Nå er det så mange barn som har autisme, der de er nonverbal og what not. Hva skjer?

[AnonymBruker]

Autisme er i stor grad arvelig. Det er dermed ikke sannsynlig at det har eksplodert i tilfeller nå, og vært mange mindre tilfeller før.

Det er vel sannsynlig at man nå diagnostiserer barn som før bare har vært "rare/spesielle". Kanskje på grunn av at det er så stort press knyttet til å komme seg gjennom skolen nå, alle skal gjennom vgs, for eksempel. Før kunne man slutte etter ungdomsskolen og finne seg noe praktisk, eller hjelpe til hjemme på gården. Nå vil både skolehelsetjenesten/skole/barnehage/andre offentlige instanser be om utredning hvis foreldrene ikke gjør det.

Vi har et barn med Asperger-diagnose. Jeg innså dette relativt tidlig, men vi tenkte at dette mestrer vi selv, det er så "mildt" at vi bare må lære oss og henne teknikker og behandle henne litt annerledes. Tenkte at det ikke var nødvendig å diagnostisere dette. Men så kom tenårene og BOOOM! - problemene eskalerte, så da endte vi opp med å ty til hjelpesystemet vi også. Takk og LOV for at de er der.

Anonymkode: ca1bf...1bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har vel ikke lest det som sto over før du svarte? Det er en link der som viser det.

Anonymkode: a58f9...28d

Nei, det gjør den ikke. Det har noen allerede klart og tydelig påpekt for deg. 

Anonymkode: 3cd10...bd1

[AnonymBruker]

Husk at selv om det er nevropsykologisk kan autisme være arvelig.

Det er mer kunnskap i dag enn før og derfor flere diagnoserte og fler som får hjelp. 

Anonymkode: e2a16...339

[AnonymBruker]

Fordi legene gjør dårlig arbeid og kaller alt for autisme istedenfor å gi de en skikkelig diagnose, også er folk alt for gamle når de får barn.

Anonymkode: 7dae7...9db

[elissss]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Sånn går det når vinskal proppe i oss under graviditeten og oppfostre på drittnat full av skadelige e stoffer konseringsmidler å ta syntetiske  vitaminer osv osv   stoor forskjell fra hvordan barn ble bygd på helsemessigt for 60 år siden! Bare det med lite vitamin a i utviklinga påvirker hjernen! Alt d3tte på en gangver nå normalt. Det er stor sansynlighet alt dette er grunnen!

Anonymkode: 534d5...2b1

Autisme er genetisk. Man arver det gjerne fra foreldre. Det finnes ingenting som støtter det du påstår her.

[Gjest Ms Baxter]

Jeg fikk diagnosen Asperger som 34-åring. Ikke noe utagering som barn, men stille og levde mye egen verden. Jattet mye med de andre barna, godt likt av barn og voksne da jeg ble sett på som snill og lydig… mer utfordring da jeg ble voksen og skulle skjønne samspillet mellom voksne, på jobb og privat. På 90-tallet var autisme og adhd noe utagerende gutter hadde…

[AnonymBruker]

Så har man jo også c-ptsd som fucker opp ganske mye. Som jeg har.

Anonymkode: 26949...f17

[Autist mamma]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men hva skjer videre med ditt barn? Blir det noengang selvstendig, får jobb, kjæreste og familie? Eller er det dere som også når barnet blir "voksen" må ta hånd om en person som ikke klarer seg selv?

 

Anonymkode: a58f9...28d

Om det viser seg at h*n skulle trenge ekstra hjelp videre i livet, så blir det vi som foreldre som kommer til å hjelpe h*n så lenge vi lever. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2022 den 12.55):

Jeg hører om så mange barn som har autisme, der mange er nonverbale, der de utagerer, får "meltdowns" i alle aldre, til og med når de blir store. Disse får spesialopplæring på skolen, har som oftest en egen person som følger ungen 1-1 da det trengs for at ungen skal ha det bra, og ikke utagerer voldelig på andre elever.

De må tas hensyn til uansett, og stakkars de andre "normale" barna som foreldrene har fått. Men vent! Disse foreldrene har fått flere med enten autisme eller ADHD eller begge deler. Hvordan klarer de å overleve??

Hva er grunnen til at så mange barn i vårt samfunn rammes av det?

Disse har også ofte tilleggsdiagnoser. Som psykisk utviklingshemming, epilepsi og andre ting. Hva skjedde? Det var IKKE så mange før. Men nå leser og opplever veldig ofte barn med autisme.

Og hva skjer videre med disse barna? Hvordan skal de klare seg i hverdagen, hvordan blir deres voksenliv? Og hvordan skal foreldre klare denne byrden?

For det er det er. En byrde. En får et barn som liksom skal være som andre barn, men så trenger barnet foreldre på småbarnsnivå hele livet. Det var jammen ikke det man så for seg da man ung og forelsket ble gravid!

 

Anonymkode: a58f9...28d

Ts her. Siterer meg selv, for jeg har ikke fått noe svar på det som egentlig var spørsmålet her.

