Stebarn og utfordringer

[AnonymBruker]

Er det i det hele tatt lov til å snakke om utfordringer når det kommer til stebarn? Jeg føler at det forventes at man automatisk skal elske disse barna som sine egne, engasjere seg i ting, betale for halvparten av utgifter når de er med og samtidig ta et skritt tilbake så man ikke forstyrrer deres tid med foreldrene. Mange av de tingene er jo helt nødvendige, men jeg blir litt oppgitt over at det bare forventes. Det er faktisk ikke SÅ lett å gjøre alle disse tingene når man tilsynelatende ikke kan forvente noe som helst tilbake. Mange stebarn er rett og slett frekke og ufyselige mot steforeldrene sine. Og uansett om de oppfører seg fint, så er det slitsomt fordi det mange ganger oppleves som et litt ensidig forhold hvor man gir og gir og ønsker å bygge et forhold, men hverken de biologiske foreldrene eller barna ser hvor mye arbeid man legger i det. Det bare forventes. Er det bare meg som kjenner. at jeg i blant blir sliten og motløs? Hva syns du er utfordrende med dine stebarn? Eller bonusbarn. 

Anonymkode: efb1f...58f

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at det er slitsomt. Hadde ikke takket det selv. Men jeg har selv vokst opp med en stefar som ikke likte meg, ikke ville spandere noe og synes jeg var frekk og ufyselig. Selv om jeg bare var en helt vanlig ungdom. Det er ekstremt skadelig å vokse opp med en slik steforelder. Med andre ord, hvis stebarna oppfatter deg som kjip og at de ikke er velkommen i eget hjem er det faktisk best AT DU GÅR.

Anonymkode: 3af7a...459

[AnonymBruker]

Man kan bli frustrert nok over egne barn, men da kan man som oftest si fra og gjøre noe med det, så det er klart frustrasjonsnivået øker dess mindre kontroll og påvirkningsevne man har.  Jeg hadde aldri klart å inngå et (mine)/dine barn forhold rett og slett fordi jeg ikke har tålmodighet med andres barn. Jeg synes for eksempel mine nieser er skikkelige ufyselige. Jeg ville sikkert fått noen negativ «hangup» på stebarn også…. Dess eldre stebarna er dess vanskeligere er det å bli kjent med de og vinne tilliten.

Alle røde flagg som manglende ansvar fra barnets far og dårlig kommunikasjon med mor og lite kjemi med barna bør vise at steforelderrollen ikke er verdt å ofre selvfølelsen på. 

Anonymkode: 68f51...5c6

[AnonymBruker]

Du flytter da ikke inn hos forelder/partner visst det er sånn du opplever relasjonen. Da holder du avstand og er særboer.

Anonymkode: 639a7...abb

[Reign]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det i det hele tatt lov til å snakke om utfordringer når det kommer til stebarn? Jeg føler at det forventes at man automatisk skal elske disse barna som sine egne, engasjere seg i ting, betale for halvparten av utgifter når de er med og samtidig ta et skritt tilbake så man ikke forstyrrer deres tid med foreldrene. Mange av de tingene er jo helt nødvendige, men jeg blir litt oppgitt over at det bare forventes. Det er faktisk ikke SÅ lett å gjøre alle disse tingene når man tilsynelatende ikke kan forvente noe som helst tilbake. Mange stebarn er rett og slett frekke og ufyselige mot steforeldrene sine. Og uansett om de oppfører seg fint, så er det slitsomt fordi det mange ganger oppleves som et litt ensidig forhold hvor man gir og gir og ønsker å bygge et forhold, men hverken de biologiske foreldrene eller barna ser hvor mye arbeid man legger i det. Det bare forventes. Er det bare meg som kjenner. at jeg i blant blir sliten og motløs? Hva syns du er utfordrende med dine stebarn? Eller bonusbarn. 

Anonymkode: efb1f...58f

Jeg skjønner ikke hvorfor noen velger å gå inn i et seriøst forhold med noen som har barn, om man ikke har tenkt til å engasjere seg i stebarnas liv…

[AnonymBruker]

Når man velger å flytte sammen, så velger man å bli en familie. Enkelt og greit. Om ikke begge de voksne pluss barna ønsker det, så bør man heller være særboere. Enkelt og greit. I en familie deler man, og vil hverandre det beste. Minst mulig ditt og mitt når det gjelder alt, styrker familiefølelsen.

