Stebarn og utfordringer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at dere deler. Jeg syns ofte det er utrolig irriterende med den slappe holdningen tenåringene har. De sitte ri sofaen og glor på tv eller telefon med en haug med rot rundt seg og tenker ikke på å rydde opp. Skitne tallerkner rundt seg og kjøkkenet i kaos etter at de har laget seg mat. Og jeg føler ikke at jeg bør være den som «kjefter». Far unnskylder dem med at de er bare tenåringer. Og jeg ender med å måtte rydde opp for jeg takler ikke en svinesti av et kjøkken. Ikke vurderer de å ta ut av oppvaskmaskinen heller. Tilogmed da jeg var syk mef influensa var spørsmålet hva jeg skulle lage til lunsj til dem. Og man gjør jo så godt man kan, men hadde det vært egne barn hadde de jo fått beskjed om hvor skapet skal stå…

Anonymkode: efb1f...58f

Dette er dessverre normalt for tenåringer. Hadde ikke taklet det selv, så derfor skal jeg aldri bli steforelder. Når jeg selv var tenåring opplevde jeg at min mor synes det var irriterende og «kjeftet» men at hun likevel var glad i meg. Når min stefar kjeftet følte jeg han hatet meg intenst, og det var ydmykende. Og jeg følte meg som gjest i eget hjem. Husk at tenåringer er barn som har hjerne som ikke er utviklet.

Anonymkode: 3af7a...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er dessverre normalt for tenåringer. Hadde ikke taklet det selv, så derfor skal jeg aldri bli steforelder. Når jeg selv var tenåring opplevde jeg at min mor synes det var irriterende og «kjeftet» men at hun likevel var glad i meg. Når min stefar kjeftet følte jeg han hatet meg intenst, og det var ydmykende. Og jeg følte meg som gjest i eget hjem. Husk at tenåringer er barn som har hjerne som ikke er utviklet.

Anonymkode: 3af7a...459

Ja, jeg vet… sukk. Og nettopp fordi jeg ikke vil kjefte blir det ekstra irriterende. Føler at man blir vaskehjelp. Men samtidig må de jo korrigeres sånn at de lærer å ta vare på seg selv..?

Anonymkode: efb1f...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, jeg vet… sukk. Og nettopp fordi jeg ikke vil kjefte blir det ekstra irriterende. Føler at man blir vaskehjelp. Men samtidig må de jo korrigeres sånn at de lærer å ta vare på seg selv..?

Anonymkode: efb1f...58f

Du får gå i dialog med barna på en respektfull måte og en en annen setting. Ta de på alvor, men samtidig sette grenser. Men her høres det jo ut som at far er problemet.

Anonymkode: 3af7a...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.11.2022 den 7.24):

Jeg forstår godt at det er slitsomt. Hadde ikke takket det selv. Men jeg har selv vokst opp med en stefar som ikke likte meg, ikke ville spandere noe og synes jeg var frekk og ufyselig. Selv om jeg bare var en helt vanlig ungdom. Det er ekstremt skadelig å vokse opp med en slik steforelder. Med andre ord, hvis stebarna oppfatter deg som kjip og at de ikke er velkommen i eget hjem er det faktisk best AT DU GÅR.

Anonymkode: 3af7a...459

Slutt og projiser ditt liv på TS. Ikke snakk om stefar som var slem i dette tilfellet men at BARNA ikke aksepterer han uansett. Står ikke noe om at TS ikke spanderer noe feks... Noen ganger gjør man det og får bare dritt tilbake fra barnet. Rett og slett. Uansett hvor "pedagogisk" og snill og alt man prøver å være.

Anonymkode: e864f...40a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Slutt og projiser ditt liv på TS. Ikke snakk om stefar som var slem i dette tilfellet men at BARNA ikke aksepterer han uansett. Står ikke noe om at TS ikke spanderer noe feks... Noen ganger gjør man det og får bare dritt tilbake fra barnet. Rett og slett. Uansett hvor "pedagogisk" og snill og alt man prøver å være.