Ser at mange ikke ser det som en byrde at barnet deres ikke fungerer som andre, for å si det pent. Jeg selv ville blitt svært skuffet over å få et barn som ikke utviklet seg normalt. Så til de grader at det ikke hadde språk, og var psykisk utviklingshemmet og hadde ADHD i tillegg.

Men de er like glade for det barnet som krever hele deres liv i oppfølging som de hadde vært om de hadde fått et normalt barn som kunne snakke, som de kunne forventet normal oppvekst hos. Det er jo veldig fint for barnet! Men det er ingen som føler på en liten skuffelse her?

Hva skjer når dette barnet blir tenåring og voksen?

Det krever vel minst like mye fra foreldre da som før, sikkert mer, ettersom pubertet osv inntreffer på disse barna også. Hvordan er de som unge voksne? Har de noen som helst forståelse for sitt liv og sin hverdag? Og kan de noensinne bo alene? Hvis ikke, hvordan påstår man da at de IKKE er til byrde for sine foreldre?

Anonymkode: a58f9...28d

[AnonymBruker]

Dette er jo veldig sammensatt. Og som ikke-fagperson å skille mellom faktisk økt forekomst, og økning i diagnostisering er ikke bare-bare. 

Tenker det antakelig er mange årsaker. Ett av forholdene som _kan_ påvirke er rett og slett at vi er flinkere til å redde svært premature barn, og barn med sjeldne og sammensatte lidelser nå. For bare noen tiår siden ville færre av disse overlevd, eller kun levd få år.

Anonymkode: 4126d...55f

[AnonymBruker]

«Stakkars de normale barna!» 🤦‍♀️

Anonymkode: 7095e...4dd

[AnonymBruker]

Prøv å svar på det jeg spør om.

Anonymkode: a58f9...28d

[AnonymBruker]

I klassen til min sønn er de 60 på trinnet, han er den eneste med autisme diagnose. Da ganske velfungerende autisme, og han er vel det barnet i klassen, som alltid gjør det han skal, er stille, rolig, forstyrrer aldri, og behandler de andre svært bra. Han har aldri slått noen i hele sitt liv. 

I klassen min på barneskolen var vi bare 20 elever, og en med autisme, men han klarte seg, for han var IT geni, og dette på en tid, hvor det var så i starten på IT utdannelse, og dyktige folk innen IT. Så han fikk jo jobb, selv om han slet veldig sosialt.

 

Anonymkode: 9cef0...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her. Siterer meg selv, for jeg har ikke fått noe svar på det som egentlig var spørsmålet her.

Ser at mange ikke ser det som en byrde at barnet deres ikke fungerer som andre, for å si det pent. Jeg selv ville blitt svært skuffet over å få et barn som ikke utviklet seg normalt. Så til de grader at det ikke hadde språk, og var psykisk utviklingshemmet og hadde ADHD i tillegg.

Men de er like glade for det barnet som krever hele deres liv i oppfølging som de hadde vært om de hadde fått et normalt barn som kunne snakke, som de kunne forventet normal oppvekst hos. Det er jo veldig fint for barnet! Men det er ingen som føler på en liten skuffelse her?

Hva skjer når dette barnet blir tenåring og voksen?

Det krever vel minst like mye fra foreldre da som før, sikkert mer, ettersom pubertet osv inntreffer på disse barna også. Hvordan er de som unge voksne? Har de noen som helst forståelse for sitt liv og sin hverdag? Og kan de noensinne bo alene? Hvis ikke, hvordan påstår man da at de IKKE er til byrde for sine foreldre?

Anonymkode: a58f9...28d

JA, det er en stor sorg å erkjenne at barnet sannsynligvis aldri vil kunne få en normal jobb.

JA, det er veldig tungt hver eneste dag hjemme, jeg går selv til psykolog for å prøve å holde hodet over vannet. Barnet mitt er tenåring og på autismespekteret. Det er meltdowns og sinne og man står helt maktesløs som forelder når barnet er såpass stor, det er ikke bare å løfte med seg en trassende unge som roper og skriker ut av butikken, slik det var tidligere i småbarnsalderen. 

Skuffelse tror jeg ikke jeg føler, men en stor sorg, absolutt. En sorg som først og fremst gjelder tanken på alt det som kunne ha vært, som ikke blir. Ikke i mitt liv, men i barnets. et vil kanskje aldri få familie, ikke jobb, vil muligens føle at tilværelsen er meningsløs osv. Og jeg må være sterk nok til å hjelpe barnet i mange, mange år framover. Uten å regne med å få takk eller noen form for takknemlighet over alt det jeg ofrer.

Anonymkode: ca1bf...1bc

[mo1234]

Ms Baxter skrev (På 4.11.2022 den 10.14):

Jeg fikk diagnosen Asperger som 34-åring. Ikke noe utagering som barn, men stille og levde mye egen verden. Jattet mye med de andre barna, godt likt av barn og voksne da jeg ble sett på som snill og lydig… mer utfordring da jeg ble voksen og skulle skjønne samspillet mellom voksne, på jobb og privat. På 90-tallet var autisme og adhd noe utagerende gutter hadde…

Har du arvet diagnosen fra foreldre?

