Pappa døde tidlig, voksne meg foretrekker eldre menn - usunt forhold?

[AnonymBruker]

Prøver ikke å fiske etter sympati her, men dette er et tema jeg ikke føler jeg kan snakke med noen venner eller familie om.

Pappa døde da jeg var 8. Han var en fantastisk far, var både snill, smart, morsom, omsorgsfull, karismatisk. Alle søskenbarnas favorittonkel, sosial og vennlig.

Han var i en ulykke og døde som en konsekvens av denne. Han var da 55 år.

Helt siden den gang, har jeg alltid savnet en varm og omsorgsfull farsfigur i livet mitt. Jeg fikk en slags crush på barneskolelæreren min, men det var selvsagt uskyldig som at jeg ønsket å sitte på fanget hans og at han skulle spørre meg om hvordan dagen min hadde vært, gi meg en god klem, sånne ting. Sa selvsagt ingenting om dette til noen.

Følte også litt misunnelse når jeg på juleavslutninger etc. så andre jenter i klassen sammen med fedrene sine. Savnet den oppmerksomheten og omsorgen fra en voksen mann.

Fikk etterhvert, etter fylte 20, noen forhold til eldre menn. En av dem manipulerte meg og det var en dårlig opplevelse, men opplevde også noen hyggelige menn. Det har liksom aldri vært naturlig for meg å date noen på egen alder. Yngste jeg har datet var 8 år eldre enn meg.

Nå er jeg i et lykkelig forhold, det eneste lykkelig forholdet jeg har opplevd noengang, med en mann som er 22 år eldre enn meg.

Han minner meg på mange måter om pappa; smart, morsom, omsorgsfull, snill, varm, bryr seg om meg. Det er en dyp tilfredsstillelse i å ha en kjæreste som jeg føler har litt av den farsfiguren i seg, men selvsagt annerledes enn min egen far fordi vi er jo kjærester.

Det jeg lurer på er om folk da tenker at jeg er "ødelagt" på en måte, fordi jeg foretrekker menn som er såpass mye eldre enn meg. Man hører begrepet "daddy issues," men når jeg hører dette tenker jeg mer på kvinner som har opplevd dårlige, slemme og fraværende fedre -og så gjentar de mønsteret ved å finne partnere som ikke er snille med dem. Føler at jeg ikke er i den kategorien, siden min far var en flott, god far. Han var snill med oss barna, snill mot mamma, sosial og vennlig mot folk generelt. Var aldri i tvil om at han var glad i meg og mine søsken. Derfor føler jeg at jeg klarte å finne en mann med lignende egenskaper som faren min, og at gir meg en lykkefølelse og en trygghetsfølelse.

Er det slik at mange vil tenke at dette er usunt? At det er noe galt med meg? Det er sikkert vanskelig å forstå for de som har hatt en far hele barndommen, som har hatt en normal familie med en farsfigur som alltid har vært tilstede.

Jeg var en pappajente mens pappa levde husker jeg, han var veldig morsom, tullet med meg, fikk leker omtrent hver gang vi var på lekebutikken. Han gav meg komplimenter, kjeftet aldri på meg.

Nå, med kjæresten, har jeg så ofte lyst til at han skal si at han er stolt av meg om jeg gjør noe bra f.eks., og at han (enda oftere) skal si at jeg må sitte på fanget hans mens vi har fine samtaler. Gi meg klemmer og si jeg er en flink jente. Han gjør det iblant, men jeg har liksom aldri turt å fortelle han hvor behovet kommer fra.

Er det andre som har slike forhold, og som er helt sunne/normale personer? Det høres kanskje sykt ut for noen, men jeg er en helt normal kvinne med full jobb, utdanning, bolig etc.

Anonymkode: e89c9...5de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Prøver ikke å fiske etter sympati her, men dette er et tema jeg ikke føler jeg kan snakke med noen venner eller familie om.

Pappa døde da jeg var 8. Han var en fantastisk far, var både snill, smart, morsom, omsorgsfull, karismatisk. Alle søskenbarnas favorittonkel, sosial og vennlig.

Han var i en ulykke og døde som en konsekvens av denne. Han var da 55 år.

Helt siden den gang, har jeg alltid savnet en varm og omsorgsfull farsfigur i livet mitt. Jeg fikk en slags crush på barneskolelæreren min, men det var selvsagt uskyldig som at jeg ønsket å sitte på fanget hans og at han skulle spørre meg om hvordan dagen min hadde vært, gi meg en god klem, sånne ting. Sa selvsagt ingenting om dette til noen.

Følte også litt misunnelse når jeg på juleavslutninger etc. så andre jenter i klassen sammen med fedrene sine. Savnet den oppmerksomheten og omsorgen fra en voksen mann.

