Utroliiiig nysgjerrig på psykologen min!

[AnonymBruker]

Har nylig begynt i behandling, og merker at jeg er utrolig nysgjerrig på psykologen min! Er dette noe jeg burde være åpen med vedkommende om? Kan jeg stille personlige spørsmål? Synes i utgangspunktet ikke det er så rart når jeg ser personen 1x pr uke samt snakker om mine utrolig personlige ting, og behandler må jo såklart stille spørsmål og oppføre seg som hen bryr seg, selv om jeg vet det bare er jobb...

Anonymkode: 49cb6...874

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har nylig begynt i behandling, og merker at jeg er utrolig nysgjerrig på psykologen min! Er dette noe jeg burde være åpen med vedkommende om? Kan jeg stille personlige spørsmål? Synes i utgangspunktet ikke det er så rart når jeg ser personen 1x pr uke samt snakker om mine utrolig personlige ting, og behandler må jo såklart stille spørsmål og oppføre seg som hen bryr seg, selv om jeg vet det bare er jobb...

Anonymkode: 49cb6...874

Så klart kan du ikke det.

Anonymkode: 43387...99c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har nylig begynt i behandling, og merker at jeg er utrolig nysgjerrig på psykologen min! Er dette noe jeg burde være åpen med vedkommende om? Kan jeg stille personlige spørsmål? Synes i utgangspunktet ikke det er så rart når jeg ser personen 1x pr uke samt snakker om mine utrolig personlige ting, og behandler må jo såklart stille spørsmål og oppføre seg som hen bryr seg, selv om jeg vet det bare er jobb...

Anonymkode: 49cb6...874

Psykologen er på jobb. Han/hun har ikke gått inn i yrket sitt for å dele privatlivet sitt med pasienter. Psykologen har taushetsplikt ovenfor deg. Du har ikke taushetsplikt ovenfor psykologen. 

Det er ikke rett og rimelig at psykologen skal besvare dine spørsmål angående vedkommendes privatliv. Du er jo ikke i terapi for å bli kjent med psykologen. Du er der for å få profesjonell hjelp, fra en profesjonell hjelper. 

Anonymkode: 7ebc5...791

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt rart, det må jeg innrømme. Man er jo inneforstått med det helt fra starten at det er en profesjonell relasjon som kun går en vei. Var aldri nysgjerrig på privatlivet til mine behandlere.

Anonymkode: 2477d...8cf

[svartkatt]

Kanskje du burde bytte psykolog. 

[AnonymBruker]

Jeg har kun hatt én psykolog og én psykiater, og av begge har jeg fått et sterkt inntrykk av at de IKKE vil dele noe av privatlivet sitt med pasienter. Det har jeg oppdaget i anledninger hvor de f eks har spurt meg om sommerferien, og jeg helt automatisk har spurt tilbake. Når vedkommende da ikke ønsker å svare, skjønner jeg jo at dette ikke er et ønsket santakeemne med en pasient. Ikke er jeg interessert i det/dem heller. En psykologtime varer i 45 minutter, vil ikke bruke dyrebar tid på å snakke om dem.

Anonymkode: b1bea...4ae

[AnonymBruker]

Psykologen vil sannsynligvis ikke svare. Både fordi det er du som er til behandling og tiden skal derfor brukes på deg. Dessuten er det svært ubehagelig for psykologen å skulle utlevere seg. 

Anonymkode: 7db89...429

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har nylig begynt i behandling, og merker at jeg er utrolig nysgjerrig på psykologen min! Er dette noe jeg burde være åpen med vedkommende om? Kan jeg stille personlige spørsmål? Synes i utgangspunktet ikke det er så rart når jeg ser personen 1x pr uke samt snakker om mine utrolig personlige ting, og behandler må jo såklart stille spørsmål og oppføre seg som hen bryr seg, selv om jeg vet det bare er jobb...

Anonymkode: 49cb6...874

Det burde ikke by på problemer å stille personlige spørsmål til psykologen sin.

Kanskje han er den utvalgte, og at dere kan bli et par så snart du er ferdig med behandlingene?

Anonymkode: a7663...6f9

[Skid_raw]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det burde ikke by på problemer å stille personlige spørsmål til psykologen sin.

Kanskje han er den utvalgte, og at dere kan bli et par så snart du er ferdig med behandlingene?

Anonymkode: a7663...6f9

Hvis den psykologen er vel bevart så vil h*n snakke om det sammen med TS og eventuelt tilby henne en annen behandler. Det er strenger regler for helsepersonell. Det er snakk om fagetikk og en bevaring av behandlingsrelasjonen. En profesjonell hjelper skal ALDRI ALDRI overskride slike grenser. Man kan miste autorisasjonen osv. 

Apropos det med forføring av behandler; det har vært uttallig mange tråder om dette temaet på KG. Er det ikke en bruker som til stadighet etterlyser tips om hvordan vedkommende kan få et forhold til fastlegen sin?

