Vurderer abort…

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har følt meg uvel i en god stund nå og tok en test på søndag som var positiv. Om jeg har rett så er jeg 8 uker på vei (skal til lege imorgen). Har vært mye følelser siden jeg fikk den positive testen og vet ikke om det er hormoner som gjør at jeg overreagerer eller ikke… Jeg har hatt et sterkt ønske om barn lenge, mens samboer begynte å snakke om det nylig. Han sa vel og merke at han ville ha barn i fremtiden, ikke nå.

Jeg fortalte han det på Søndag og han var utrolig glad og sa han gleda seg. Etter det har han ikke ønsket å prate mere om det. Jeg derimot har lastet ned apper, lest meg opp en hel masse. Lest om barn og mor uke for uke osv. Jeg har pratet masse om framtid, hvordan vi skulle dele det med familie osv. det er det eneste jeg har tenkt på. Han har gitt korte svar og vist null interesse. Jeg har hatt migrene hver dag i to uker og ekstreme smerter i magen, og spurt om han kan hjelpe meg med enkle ting i huset som å vaske klær, gi katten mat og rydde benken. Han har ikke gjort noe av dette. Idag sa han at han ble kun å ta oppvasken, også fikk jeg ta resten av huset. Fikk litt tid til å tenke mens jeg vasket og bare knakk helt sammen over hele greia… Jeg har vært så glad og gira, men samtidig full av smerter, men virker ikke som han har brydd seg om noe og vist null interesse i at vi skal ha et barn og hvordan jeg har det.

Jeg fortalte han om hvordan jeg har følt det disse dagene og at det såret meg at han har oversett meg og at han gikk opp å gamet istedet for å hjelpe meg.. Jeg fikk da til svar at «problemet her er at du ikke vil at jeg skal være faren til ditt barn. Du klager jo bare» og etterpå sa han at jeg bare finner på ting i hodet mitt og bestemmer at alt er feil. Det knakk meg enda mer og hylgråt skikkelig, og da SOVNET han. 
Føler meg så drit. Jeg vil jo ha dette barnet, men vil ikke være alene om det. Jeg er forresten 22 og han er 31.

Anonymkode: a03ee...d13

[AnonymBruker]

Ta abort og finn deg en annen mann. Han her er jo helt ubrukelig.

Anonymkode: 3e17a...e8b

[AnonymBruker]

Hadde tatt abort ja. Jeg har tatt to og det har jeg aldri angret på

Anonymkode: cb97e...877

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde tatt abort ja. Jeg har tatt to og det har jeg aldri angret på

Anonymkode: cb97e...877

Er så utrolig redd for å angre

Anonymkode: a03ee...d13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! Jeg har følt meg uvel i en god stund nå og tok en test på søndag som var positiv. Om jeg har rett så er jeg 8 uker på vei (skal til lege imorgen). Har vært mye følelser siden jeg fikk den positive testen og vet ikke om det er hormoner som gjør at jeg overreagerer eller ikke… Jeg har hatt et sterkt ønske om barn lenge, mens samboer begynte å snakke om det nylig. Han sa vel og merke at han ville ha barn i fremtiden, ikke nå.

Jeg fortalte han det på Søndag og han var utrolig glad og sa han gleda seg. Etter det har han ikke ønsket å prate mere om det. Jeg derimot har lastet ned apper, lest meg opp en hel masse. Lest om barn og mor uke for uke osv. Jeg har pratet masse om framtid, hvordan vi skulle dele det med familie osv. det er det eneste jeg har tenkt på. Han har gitt korte svar og vist null interesse. Jeg har hatt migrene hver dag i to uker og ekstreme smerter i magen, og spurt om han kan hjelpe meg med enkle ting i huset som å vaske klær, gi katten mat og rydde benken. Han har ikke gjort noe av dette. Idag sa han at han ble kun å ta oppvasken, også fikk jeg ta resten av huset. Fikk litt tid til å tenke mens jeg vasket og bare knakk helt sammen over hele greia… Jeg har vært så glad og gira, men samtidig full av smerter, men virker ikke som han har brydd seg om noe og vist null interesse i at vi skal ha et barn og hvordan jeg har det.

