Dere som har/hadde en kronisk psykisk/fysisk sykdom og valgte å få barn, hvordan har andre reagert?

[AnonymBruker]

Her inne på KG ser man jo mye "det burde du tenkt på før du fikk barn", og at man ikke burde sette barn til livet om man har millioninntekt og ressurser til å ivareta barna/barnet alene, for man skal jo ta høyde for et hvert skrekkscenario. 

Samtidig leser jeg fra mange her inne at de hadde en kronisk sykdom da de valgte å få barn. Så jeg lurer på både hvordan har samfunnet rundt, familien rundt, venner rundt reagert på dette? Og føler dere dere dømt her inne på KG? Og ikke minst: hvordan har det gått å få barn med kronisk sykdom? Er det problem i møte med NAV eller lege? 

Anonymkode: 1199d...d9f

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk sykdom ...denne hadde jeg når jeg ble gravid med nr 2...hadde forferdelig svangerskapet..men så glad vi fikk nr 2...og nå har jeg 2 barn med angst, depresjon og kronisk sykdom...og nei ingen i familien har reagert på dette...og nei jeg bryr meg ikke hva kg folk sier..

Jeg har mine dårlig og bra dager..søker nå aap...men jeg er forsatt en flott mamma og setter alltid barna mine først... problemer med nav eller lege...nei

Anonymkode: 7dcae...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har en kronisk sykdom ...denne hadde jeg når jeg ble gravid med nr 2...hadde forferdelig svangerskapet..men så glad vi fikk nr 2...og nå har jeg 2 barn med angst, depresjon og kronisk sykdom...og nei ingen i familien har reagert på dette...og nei jeg bryr meg ikke hva kg folk sier..

Jeg har mine dårlig og bra dager..søker nå aap...men jeg er forsatt en flott mamma og setter alltid barna mine først... problemer med nav eller lege...nei

Anonymkode: 7dcae...89d

Og du tror ikke selv heller at din sykdom påvirker at barna dine har utviklet angst og depresjon? 

Anonymkode: 1199d...d9f

[Sofakona]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og du tror ikke selv heller at din sykdom påvirker at barna dine har utviklet angst og depresjon? 

Anonymkode: 1199d...d9f

Nei.. for jeg viser det ikke til dem og det går ikke utover dem. 

[AnonymBruker]

Hadde alvorlig kronisk sykdom men med få symptomer da jeg fikk barn. I ettertid er jeg blitt ufør, og ser selv at «jeg burde ha skjønt at…» Men jeg vet at jeg er en god forelder, og får alltid positive tilbakemeldinger på min omsorg fra både helsestasjon, barnehage og skole. Barna er friske, har mange venner og gjør det godt på skolen.

Venner og familie har bare vært positive til mitt valg om barn, både leger og nav har bare vist forståelse (i den grad nav kan). Jeg har ikke opplevd kritikk, eller føler meg dømt på noen måte. Hadde sykdommen min vært slik at jeg levde svært begrenset før jeg fikk barn ville jeg kanskje følt det annerledes, og sannsynligvis valgt annerledes.

Jeg mener det er opp til hver enkelt å leve «sitt beste liv». Det er liten grunn til å la bekymringer for det verste som kan skje styre alle valg. Samtidig er det lurt å vurdere litt ekstra godt hva slags kapasitet man har når det kommer til barn eller ikke-barn. Det er tross alt ikke et kjæledyr som kan omplasseres det er snakk om.

Anonymkode: 65ee1...322

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (4 minutter siden):

Nei.. for jeg viser det ikke til dem og det går ikke utover dem. 

Jeg trodde åpenhet om mors og fars sykdom var linja man la seg på for tiden. Klart barna merker noe om du er kronisk syk. Det er naivt å tro noe annet. Dersom du er mer åpen om det kan man i større grad også understreke at det ikke er barna sin feil. Barn har en iboende evne til å ta på seg skyld for omgivelsene sine. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg mener det er opp til hver enkelt å leve «sitt beste liv». Det er liten grunn til å la bekymringer for det verste som kan skje styre alle valg. Samtidig er det lurt å vurdere litt ekstra godt hva slags kapasitet man har når det kommer til barn eller ikke-barn. Det er tross alt ikke et kjæledyr som kan omplasseres det er snakk om.

