Når kjærestens sykdom tar over livet mitt

[AnonymBruker]

Har en kjæreste som har en alvorlig sykdom man potensielt kan dø av, hvis man er uheldig.

Han er i bra form og det går fremover, takket være skolemedisin og naturmedisin/kosthold som han har ved siden av sykehusbehandling.

Saken er at nå når han begynner å bli bedre, så har han kommet i en selvransakelsesprosess der han sier selv at han skal renskes opp innvendig, for han må bli frisk innvendig mentalt for å bli frisk fysisk.

Jeg forstår ikke helt dette for han har jo ikke akkurat vært Josef Fritzl tidligere i livet, og han har jo vært en grei kjæreste de årene vi har vært sammen, men nå snakker han om sitt indre liv fra vi står opp til vi legger oss.

Det er knalltøft å være pårørende til partner som har alvorlig sykdom, for man får jo ikke noe støtte selv og det finnes ikke psykolog på sykehuset man kan snakke med, fordi den stillingen er det umulig å få besatt. Derfor har jeg vært hans psykolog i hele sykdomsperioden.

Jeg våkner om morgenen av at han gråter så sengen rister og like etterpå rister sengen fordi han er så glad for at han er på vei til å bli frisk.

Dagen lang går til med at han snakker om sitt indre følelsesliv, og unnskylder seg konstant for hver eneste skeive ord han har sagt eller sier til meg.

I tillegg har han radikalt lagt om kostholdet sitt det siste året som har medført mye prat om mat og hva det gjør med kroppen, men den siste måneden har han begynt på ketogen kost som han har merket har gjort underverker for kroppen.

Ketogen kost er vanskelig å spise hvis man skal gå ned minimalt i vekt (og ikke spise rødt kjøtt som han ikke skal), samtidig må man lære seg oversikt over proteiner, fett og minimalt med karbohydrater og veie maten til hvert måltid. Selv om han har dårlig matlyst må han presse i seg mat, og på dager der han ikke klarer å spise så mye som han burde, er det konstant stress og snakk om maten og hans sykdom.

Jeg er så sliten og vet ikke om jeg klarer mer.

Dette går utover min energi og jeg er sykemeldt fra jobb, og vi går begge hjemme nå og tråkker oppå hverandre.

Han trenger absolutt psykolog og det gjør kanskje jeg også, men det er lange ventelister.

Det beste er vel kanskje parterapi, for dette holder på å ta knekken på forholdet. Er det andre som opplever noe lignende i forholdet, når ene partneren er syk?

Anonymkode: b8401...edf

[AnonymBruker]

Hva med en kur antidepressiva? 

Som kommer du deg ut av huset så ofte du kan. 

 

Anonymkode: 95f31...a0b

[AnonymBruker]

Nr 1 her er; slutt å være psykologen hans! 
 

å så må du se på hva han faktisk tilfører livet ditt. Er det bare gnag og få oppturer så skjønner jeg ikke at du orker, for det skal ikke bare handle om den ene personen selv om det er sykdom i bildet. Hvis du ønsker å leve med han så er nok parterapi en god idé, for han må få et annet perspektiv på hvordan dette påvirker dere som par og deg som menneske. 

Anonymkode: 65493...aa9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med en kur antidepressiva? 

Som kommer du deg ut av huset så ofte du kan. 

 

Anonymkode: 95f31...a0b

Antidepressiva til han eller meg?

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Antidepressiva til han eller meg?

Ts

Anonymkode: b8401...edf

Til han. Da jeg fikk diagnosen MS ble jeg temmlig slitsom ovenfor partner. 

Ett år på lavdose antidepressiva roet meg betydelig. 

Anonymkode: 95f31...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nr 1 her er; slutt å være psykologen hans! 
 

å så må du se på hva han faktisk tilfører livet ditt. Er det bare gnag og få oppturer så skjønner jeg ikke at du orker, for det skal ikke bare handle om den ene personen selv om det er sykdom i bildet. Hvis du ønsker å leve med han så er nok parterapi en god idé, for han må få et annet perspektiv på hvordan dette påvirker dere som par og deg som menneske. 

