I dag fikk jeg aspergerdiagnosen. Føles som enda et nederlag.

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og i dag fikk jeg diagnosen asperger. Var ikke helt uventet, har gått gjennom flere utredninger og det har vært noe veldig aspergersk over livet mitt. Likevel føles det som nok et nederlag. Jeg startet på utredningen fordi jeg hadde feilet så mye i livet uten å skjønne hvorfor. Og nå skjønner jeg jo hvorfor, det er pga asperger. Eller, det er i hvert fall deler av svaret. Men det føles som nok et nederlag. Asperger er jo ikke noe som kan kureres. Jeg hadde håpt litt på at fremtiden ville bli annerledes enn fortiden, at jeg bare hadde vært veldig uheldig, at jeg kunne lære meg tingene jeg ikke hadde forstått tidligere. Men med aspergerdiagnsen så føler jeg at livet kun blir som det alltid har vært. På en måte følte jeg også at jeg hadde blitt mindre aspergersk det siste året. Men så får jeg beskjed om at jeg har svært rigid tankegang, tvangsmessighet, store vanskeligheter med å ta inn andres perspektiv og store vansker med sosialt samspill. At ting ikke hadde blitt noe bedre det siste året, selv om jeg hadde jobbet enormt mye med selv for å bli kvitt disse tingene. 

Jeg hadde ikke trodd det skulle bli såpass ille å få høre at jeg har asperger. 

Anonymkode: b34b8...8a6

[Helene]

Vær klar over at du har dine styrker. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk også diagnosen nå nylig i en alder av 40.

Det er et veldig fint samhold mellom autister har jeg funnet ut😊 Jeg er medlem i flere grupper på Facebook, og det er mange fine kontoer på TikTok som gir meg trøst og glede.

Jeg har også fått behandling som har gitt meg verktøy slik at livet er blitt bedre.

 

Anonymkode: 801ac...ffa

[AnonymBruker]

Sånn. Da har du fått to helt meningsløse kommentarer TS.

Du vil kanskje ikke ha det, men sender deg en klem og forståelse. Jeg skjønner at det er vanskelig å få det på papiret. Selv om du har visst at det er "noe" så blir det nedtur å se det svart på hvitt. 

Og autisme går det ikke an å medisinere så jeg skjønner også følelsene dine rundt det å få den diagnosen. Hadde det vært ADHD eller depresjon eller angst så kan man få medisiner, men autisme må man bare leve med så godt det lar seg gjøre og få veiledning.

Håper du har en god psykolog å snakke med om dette og få sortert litt tanker og følelser. 

Og tenk på hva du får til og hva dine styrker er og fokuser på dette, i stedet for å kun tenke på hva du ikke kan eller hvor vanskelig livet er. Vet det er lett å falle i den gropa, men jeg er sikker på at du har mye bra å komme med og områder du er sterk.

 

Anonymkode: e4626...0db

[AnonymBruker]

Denne gruppen på Facebook er veldig fin:

Forum For Nevromangfold. Bli kjent med nevrodiversitetsbevegelsen.

Anonymkode: 801ac...ffa

[AnonymBruker]

Og her er noen fine TikTok'er:

_thisline is mine
chloeshayden 
purpleellaandcoco 
kaelynn_vp 
taylor_heaton_
soundoftheforest
ellaellaw
hiitsmeblake
rubyofmyeye
autismsara

Anonymkode: 801ac...ffa

[AnonymBruker]

Det behandlingen min gikk ut på var for det meste energikonservering; jeg lærte at jeg bruker mer energi på ting enn nevrotypiske. For eksempel på å ta inn sanseinntrykk. Jeg må derfor spare på energien til viktige ting. Jeg har begynt å bruke støykansellerende hodetelefoner og solbriller mer. Og jeg hviler mellom oppgaver. Jeg har satt opp en liste med hva mine verdier i livet er, og prioriterer det. Min oppgave nå er å ha det bra, og å stresse ned. Jeg holder meg unna drama og fokuserer på min egen lykke. Og puster med magen.

 

Anonymkode: 801ac...ffa

[AnonymBruker]

Instagram:

stimmy__autie

neurodivergent_lou

neurowild_

fidgetsandstims 

neurodivergent_researcher 

autie.nay

autisticbailey_ 

kaelynnvp 

autism_happy_place 

 

 

 

Anonymkode: 801ac...ffa

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Helene said:

Vær klar over at du har dine styrker. 

Takk, ja jeg har mine styrker. Men de føles helt meningsløse når jeg feiler på de mest grunnleggende tingene i livet. 

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg fikk også diagnosen nå nylig i en alder av 40.

