanden er lang,og jeg får ikke fulgt han opp på samme måten...

hva skal jeg gjøre?????føler jeg har mistet et barn!

[Gjest Piper]

Min sønn var også 10, da han begynte å snakke om å flytte til faren. Vi snakket mye om dette, og jeg fant ut dette var noe han ville fordi han savnet faren sin. Han hadde/har to brødre her hos meg, men valgte å flytte likevel. Jeg lot han få gjøre det, og i dag har han bodd hos faren i 7 år.

Det har ikke alltid vært lett, for faren har ikke samme type oppdragelse som meg. Men jeg har innsett at det er ikke jeg som sitter med fasiten, for faren er også en foreldre. Som du selv sier føler du at du mister en sønn, og den tanken hadde jeg også. Men jeg har fortsatt tre sønner, men bare to av de bor sammen med meg.

Når det kommer til skole, kan PPT følge opp på den nye skolen. Dette er noe du og far bør sette dere ned og snakke om, for skolegangen er viktig. Du bør også kjenne etter om dette er noe far tar lett på, eller om han virkelig mener han vil følge opp.

Når det kommer til den daglige oppdragelsen, har du ikke så mye du skulle ha sagt. For den biten må de ta tak i selv. Men det kan godt være gutten vil finne ut at det ikke bare blir gøy, for nå er han vel bare der i helger og ferier. Noe helt annet når hverdagen kommer.

Uansett ville jeg snakket mye med både gutten og faren, sånn at du føler deg litt tryggere.

Ønsker deg lykke til

[:-) anna]

Enig med Piper her.

Selv har jeg en stesønn som kom flyttende til oss da han var omtrent ti.

Det var av praktiske grunner. Moren skulle flytte til vårt nabolag men hadde problemer med å finne leilighet, så da flyttet han til oss, og bodde hos oss til moren var ferdig oppusset, og så hadde vi delt omsorg etter det.

Og det har gått kjempefint.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg gjort dette til en lang prosess i samråd med far.

Det er viktig at dere er enige og samstemte så dere må snakke mye sammen og diskutere nøkternt hva som er best for gutten. Hvor har han best bomiljø med kamerater. Har de mulighet til å gjøre den ekstra innsatsen for at han skal trives i klassen og i nærområdet. Og pass på å inkludere den nye samboeren hans også.

Og ettersom dere ikke har noe tidspress på dere hadde jeg insistert på at han fikk vente til sommerferien, slik at han ikke slutta midt i et skoleår. Gutten dør ikke av å bo hos deg i et halvt år til, og da fikk dere også testa ut om dette var noe han mente lengre enn tre uker.

For bare så det er sagt så er det ikke nødvendigvis slik at det er kun positivt å bytte miljø. Man kan for eksempel oppleve at skolene er på forskjellige steder i pensum slik at man får kunnskapshull. (Lettere å unngå om man skifter skole mellom to klassetrinn) En annen ting er at barnet jo starter fullstendig på nytt og må bygge opp et nettverk fra begynnelsen. Det vil si at barnet er i en veldig sårbar situasjon den første tiden og det er veldig lett å gli inn i gamle mønstre og reagere på sin egen sårbarhet med aggresjon, sinne og gjøre dumme ting.

Det blir lett til at man glir inn i den samme rollen som man hadde og som man prøver å flytte fra.

[Gjest Gamle Alex]

Må virkelig si Piper at du vet hva det betyr og sette barna først.

Det må virkelig ha vært en helt forferdelig besluttning , men og være så uegoistisk må jo være fasiten på og være en god foreldre

[Far til 2]

Jeg er spent på reaksjonene rundt om ettersom jeg selv sitter i den situasjon at jeg har barn som ønsker å flytte til meg og er på omtrent samme alder. Hos oss er det faktisk slik at jeg er den strengeste av oss foreldre (ref barna) så det kan ikke være det som er årsaken til at de ønsker å flytte.

Men pga økt konflikt med bakgrunn i dette flytteønsket, har jeg valgt å ligge litt lavt og ikke provosere frem noen flytting foreløpig. Samtidig kan jeg ikke si at barna ikke er velkommen til meg. Det er de, og det vet de sansynligvis at de er.

Problemet med slike "flyttinger" (vi bor bare noen hundre meter fra hverandre, så barna kan gå fritt mellom oss i dag også) er at det oppstår konflikter mellom foreldrene. Konflikter som til syvende og sist går utover barna. Eksempel på dette er når ex'en nektet dem ukepenger om de besøkte meg utenfor "oppsatt tidsplan".

Jeg har tilbudt ex'en å overta omsorgen uten at hun skal betale bidrag (penger er et tema hun tar opp hver gang ungene nevner noe om dette). Jeg har også tilbudt mor felles omsorg uten endring i bidraget. Desverre er det slik at noen i hennes omgangskrets forventer at hun har omsorgen alene. Om dette er hovedårsaken til at hun ikke aksepterer en ny omsorgsordning kan jeg ikke si for sikkert. Men at det går utover barna er det liten tvil om.