[AnonymBruker]

Nei det var ikke så mange før, det har du rett i TS. Det blir flere fremover også dessverre, om noe ikke endrer seg radikalt. Ifølge Medical Medium kommer autisme og ADHD av tungmetaller i hjernen, særlig kvikksølv. Han sier at i tillegg til eksponering fra vi er små, arver vi det også fra foreldre, som igjen har arvet det fra sine foreldre osv. Vi har altså kvikksølv i oss som forfedrene våre fikk for lenge siden, f.ex. fra kvikksølvtinkturer fra 1800-tallets leger, fra Kinesisk medisin, hattebremmer fulle av kvikksølv osv. Han sier at vi har blitt utsatt for dette i tusener av år, og at det har ingenting å gjøre i kroppen vår i utgangspunktet.
Og eksponeringen blir ikke mindre heller, den blir større, i og med at tungmetaller er noe ingen snakker om og det sniker seg inn over alt.
Trinity som har en autistisk sønn følger MM-s protokoller på Instagram og har hatt mye framgang: https://www.instagram.com/p/CXBwrFeJB-d/

Anonymkode: cde62...833

[AnonymBruker]

Ups, så ikke at jeg hadde svart før. Ikke meningen å mase på folk  

Anonymkode: cde62...833

[Embla Othea]

Jeg tror det var like mange på autismsespekteret før, man hadde bare ikke kunnskap om det. Nå får man (heldigvis) utredning og behandling istedenfor straff og å bli stemplet som et problembarn.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ts her. Siterer meg selv, for jeg har ikke fått noe svar på det som egentlig var spørsmålet her.

Ser at mange ikke ser det som en byrde at barnet deres ikke fungerer som andre, for å si det pent. Jeg selv ville blitt svært skuffet over å få et barn som ikke utviklet seg normalt. Så til de grader at det ikke hadde språk, og var psykisk utviklingshemmet og hadde ADHD i tillegg.

Men de er like glade for det barnet som krever hele deres liv i oppfølging som de hadde vært om de hadde fått et normalt barn som kunne snakke, som de kunne forventet normal oppvekst hos. Det er jo veldig fint for barnet! Men det er ingen som føler på en liten skuffelse her?

Hva skjer når dette barnet blir tenåring og voksen?

Det krever vel minst like mye fra foreldre da som før, sikkert mer, ettersom pubertet osv inntreffer på disse barna også. Hvordan er de som unge voksne? Har de noen som helst forståelse for sitt liv og sin hverdag? Og kan de noensinne bo alene? Hvis ikke, hvordan påstår man da at de IKKE er til byrde for sine foreldre?

Anonymkode: a58f9...28d

Noen foreldre ønsker ikke å ta vare på sine barn eller kan ikke, disse barna vokser opp på institusjon. De aller fleste klarer hverdagen fint med mitt avlastning innimellom. De som er veldig lavt fungerende vil mest sannsynlig flytte i omsorgsbolig når de blir voksne hvis det er det beste for de og for foreldrene. Mange barn som er lavt fungerende ser ut å bli litt mer selvstendige mens de vokser opp. Jeg har jobbet med barn og ungdom med lavt fungerende autisme i 20 år. De blir trent hele livet på å klare seg selv så godt som mulig. 
 

men du har fortsatt ikke klar å vise til statistikk som sier at det er flere med autisme siden 90-tallet. Kanskje fordi det ikke er noen? Linken du sendte inneholder «I 1990-årene ble det utviklet diagnostiske instrumenter til bruk i utredning av autisme. » så det er jo ikke rart at diagnosene øket men det sier jo ikke noe om hvorvidt det var flere som hadde autisme etter 1990. 

Anonymkode: 3be35...b7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

men du har fortsatt ikke klar å vise til statistikk som sier at det er flere med autisme siden 90-tallet. Kanskje fordi det ikke er noen? Linken du sendte inneholder «I 1990-årene ble det utviklet diagnostiske instrumenter til bruk i utredning av autisme. » så det er jo ikke rart at diagnosene øket men det sier jo ikke noe om hvorvidt det var flere som hadde autisme etter 1990. 

Anonymkode: 3be35...b7b

Det at det er selve diagnostiseringen som gjør at det er en vanvittig økning i autisme og alle slags kroniske sykdommer og at det kommer nye diagnoser hele tiden, er et helt meningsløst argument om du faktisk har øyne og kan se runt deg. Argumentet "det har alltid vært sånn" bare kamuflerer hvor galt det har blitt. Hva med at antallet uføretrygdede øker? Jo det blir bortforklart med at folk har blitt bortskjemte. Hva med den nylige økningen i akuttinnleggelser og dødsfall? Det er noe som endrer seg og det går fortere og fortere, men ingen vil se det.

Anonymkode: cde62...833