Hvordan kvitte seg med ambivalensen?

[AnonymBruker]

Jeg jobber med å bli flinkere til å sette grenser. I livet generelt, men særlig i kjærlighetsrelasjoner. Jeg føler selv at jeg har blitt bedre på dette - jeg har ikke lengre særlig problemer med å gi uttrykk for hva jeg vil og ikke vil. Problemet er ambivalensen. La oss si det er snakk om å overnatte sammen med noen man har truffet noen ganger. Jeg føler at det er for tidlig, og gir uttrykk for dette. Han argumenter for hvorfor det ikke er det. Problemet mitt er da at jeg veldig lett lar meg overtale, for det er jo ikke sånn at jeg ABSOLUTT ikke vil overnatte hos han, det er bare det at jeg syntes det hadde vært bedre om vi ventet enda litt til. Og argumentene han kommer med er jo gode - vi kan slappe av og kose oss hele kvelden uten at jeg må stresse med å kjøre hjem, vi kan lage en digg frokost og gå en tur om morgenen, osv. osv. Og om ikke han kommer med argumentene kommer jeg med de selv i tankene. Klarer bare ikke å holde fast ved beslutningen, og ender kanskje med å ombestemme meg. 

I det siste har jeg hatt store problemer med å få avsluttet en relasjon jeg vet ikke er bra. Det er god sex, men det er det eneste. Vi har ingen fremtid, og han har gitt uttrykk for at det bare er sexen han er interessert i. Likevel lar jeg meg overtale hver gang. Jeg VET at relasjonen er dårlig for meg, men han kommer med masse gode argumenter for at vi bør fortsette. Et hyggelig vennskap, noen å tulle med og ringe når det er noe eller bare for å skravle, god sex, trene sammen, se på serier sammen, osv. Jeg vet at dette ikke er realiteten, men overtaler meg selv hver gang med å holde fast ved en slags fantasi av hvordan det kunne vært, om vi begge gjorde en innsats. Enten som venner eller kjærester. Men jeg liker han ikke spesielt godt en gang, så jeg vet ikke hvorfor jeg utsetter meg selv for så mye kjipt. Han er ofte avvisende, kald, uhøflig, osv. Holder på med andre og blir sint om jeg gjør det samme. Så jeg bestemmer meg for at "nei - dette må ta slutt". Men om ikke han overtaler meg til å fortsette, så gjør jeg det selv. Det kan svinge mellom bryt/fortsett 20-40 ganger på en dag. 

Ellers i livet gjelder det samme med feks. vektnedgang. Jeg har ca fem kg for mye som jeg gjerne vil si hadet til. Men er så ambivalent og veksler mellom å ville legge ned innsatsen til å ikke ville det konstant. Det nytter jo ikke!

Beklager lang tekst. Men er det noen som kjenner seg igjen og har noen råd? Hvordan ta en beslutning og holde seg til den, uavhengig av ytre/indre press?

Anonymkode: 56e17...79a

[AnonymBruker]

Du kan utordre deg selv på å si nei til alt du blir tilbudt (utenom jobb) en mnd. Akkurat som de folkene som ikke lever og prøver ut å si ja til alt, bare motsatt. 

Anonymkode: a57d5...51f

[mangolassie]

Jeg må bare si, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Ikke i de konkrete eksemplene, men ambivalens generelt. Det er utrolig slitsomt!
 

Og så er det jo slik at det å ikke ta et valg også er å ta et valg, på et vis. Som med vekten da - ved å ikke velge å legge inn innsatsen for å gå ned, så velger man jo å ikke gå ned. Ved å velge å ikke avslutte forholdet, så velger man å bli i forholdet.  Jeg vet ikke om det kan hjelpe, men det har vært ganger hvor det har hjulpet meg - å tenke at jeg også velger noe ved å ikke velge.

Jeg tror at for min del kommer det av å ha hatt så lite erfaring med å kjenne etter hva jeg egentlig vil, og tilpasset meg andre menneskers vilje veldig mye. Typisk flink pike/people pleaser. Er der noe du kjenner deg igjen i? 

[AnonymBruker]

On 11/4/2022 at 9:53 PM, AnonymBruker said:

Du kan utordre deg selv på å si nei til alt du blir tilbudt (utenom jobb) en mnd. Akkurat som de folkene som ikke lever og prøver ut å si ja til alt, bare motsatt. 