Fikk etterhvert, etter fylte 20, noen forhold til eldre menn. En av dem manipulerte meg og det var en dårlig opplevelse, men opplevde også noen hyggelige menn. Det har liksom aldri vært naturlig for meg å date noen på egen alder. Yngste jeg har datet var 8 år eldre enn meg.

Nå er jeg i et lykkelig forhold, det eneste lykkelig forholdet jeg har opplevd noengang, med en mann som er 22 år eldre enn meg.

Han minner meg på mange måter om pappa; smart, morsom, omsorgsfull, snill, varm, bryr seg om meg. Det er en dyp tilfredsstillelse i å ha en kjæreste som jeg føler har litt av den farsfiguren i seg, men selvsagt annerledes enn min egen far fordi vi er jo kjærester.

Det jeg lurer på er om folk da tenker at jeg er "ødelagt" på en måte, fordi jeg foretrekker menn som er såpass mye eldre enn meg. Man hører begrepet "daddy issues," men når jeg hører dette tenker jeg mer på kvinner som har opplevd dårlige, slemme og fraværende fedre -og så gjentar de mønsteret ved å finne partnere som ikke er snille med dem. Føler at jeg ikke er i den kategorien, siden min far var en flott, god far. Han var snill med oss barna, snill mot mamma, sosial og vennlig mot folk generelt. Var aldri i tvil om at han var glad i meg og mine søsken. Derfor føler jeg at jeg klarte å finne en mann med lignende egenskaper som faren min, og at gir meg en lykkefølelse og en trygghetsfølelse.

Er det slik at mange vil tenke at dette er usunt? At det er noe galt med meg? Det er sikkert vanskelig å forstå for de som har hatt en far hele barndommen, som har hatt en normal familie med en farsfigur som alltid har vært tilstede.

Jeg var en pappajente mens pappa levde husker jeg, han var veldig morsom, tullet med meg, fikk leker omtrent hver gang vi var på lekebutikken. Han gav meg komplimenter, kjeftet aldri på meg.

Nå, med kjæresten, har jeg så ofte lyst til at han skal si at han er stolt av meg om jeg gjør noe bra f.eks., og at han (enda oftere) skal si at jeg må sitte på fanget hans mens vi har fine samtaler. Gi meg klemmer og si jeg er en flink jente. Han gjør det iblant, men jeg har liksom aldri turt å fortelle han hvor behovet kommer fra.

Er det andre som har slike forhold, og som er helt sunne/normale personer? Det høres kanskje sykt ut for noen, men jeg er en helt normal kvinne med full jobb, utdanning, bolig etc.

Anonymkode: e89c9...5de

Jeg har det på samme måte. Gift, lykkelig og er åpen om mine behov ❤️Mistet også pappa altfor tidlig og mannen min er på mange måter lik han. Det er ingenting galt med deg. 

Anonymkode: a49f5...cff

[AnonymBruker]

Ikke tenk så mye på hva andre mener, er det rett for deg er det riktig. 

Anonymkode: 251be...a3f

[AnonymBruker]

Kvinner finner seg ofte en partner som er lik faren. Dette er naturlig, fordi du velger det du er vant til, det du har lært siden barn. Selv om faren var «dårlig» velges ofte kjæreste som har samme egenskaper. 
 

Anonymkode: 3e88b...5f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kvinner finner seg ofte en partner som er lik faren. Dette er naturlig, fordi du velger det du er vant til, det du har lært siden barn. Selv om faren var «dårlig» velges ofte kjæreste som har samme egenskaper. 
 

Anonymkode: 3e88b...5f2

Så sant!

Anonymkode: ff9c1...042

[Rosakatt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kvinner finner seg ofte en partner som er lik faren. Dette er naturlig, fordi du velger det du er vant til, det du har lært siden barn. Selv om faren var «dårlig» velges ofte kjæreste som har samme egenskaper. 
 

Anonymkode: 3e88b...5f2

Da blir det ingen mann på meg, siden jeg ikke vokste opp med en far 😅😂 

Derfor jeg ignorerte kjærestene mine som om de ikke var der (kødder, var snill mot dem)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nå, med kjæresten, har jeg så ofte lyst til at han skal si at han er stolt av meg om jeg gjør noe bra f.eks., og at han (enda oftere) skal si at jeg må sitte på fanget hans mens vi har fine samtaler. Gi meg klemmer og si jeg er en flink jente. Han gjør det iblant, men jeg har liksom aldri turt å fortelle han hvor behovet kommer fra.

Anonymkode: e89c9...5de

Hvis han vet at du mistet faren din tidlig, så har han nok for lengst klart å gjette hva som foregår 😊

Anonymkode: f5316...21e