Det er et veldig fint samhold mellom autister har jeg funnet ut😊 Jeg er medlem i flere grupper på Facebook, og det er mange fine kontoer på TikTok som gir meg trøst og glede.

Jeg har også fått behandling som har gitt meg verktøy slik at livet er blitt bedre.

 

Anonymkode: 801ac...ffa

Takk, fint å få tilbakemelding fra noen som har fått diagnosen i godt voksen alder. 

Og takk for anbefalingene om internett-grupper. Ser du kom med mange forslag i de andre postene dine. Skal ta en titt på dem. 

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Sånn. Da har du fått to helt meningsløse kommentarer TS.

Du vil kanskje ikke ha det, men sender deg en klem og forståelse. Jeg skjønner at det er vanskelig å få det på papiret. Selv om du har visst at det er "noe" så blir det nedtur å se det svart på hvitt. 

Og autisme går det ikke an å medisinere så jeg skjønner også følelsene dine rundt det å få den diagnosen. Hadde det vært ADHD eller depresjon eller angst så kan man få medisiner, men autisme må man bare leve med så godt det lar seg gjøre og få veiledning.

Håper du har en god psykolog å snakke med om dette og få sortert litt tanker og følelser. 

Og tenk på hva du får til og hva dine styrker er og fokuser på dette, i stedet for å kun tenke på hva du ikke kan eller hvor vanskelig livet er. Vet det er lett å falle i den gropa, men jeg er sikker på at du har mye bra å komme med og områder du er sterk.

 

Anonymkode: e4626...0db

Takk for forståelsen. Har en god psykolog og hun kommer til å følge meg i en stund fremover. Begynte å gå til psykolog pga depresjon og vi tok aspergertestene som del av behandlingen. Planen er å fortsette å gå til henne og i en stund fremover for depresjonen er der jo fortsatt. 

Ja, det er lett å tenke på hva man ikke kan. Har slitt med depresjon lenge og er ganske ensporet på tankene rundt det jeg ikke kan. Det å snu tankene er lettere sagt enn gjort. Føler også at asperger og depresjon er en dårlig kombo. For ett av aspergersymptomene jeg scorer svært høyt på er ensporethet/tunnelsyn og det samme får man jo med depresjon. 

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Ja, det er lett å tenke på hva man ikke kan. Har slitt med depresjon lenge og er ganske ensporet på tankene rundt det jeg ikke kan. Det å snu tankene er lettere sagt enn gjort. Føler også at asperger og depresjon er en dårlig kombo. For ett av aspergersymptomene jeg scorer svært høyt på er ensporethet/tunnelsyn og det samme får man jo med depresjon. 

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

Det som har hjulpet meg tidligere er å få dilla på noe nytt. Da fokuserer jeg heller intenst på det. 

Mine nylige diller har vært: de 5 store masseutryddelsene, den geologiske tidslinjen, Lego, stoisisme, UFO 'er, true crime og sunt kosthold.😅 

Anonymkode: 801ac...ffa

[mo1234]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk, ja jeg har mine styrker. Men de føles helt meningsløse når jeg feiler på de mest grunnleggende tingene i livet. 

Takk, fint å få tilbakemelding fra noen som har fått diagnosen i godt voksen alder. 

Og takk for anbefalingene om internett-grupper. Ser du kom med mange forslag i de andre postene dine. Skal ta en titt på dem. 

Takk for forståelsen. Har en god psykolog og hun kommer til å følge meg i en stund fremover. Begynte å gå til psykolog pga depresjon og vi tok aspergertestene som del av behandlingen. Planen er å fortsette å gå til henne og i en stund fremover for depresjonen er der jo fortsatt. 

Ja, det er lett å tenke på hva man ikke kan. Har slitt med depresjon lenge og er ganske ensporet på tankene rundt det jeg ikke kan. Det å snu tankene er lettere sagt enn gjort. Føler også at asperger og depresjon er en dårlig kombo. For ett av aspergersymptomene jeg scorer svært høyt på er ensporethet/tunnelsyn og det samme får man jo med depresjon. 

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

Fungerer du i jobb?

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at du føler det som et nederlag, men egentlig er det kanskje nesten det motsatte?

Nå har du jo en diagnose å forholde deg til, men den målrettet hjelpen som finnes for nettopp den diagnose.

Og, som andre har påpekt: du har dine styrker - og jeg er glad for å se at selv er klar over nettopp dét.

En diagnose er ikke starten på et nederlag, det er heller starten på noe som kan bli bedre. Når man vet hva "problemet" er, kan man jo også begynne å se seg om etter løsningene; det som fungerer for å gjøre dine hverdager bedre; det som vil få deg til å føle det motsatte av nederlag.