Anonymkode: e864f...40a

Jeg bruker masse penger når de er her. For jeg dekker 50% av alle kostnader når de er her. Og ja, når de ikke takker en gang så er det ganske sårt. Føler jeg gir og gir og det eneste jeg ønsker tilbake er et bra forhold. Men det forsvinner ut døra sammen med dem. Tror det er vanskelig for de biologiske foreldrene å fullt ut forstå hvor krevende det kan være å være steforeldre for de små englene deres… 

Anonymkode: efb1f...58f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. Og jeg har flotte, høflige og snille stebarn som jeg er veldig glad i. Men det er krevende å være stemor. Jeg skal bidra med alt det praktisk og økonomiske, delta på alt som ha med barna å gjøre og helst være tilgjengelig til enhver tid. Men det er lite å få tilbake i denne rolleN og det er begrenset hva jeg kan blande meg inn i. Overfor mine egne barn så gjør jeg de samme tingene, men der kan jeg være en mer tydelig oppdrager & jeg får også tilbake den kjærligheten som barn gjerne forbeholder foreldrene sine. 

Anonymkode: bb4aa...79d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Slutt og projiser ditt liv på TS. Ikke snakk om stefar som var slem i dette tilfellet men at BARNA ikke aksepterer han uansett. Står ikke noe om at TS ikke spanderer noe feks... Noen ganger gjør man det og får bare dritt tilbake fra barnet. Rett og slett. Uansett hvor "pedagogisk" og snill og alt man prøver å være.

Anonymkode: e864f...40a

Hvorfor skal de gi noe tilbake? De har fått en stemor som de aldri har bedt om, og som de ikke har noe til felles med eller ønske om å omgås annet enn at det er fars kjæreste. Man SKAL være ydmyk som stemor, og det er en utakknemlig rolle. Derfor jeg skriver man må GÅ om man ikke takler det. Stemor/far er faktisk minst viktig i familierelasjonen.

Anonymkode: 3af7a...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor skal de gi noe tilbake? De har fått en stemor som de aldri har bedt om, og som de ikke har noe til felles med eller ønske om å omgås annet enn at det er fars kjæreste. Man SKAL være ydmyk som stemor, og det er en utakknemlig rolle. Derfor jeg skriver man må GÅ om man ikke takler det. Stemor/far er faktisk minst viktig i familierelasjonen.

Anonymkode: 3af7a...459

Denne holdningen viser jo hele problemet. Man SKAL yte, men for all del ikke forvente noe som helst tilbake. I hvilke andre relasjoner gjør man det? I tillegg skal man helst synes disse barna er det mest fantastiske som finnes. Det er vel normal folkeskikk å forvente at de sier takk og respekterer reglene i huset de er i? Ja, man må ta en tilbaketrukket rolle, men å bestandig være minst viktig i sitt eget hjem gjør jo noe med selvfølelsen. Selvfølgelig kan man gå, men skal barna oppleve enda et samlivsbrudd? Er det bra for dem? 

Anonymkode: efb1f...58f

[AnonymBruker]

Jeg er gift og vi har to barn sammen. 
Hadde jeg blitt singel og funnet meg en ny mann, hadde jeg brukt lang tid og vært ekstremt nøye! Hadde ikke mannen gått godt overens med barna mine og behandlet de som sine egne både med kjærlighet og tilstedeværelse hadde jeg kasta han på dør. 
Barna kommer i første rekke. Velger noen meg, velger de også barna mine. 
Noe annet er 100% utelukket. 
Skjønner ikke at folk finner seg kjærester som har barn fra før, uten å forstå at så lenge det er barn i bildet kommer barna først. 