Endret 3. november 2022 av Skid_raw

[Gjest Vitalogy]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det burde ikke by på problemer å stille personlige spørsmål til psykologen sin.

Kanskje han er den utvalgte, og at dere kan bli et par så snart du er ferdig med behandlingene?

Anonymkode: a7663...6f9

Nei, det kan ikke være aktuelt. Det strider med de etiske retningslinjene for psykologer, som er etisk-rettslig koblet til helsepersonelloven § 4 om forsvarlighetskravet.

Et veldig sjeldent tilfelle:

https://www.helsetilsynet.no/tilsyn/tilsynssaker/2020/psykolog-innledet-kjaeresteforhold-til-pasient-og-avsluttet-behandlerrelasjonen-ble-fratatt-autorisasjonen/

[Skid_raw]

Vitalogy skrev (4 minutter siden):

Nei, det kan ikke være aktuelt. Det strider med de etiske retningslinjene for psykologer, som er etisk-rettslig koblet til helsepersonelloven § 4 om forsvarlighetskravet.

Et veldig sjeldent tilfelle:

https://www.helsetilsynet.no/tilsyn/tilsynssaker/2020/psykolog-innledet-kjaeresteforhold-til-pasient-og-avsluttet-behandlerrelasjonen-ble-fratatt-autorisasjonen/

Helt korrekt!

Det finnes både mannlige og kvinnelige pasienter som er besatt av å forføre terapeuten sin. I en terapi sammenheng belyser det store indre konflikter som må analyseres og behandles. Ofte er det tale om dyp personlighetsproblematikk. 

Javisst er det helt normalt at pasienter blir nysgjerrige på terapeuten sin. Det er imidlertid terapeutens oppgave å beskytte både rammene og relasjonen og få fokuset tilbake på pasientens problemer og plager. Om det overhodet ikke lar seg gjøre så må pasienten få en annen behandler. Pasienten kan så klart klage på det, men det er beste for pasienten i en slik situasjon å få ny behandler. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde tidligere en psykolog som jeg visste mye om, h*n fortalte mye om seg selv (i sammenheng med det vi pratet om, ikke helt tilfeldig) og sjargongen ble litt vennskapelig etterhvert.
Helt greit når jeg gikk til behandling, men veldig, veldig vanskelig for meg når jeg sluttet og personen plutselig ble borte.

Anonymkode: b4b10...f5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Har nylig begynt i behandling, og merker at jeg er utrolig nysgjerrig på psykologen min! Er dette noe jeg burde være åpen med vedkommende om? Kan jeg stille personlige spørsmål? Synes i utgangspunktet ikke det er så rart når jeg ser personen 1x pr uke samt snakker om mine utrolig personlige ting, og behandler må jo såklart stille spørsmål og oppføre seg som hen bryr seg, selv om jeg vet det bare er jobb...

Anonymkode: 49cb6...874

Den psykolog som ikke tåler alle spørsmål er en dårlig psykolog. Det er å forvente at en som har tatt utdannelse innen psykologi kan sette grenser for seg selv. Vedkommende burde også vite hva som er å dele overfladiske personlige ting og hva som er å dele fortrolige ting. Psykologens følelser har ikke noe i rommet å gjøre, men litt deling av hvordan Vedkommende har taklet enkelte situasjoner (selvsagt om det er taklet på en god måte så han kan være et forbilde/godt eksempel, eller viser til menneskelighet/hva som er normalt). Og litt deling av ting som sier noe om en som person. (Men aldri ting som kan bli brukt mot en siden) . Deler man sitt innerste så er det betydelig enklere om vedkommende ikke oppfører seg som en robot. Robotadferd fra omsorgspersoner tidligere i livet er årsaken til mange sin manglende kontakt med egne følelser. Det er uhensiktsmessig å videreføre dette i et terapirom. Det er to mennesker som snakker, ikke et menneske og en robot. At to mennesker snakker betyr ikke at de er venner, men at de har inngått en profesjonell allianse. 

Som en kjent psykolog skrev i et innlegg på et annet forum: pasienten skal kunne snakke om hva som helst, det er psykologens jobb å passe på at grensene blir opprettholdt og forklare hvorfor når de blir overskredet. Pasienten sin del av avtalen er å møte opp i tide. 

Anonymkode: 302c1...3d7

[Sjokoladefruen]

Psykologen er på jobb, han er der for å behandle deg, ikke for å dele sitt privatliv med deg. Du derimot, er en passient og i de fleste tilfellene må man være gnaske så åpen om sitt privatliv om man skal ha rett behandling.

[AnonymBruker]

De fleste psykologer takler spørsmål om seg selv og sitt privatliv, men de kommer ikke til å dele noe personlig med deg. Jeg har gått til min psykolog i 4 år. Det eneste jeg vet om henne er at hun har bodd i Nord-Norge og ikke har blitt voldtatt. Jeg har heller aldri spurt henne om noe personlig. 