 

Om du tar imot en klem, så kommer den HER!

Anonymkode: 5fb1b...fbc

[Matas]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn og latterliggjøring. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Det som har hjulpet meg tidligere er å få dilla på noe nytt. Da fokuserer jeg heller intenst på det. 

Mine nylige diller har vært: de 5 store masseutryddelsene, den geologiske tidslinjen, Lego, stoisisme, UFO 'er, true crime og sunt kosthold.😅 

Anonymkode: 801ac...ffa

Jeg også tror at løsningen kanskje ligger i å få dilla på noe nytt, slik at jeg får fokuset vekk fra det jeg tenker på nå. Men lettere sagt enn gjort. 

Ja, jeg kan som nevnt tidligere bli ekstremt ensporet. Og kan ta det så langt at det blir altoppslukende. 

19 minutter siden, mo1234 said:

Fungerer du i jobb?

Det er litt komplisert å svare på. Akkurat nå fungerer jeg under middels. Depresjonen gjør at det er vanskelig å få ting gjort og vanskelig å fokusere. Men jeg har tidligere fungert i jobb og jeg syntes jeg gjorde en god jobb. Samtidig så er det jo dette med at jeg kanskje er mer rigid og har dårligere sosialt samspilll enn jeg hadde trodd og det er jo ikke akkurat bra i jobbsammenheng.  

Men før jeg fikk det på papiret at jeg har asperger og scorer svært høyt på mange av aspergertrekkene så ville jeg sagt at uten depresjonen ville jeg gjøre det helt greit i en jobb. Etter jeg har fått diagnosen er jeg usikker på om jeg faktisk fungerte så bra som jeg trodde i jobbsammenheng. 

Jeg var aldri en superdyktig arbeider. Det skal jeg ikke skryte på meg. Men jeg følte jeg var en som ikke skilte meg ut negativt. 

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kan forstå at du føler det som et nederlag, men egentlig er det kanskje nesten det motsatte?

Nå har du jo en diagnose å forholde deg til, men den målrettet hjelpen som finnes for nettopp den diagnose.

Og, som andre har påpekt: du har dine styrker - og jeg er glad for å se at selv er klar over nettopp dét.

En diagnose er ikke starten på et nederlag, det er heller starten på noe som kan bli bedre. Når man vet hva "problemet" er, kan man jo også begynne å se seg om etter løsningene; det som fungerer for å gjøre dine hverdager bedre; det som vil få deg til å føle det motsatte av nederlag.

 

Om du tar imot en klem, så kommer den HER!

Anonymkode: 5fb1b...fbc

Takk. Det føles også som nederlag å måtte ha tilrettelegging og hjelp. Mitt største ønske var og er å være "vanlig", å ikke skille meg ut. Å klare meg på egenhånd.... Så nederlag å få hjelp, også det med psykolog. 

Takk for klemmen. En virituell klem hjelper mye. Kanskje mer enn en fysisk klem, siden jeg ikke er noe glad i slikt. 

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Takk. Det føles også som nederlag å måtte ha tilrettelegging og hjelp. Mitt største ønske var og er å være "vanlig", å ikke skille meg ut. Å klare meg på egenhånd.... Så nederlag å få hjelp, også det med psykolog. 

Takk for klemmen. En virituell klem hjelper mye. Kanskje mer enn en fysisk klem, siden jeg ikke er noe glad i slikt. 

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

 

Det er mange av oss som trenger tilrettelegging og hjelp, av alle mulige årsaker. Noen fordi de sliter psykisk, noen fordi de sliten fysisk, noen fordi man har en kombinasjon av disse, noen av oss sover dårlig, andre er introverte og blir slitne av å ha mange kollegaer rundt seg - det finnes uendelige årsaker til at man kan trenge tilrettelegging, hjelp, psykolog, fysioterapi, medisiner - eller hva det nå skulle være.

Og da er det jo fint at vi faktisk kan få tilrettelegging, hjelp, fysioterapi, psykologhjelp og medisiner. Og ingen av disse er noe å være lei seg for, eller å skamme seg over. 

 

For å sitere min sjef: "Jeg håper ingen av dere er normale. Normal people scare me"

 

Jeg heier på deg, jeg! Jeg tror du er på rett vei nå, og at det blir lysere fremover! Gi deg selv litt tid til å bli vant til at du nå har fått denne diagnosen, og så kan du ta tak i ting litt etter hvert!