Anonymkode: 65ee1...322

Kan du si noe mer om dette "sitt beste liv", syntes det var så fint beskrevet dette avsnittet her. 

Anonymkode: 1199d...d9f

[AnonymBruker]

Hva menes med (p)sykdom? Syntes mange diagnoser bare er betegnelse på mennesketype/ personligheter uten at jeg tenker på det som psykdom. 

Anonymkode: a5ffe...01a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva menes med (p)sykdom? Syntes mange diagnoser bare er betegnelse på mennesketype/ personligheter uten at jeg tenker på det som psykdom. 

Anonymkode: a5ffe...01a

Godt spørsmål. Og mange sykdommer påvirker jo overhodet ikke funksjonsevnen. Men i dette tilfellet får det da være altså sykdommer som påvirker funksjonsevnen, selv om man ikke trenger å ha nedsatt arbeidskapasitet før man får barn. 

Anonymkode: 1199d...d9f

[Sofakona]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg trodde åpenhet om mors og fars sykdom var linja man la seg på for tiden. Klart barna merker noe om du er kronisk syk. Det er naivt å tro noe annet. Dersom du er mer åpen om det kan man i større grad også understreke at det ikke er barna sin feil. Barn har en iboende evne til å ta på seg skyld for omgivelsene sine. 

Kan du si noe mer om dette "sitt beste liv", syntes det var så fint beskrevet dette avsnittet her. 

Anonymkode: 1199d...d9f

Så du oppretter denne tråden bare for å snakke ned om foreldre med sykdommer... Du kjenner ikke meg eller min familie...ja de ser at jeg er sliten...de ser at jeg må legge meg. Eller har vondt..eller at jeg kaster opp mye...

Men igjen..det er mye de ikke ser..og ikke trenger å høre... eller mener du at jeg skal belaste de med alle mine helse angst tanker og bekymringer....nei...de er barn.

Og hvem i alle dager har sakt at dette er barnas feil...de vet jo at min sykdom ikke er dennes skylde.

Nå bare leter du etter feil og undertrykkende ting 

 

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (1 minutt siden):

Så du oppretter denne tråden bare for å snakke ned om foreldre med sykdommer... Du kjenner ikke meg eller min familie...ja de ser at jeg er sliten...de ser at jeg må legge meg. Eller har vondt..eller at jeg kaster opp mye...

Men igjen..det er mye de ikke ser..og ikke trenger å høre... eller mener du at jeg skal belaste de med alle mine helse angst tanker og bekymringer....nei...de er barn.

Og hvem i alle dager har sakt at dette er barnas feil...de vet jo at min sykdom ikke er dennes skylde.

Nå bare leter du etter feil og undertrykkende ting 

Nei, opprettet den egentlig fordi jeg selv har en kronisk sykdom, og vil ha barn. 

Ditt var det første svaret i tråden. Jeg mener ikke å shame deg, men du sier barna ikke vet noe om sykdommen, det går i mot det man lærer at man bør gjøre når barn er pårørende til noen som er syk. Og det er absolutt ikke selvsagt at barna vet at det ikke er deres skyld. Som du sier, de er barn. Det barn gjør når noe ikke snakkes om eksplisitt er å anta at det er deres egen feil. La oss si foreldrene krangler, om foreldrene da ikke påpeker at det ikke er pga ungene, men andre ting, så vil barna anta at det er deres feil. Og vokse opp til å bli flinke piker og snille gutter, for å gjøre livet lett for foreldrene. 

Selvsagt skal du ikke dele angst og bekymringer med barn, men at man snakker åpent om at mor eller far er syk er viktig, og at barna får hjelp til å snakke om hvordan det er for dem når mor eller far er syk. 

Anonymkode: 1199d...d9f

[Sofakona]

Og det gjør de...og når du selv får barn så vet du selv hva du vil dele og ikke dele..hva du vil vise og ikke vise.. skjønner hva du mener...men når du sitter i en slik situasjon selv...tenker du anderledes en når du nå sitter med kroniske sykdom uten barn .

Det kommer an på barna, alder, situasjonen etc

[AnonymBruker]

Hvordan andre reagerer bryr jeg meg ikke en døyt om. Jeg ofrer meg for mitt barn, har en samboer som er kjempe flink til å ta ansvar og vi klarer oss fint uten hjelp fra andre (barnet har barnehageplass så vi har jo litt avlastning der). Jeg tenker at så lenge man klarer å ta ansvar selv, å ikke legger det over på besteforeldre , tanter og onkler osv så går det veldig greit  Hvis man derimot sliter med å ta vare på 1 barn, forså å velge å få nr 2,3 og 4… daa bør man kanskje tenke seg litt om. 