Anonymkode: 9abd1...24a

[AnonymBruker]

Hvem forventere alle tingene du nevner? Mannen din? Det eneste jeg tror barna forventer er at du holder deg i bakgrunn som du er inne på selv og er passe interessert i dem som mennesker.

 

Anonymkode: f99a6...aaf

[AnonymBruker]

Har vært bonusmamma til to i snart 15 år, kom inn i livet deres da de var små. 

Det har aldri vært forventninger om noe som helst, men jeg gikk heller ikke inn i et forhold med en mann som ikke hadde orden på papparollen og livet ellers. 

Ansvaret ligger i hovedsak hos foreldrene, og hvis ikke pappaen klarer å ta kontroll over sitt eget liv og barna sine, hadde jeg heller ikke vurdert samboerskap. 

Jeg er som en tredje forelder, nå er ungene store tenåringer og vi har et svært godt forhold. Har behandlet de som jeg hadde behandlet mine egne, far har gitt oss frie tøyler til å finne ut av forholdet vårt og han har aldri blandet seg inn i hvordan jeg har "oppdratt" ungene. 

Det er jeg som har vært hjemme når de kommer hjem fra skolen, da har vi hatt noen timer nesten daglig hvor jeg "har styrt showet". Snakker åpent med ungene om alt, selvsagt har vi hatt noen runder, men det har jeg også hatt med egne barn. 

Hadde ikke faren tillatt at jeg er på lik linje som en foresatt, hadde jeg heller ikke blitt her i så mange år. 

Det handler ikke om ufyselige bonusbarn, alt handler om barnas foreldre. Uansett hvor sterk kjærligheten hadde vært mellom meg og pappaen, ville jeg aldri involvert meg i en familie som ikke hadde akseptert meg og sett på meg som en del av barnas nye familie. Jeg har ofret, om jeg kan bruke et sånt ord, mye for disse to barna og pappaen, ikke minst økonomisk. 

Belønningen er at jeg har to bonusbarn som ser på meg som et voksent forbilde og en bonusmamma de vet de kan stole på og som stiller opp for dem, uansett hva som skjer. 

Jeg finner meg ikke i å bli utelatt på noen som helst måte. Men jeg har nok hatt en stor fordel, det er at jeg har vært i livet til ungene siden de brukte bleier. Og tatt min plass, jeg har ikke latt noen styre meg, utnyttet meg eller kjørt over meg. 

Skal jeg være en bonusmor, så skal jeg også ha den rollen på alle måter, ikke kun som pappa/biologisk mor føler passer dem best. 

Anonymkode: 6608c...5af

[AnonymBruker]

Tråden setter lys på det jeg mener. Man skal ha en rolle i bakgrunnen og det forventes at man bare skal synes dette er ok. Ingen berømmer steforeldre for å ta denne rollen og sette seg selv i bakgrunnen for barn som ikke er deres egne. Tror spesielt de med barn og ny partner har vanskelig for å skjønne dette. Dersom dere har en partner som får dette til håper jeg dere setter pris på dem

Anonymkode: efb1f...58f

[Festlig]

Der er kun ett menneske som kan gi deg svar på det, og det er barnas far. 
Hvorfor ikke bli enige på forhånd før en flytter sammen om hva en kan forvente av hverandre og hva en skal bidra med økonomisk? 
Du er selv ansvarlig for ditt voksne liv og valg du tar for fremtiden. 
Legger du deg flat og godtar alt så er du skyld i det sjøl. 
En har kanskje en livserfaring som burde være basis for hva en ikke skal finne seg i ? 
Mannen bor respektere deg og hvem du er. 
Greier dere ikke å finne balansen så må du ta grep og finne en løsning i felleskap, eller rett gå ut av forholdet 

[AnonymBruker]

Jeg hadde stemor og stefar selv, respekterte de på lik linje som mine foreldre. 

Var stemor i 13 år selv fra hun var 6-19år. Opplevde ALDRI noe, barnet var veldig høflig og respektfullt. Jeg behandlet henne bra også. 

Har selv en datter nå på 10 med eksmannen min, hun kan være noe frekk, men ikke mot mannen min ( hennes stefar) Men oss begge. Det aksepterer jeg ikke. Jeg slår hardt ned på det. 