 

Anonymkode: 3024c...6d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Denne holdningen viser jo hele problemet. Man SKAL yte, men for all del ikke forvente noe som helst tilbake. I hvilke andre relasjoner gjør man det? I tillegg skal man helst synes disse barna er det mest fantastiske som finnes. Det er vel normal folkeskikk å forvente at de sier takk og respekterer reglene i huset de er i? Ja, man må ta en tilbaketrukket rolle, men å bestandig være minst viktig i sitt eget hjem gjør jo noe med selvfølelsen. Selvfølgelig kan man gå, men skal barna oppleve enda et samlivsbrudd? Er det bra for dem? 

Anonymkode: efb1f...58f

Men det er da vel hjemmet til barna også... kanskje ikke glemme det ? 

Anonymkode: 51cbe...8e9

[AnonymBruker]

On 11/5/2022 at 8:02 AM, Reign said:

Jeg skjønner ikke hvorfor noen velger å gå inn i et seriøst forhold med noen som har barn, om man ikke har tenkt til å engasjere seg i stebarnas liv…

Goddagmann økseskaft? Å oppleve det krevende at det blir forventet å gi 100% emosjonelt, økonomisk og praktisk samtidig som man skal holde seg i bakgrunnen ≠ har ikke tenkt å engasjere seg. 

Ikke rart det er tabubelagt for stemødre å ha helt vanlige følelser med sånne svar... 

Anonymkode: f5d05...4e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Denne holdningen viser jo hele problemet. Man SKAL yte, men for all del ikke forvente noe som helst tilbake. I hvilke andre relasjoner gjør man det? I tillegg skal man helst synes disse barna er det mest fantastiske som finnes. Det er vel normal folkeskikk å forvente at de sier takk og respekterer reglene i huset de er i? Ja, man må ta en tilbaketrukket rolle, men å bestandig være minst viktig i sitt eget hjem gjør jo noe med selvfølelsen. Selvfølgelig kan man gå, men skal barna oppleve enda et samlivsbrudd? Er det bra for dem? 

Anonymkode: efb1f...58f

Jeg synes din holdning viser hele problemet. Tenåringer går ikke rundt og er takknemlige for at de får mat på bordet og sted å bo. Men stebarn må visst være takknemlig for å få sine grunnleggende minimumsbehov dekket av steforelder som de aldri har bedt om?

Og det er ikke mer ditt hjem enn stebarnas. Og de er tvunget til å bo der, det er ikke du.

Anonymkode: 3af7a...459

[AnonymBruker]

Synnes det forventes mye av steforeldre. En utakknemlig dritt jobb. Og da er det ikke barna/ungdomen jeg tenker på. Derres adferd er resultat av foreldrebes handlinger eller mangel på så danne i mange tilfeller.

 

 

Anonymkode: 3c5ae...76b

[AnonymBruker]

Ja, det å være steforelder er en utakknemlig jobb. Jeg er selv steforelder til tre barn, og det er utrollig krevende til tider.

Jeg har vurdert å gå mange ganger, men far trygler meg om å bli. I starten av forholdet vårt, overlot han for mye av ansvaret til meg. Han dro på trening flere ganger i uka mens han hadde barna midt i leggetiden, sånn at jeg måtte legge to bleiebarn i tillegg til å følge opp en 8-åring som hatet meg. Det var utrivelig, og jeg sa klart ifra til far at det ikke fungerer slik at han kan skille seg fra mor til barna, for så å få en ny kvinne inn som kan ta over der mor "slapp". 

I dag tar han alt ansvar for sine barn, og det har blitt lettere for meg å være en bonusmamma. Men det er krevende, fordi det er en enveisrelasjon hvor man forventes å gi masse, men få lite tilbake. 

Anonymkode: 6616d...2f0

[AnonymBruker]

Klart det kan være slitsomt, og det er nettopp derfor jeg ville vært skeptisk til å gå inn i et forhold med en mann med barn fra før av. Selvsagt kan man være heldig, og få et helt supert forhold til stebarn, men det kreves da mye arbeid og et oppriktig ønske fra steforelderen om en god relasjon. 
 