Jeg fortalte han om hvordan jeg har følt det disse dagene og at det såret meg at han har oversett meg og at han gikk opp å gamet istedet for å hjelpe meg.. Jeg fikk da til svar at «problemet her er at du ikke vil at jeg skal være faren til ditt barn. Du klager jo bare» og etterpå sa han at jeg bare finner på ting i hodet mitt og bestemmer at alt er feil. Det knakk meg enda mer og hylgråt skikkelig, og da SOVNET han. 
Føler meg så drit. Jeg vil jo ha dette barnet, men vil ikke være alene om det. Jeg er forresten 22 og han er 31.

Anonymkode: a03ee...d13

Jeg ville latt livet og omstendighetene forøvrig bli det avgjørende her. Har du utdannelse eller fast jobb? Er forholdet til samboer greit i utgangspunktet? Vi kan bli nokså hormonelle vi kvinner, særlig første trimester. Jeg fikk symptomer lik  pms x 3. Og det var faktisk slik jeg skjønte at jeg var gravid andre gang😅

Kanskje du styrer og maser litt ekstra nå. Hormonene og instinktet ditt er fokusert på orden og skape et trygt rede. Du blir dermed ekstra var for dårlig samarbeid. Han på sin side kan være litt i sjokk og sliter med omstillingsprosessen selv. 
 

Det du må gjøre nå er å sette av tid til en lang alvorsprat med ham. Dette blir kanskje en av de viktigste samtalene dere tar i livet dees. Fortell at du faktisk vurderer abort utelukkende fordi du har blitt svært usikker på ham siste tiden. Og st du er engstelig for å sitte med for mye ansvar alene. Spør hva han tenker om at du vurderer abort. Ta det der i fra.
 

Det skader sikkert heller ikke å ta en prat anonymt med Amathea heller. De er gode og nøytrale. Dømmer ikke, men har alltid gode råd på lager.

Lykke til❤️ 

Anonymkode: bf54c...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg ville latt livet og omstendighetene forøvrig bli det avgjørende her. Har du utdannelse eller fast jobb? Er forholdet til samboer greit i utgangspunktet? Vi kan bli nokså hormonelle vi kvinner, særlig første trimester. Jeg fikk symptomer lik  pms x 3. Og det var faktisk slik jeg skjønte at jeg var gravid andre gang😅

Kanskje du styrer og maser litt ekstra nå. Hormonene og instinktet ditt er fokusert på orden og skape et trygt rede. Du blir dermed ekstra var for dårlig samarbeid. Han på sin side kan være litt i sjokk og sliter med omstillingsprosessen selv. 
 

Det du må gjøre nå er å sette av tid til en lang alvorsprat med ham. Dette blir kanskje en av de viktigste samtalene dere tar i livet dees. Fortell at du faktisk vurderer abort utelukkende fordi du har blitt svært usikker på ham siste tiden. Og st du er engstelig for å sitte med for mye ansvar alene. Spør hva han tenker om at du vurderer abort. Ta det der i fra.
 

Det skader sikkert heller ikke å ta en prat anonymt med Amathea heller. De er gode og nøytrale. Dømmer ikke, men har alltid gode råd på lager.

Lykke til❤️ 

Anonymkode: bf54c...e6c

Tusen takk for et så fint svar❤️Har utdannelse og fast jobb, men forholdet var vel ikke helt bra i utgangspunktet. Har vel alltid hatt et håp om at ting skulle bli bedre til nå❤️

Han har vært en del uærlig og holdt på med nettdating bak ryggen min. I tillegg til at jeg tok han i å holde på med rus. Dette var i April..  det har gått mye opp og ned siden da, men han har blitt mye bedre generelt

Anonymkode: a03ee...d13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tusen takk for et så fint svar❤️Har utdannelse og fast jobb, men forholdet var vel ikke helt bra i utgangspunktet. Har vel alltid hatt et håp om at ting skulle bli bedre til nå❤️

Han har vært en del uærlig og holdt på med nettdating bak ryggen min. I tillegg til at jeg tok han i å holde på med rus. Dette var i April..  det har gått mye opp og ned siden da, men han har blitt mye bedre generelt

Anonymkode: a03ee...d13

Herregud. Ta abort og finn deg en ordentlig mann.

Anonymkode: 3e17a...e8b

[AnonymBruker]

Hei! 