Anonymkode: b9218...b87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du flytter da ikke inn hos forelder/partner visst det er sånn du opplever relasjonen. Da holder du avstand og er særboer.

Anonymkode: 639a7...abb

Mange av disse problemstillingene oppstår ETTER at man har flyttet sammen!

Anonymkode: a8bd4...f5c

[AnonymBruker]

På kg kan KG tydeligvis ikke stille slike spørsmål hehe.. 

Ingen barn er lik. Jeg hadde to helt vidunderlige stebarn i et annet land. Han er død nå og jeg bor i Norge igjen. 
Nå er jeg i et forhold der alt så helt flott ut, men etter forelskelsen ser jeg han er uansvarlig og slapp i oppdragelsen. Jeg betaler ikke like mye som han på barnet som han. Det skulle bare mangle. Jeg gjør noen aktiviteter med barnet, lar far og barn få alenetid når de har behov men å være feks frekk er ikke greit. Jeg blander meg så lite som mulig i konflikter, men blir automatisk dratt inn i ting likevel. Det er vanskelig. 
 

Nå kan hurpe KG gå å legge seg. Ikke alle barn er lette å bli glad i. Noen barn er rett og slett fæle i oppførsel. Man må godta barnet men ikke dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 522c0...eb0

[AnonymBruker]

Det er krevende, jeg har fullstendig feilet her, eller jeg vet ikke, jeg har pedagogisk jobb, så tok litt fra der og sunn fornuft, følte foreldrene til barnet var tafatte, ingen samarbeid, moren ville heller sende barnet barbein i november for det var jo hun som hadde kjøpt skoene….. lista er lang. Jeg respekterte ikke det « samarbeidet» barnet løy og stjal og var bare sur og frekk så da måtte noen si at det ikke var greit, jeg får bare vær den store stygge ulven som irettesetter barn, men jeg mener godt

Anonymkode: d1af7...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er krevende, jeg har fullstendig feilet her, eller jeg vet ikke, jeg har pedagogisk jobb, så tok litt fra der og sunn fornuft, følte foreldrene til barnet var tafatte, ingen samarbeid, moren ville heller sende barnet barbein i november for det var jo hun som hadde kjøpt skoene….. lista er lang. Jeg respekterte ikke det « samarbeidet» barnet løy og stjal og var bare sur og frekk så da måtte noen si at det ikke var greit, jeg får bare vær den store stygge ulven som irettesetter barn, men jeg mener godt

Anonymkode: d1af7...e1b

Kjenner alt igjen. Jeg har også pedagogisk bakgrunn. Dette kommer nok an på mannen du lever med og eksen. Min første mann var ikke slik og ikke barna heller.
 Høres ut som vi har havnet i samme båt. Vi går i parterapi nå for å prøve å løse floker. Det er vanskeligere med mannen som er slapp i oppdragelsen enn barnet. Dette barnet er under utredning for adhd. 
 

Anonymkode: 522c0...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det i det hele tatt lov til å snakke om utfordringer når det kommer til stebarn? Jeg føler at det forventes at man automatisk skal elske disse barna som sine egne, engasjere seg i ting, betale for halvparten av utgifter når de er med og samtidig ta et skritt tilbake så man ikke forstyrrer deres tid med foreldrene. Mange av de tingene er jo helt nødvendige, men jeg blir litt oppgitt over at det bare forventes. Det er faktisk ikke SÅ lett å gjøre alle disse tingene når man tilsynelatende ikke kan forvente noe som helst tilbake. Mange stebarn er rett og slett frekke og ufyselige mot steforeldrene sine. Og uansett om de oppfører seg fint, så er det slitsomt fordi det mange ganger oppleves som et litt ensidig forhold hvor man gir og gir og ønsker å bygge et forhold, men hverken de biologiske foreldrene eller barna ser hvor mye arbeid man legger i det. Det bare forventes. Er det bare meg som kjenner. at jeg i blant blir sliten og motløs? Hva syns du er utfordrende med dine stebarn? Eller bonusbarn. 