Barn har ikke den voksnes logikk og tenkemåte. Barn tenker som barn, og både barn og ungdom er relativt egosentriske. Mange av dem lever også i en loljaliteskonflikt mellom steforelder og biologisk forelder og/eller et ønske om at foreldrene skal finne tilbake til hverandre (og da blir steforelderen den stygge ulven). Det kreves tid, omsorg, kjærlighet, forståelse og tålmodighet fra den voksne. Og det er klart at det er vanskelig for en steforelder å ha den betingelsesløse kjærligheten ovenfor stebarn som gjerne foreldrene har, særlig når barnet viser motstand ovenfor steforelderen. Og det vil jo igjen bare bekrefte ovenfor barnet at steforelderen egentlig ikke er glad i dem, bryr seg om dem og at de egentlig bare er der for å «stjele» faren/moren fra dem.
 

Oppsummert er det så mange faktorer som kan spille inn på hvorvidt det blir et godt forhold til stebarn, men det virker som at veldig mange foreldre og steforeldre glemmer å snakke sammen om dette før de går inn i er forhold. De går inn i et forhold uten å ha tenkt noe særlig på sånne ting i det hele tatt. 

Anonymkode: 3a891...6eb

[KatyP]

Jeg har vært stemor og selv om vi nå er separert får jeg fortsatt være det for barnet. Jeg vet ikke hvorfor det har gått så bra, for det har ikke hatt noe med far å gjøre som raskt overlot svært mye ansvar til meg og en mor som først ikke likte meg og et forhold dem i mellom som var mildt sagt kronglete. Så her lå alt til rette for en humpete vei. Men det har ikke vært det. Kanskje fordi jeg aldri har tenkt over at barnet ikke er mitt? Jeg tok også med meg et barn inn i forholdet og behandlet begge og etterhvert søsken likt. Ja, bonusbarnet hadde andre grenser og regler hos mor, men jeg gav bare barnet tid til å omstille seg så husket hun grensene hos oss. Å kjøpe ting var aldri noe jeg tenkte på, trengte hun noe fikk hun det, og kjøpte vi noe på impuls til barna var selvsagt hun inkludert. Alle barna hadde like grenser, likt fordelt kos og kjærlighet. Det har aldri falt meg inn å gjøre det annerledes. Og nettopp derfor har vi et godt forhold ennå. Hun ringer meg, sender bilder selv om jeg og far ikke er sammen lengre. Det er kanskje ikke helt det tråden handler om men jeg følte for å svare for å kunne si at det faktisk går an å ha det bra både som bonusbarn og ste/bonusmor uten at andre forhold ligger til rette

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes din holdning viser hele problemet. Tenåringer går ikke rundt og er takknemlige for at de får mat på bordet og sted å bo. Men stebarn må visst være takknemlig for å få sine grunnleggende minimumsbehov dekket av steforelder som de aldri har bedt om?

Og det er ikke mer ditt hjem enn stebarnas. Og de er tvunget til å bo der, det er ikke du.

Anonymkode: 3af7a...459

så du lærer ikke barna dine å si takk? Selv om de ikke har bedt om å bo der, så må det vel forventes normal folkeskikk? De ba forøvrig ikke om skillsmissen heller....

Anonymkode: efb1f...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.11.2022 den 17.45):

Mange av disse problemstillingene oppstår ETTER at man har flyttet sammen!

Anonymkode: a8bd4...f5c

Da bør man «prøveflyttesammen» en tid, så man faktisk finner ut om man fingerer sammen, før man selger hus og hjem og flytter sammen og gjør det mer bindende! 

AnonymBruker skrev (På 5.11.2022 den 18.42):

På kg kan KG tydeligvis ikke stille slike spørsmål hehe.. 