Du har mye å tenke på ser jeg og jeg har vel vært i din situasjon en gang. Det jeg gjorde da var å snakke med jordmor på helsestasjonen🙂

Har nettopp blitt mamma og det er skikkelig trivelig tilværelse. Ingenting kunne forberedt meg på hvordan det er å få barn, selv om jeg leste meg opp og hadde alle mulige apper i svangerskapet. Det jeg ønsker å formidle er at for meg så ble det å få barn en naturlig avgjørelse med riktig mann. Har vært gift og i det ekteskapet så jeg aldri for meg å få barn sammen med denne mannen..magefølelsen viste seg å være sann da det endte med en stygg skillsmisse. Når jeg bestemte meg for å få barn med nåværende samboer, var valget veldig enkelt. Jeg kjente det på meg at han aldri kom til å forlate ansvaret med en unge og at jeg virkelig ønsket å få et barn sammen med han.

Vet at ikke alle opplever det slik jeg gjorde, men litt klisje sakt så er et barn og spesielt i nyfødt-tiden mye ansvar og jeg tror det er tøft å gå igjennom denne tiden alene.

Uansett hva du bestemmer deg for, så er det alltid hjelp å få!

Ville også røska i denne mannen og fått han med på en samtale med jordmor, helsesykepleier eller lege slik at han ser viktigheten av situasjonen dere er i😅

Masse lykke til!❤

Anonymkode: 9911e...a74

[AnonymBruker]

Hvordan er han ellers? Det kan være ganske sjokkerende for en mann å finne ut at han skal bli far, det er bare en kjempeomveltning han har null kontroll på. Forståelig nok kan det påvirke humøret ganske kraftig en stund frem til det får sunket inn. Om forholdet ikke er bra ellers heller tror jeg at jeg hadde tatt abort og heller fått barn med en jeg hadde et mer stabilt forhold med i fremtiden. Du er bare 22, nesten ti år yngre enn snittalderen for mødre som får sitt første barn. 

Anonymkode: 0dfea...efb

[AnonymBruker]

En sånn mann forandrer seg aldri til det bedre. Jeg hadde tatt abort!

Denne mannen vil ikke stille opp når barnet er født.

Hans reaksjon får meg til å tenke at han har sagt at han vil ha barn bare for å fange deg, få deg som et slags gissel. Han tror at når dere får barn sammen så går du ikke ifra han. Så nå viser han sitt sanne ansikt, for nå er du fanget hos ham.

Vil du føde et barn som har slike gener? Du blir enten 100% alenemor med en fyr som ikke vil se barnet sitt, eller som SKAL ha 50% omsorg men stadig svikter barnet sitt og ikke har det 50%, eller du blir værende hos denne ubrukelige fyren og har det helt jævelig og barnet vil se hvordan forbildet pappa behandler mamma og kan bli som pappa selv.

Anonymkode: af289...490

[AnonymBruker]

Se for deg å være bundet til denne mannen minimum de neste 18 årene... Hadde du pushet 40 og dette var siste mulighet hadde det vært annerledes, det går fint å være alene også, men du er så ung, du har god tid til å finne en bra mann å få barn med.

Han her skal i tillegg liksom være voksen, jeg kan nesten garantere at "this is as good as it gets", ville vært noe litt annet om han også var 20+ og hadde noen modningsår foran seg. Jeg hørere dessverre langt oftere om menn som virket ok, men som ble helt ubrukelige partnere og fedre etter ungene kom enn motsatt (damer er kanskje ikke bedre, men dem har jeg liten erfaring med).

Når jeg ser de gutta jeg likte i den alderen er jeg sååå glad vi aldri fikk barn, man forandrer seg mye de neste 5-10 årene.

Anonymkode: bb65d...58f

[AnonymBruker]

Nettdating bak din rygg og rus? I tillegg ikke hjelpe til hjemme når dama er dårlig. Jo han der er jammen ett funn gitt.

Anonymkode: 24197...80e

[AnonymBruker]

Nettdating bak din rygg og rus? I tillegg ikke hjelpe til hjemme når dama er dårlig. Jo han der er jammen ett funn gitt.

Ja og går å legger seg når nygravid kjæreste strigråter... hurra. nei vet du hva..

Anonymkode: 24197...80e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei! Jeg har følt meg uvel i en god stund nå og tok en test på søndag som var positiv. Om jeg har rett så er jeg 8 uker på vei (skal til lege imorgen). Har vært mye følelser siden jeg fikk den positive testen og vet ikke om det er hormoner som gjør at jeg overreagerer eller ikke… Jeg har hatt et sterkt ønske om barn lenge, mens samboer begynte å snakke om det nylig. Han sa vel og merke at han ville ha barn i fremtiden, ikke nå.