Anonymkode: efb1f...58f

Du snakker om barn. Voksne mennesker er ansvarlig for en relasjon med et barn, helt greit å være sliten, men hvis barnet nekter å møte deg i relasjonen - trekk deg litt unna. La barnet komme til deg, bare sørge for at du opprettholder status som TRYGG VOKSEN. Det ordner seg nok  

Anonymkode: 37f9f...efa

[AnonymBruker]

Jeg er stemor, og har vært det i 10 år. Ble kjent med gutten når han var 1,5 år. Han har en pappa som stiller opp å bidrar på alle plan, og forventer ikke noe av meg. Men som nevnt tidligere i tråden føler jeg meg og som en tredje forelder. Har et godt forhold oss to, og jeg behandler han likt som vårt felles barn på 3 år. 

Anonymkode: cc334...34c

[AnonymBruker]

Stemor til 13 åring og slapp far.

Etter at jeg truet med å flytte ut etter 6 måneder, hvis ikke faren begynte å kreve noe av tenåringen istedenfor at vi voksne skal være hens tjenere, har det blitt litt mer levelig for meg også her.

Jeg tolererer mye mindre av eget barn enn bonusbarnet, fordi hen ikke er mitt og jeg ikke kan bestemme reglene fordi hen har en mor og far som har andre regler enn meg, selv om jeg bor sammen med henne.

Feks; I kveld skulle vi se Mascorama.

Tenåringen satt ved siden av meg og var på tiktok med lyden på, som er utrolig forstyrrende når man ser tv.

Jeg klarte ikke å ignorere bort lyden av ekornstemme musikk på høy hastighet, og jeg spurte hen flere ganger om hen skulle se Mascorama eller være på mobilen, og hvis hen skal være på mobilen er det fint om hen tar på hodetelefoner slik at jeg slipper å høre på disse hysteriske lydene.

Hen skrur da ned lyden bittelitt, men fremdeles så høyt at jeg hører hva som foregår på tiktok. Faren hennes sitter i sofaen bortenfor og sier ingenting til hen, og hen er også vant til å sitte med tiktok på når hennes mor og stefar ser på tv.

Hadde dette vært mitt eget barn hadde jeg blitt irritert og sagt at lyden skulle skrues av med en gang, eller at tenåringen skulle ta på  hodetelefonene.

Men siden det er mitt bonusbarn må jeg innfinne meg i at hen er vant til en annen oppdragelse i det andre hjemmet, og det er så frustrerende og irriterende.

 

Anonymkode: ba535...8e8

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler. Jeg syns ofte det er utrolig irriterende med den slappe holdningen tenåringene har. De sitte ri sofaen og glor på tv eller telefon med en haug med rot rundt seg og tenker ikke på å rydde opp. Skitne tallerkner rundt seg og kjøkkenet i kaos etter at de har laget seg mat. Og jeg føler ikke at jeg bør være den som «kjefter». Far unnskylder dem med at de er bare tenåringer. Og jeg ender med å måtte rydde opp for jeg takler ikke en svinesti av et kjøkken. Ikke vurderer de å ta ut av oppvaskmaskinen heller. Tilogmed da jeg var syk mef influensa var spørsmålet hva jeg skulle lage til lunsj til dem. Og man gjør jo så godt man kan, men hadde det vært egne barn hadde de jo fått beskjed om hvor skapet skal stå…

Anonymkode: efb1f...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at dere deler. Jeg syns ofte det er utrolig irriterende med den slappe holdningen tenåringene har. De sitte ri sofaen og glor på tv eller telefon med en haug med rot rundt seg og tenker ikke på å rydde opp. Skitne tallerkner rundt seg og kjøkkenet i kaos etter at de har laget seg mat. Og jeg føler ikke at jeg bør være den som «kjefter». Far unnskylder dem med at de er bare tenåringer. Og jeg ender med å måtte rydde opp for jeg takler ikke en svinesti av et kjøkken. Ikke vurderer de å ta ut av oppvaskmaskinen heller. Tilogmed da jeg var syk mef influensa var spørsmålet hva jeg skulle lage til lunsj til dem. Og man gjør jo så godt man kan, men hadde det vært egne barn hadde de jo fått beskjed om hvor skapet skal stå…

Anonymkode: efb1f...58f

Dette er helt normale tenårings greie. Hadde det vært dine egne, er det ikke sikkert du hadde brydd deg sånn veldig.

Anonymkode: 51cbe...8e9