Anonymkode: a19ac...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan andre reagerer bryr jeg meg ikke en døyt om. Jeg ofrer meg for mitt barn, har en samboer som er kjempe flink til å ta ansvar og vi klarer oss fint uten hjelp fra andre (barnet har barnehageplass så vi har jo litt avlastning der). Jeg tenker at så lenge man klarer å ta ansvar selv, å ikke legger det over på besteforeldre , tanter og onkler osv så går det veldig greit  Hvis man derimot sliter med å ta vare på 1 barn, forså å velge å få nr 2,3 og 4… daa bør man kanskje tenke seg litt om. 

Anonymkode: a19ac...ad3

Dette gir veldig mening. For da vet man jo allerede at det er for mye. Men det er det før man får det første barnet, hvordan vet man da om det er for mye på en måte, det kan man jo ikke vite uten å ha prøvd. 

Anonymkode: 1199d...d9f

[AprilLudgate]

Kronisk sykdom betyr ikke noe mer enn kronisk sykdom.

Man kan være i full jobb og aktivitet, eller nede for telling.

Jeg fikk barn med kronisk sykdom. Hadde helt normal kapasitet jobbmessig/sosialt osv, så hvorfor skulle noen reagere på det?

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (1 minutt siden):

Kronisk sykdom betyr ikke noe mer enn kronisk sykdom.

Man kan være i full jobb og aktivitet, eller nede for telling.

Jeg fikk barn med kronisk sykdom. Hadde helt normal kapasitet jobbmessig/sosialt osv, så hvorfor skulle noen reagere på det?

Ja, tenkte meg ikke helt om. Oppklarte litt nedenfor, at det påvirket funksjonsevnen. 

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Men i dette tilfellet får det da være altså sykdommer som påvirker funksjonsevnen, selv om man ikke trenger å ha nedsatt arbeidskapasitet før man får barn

Det finnes jo tusenvis av kroniske fysiske sykdommer som ikke påvirker funksjonsevne noe særlig, og mest sannsynlig har null å si for omsorgsevne for barn. Da har sikkert psykisk sykdom mer å si. 

Anonymkode: 1199d...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan du si noe mer om dette "sitt beste liv", syntes det var så fint beskrevet dette avsnittet her. 

Anonymkode: 1199d...d9f

At man selv må ha frihet til å velge hva som gir sitt liv mening.

Friske folk klarer stort sett å både være i arbeid, ha familie, ha venner og kanskje ha en fritidsinteresse eller to også samtidig. Med sykdom mister man ofte muligheten til å få alt. Da må man tenke ekstra mye igjennom hva som er viktig for seg.

Det er lov å være 50% ufør hvis det er det som skal til for å klare å ha venner, isteden for at man alltid må si nei til alle invitasjoner. For andre vil det å jobbe fullt være viktig, men at man da heller skaffer hjelp til vasking, kjøper matkasse, eller hva man tenker kan prioriteres ned. Andre igjen føler seg invadert av fremmede i hjemmet og ønsker å lage all mat fra bunn etter egne oppskrifter. Ingen har rett til å fortelle andre at slike personlige valg er feil.

Hvis man føler at å få egne barn er det aller viktigste og mest meningsfylte man kan gjøre er det ikke feil, selv om man kanskje ikke klarer å jobbe samtidig.

Alle kan bli påkjørt av bussen. De færreste lever livet sitt med å planlegge for at man blir påkjørt. Hvis man planlegger og bekymrer seg for alt det dumme som kan skje blir det veldig lite overskudd igjen til å sette igang alt det fine og spennende som man ønsker seg. Det er sikkert en diagnose for sånt også.

Men i valget om barn er det samtidig viktig å ha i bakhodet at det er en enorm og langvarig forpliktelse, og at det kanskje betyr at man går glipp av mye annet man også setter pris på. Og vite om at forhold der den ene er syk har større sjanse for skilsmisse.

Anonymkode: 65ee1...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette gir veldig mening. For da vet man jo allerede at det er for mye. Men det er det før man får det første barnet, hvordan vet man da om det er for mye på en måte, det kan man jo ikke vite uten å ha prøvd. 

