Tapet av en normal barndom

[MunichMachine]

Ble stemplet som unormal og lite utviklet som barn. Fikk da gå i spesialklasse med mentalt "syke" barn. De hadde mye større "plager" enn hva jeg hadde. Jeg ville vel bli "klassifisert" som AD/HD i dag, med en mer "normal" oppvekst som resultat.

Har ingen barndomsvenner, ble mobbet i 10 år. Fikk sår i sjelen som jeg brukte store deler av min ungdom å hele. Fikk dermed ikke tiden til "vokse til" som andre, og hang etter.

I dag er jo alt historie, og smerten er uthulet med gode grep tilkommet gjennom hardt mentalt arbeid. Er sikker på meg selv, fordi jeg tok opp kampen mot meg selv istedet for å skylde på andre. Positiv selvmanipulasjon kan aldri erstatte en "trygg og normal" oppvekst under nogenlunde normale omstendigheter. Men det er et godt alternativ, når det fungerer.

AD/HD er noe man har hele livet. Kaotisk og turbulent er livets stikkord, og det kjennes som om noen har sprengt arkivet i luften. Jeg må plukke opp arkene som "daler" ned, noen er borte for alltid og dukker opp bare når noen etterlyser "kopier" av dem eller bare mitt blotte nærvær. Aldri hvile å få, bare de stunder som jeg "lager til" selv. Det er og må være mitt skattkammer.

De Tunge Periodene viser sin alvorsmaske i rene smertetokter der alt snurrer rundt i en konstant hastighet høyere enn min rytme kan tåle. Selvmordstanker er der, men de er alltid for langt borte og snurrer med høyere og høyere turtall jo eldre jeg blir. Og det er en god ting.

Presset på mitt professionelle liv har nådd sitt klimaks, da tapet av tidlig skolering grunnet i begrenset undervisning viser seg nå i all sin makt. Jeg klarer ikke å samle nok fokusert kraft lenger, i forhold til det jeg har som selvlært konsulent. Nå må jeg klare meg på mindre enn minst, og ta det tapet "som en mann". Jeg har gjort slikt før med success før, og gjør det igjen med bravur.

Jeg har aldri bedt om hjelp for mine "plager" i voksen alder, bare ordnet det selv etter oppbrettsmetoder og større oppvasker selv Slottet hadde hatt problemer med. Kreftene har tatt slutt mange ganger, og nå kjenner jeg utbrentheten i tillegg. Jeg er utbrent i jobben med å holde meg selv flytende. Hvor skal man hente krefter fra, når alle "kamre" er tomme, og batteriene har aldri vært kjøpt inn. Kjærligheten til selve livet og selvoppholdelsesdriftene, hadde alt det jeg trengte. Nå er de kamrene oppbrukt også, men det er alltid noe nytt som har dukket opp når "ting" har tårnet seg opp.

Jeg sitter her og korrekturleser det jeg har skrevet. Du verden for en taper, så liten er jeg i tunge stunder. Da oppdager jeg en ny kraft og ser nye fasetter i mitt liv som ikke var der tidligere. Det er min selvransakelse, mine tårer, mine tap som i seg selv er vonde, og ikke hva som er blitt resultatet av dem. Det er bensinen i livet mitt, mine resultater i mitt "tankevirke" satt i system gjennom skrift. Der AD/HD taper kraften og jeg ser inn i bedre organisert verden.

Så går "strikkmotoren" til neste skrift og neste og ......... til en dag der jeg slipper å skrive mer og alt blir til en annens historie. For vi dør aldri egentlig, vi blir husket av selve tiden. Tiden glemmer aldri, for i neste minutt er dette historie.

Endret 5. desember 2005 av MunichMachine

[Usikker]

Hva skal man si. Ord dekker ikke.

Uansett hva du har blitt utsatt for - og hva du sliter med MM, du virker sterk, du er velforumulerende, du har virkelig ordet i din makt.

Stå på - du klarer dette.

Og husk - det er ikke noe nederlag å søke hjelp - selv i voksen alder.

Også èn ting til: Det skal styrke til for å vise svakhet. Grip de muligheter du har MM - du fortjener det beste

Endret 5. desember 2005 av Usikker

[Gjest emei]

Jeg har lyst til å skrive mye, derfor gjør jeg det ikke. Jeg trenger det ikke heller, fordi Usikker allerede har skrevet så fornuftige ord.

Lykke til og alt godt.

[Gjest Gjest]

Kjære deg! Jeg skjønner godt at du sørger over en tapt barndom. Men så sterk du virker! En måte å være sterk på er jo å ta i mot hjelp fra andre. Det fortjener du! Jeg har ikke logget meg inn, og er her inne som gjest fordi jeg skal fortelle deg om en annen person. Denne personen har ADHD. H*n er gift, har barn og barnebarn. Har i alle år slitt med ADHD'en sin. I en alder av 60 år !! har h*n fått hjelp bl.a. medisiner og er et helt annet menneske, det er det gladeste jeg har sett etter at h*n endelig som godt voksen søkte hjelp! Råder deg så til det! Hverdagen din kan bli så mye bedre og det fortjener du!

[Gjest gjest1]

Du har i hvert fall en spesiell gave - og det er at du er flink med ord. Det betyr at du er et intelligent menneske med mye å tilføre andre. Ble imponert over måten du ordla deg på, for du viser en sårbarhet i styrken din.

Det er trist å føle at barndommen er tapt. Jeg har selv følt det mange ganger. Aller mest i form av at undomstida mi har blitt borte fordi det har vært for mye smerte. Og jeg er "bare" 20 år - og er nok i manges øyne fortsatt en ungdom.

Å føle at barndommen har blitt borte i sitt personlige slit er vanskelig, og det medfører selvsagt at det finnes en del av en som liksom er borte. Men det finnes jo tider som kommer også... Du har jo en styrke så stor når du skriver her og klarer å få fram hvordan det var og er, og det er noe du kanskje ikke hadde hatt om barndommen din hadde vært "som på en sky". Man vokser på dårlige erfaringer.

Jeg ønsker deg lykke til videre. Det finnes mange som kjenner seg igjen, så du er ikke alene!

[Lillesøster]

Det første som slår meg er at du må være sinnsyk ressurssterk. Du skriver vanvittig godt. Har du noen gang tenkt at du burde skrive en bok om hvordan det er å leve med en adhd diagnose? Dine erfaringer med hjelpeapparatet? Den boken skulle jeg likt å lese.

Må ellers så si at jeg synes det er leit det du skriver, selv om du skriver sabla godt.