Ingen barn er lik. Jeg hadde to helt vidunderlige stebarn i et annet land. Han er død nå og jeg bor i Norge igjen. 
Nå er jeg i et forhold der alt så helt flott ut, men etter forelskelsen ser jeg han er uansvarlig og slapp i oppdragelsen. Jeg betaler ikke like mye som han på barnet som han. Det skulle bare mangle. Jeg gjør noen aktiviteter med barnet, lar far og barn få alenetid når de har behov men å være feks frekk er ikke greit. Jeg blander meg så lite som mulig i konflikter, men blir automatisk dratt inn i ting likevel. Det er vanskelig. 
 

Nå kan hurpe KG gå å legge seg. Ikke alle barn er lette å bli glad i. Noen barn er rett og slett fæle i oppførsel. Man må godta barnet men ikke dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 522c0...eb0

Hurpe-KG, faktisk… 🙄 Man skal ikke bo sammen med stebarn hvis man ikke liker dem eller ikke kommer overens! Er ikke nødvendig å ødelegge et barn fordi voksne er egoistiske og kun tenker på seg selv og tvinger barn til å vokse opp med folk de ikke liker…. Barna har faktisk ingen jævlige valg oppi dette! 

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Slutt og projiser ditt liv på TS. Ikke snakk om stefar som var slem i dette tilfellet men at BARNA ikke aksepterer han uansett. Står ikke noe om at TS ikke spanderer noe feks... Noen ganger gjør man det og får bare dritt tilbake fra barnet. Rett og slett. Uansett hvor "pedagogisk" og snill og alt man prøver å være.

Anonymkode: e864f...40a

Det gjelder egne barn så vel som stebarn! 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvorfor skal de gi noe tilbake? De har fått en stemor som de aldri har bedt om, og som de ikke har noe til felles med eller ønske om å omgås annet enn at det er fars kjæreste. Man SKAL være ydmyk som stemor, og det er en utakknemlig rolle. Derfor jeg skriver man må GÅ om man ikke takler det. Stemor/far er faktisk minst viktig i familierelasjonen.

Anonymkode: 3af7a...459

Så 100 prosent enig! Jeg har 2 stebarn selv, og det var MITT valg å ta utfordringene. Går man dårlig overens pg faktisk ikke liker stebarna sine, får man flytte! Dette er voksnes ansvar og ikke barnas! 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synnes det forventes mye av steforeldre. En utakknemlig dritt jobb. Og da er det ikke barna/ungdomen jeg tenker på. Derres adferd er resultat av foreldrebes handlinger eller mangel på så danne i mange tilfeller.

 

 

Anonymkode: 3c5ae...76b

Det hender også at steforeldre også er selv problemet - det er ikke alltid stebarna…. Har mange eksempler på stemødre som lager et helvete for barn  

Anonymkode: 36ada...659

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor skal de gi noe tilbake? De har fått en stemor som de aldri har bedt om, og som de ikke har noe til felles med eller ønske om å omgås annet enn at det er fars kjæreste. Man SKAL være ydmyk som stemor, og det er en utakknemlig rolle. Derfor jeg skriver man må GÅ om man ikke takler det. Stemor/far er faktisk minst viktig i familierelasjonen.

Anonymkode: 3af7a...459

Og du tenker det er rart å oppleve det som krevende å EKSPLISITT bære minst viktig, men kanskje den med mest krav? 

Anonymkode: f5d05...4e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

så du lærer ikke barna dine å si takk? Selv om de ikke har bedt om å bo der, så må det vel forventes normal folkeskikk? De ba forøvrig ikke om skillsmissen heller....

Anonymkode: efb1f...58f

Joda, barna sier takk innimellom. Men de går ikke rundt med takknemlighetsgjeld til de voksne i hjemmet. Takknemlighet kan barna være når de blir voksne, over at de hadde en fin barndom. Ikke mens de er tenåringer, det er ikke normalt. De er noen ganger sure, ufyselige, andre ganger skjønne og snille. Sånn er tenåringer.

Anonymkode: 3af7a...459