Gravid i uke 9

[AnonymBruker]

Hei, 

Kvinne i tidlig 30-årene her som har blitt gravid. Er ikke sammen med barnefar og han ønsker ikke kontakt. Har tenkt mye frem og tilbake på abort, men har landet på at jeg ikke ønsker det, til hans store fortvilelse. Nå ser jeg likevel bare alle muligheter fly forbi og jeg er redd for at jeg ikke vil kunne gripe noen sjanser videre grunnet dette barnet. Jeg har vært veldig eventyrlysten og har brukt store deler av 20-årene på å reise, ha spennende jobber etc. Nå vil dette utelukke seg selv grunnet barnet. 

Jeg er redd for å angre om jeg tar abort, men akkurat nå føles graviditeten deprimerende ut. Det er mørkt ute, jeg er konstant kvalm og har også innfluensa. Er snart 9 uker på vei og er livredd for at hele svangerskapet blir så trist. Akkurat nå føles det ut som om «livet er over» og at det aldri blir så bra som før igjen. 

Jeg har høyere utdanning, god inntekt, god økonomi og familie som er positive til dette. De mener det kan bli en positiv faktor i lIvet mitt. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje bare høre lignenende historier, eller noen trøstende ord ❤️ tips/råd tas i mot med takk!

Anonymkode: 8f92a...00d

[AnonymBruker]

I uke 8 hadde jeg det likt som deg psykisk. Begynte å tenke at livet var over og lurte på om jeg i det hele tatt ville fortsette forholdet med mannen min… nå er jeg i uke 10 og de tankene har gått over.. det er mye hormoner nå, så husk at de kan spille deg et puss… 

Anonymkode: 065dc...85f

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 34 og føler livet mitt er over 😂 Men har samtidig akseptert at det er sånn - det er grenser for hvor lenge det er kult å leve singellivet når alle i omgangskretsen din er opptatt med famllieliv. Og har så smått begynt å glede meg litt til å møte denne lille krabaten som lager lurveleven i magen døgnet rundt, og har fått sitt eget rom og egne små klær og besteforeldre som gleder seg masse. Helt normale følelser… regner jeg med. Sunt med litt frykt tenker jeg iallfall, det er jo en veldig stor oppgave. 

Anonymkode: 17f86...e10

[AnonymBruker]

Jeg tror mange ganger, selv med ønsket graviditet, at hjernen kan gå inn i krisemodus for vi mennesker liker ikke endringer. Det er skummelt med alt ukjent, og ubevandret. Vi liker stort sett at det store bildet holder seg stabilt nok. Et barn omvender livet vårt, og man kan få hjertet i halsen på «hvordan skal alt bli?». Det samme kan skje med en ny stilling. For å ta et annet perspektiv. Det er jo så mye tryggere å bli i en kjent rolle enn å begi seg ut på eventyr i nye roller. Likevel, så blir ting som oftest finere eller annerledes enn vi så for oss. 

Hvorfor utelukker fx. spennende jobber seg pga barn? Bare for å forstå din tankerekke! Jeg tenker også reiser er noe du kan ha med barnet på! Og som du kan gjenoppleve verden med en liten pjokk, men det var bare slik jeg tenkte når jeg fikk barn! Alt jeg skulle finne på, og oppleve sammen, det gledet jeg meg til  

Anonymkode: aad76...2c8

[AnonymBruker]

Jeg har to planlagte og veldig ønskede barn, men begge gangene jeg fikk positiv test tenkte jeg litt: «fack, hva har jeg gjort?!:O»😂 er nok ikke uvanlig å få litt panikk. Livet ditt kommer til å bli snudd på hodet, men om du velger å beholde barnet vil hen mest sannsynig være det beste som har hendt deg. Ingenting slår når de små armene holder rundt deg og sier at de er glad i deg mamma🥰 men gjør det som føles rett for deg, du er fortsatt ung og livet er på ingen måte over uansett hva du velger å gjøre❤️

Anonymkode: 6e720...5e0

[Eneri]

Livet blir ikke tamt og innholdsløst/kjedelig selv om du får barn. Det får bare et litt annet innhold 😊

Du kan fortsatt få brukt kunnskapen din i en jobb som føles givende og utviklende, selv om det blir vanskeligere med jobber som krever mye reising og overtid hvis du blir alene om omsorgen.

Storbyferie osv er artig med tenåringer også, så reiseeventyrene er ikke tapt for alltid 

Det høres ut som du har et fint nettverk av familie rundt deg, og har mye av det strukturelle på plass, selv om barnefar melder seg ut.

Jeg tenker som andre her; det å få litt panikk/kjenne frykt er også et tegn på at man ikke tar lett på ansvaret det innebærer å bli forelder. 

[mo1234]

Det blir et barn mellom deg og barnefar resten av livet. Men når barnet er ønsket, så går det sikkert fint. Jeg var i litt samme situasjon og tok abort. Barnefar presset veldig på for dette. Jeg gikk med på det på grunn av mine helseutfordringer på tidspunktet. For meg var det også tungt og trist at barnet ikke var ønsket av barnefar. 

[mo1234]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2022 den 16.47):

Har tenkt mye frem og tilbake på abort, men har landet på at jeg ikke ønsker det, til hans store fortvilelse.

Hvorfor ønsker han ikke at du skal beholde? Det er vel frykten for barnebidrag som gjør at menn blir hysteriske.