Synes det er vanskelig å gå til psykolog

[AnonymBruker]

Jeg er redd for å ikke få sagt det jeg skal eller burde. Jeg føler at jeg har hele ansvaret for samtalen. Skal jeg bare si alt som er vanskelig i livet mitt eller hva som har vært vanskelig før? Vet ikke hvor jeg skal starte eller fortsette og alt er bare et rot i hodet mitt. Ofte tenker jeg etterpå at jeg sa noe unødvendig, at jeg er på feil vei, at det jeg tar opp ikke er vanskelig nok osv. Hvordan skal jeg formidle situasjonen min på en såpass ryddig og utfyllende måte at psykologen kan se hva som feiler meg og hva jeg trenger å jobbe med? Føler noen ganger at jeg holder monolog. Jeg både forteller, spør og kommer med løsninger. Er det sånn det skal være? De første gangene visst jeg veldig godt hva jeg trengte å snakke med noen om. Men nå har jeg liksom sagt det, så nå vet jeg ikke hva mer jeg skal si om det.

Anonymkode: 384f3...692

[lew]

Prøv skriv ned alt du tenker på,som du ønsker snakke om.Det gjorde jeg,hadde med den huskelappen til psykologen.Gå til psykolog har litt med kjemi og gjøre også.Hun ene virka litt vanskelig prate med for min del.Hun satt bare lytta til hva jeg sa,kom med spørsmål.Det er du som styrer timen.

[Daria]

Jeg har brukt litt tid på å skjønne og ta inn over meg at jeg ikke trenger å ha et mål og et budskap og et poeng med alt jeg sier i timene, og at det ikke nødvendigvis er jeg som er den beste til å avgjøre hva som er viktig og relevant. -Bare tenk litt høyt med meg, det er vel ikke så farlig om du ikke helt vet hvor du skal?, sier psykologen min og finner sammenhenger og ting å ta tak i på de mest uventede steder. Husk også at psykologen kan dette og at det er jobben hennes å finne ut av og skjønne ting - det er ikke primært ditt ansvar å presentere ting på en ryddig, forståelig og sammenhengende måte. Snakk med henne om det og si det du har skrevet her om at du synes det er vanskelig. Jeg synes det har vært veldig nyttig å faktisk snakke med ham om sånne ting, formidle usikkerheten min og få forklart hvordan han tenker og jobber, det har roet prestasjonsangsten og trygget meg på at det er helt fint  både å ikke vite helt hva jeg skal si og om det jeg sier har noen betydning.

[AnonymBruker]

Hos psykologen kan du si alt du tenker - også at du synes det er vanskelig

Så si det du skriver her, at du synes det er vanskelig å formulere deg, vanskelig å vite helt hva du skal si og hvordan du skal gripe an. Du kan be om råd og veiledning, og be psykologen hjelpe deg når du føler du "står fast" og ikke aner hva du skal snakke om og hvordan du skal gå frem. 

Anonymkode: c3731...98a

[AnonymBruker]

Det er du som skal eie samtalen. 
Og det er psykologen som skal veilede. Så om psykologen ikke synes h*n får nok informasjon, så vil h*n stille spørsmål. 
Men mitt forslag vil være å snakke med psykologen om nettopp dette, det at du overtenker veldig etter timene, og at du er redd for å ikke si det riktige, og at du ikke kommer deg inn på temaene som er vanskelig. 

Anonymkode: e8087...782

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gått til psykolog, men til psykiater og psykiatrisk sykepleier på DPS. Der var det en plan og et opplegg, så jeg behøvde aldri lure så veldig på hva jeg skulle snakke om. Vi snakket omtrent halvparten av tiden hver. Hvis jeg hadde gått til en psykolog som lot meg drive på i en monolog hver time så tror jeg at jeg ville fått veldig lite utav det. Da kunne jeg like gjerne vært hjemme og skrevet i dagboken min. Grunnen til at jeg trengte hjelp var jo at jeg ikke greide å finne svarene inni meg på egenhånd. Det hadde jeg allerede prøvd i 15 år uten hell.

Anonymkode: 29e42...187