Jeg fortalte han det på Søndag og han var utrolig glad og sa han gleda seg. Etter det har han ikke ønsket å prate mere om det. Jeg derimot har lastet ned apper, lest meg opp en hel masse. Lest om barn og mor uke for uke osv. Jeg har pratet masse om framtid, hvordan vi skulle dele det med familie osv. det er det eneste jeg har tenkt på. Han har gitt korte svar og vist null interesse. Jeg har hatt migrene hver dag i to uker og ekstreme smerter i magen, og spurt om han kan hjelpe meg med enkle ting i huset som å vaske klær, gi katten mat og rydde benken. Han har ikke gjort noe av dette. Idag sa han at han ble kun å ta oppvasken, også fikk jeg ta resten av huset. Fikk litt tid til å tenke mens jeg vasket og bare knakk helt sammen over hele greia… Jeg har vært så glad og gira, men samtidig full av smerter, men virker ikke som han har brydd seg om noe og vist null interesse i at vi skal ha et barn og hvordan jeg har det.

Jeg fortalte han om hvordan jeg har følt det disse dagene og at det såret meg at han har oversett meg og at han gikk opp å gamet istedet for å hjelpe meg.. Jeg fikk da til svar at «problemet her er at du ikke vil at jeg skal være faren til ditt barn. Du klager jo bare» og etterpå sa han at jeg bare finner på ting i hodet mitt og bestemmer at alt er feil. Det knakk meg enda mer og hylgråt skikkelig, og da SOVNET han. 
Føler meg så drit. Jeg vil jo ha dette barnet, men vil ikke være alene om det. Jeg er forresten 22 og han er 31.

Anonymkode: a03ee...d13

Duer 22 og har hele livet foran deg, ikke lag det mer komplisert enn det må være. Du trenger å klare deg selv og bli selvstendig, og ikke ta med deg han inn i framtiden - han vil ikke føre til annet enn sorger for deg. 

Anonymkode: caca3...682

[AnonymBruker]

Jeg oppfordrer deg til å ta abort i din situasjon❤️ Det er tøft, men kan være helt rett. Du er ung, og denne mannen bør du slippe å måtte forholde deg til resten av livet...

Anonymkode: abf21...223

[AnonymBruker]

Ta en titt bakover i dette underforumet og les de trådene over mødre som gråter over at mennene deres ikke stiller opp under graviditet og babytid, du står nå i en posisjon hvor du kan slippe å bli en av dem.

Uansett om du tar abort eller ikke så bør du gå ifra denne mannen, du er ung og har god tid til å finne en som behandler deg med kjærlighet og respekt.

Anonymkode: cb2a9...92e

[AnonymBruker]

Her må du virkelig tenke over hva DU vil. Det virker som du ønsker barnet.

Prat med helsesøster/jordmor, forklar problemet og inviter din kjæreste med neste gang hvor dere prater om dette sammen. Mannfolk trenger å høre det av noen andre.

Det er virkelig ikke bare vi som blir hormonelle, mannfolk blir virkelig noen divaer under svangerskapet de også. Vi har hvertfall våre krangler når jeg går gravid, å da må jeg nesten le fordi han er like hormonell som meg innimellom.

Forklar han at du gjør så mye du greier, at han må ta sin del av husarbeidet. Du kan ikke fungere halvveis og skal rydde/vaske for 2 snart 3 stk. 

Anonymkode: c1471...df7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her må du virkelig tenke over hva DU vil. Det virker som du ønsker barnet.

Prat med helsesøster/jordmor, forklar problemet og inviter din kjæreste med neste gang hvor dere prater om dette sammen. Mannfolk trenger å høre det av noen andre.

Det er virkelig ikke bare vi som blir hormonelle, mannfolk blir virkelig noen divaer under svangerskapet de også. Vi har hvertfall våre krangler når jeg går gravid, å da må jeg nesten le fordi han er like hormonell som meg innimellom.

Forklar han at du gjør så mye du greier, at han må ta sin del av husarbeidet. Du kan ikke fungere halvveis og skal rydde/vaske for 2 snart 3 stk. 

Anonymkode: c1471...df7

Leste du at hun har ferska ham i både nettdating og med rusmidler (jeg antar da sterkere enn alkohol). Husarbeidet er IKKE det største problemet med denne patetiske unnskyldningen av en mann.