Anonymkode: 20c04...881

[AnonymBruker]

Jeg har gått til min psykolog i 6 år. 

Alt jeg vet om henne er;

Hun har vært i New York og sett en musikal. Hun fortalte det 4-5 år etter at jeg fortalte om min tur. Vi var vist der samme året og så samme forestilling helt tilfeldig. Hun fortalte det da hun bruke en form for grounding-teknikk under et panikkanfall. Hun har vist om det i årevis, uten å fortelle meg det. 

Hun har en katt. 

Boligen hennes brant ned for noen år siden. Hun ringte meg og fortalte at timen vår ble utsatt i én time, fordi huset sto i brann. Hun sa hun dro hjem for å sjekke om katten var trygg og for å snakke med brannvesenet og politiet til mannen kom for å ta over. 
Jeg sa flere ganger at den timen kunne vi fint avlyse og flytte til en annen dag men hun insisterte, særeste timen jeg noen gang har hatt i mitt liv. For vi pratet ikke om brannen annet enn at jeg igjen sa vi kunne avlyse timen og fortsatte timen som ingenting. Helt surrealistisk at hun skal sitte å snakke meg gjennom panikkanfall og å snakke om traumer, mens huset hennes brenner til grunne med alt hun eier og har mens vi to sitter der. 


Jeg er komfortabel med å ikke vite mer enn det. Nå når vi driver med traumebehandling så er det godt å vite hvor jeg har henne og at hele relasjonen vår er 100% upersonlig og profesjonell. Det er trygt å vite at hun er der for meg, og at jeg kan stole på henne. Når jeg nå skal være så sårbar, så er det viktig å ha den tryggheten med null tvil om hennes profesjonalitet, intensjoner og tanker rundt vår relasjon. Jeg føler jeg kjenner henne som et menneske og psykolog, uten å vite alt om hennes privatliv. 

Anonymkode: 1032b...0df

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos psykolog ved tre ulike anledninger, og kan med hånden på hjertet si at de to som overhode ikke delte noe av seg selv var de dyktigste. Det er noe befriende ved å kunne fortelle om sine tanker og følelser uten å tenke på om vedkommende er enig, blir glad/lei seg eller liker meg. De skal lytte, tåle og romme det som blir sakt. 

Den ene av psykologene jeg ikke var like fornøyd med var heller ikke veldig privat, men kunne feks si "ja det er et vanskelig boligmarked nå, sønnen min har også akkurat kjøpt sin første bolig" (i en kontekst hvor det passet). Det er jo ikke verdens undergang, men det endrer likevel dynamikken ganske mye synes jeg. Også er det ikke så tillitsvekkende at en psylolog ikke har fått med seg at deling av privatlivet ikke er greit 🤦🏼‍♀️ Tror du skal være glad du har den psykologen du har 😉

Anonymkode: 3348e...cce

[Daria]

He knows my deepest secrets, I know his name, heter det i en musikalsang hvor en kvinne synger om terapeuten sin, og det er litt sånn det er. Etter et drøyt år i terapi vet jeg fortsatt minimal om psykologen min, men han vet ting om meg jeg ikke har snakket med noen andre om. Litt nysgjerrig er jeg jo - det er som du siker ikke så unaturlig når man treffes såpass ofte - men jeg innser også at det ikke er min sak og at det ikke er passende å forhøre seg om andres privatliv når de er på jobb. I praksis vil jeg egentlig heller ikke vite, jeg tror det kan komme i veien for kommunikasjonen - jo mer man vet om den man snakker med, jo mer vil man også tilpasse seg. Samtidig har jeg jo fått et inntrykk av ham som person etter hvert - han er som han sier til stede som menneske også; han er ikke lenger en ukjent fremmed selv om jeg ikke vet noe om ham privat. Det er en veldig spesiell relasjon man har med terapeuten sin - personlig og profesjonell på en gang og veldig ikke gjensidig, det tar litt tid å bli vant til.

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så klart kan du ikke det.

Så klart kan man det. Om ikke psykolog er i stand til å håndtere og/eller forstå slikt - så er de ikke skikket for jobben.

Det sagt - så tror jeg det vil bli en stor nedtur for TS - da svarene neppe blir det hun/han håper på... 

 

 

[AnonymBruker]

Selv merker jeg humoren til psykologen. Den sier noe om personligheten. I tillegg vet jeg at hun er mor til barnehagebarn fordi hun har vært borte fra timene pga barna. Har også tittet på masteroppgaven hennes fordi jeg var nysgjerrig. Leste kun innholdsfortegnelsen, men så noen av interessene hennes der.

Synes ikke det er unaturlig å være nysgjerrig.  Samtidig så er det meningen at det skal være en viss distanse mellom pasienten og terapauten. 

Anonymkode: 5d1cc...882