 

 

Anonymkode: 5fb1b...fbc

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det behandlingen min gikk ut på var for det meste energikonservering; jeg lærte at jeg bruker mer energi på ting enn nevrotypiske. For eksempel på å ta inn sanseinntrykk. Jeg må derfor spare på energien til viktige ting. Jeg har begynt å bruke støykansellerende hodetelefoner og solbriller mer. Og jeg hviler mellom oppgaver. Jeg har satt opp en liste med hva mine verdier i livet er, og prioriterer det. Min oppgave nå er å ha det bra, og å stresse ned. Jeg holder meg unna drama og fokuserer på min egen lykke. Og puster med magen.

 

Anonymkode: 801ac...ffa

Dette er jo gode råd for mange! Takk for at du delte.

Anonymkode: 213ea...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg også tror at løsningen kanskje ligger i å få dilla på noe nytt, slik at jeg får fokuset vekk fra det jeg tenker på nå. Men lettere sagt enn gjort. 

Ja, jeg kan som nevnt tidligere bli ekstremt ensporet. Og kan ta det så langt at det blir altoppslukende. 

Det er litt komplisert å svare på. Akkurat nå fungerer jeg under middels. Depresjonen gjør at det er vanskelig å få ting gjort og vanskelig å fokusere. Men jeg har tidligere fungert i jobb og jeg syntes jeg gjorde en god jobb. Samtidig så er det jo dette med at jeg kanskje er mer rigid og har dårligere sosialt samspilll enn jeg hadde trodd og det er jo ikke akkurat bra i jobbsammenheng.  

Men før jeg fikk det på papiret at jeg har asperger og scorer svært høyt på mange av aspergertrekkene så ville jeg sagt at uten depresjonen ville jeg gjøre det helt greit i en jobb. Etter jeg har fått diagnosen er jeg usikker på om jeg faktisk fungerte så bra som jeg trodde i jobbsammenheng. 

Jeg var aldri en superdyktig arbeider. Det skal jeg ikke skryte på meg. Men jeg følte jeg var en som ikke skilte meg ut negativt. 

Takk. Det føles også som nederlag å måtte ha tilrettelegging og hjelp. Mitt største ønske var og er å være "vanlig", å ikke skille meg ut. Å klare meg på egenhånd.... Så nederlag å få hjelp, også det med psykolog. 

Takk for klemmen. En virituell klem hjelper mye. Kanskje mer enn en fysisk klem, siden jeg ikke er noe glad i slikt. 

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

Kan du få medikamentell støtte for depresjonen som du sliter med?

Hvordan tror psykolog/psykiater/lege av ssri eller liknende vil fungere for deg? 

Anonymkode: 96fbd...5ca

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

 

Det er mange av oss som trenger tilrettelegging og hjelp, av alle mulige årsaker. Noen fordi de sliter psykisk, noen fordi de sliten fysisk, noen fordi man har en kombinasjon av disse, noen av oss sover dårlig, andre er introverte og blir slitne av å ha mange kollegaer rundt seg - det finnes uendelige årsaker til at man kan trenge tilrettelegging, hjelp, psykolog, fysioterapi, medisiner - eller hva det nå skulle være.

Og da er det jo fint at vi faktisk kan få tilrettelegging, hjelp, fysioterapi, psykologhjelp og medisiner. Og ingen av disse er noe å være lei seg for, eller å skamme seg over. 

 

For å sitere min sjef: "Jeg håper ingen av dere er normale. Normal people scare me"

 

Jeg heier på deg, jeg! Jeg tror du er på rett vei nå, og at det blir lysere fremover! Gi deg selv litt tid til å bli vant til at du nå har fått denne diagnosen, og så kan du ta tak i ting litt etter hvert!

Anonymkode: 5fb1b...fbc

Tusen takk for støttende ord.

TS

Anonymkode: b34b8...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Sånn. Da har du fått to helt meningsløse kommentarer TS.

Anonymkode: e4626...0db

De to helt meningsløse kommentarene er slettet og er ikke de kommentarene som står over dette innlegget. 

Anonymkode: bb7d6...4ce

[AnonymBruker]

Husk at du er ikke noe annerledes selv om du har fått en diagnose. Du er deg selv, og du skriver selv at du føler du har blitt mindre «aspergersk» det siste året. Det sier meg at du lærer bedre og bedre å leve med aspergers slik du ønsker å leve, at du har lært av det du opplever at du har gjort feil. 
 

Du fokuserer veldig på det negative, og det er forståelig at du går litt i kjelleren etter en diagnose. Men jeg håper at du etter hvert lærer å fokusere på dine styrker, og hvordan du kan bruke dem for å få det livet du ønsker. 
 

Og husk at mennesker med aspergers er individer. Dere er ikke like, selv om dere har noen like trekk. 

Anonymkode: b9240...ed8