Anonymkode: a57d5...51f

Det er faktisk et godt (og potensielt veldig morsomt) forslag! Men hadde sikkert vart en time før jeg begynte å revurdere og veie grunnene som taler mot en sånn praksis opp mot fordelene og endt med å droppe det😂

23 hours ago, mangolassie said:

Jeg må bare si, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Ikke i de konkrete eksemplene, men ambivalens generelt. Det er utrolig slitsomt!
 

Og så er det jo slik at det å ikke ta et valg også er å ta et valg, på et vis. Som med vekten da - ved å ikke velge å legge inn innsatsen for å gå ned, så velger man jo å ikke gå ned. Ved å velge å ikke avslutte forholdet, så velger man å bli i forholdet.  Jeg vet ikke om det kan hjelpe, men det har vært ganger hvor det har hjulpet meg - å tenke at jeg også velger noe ved å ikke velge.

Jeg tror at for min del kommer det av å ha hatt så lite erfaring med å kjenne etter hva jeg egentlig vil, og tilpasset meg andre menneskers vilje veldig mye. Typisk flink pike/people pleaser. Er der noe du kjenner deg igjen i? 

Jaa - ikke sant? Man blir så innefektiv og bygger seg selv ned, på en måte. 

Absolutt! Jeg er veldig klar over det - for det å la noe være innebærer ofte at man tar aktive valg. Om vi tar eksempelet med vekten: Å ikke legge ned en innsats for å gå ned i vekt innebærer for meg at jeg skriver handlelister med unødvendig mat, handler nevnte ting i butikken, spiser den - repeat. Men selvfølgelig med øyeblikk der jeg lover meg selv å ta bedre valg, setter meg ned og skriver liste over hva som er viktig for meg og hvorfor, hvilke mål jeg har, hvordan jeg skal oppnå de og når. Så snur det igjen. Jeg tenkte kanskje det kunne ha noe med forskjellen på den primitive og den tenkende hjerne å gjøre ("thinking fast and slow"). Men de valgene jeg tar som går imot det jeg egentlig ønsker er jo ikke impulshandlinger, selv om de er mer impulsive enn de bevisste og veloverveide valgene. 

Ja, kjenner meg veldig igjen i det.. Jeg er ikke så flink pike lengre, men har ofte ingen anelse om hva jeg liker eller hva jeg vil. Når folk spør om min mening sier jeg ofte noe bare for å si noe. Vil ikke være hun kjedelige som sier "samme for meg" til filmvalg eller "vet ikke" når vi diskuterer politikk. Men som ellers er det jo sjeldent svart/hvitt, og ofte vil det være både fordeler og ulemper ved alle alternativene. Gjør du noe konkret for å bli flinkere til å lytte til deg selv og handle deretter? Vet du hva du vil i diverse situasjoner?

Anonymkode: 56e17...79a

[AnonymBruker]

Du sier du har blitt bedre på å sette grenser og det er bra, men du sliter tydeligvis med å stå på grensene dine. Det er vanlig når man sliter med grenser men er jo minst like viktig å stå på grensene sine som å ytre dem! Når du sier at det er for tidlig med overnatting og en mann begynner å argumentere hvorfor det ikke er for tidlig, da respekterer han ikke grensene dine og din jobb er å stå på grensen og si at hvis han ikke kan respektere grensene dine så er han ikke noe for deg! Du mister han kanskje men en mann som ikke respekterer grensen din i dating er virkelig ikke noe å samle på, da vil det bli et enda verre mønster i et forhold at han aldri respekterer grensene dine og vil prøve å guilt trippe og presse grensene dine. Det er uakseptabelt. 

Dette med at du selv gir etter og endrer ståsted etter å ha sett grense, til og med uten å bli presset til å endre ståsted kommer av en angst- eller skyldfølelse. Det er typisk for peoplepleasere som sliter med å føle seg uverdig og har blitt avvist i barndom osv. Jeg har gått i terapi for å lære å stå på grensene mine og kvitte meg med det å få dårlig samvittighet og være redd for å bli forlatt osv og det føles så mye bedre når man klarer å stå i sitt NEI.  Jeg kan anbefale terapi! 

Anonymkode: 18565...c9f