Anonymkode: cb2a9...92e

[Nymerïa]

Har du tenkt over at det er stor sannsynlighet for at det blir slutt med denne mannen, selv om du skulle bite i deg alt for barnets skyld så kan det være at samboeren din gjør det slutt uansett? Og så står du der og er pålagt å sende et lite barn på samvær til en mulig rusmisbruker?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei! Jeg har følt meg uvel i en god stund nå og tok en test på søndag som var positiv. Om jeg har rett så er jeg 8 uker på vei (skal til lege imorgen). Har vært mye følelser siden jeg fikk den positive testen og vet ikke om det er hormoner som gjør at jeg overreagerer eller ikke… Jeg har hatt et sterkt ønske om barn lenge, mens samboer begynte å snakke om det nylig. Han sa vel og merke at han ville ha barn i fremtiden, ikke nå.

Jeg fortalte han det på Søndag og han var utrolig glad og sa han gleda seg. Etter det har han ikke ønsket å prate mere om det. Jeg derimot har lastet ned apper, lest meg opp en hel masse. Lest om barn og mor uke for uke osv. Jeg har pratet masse om framtid, hvordan vi skulle dele det med familie osv. det er det eneste jeg har tenkt på. Han har gitt korte svar og vist null interesse. Jeg har hatt migrene hver dag i to uker og ekstreme smerter i magen, og spurt om han kan hjelpe meg med enkle ting i huset som å vaske klær, gi katten mat og rydde benken. Han har ikke gjort noe av dette. Idag sa han at han ble kun å ta oppvasken, også fikk jeg ta resten av huset. Fikk litt tid til å tenke mens jeg vasket og bare knakk helt sammen over hele greia… Jeg har vært så glad og gira, men samtidig full av smerter, men virker ikke som han har brydd seg om noe og vist null interesse i at vi skal ha et barn og hvordan jeg har det.

Jeg fortalte han om hvordan jeg har følt det disse dagene og at det såret meg at han har oversett meg og at han gikk opp å gamet istedet for å hjelpe meg.. Jeg fikk da til svar at «problemet her er at du ikke vil at jeg skal være faren til ditt barn. Du klager jo bare» og etterpå sa han at jeg bare finner på ting i hodet mitt og bestemmer at alt er feil. Det knakk meg enda mer og hylgråt skikkelig, og da SOVNET han. 
Føler meg så drit. Jeg vil jo ha dette barnet, men vil ikke være alene om det. Jeg er forresten 22 og han er 31.

Anonymkode: a03ee...d13

Uff, dette er en vanskelig situasjon å være i og det er kun du som til syvende og sist vet hva som blir riktig for deg. Når det er sagt vil jeg si: ta abort og dump mannen. Med mindre han egentlig er helt annerledes og dette kun er en reaksjon på sjokket over å skulle få barn og han snart tar til vett og stiller opp for deg tror jeg aldri han vil endre seg dessverre. 

Jeg er godt voksen og fikk nylig barn med mannen min (som jeg har vært sammen med i 13 år). Vi har et kjempegodt forhold med gjensidig kjærlighet og respekt, og han er en fantastisk pappa. Det å få barn har vært vanvittig tungt, spesielt for meg, og jeg hadde faktisk ikke klart meg uten en ham. Han støttet meg gjennom en tung graviditet, han var våken sammen med meg de nettene jeg slet mest med smerter og kvalme, laget mat jeg ikke ble kvalm av, masserte meg hver dag, sendte meg hyggelige meldinger på tunge dager og vartet meg ekstra opp. Han var der for meg under en tung/dramatisk fødsel og en tung spedbarnstid med kolikk og full pakke. Hadde jeg ikke hatt en mann som stilte opp hadde jeg sannsynligvis endt opp med fødselsdepresjon. 

Jeg sier til deg som jeg sier til venninnene mine når de finner seg noen som ikke er bra nok: Du fortjener bedre.
Ikke godta å vær sammen med en som får deg til å føle deg dårlig, som ikke tar hensyn til deg og dine følelser og som åpenbart ikke respekterer deg. Da har man det faktisk bedre alene. Du har all verdens tid til å finne en bedre mann og få barn og frem til det vil jeg anbefale deg å utnytte tiden med gode venner og interessene dine ❤️ Det er hans tap, 100%!

Anonymkode: 53e44...f94