Langt innlegg, jeg sliter så over bruddet med mannen min...

[AnonymBruker]

Hei, jeg er litt usikker på hvor jeg skulle plassere dette, men det er mer barn og familierelatert enn samlivsrelatert selvom det gjelder samlivsbrudd. 

Jeg og min mann har vært gift i ti år. Han er kjempekjekk, morsom og pratsom og utrolig hjelpsom. Han var dessverre utro mot meg flere ganger, gjorde lite for å bedre økonomien som gikk utover hele familien og satte strenge sosiale begrensninger for barna (pga religion) . Vi fant ut at verdiene våre ikke samstemte (ofte finner man ut mer om hverandre og om seg selv når man får barn). Løgn, pliktsex, umulig å snakke sammen om viktige ting og helt hinsides prioriteringer. Han tok alle avgjørelser selvom han hadde lite grunnlag for det.. Jeg har satt mine ønsker til side fordi de aldri har blitt lyttet til eller vurdert. 

Skulle tro bruddet var kaotisk, men det var vært veldig ryddig og rolig hittil og han er veldig samarbeidsvillig. Vi kan prate sammen og le, han klemmer meg og vi sier vi er glade i hverandre til hverandre. Familien hans er helt sjokkert fordi de trodde vi hadde det bra. Min familie er veldig glad for at jeg har tatt til fornuften.. 

Barna har det fint og det har vært veldig lite negativitet annet enn at eldste er lei for å slutte i bhg og flytte fra hjemmet sitt. Det må til dessverre, men vi er enige om at det nye stedet blir bedre muligheter for oss alle. 

Jeg sliter nå med skikkelig dårlig samvittighet. Jeg savner mannen min, jeg elsker ham og liker å ha ham der som pappa til barna våre. Men konsekvensene av å drite i problemene blir for store for barna, mtp at de aldri vil få et fast hjem, få ha med venner hjem, feire bursdager og høytider osv, og jeg har ingen tillitt til ham lenger. Tanken om at hver gang tlf plinger at det kanskje r en dame. 

Fornuften min har hele tiden sagt, og sier fortsatt at jeg må forlate ham for barnas del, og min egen del, men hjertet mitt ser jo bare det positive med ham og alle følelsene mine sier at ejg vil bare hjem til mannen min. 

Jeg har skikkelig kjærlighetssorg. 

Og så leser jeg om brudd og folk som sliter med samarbeidet om barna, fraværende barnefedre og bare faenskap. 

Jeg er veldig glad for at det ikke er noe drama, men samtidig får det meg til å føle at hele bruddet er en stor feil. Men om jeg går tilbake vil ting falle tilbake. 

Er det noen flere som har hatt vanskelige tanker rundt et brudd? Noen som faktisk har greid å ha en fin tone mellom seg for at alt skal være greit for barna? Har dere noen tanker om dette kan påvirke hvordan jeg føler overfor mannen min? 

Jeg trenger bare litt råd 😭

 

Anonymkode: 4ec49...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hei, jeg er litt usikker på hvor jeg skulle plassere dette, men det er mer barn og familierelatert enn samlivsrelatert selvom det gjelder samlivsbrudd. 

Jeg og min mann har vært gift i ti år. Han er kjempekjekk, morsom og pratsom og utrolig hjelpsom. Han var dessverre utro mot meg flere ganger, gjorde lite for å bedre økonomien som gikk utover hele familien og satte strenge sosiale begrensninger for barna (pga religion) . Vi fant ut at verdiene våre ikke samstemte (ofte finner man ut mer om hverandre og om seg selv når man får barn). Løgn, pliktsex, umulig å snakke sammen om viktige ting og helt hinsides prioriteringer. Han tok alle avgjørelser selvom han hadde lite grunnlag for det.. Jeg har satt mine ønsker til side fordi de aldri har blitt lyttet til eller vurdert. 

Skulle tro bruddet var kaotisk, men det var vært veldig ryddig og rolig hittil og han er veldig samarbeidsvillig. Vi kan prate sammen og le, han klemmer meg og vi sier vi er glade i hverandre til hverandre. Familien hans er helt sjokkert fordi de trodde vi hadde det bra. Min familie er veldig glad for at jeg har tatt til fornuften.. 

Barna har det fint og det har vært veldig lite negativitet annet enn at eldste er lei for å slutte i bhg og flytte fra hjemmet sitt. Det må til dessverre, men vi er enige om at det nye stedet blir bedre muligheter for oss alle. 

Jeg sliter nå med skikkelig dårlig samvittighet. Jeg savner mannen min, jeg elsker ham og liker å ha ham der som pappa til barna våre. Men konsekvensene av å drite i problemene blir for store for barna, mtp at de aldri vil få et fast hjem, få ha med venner hjem, feire bursdager og høytider osv, og jeg har ingen tillitt til ham lenger. Tanken om at hver gang tlf plinger at det kanskje r en dame. 

Fornuften min har hele tiden sagt, og sier fortsatt at jeg må forlate ham for barnas del, og min egen del, men hjertet mitt ser jo bare det positive med ham og alle følelsene mine sier at ejg vil bare hjem til mannen min. 

Jeg har skikkelig kjærlighetssorg. 

Og så leser jeg om brudd og folk som sliter med samarbeidet om barna, fraværende barnefedre og bare faenskap. 

Jeg er veldig glad for at det ikke er noe drama, men samtidig får det meg til å føle at hele bruddet er en stor feil. Men om jeg går tilbake vil ting falle tilbake. 

Er det noen flere som har hatt vanskelige tanker rundt et brudd? Noen som faktisk har greid å ha en fin tone mellom seg for at alt skal være greit for barna? Har dere noen tanker om dette kan påvirke hvordan jeg føler overfor mannen min? 

Jeg trenger bare litt råd 😭

 

Anonymkode: 4ec49...68d

Du må bare gå videre. Tenk på barna dine lg alt de går glipp av og ikke kan gjøre pga han. Tenk på hvordan du hadde det som ikke var bra. Det er tungt no men det blir bedre. Søk hjelp og gå  videre. Vær venner og sammarbeid om barna.

Anonymkode: dd466...753

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må bare gå videre. Tenk på barna dine lg alt de går glipp av og ikke kan gjøre pga han. Tenk på hvordan du hadde det som ikke var bra. Det er tungt no men det blir bedre. Søk hjelp og gå  videre. Vær venner og sammarbeid om barna.

Anonymkode: dd466...753

Takk, jeg trengte egentlig å høre det. Nå er vi hos foreldrene mine og de er ganske partiske. Jeg synes det blir for mye drittslenging om hans handlinger og jeg synes det er veldig trist å høre på.. Vi har ett mål, og det er barna. At vi skal være venner for barnas skyld og fikse livet vårt på hver vår kant. Men vi kan faktisk ikke være sammen.. 

Anonymkode: 4ec49...68d

[AprilLudgate]

Hjelpede meg, du må iallefall ikke finne på å gå tilbake - han høres jo helt katastrofalt kjip ut både for barna og deg.

Han bør dessverre ikke få mye samvær. 

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (33 minutter siden):

Hjelpede meg, du må iallefall ikke finne på å gå tilbake - han høres jo helt katastrofalt kjip ut både for barna og deg.

Han bør dessverre ikke få mye samvær. 

Vi er enige om samvær, han er velkommen når som helst, og barna kan sove der en gang i blant om de vil og det passer.. 

Anonymkode: 4ec49...68d