Om problemet ikke løser seg (dvs. at barna endrer mening eller fortsatt ønsker å flytte) kommer jeg til å forlange at vi tar hensyn til barnas ønske, enten det blir økt konflikt eller ikke. Barn kan høres fra de er 7 år og oppover, og det skal legges gradvis mer vekt på hva de selv ønsker frem til de er 12. Da skal det legges VESENTLIG vekt på deres ønske. I praksis vil dette ofte si at de får gjennom sine ønsker fra de er 10-11 år om begge foreldrene er egnet til omsorg.

Det blir mer og mer vanlig at en del barn velger å flytte til den andre forelderen. Og det er på ingen måte ensbetydende at de ikke er glad i begge. Men det kan være savn etter den andre forelderen, det kan også være basert på skole fritid (ref trådstarter), eller det kan være basert foreldrenes "manipulering". De to første begrunnelsene er noe vi som foreldre bør ta hensyn til.

[Gjest LoisLane]

Hvordan er kommunikasjonen med faren?

Skjønner at du synes guttens ønske er leit, men jeg tror du gjør klokt i å komme han i møte.

[Gjest Gjest]

trådstarter her....

Jeg og faren har vært mye uenig i oppdragelsen...er redd faren ikke tar det seriøst med de problemene sønnen vår har...han er som sønnen...det er alle andre som gjør galt,ikke han! hvis dere skjønner...har et håp om at sønnen min vil komme hjem etter en stund,når han skjønner at alt ikke vil bli sååå mye bedre..han er også mammas brelegutt.

Tenkte å sitte meg ned med faren å diskutere alt dette,men han er liksom litt umoden(ser litt for enkelt på tingene)

han frister han også med ting som: stoort rom MED stue ,tv,dvd osv..

Sønnen vår oppfatter oss som gode venner,med bare forskjellige regler,så det er ikke slik at vi snakker stykt om hverandre...(tror det gjelder begge veier)

han ser veldig opp til faren sin,så jeg føler det er veldig viktig at han er en god rollemodell..,og ikke bare en kul pappa som lar han se ungdomsfilmer,banner og steiker...rett og slett bruker en ordbruk som er HELT gale fremfor barn..

Ble mye rot her,men jeg føler meg ikke særlig oppegående..prøvde akkurat å ringe rådgiveren hans på skolen,å få en objektiv mening..for det er ikke lett dette..

Kommer til å la han prøve dette,men håper at det blir kortvarig!

[Gjest Gjest]

Min sønn var også 10, da han begynte å snakke om å flytte til faren. Vi snakket mye om dette, og jeg fant ut dette var noe han ville fordi han savnet faren sin. Han hadde/har to brødre her hos meg, men valgte å flytte likevel. Jeg lot han få gjøre det, og i dag har han bodd hos faren i 7 år.

Det har ikke alltid vært lett, for faren har ikke samme type oppdragelse som meg. Men jeg har innsett at det er ikke jeg som sitter med fasiten, for faren er også en foreldre. Som du selv sier føler du at du mister en sønn, og den tanken hadde jeg også. Men jeg har fortsatt tre sønner, men bare to av de bor sammen med meg.

Når det kommer til skole, kan PPT  følge opp på den nye skolen. Dette er noe du og far bør sette dere ned og snakke om, for skolegangen er viktig. Du bør også kjenne etter om dette er noe far tar lett på, eller om han virkelig mener han vil følge opp.

Når det kommer til den daglige oppdragelsen, har du ikke så mye du skulle ha sagt. For den biten må de ta tak i selv. Men det kan godt være gutten vil finne ut at det ikke bare blir gøy, for nå er han vel bare der i helger og ferier. Noe helt annet når hverdagen kommer.

Uansett ville jeg snakket mye med både gutten og faren, sånn at du føler deg litt tryggere.

Ønsker deg lykke til 

←

Takk for svar...trodde du også at din sønn ville ta til fornuft ...å komme hjem?

[Gjest Piper]

Jeg håpte han skulle komme hjem igjen, men han trives godt hos faren. Selvfølgelig har det vært tider der jeg har hatt lyst til å hente han hjem igjen, men gutten har nå blitt så gammel at han bestemmer selv hvor han vil bo.

Det viktigste for deg er at faren tar skolen seriøst, for gjør han ikke det ville jeg ikke latt gutten bo der. Skolen er alfa omega, og om faren ikke tar dette seriøst kan det ødelegge hele fremtiden til gutten. Så jeg hadde ikke sendt han avsted, med mindre jeg visste at skolen ble fulgt opp.

Nå har jo du noe du skulle sagt i forbindelse med skolen der også, og det er jo en liten trygghet selv om du ikke får den daglige oppfølgingen.