Redd for å snakke med gutter

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig redd for å snakke med gutter. Er så redd for at de skal finne meg uinteressant.. Det har skjedd før skjønner dere, eller dvs jeg har følt dt slik at guttene ikke kan komme seg fortere nok vekk fra meg! Så derfor avvikler jeg samtaler før de får sjansen til å avvise meg særlig når jeg føler at de mister interessen.

Jeg føler da at jeg ikke sier noe så dumt at de må flykte vekk fra åstedet! Kanskje jeg mangler sosiale antenner! Skremmende tanke at folk ikke liker meg fordi jeg er så sosialt tilbakestående! yaks!

Og for de som kommer til å gi meg råd om å være meg selv... Hva om gutter ikke liker "meg selv" da? vel, føler at jeg sitter fint i det....

Noen råd?

[Gjest Betty Boop]

De gangene jeg treffer et menneske som jeg synes er så spennende, så kunnskapsrik, så reflektert, så velartikulert at jeg setter vedkommende på en pidestall. Skjer heldigvis ikke så ofte, men da holder jeg meg i bakgrunnen av frykt for å komme til kort ja. Utrolig teit egentlig. Fordi det ødelegger mine sjanser til å la dette mennesket bli kjent med meg. Og frykt for å bli såret er selvfølgelig det drivende motivet her. Det er ikke begrenset til menn. Hadde en kvinnelig sjef for mange år siden som jeg beundret grenseløst. Hun brukte nok en del tid på å bli kjent med meg. Forøvrig ser nok de fleste meg som rimelig utadvendt. Når vi først blir kjent.

Saken er, tror jeg, at dersom du føler deg avvist for ofte så synker selvtilliten. Synker selvtilliten så signaliserer man usikkerhet. Det igjen kan føre til at enkelte mennesker føler seg utilpass sammen med en, og som en følge av det trekker seg unna. Dersom man plukker opp denne typen signaler er det fristende og isolere seg. Isolasjon er sjelden noe steg i riktig retning. Man trenger å teste seg ut på andre mennesker. Det kan nok føre til endel følelsesmessige blåmerker. Men det er dessuten disse blåmerkene du lærer av. Kanskje får du en liten smell i dag som gir deg den informasjonen du trenger for å unngå en større smell i morgen. Det er bare å reise seg og børste av seg støvet og fortsette framover. Ikke for at det alltid er enkelt, men hva er alternativet?

Ja jeg har tenkt å si vær deg selv. Fordi det er den du er du ønsker å få aksept for. Hva hjelper det deg om det mennesket du står overfor trives med den masken du setter opp? I alle fall dersom du er seriøst interessert i å bli kjent? Det er ingen som klarer å opprettholde et rollespill i all evighet. Og hva da? Hva om mennesket du står overfor har verdinormer som aviker fra dine? Ingen liten hindring. Skal du da gå på akkord med egne meninger og holdninger for å bli likt? Dersom du forsøker den veien, hvordan vil du da trives med deg selv etter hvert? Jeg vil heller være uvenn med hvem som helst andre enn meg selv.

Har visst lett for å skravle for mye, men vil bare si en ting til. Selvfølgelig er du interessant! Du kommer kun i et eksemplar. Du er unik. Det å bli kjent med deg vil være en erfaring et annet menneske ikke kan gjøre sammen med noen annen enn deg. Om vedkommende ikke liker deg så er det sånn verden er, vi kan ikke like alle. Det er mennesker jeg reagerer negativt på, det er mennesker du reagerer negativt på, og jeg er brennsikker på at det er mennesker som ikke tåler meg. Men dem om det. Bli venn med deg selv først og andre vil komme etter. Jeg lover.

[Gjest Ananas]

Jeg har det også slik at jeg ikke liker å bli avvist. Ikke i det hele tatt.

Det hele bygger på en kognitiv misoppfatning om at jeg er mindre verdt hvis andre ikke liker meg. Løsninga for meg er (1) bli overbevist om at andre ikke kan påvirke min verdi som menneske gjennom å avvise meg eller ikke like meg, og (2) bygge opp selvtillit i det at de aller fleste liker meg (det er i alle fall ytterst få som misliker meg).

Mye enklere skrevet ned enn gjort, selvfølgelig.

Det å bli avvist er et bra tegn. Hvis du sjeldent blir avvist så betyr det at du er alt for passivt sosialt. Jo flere ganger du utsetter deg for situasjoner der du kan bli avvist, jo flere ganger vil du bli likt og bli kjent med andre. Så er det om å gjøre å finne gleden i å bli likt, og ikke å bry seg om å bli avvist.

[Gjest GreenSky]

Noen råd?

←

Ja - det er faktisk bare en ting å gjøre. Du må kaste deg ut i det. Begyn i det små. Begyn med f.eks småprating på jobben, med fremede... Øv deg! Det er kjipt å bli avvist, men det skjer alle.

[Lestat]

Det å bli avvist er et bra tegn. Hvis du sjeldent blir avvist så betyr det at du er alt for passivt sosialt.

←

Og føler man seg usikker så er det alltids greit å ha noe felles å snakke om. Mange menn liker bowling eller biljard. Et lite knep kan jo være å lære seg litt om det, og slenge seg med på litt pubbiljard f.eks

[Gjest Gjest]

Dette innlegget var nesten som å lese om meg selv... Vrir meg unna alle samtaler før de i det hele tatt er startet, fordi jeg er redd for at samtalen skal stoppe opp, og folk skal se at jeg egentlig er skikkelig usikker, og ikke vet hva jeg skal si... Gjelder både jenter og gutter jeg ikke kjenner veldig godt, men aller mest gutter.

For å prøve å bygge opp selvtilliten, har jeg valgt å se på det som at jeg har for GODE sosiale antenner, siden jeg hele tiden er så opptatt av hva andre tenker, og mener om meg i en samtale.

Du har ihvertfall ikke dårlige sosiale antenner, det forbinder jeg med folk som bare kan bable ivei om seg og sitt, uten å tenke på at det faktisk finnes 2 personer i en samtale...

Men det eneste som hjelper er faktisk å bare kaste seg uti det, være seg selv, og bli kjent med folk. Har merka at jeg "tiner opp" etter ei stund (kan være snakk om måneder...) når gutter viser langvarig interesse. Problemet er bare at en sjelden er i en situasjon der en har flere måneder på seg til å bli kjent...