Anonymkode: 1199d...d9f

Jeg ble sykere under svangerskapet, så for min del har det vært helt annerledes enn jeg så for meg med barn nr 1. Jeg tror det viktigste er at man har et solid forhold, trygg økonomi , fast boplass osv. Det gjør det hvertfall lettere å stå i det. Også vet man jo aldri hvordan barnet man får er. Noen barn blir jo født syke, eller har problemer med mage, søvn eller andre ting. Da tror jeg det er superviktig å ha en god støttespiller som man deler ansvaret med, slik at man ikke blir stående alene i det hele i tillegg til siden egne plager… 

Anonymkode: a19ac...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At man selv må ha frihet til å velge hva som gir sitt liv mening.

Friske folk klarer stort sett å både være i arbeid, ha familie, ha venner og kanskje ha en fritidsinteresse eller to også samtidig. Med sykdom mister man ofte muligheten til å få alt. Da må man tenke ekstra mye igjennom hva som er viktig for seg.

Det er lov å være 50% ufør hvis det er det som skal til for å klare å ha venner, isteden for at man alltid må si nei til alle invitasjoner. For andre vil det å jobbe fullt være viktig, men at man da heller skaffer hjelp til vasking, kjøper matkasse, eller hva man tenker kan prioriteres ned. Andre igjen føler seg invadert av fremmede i hjemmet og ønsker å lage all mat fra bunn etter egne oppskrifter. Ingen har rett til å fortelle andre at slike personlige valg er feil.

Hvis man føler at å få egne barn er det aller viktigste og mest meningsfylte man kan gjøre er det ikke feil, selv om man kanskje ikke klarer å jobbe samtidig.

Alle kan bli påkjørt av bussen. De færreste lever livet sitt med å planlegge for at man blir påkjørt. Hvis man planlegger og bekymrer seg for alt det dumme som kan skje blir det veldig lite overskudd igjen til å sette igang alt det fine og spennende som man ønsker seg. Det er sikkert en diagnose for sånt også.

Men i valget om barn er det samtidig viktig å ha i bakhodet at det er en enorm og langvarig forpliktelse, og at det kanskje betyr at man går glipp av mye annet man også setter pris på. Og vite om at forhold der den ene er syk har større sjanse for skilsmisse.

Anonymkode: 65ee1...322

😭❤️ Dette var de visdomsordene jeg trengte å høre nå. Følte som at jeg fikk råd fra en storesøster eller morsfigur. Livsvisdom. 

Jeg tenker mye på dette da en venninne hadde sagt på fest at hun syntes så synd på meg som ikke kunne få barn, og jeg ble helt satt ut, for jeg kan jo få barn, og har lyst å få barn, men har da en kronisk sykdom. Og lurte på om det var sånn de fleste tenkte om mennesker med ulike sykdommer som velger å få barn. 

Anonymkode: 1199d...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

😭❤️ Dette var de visdomsordene jeg trengte å høre nå. Følte som at jeg fikk råd fra en storesøster eller morsfigur. Livsvisdom. 

Jeg tenker mye på dette da en venninne hadde sagt på fest at hun syntes så synd på meg som ikke kunne få barn, og jeg ble helt satt ut, for jeg kan jo få barn, og har lyst å få barn, men har da en kronisk sykdom. Og lurte på om det var sånn de fleste tenkte om mennesker med ulike sykdommer som velger å få barn. 

Anonymkode: 1199d...d9f

Herregud for en kommentar… Jeg har kronisk sykdom og jobber ikke, jeg har valgt å få 1 barn, og ønske om barn nr 2 er kjempe stort! Jeg skal ærlig innrømme at jeg kommer til å velge barn nr 2 fremfor jobb. For meg er det det eneste i livet som virkelig gir meg det jeg trenger… man trenger livsglede. Uten livsglede har man ingenting. Er helt enig med hun som skrev at man selv må ha frihet til å velge. 

Anonymkode: a19ac...ad3

[AnonymBruker]

Kjenner flere med funksjonshemming eller kronisk sykdom som har barn. De har opplevd en og annen fordomsfull kommentar, men familie og venner sier ikke fæle ting til dem. Det virkelige liv er ikke som på KG. Uansett bør man ikke la noen enkeltmennesker med funkofobi styre livet sitt.

Anonymkode: a052d...858