Anonymkode: 65493...aa9

Det er ikke så enkelt å bare slutte å være psykologen hans når vi bor sammen, og jeg er hans nærmeste.

Han har et enormt behov for å fortelle om hva som skjer i hans indre hele tiden, og denne selvransakelsesprosessen han er i nå, handler om hvordan han har oppført seg mot meg som kjæreste og hvordan han har vært som medmenneske i livet sitt helt frem til han fikk denne alvorlige sykdommen.

Jeg forstår jo det at når man har en sykdom som potensielt kan føre til at man dør så blir man veldig redd, og ønsker å prøve ut alt av kosthold og naturmedisiner for å kunne leve, men den siste måneden har det eskalert kraftig etter at han begynte på ketogen kost, formen er stigende og blodprøvene er omtrent normale.

Hadde det vært psykolog på sykehuset hadde han nok gått dit og det hadde hjulpet litt, men alt dette stresset som han tilfører hverdagen gjør at jeg har mistet følelser og jeg føler meg som et dårlig menneske som reagerer sånn når han er alvorlig syk.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Til han. Da jeg fikk diagnosen MS ble jeg temmlig slitsom ovenfor partner. 

Ett år på lavdose antidepressiva roet meg betydelig. 

Anonymkode: 95f31...a0b

Han gikk på det for lenge siden og sier det var noe dritt, men tror det hadde vært en idé nå ja.

Han er ikke klar over hvor stressende han er, og da vel ikke antidepressiva det første han ønsker å ta, men skal snakke med han om det.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[Banjo]

Finnes det en pasientforening for sykdommen hans? Han kunne jo pratet med en likemann der. Det erstatter ikke psykolog, men vil gi ham noen andre enn deg å prate med sånn at du kan få puste litt alene. 

Og sjekk om kommunen deres har noe lavterskel psykisk helse tilbud. Her jeg bor kan man få enetimer hos psykolog gjennom dette (med lange ventelister...) Men de har også ulike kurs, f.eks kurs for pårørende til partner med sykdom.

[AnonymBruker]

Siden han nå har blitt så åndelig, be han om å lære seg meditasjon og yoga. Og be han om å kjenne litt på naturen. Så får han noe nytt og tute om, og du får han ut av huset. 

Har du satt foten ned og sagt ar det holder? At nå må livet gå videre? 

Anonymkode: 95f31...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Siden han nå har blitt så åndelig, be han om å lære seg meditasjon og yoga. Og be han om å kjenne litt på naturen. Så får han noe nytt og tute om, og du får han ut av huset. 

Har du satt foten ned og sagt ar det holder? At nå må livet gå videre? 

Anonymkode: 95f31...a0b

Han har blitt mer åndelig og har blitt veldig interessert i mindfulness og  treningsformer som tai chi, som han ønsker å gjøre sammen med meg.

Jeg har behov for pause fra han siden vi er så mye sammen, men han har blitt mer knyttet til meg enn noensinne.

Nå har det gått så langt at jeg forteller han små hvite løgner om hvor jeg skal, bare for å få lov til å gå ut alene på butikken eller bare rusle gatelangs.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[AnonymBruker]

Banjo skrev (3 minutter siden):

Finnes det en pasientforening for sykdommen hans? Han kunne jo pratet med en likemann der. Det erstatter ikke psykolog, men vil gi ham noen andre enn deg å prate med sånn at du kan få puste litt alene. 

Og sjekk om kommunen deres har noe lavterskel psykisk helse tilbud. Her jeg bor kan man få enetimer hos psykolog gjennom dette (med lange ventelister...) Men de har også ulike kurs, f.eks kurs for pårørende til partner med sykdom.

Ja det gjør det og senest i går fortalte jeg han om pasientforeninger og likemannsarbeid, og at han kan ringe noen for å snakke eller han kan selv bli en likemann som andre kan kontakte.

Jeg har snakket med kommunens lavterskeltilbud ang hans sykdom, men det var jo bare én time der jeg tømte meg for all frustrasjon.

Skal sjekke ut lavterskeltilbud ang psykolog.

Takk for tipset.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[AnonymBruker]

Jeg er også alvorlig kronisk syk. Det betyr ikke at jeg har et frikort for å behandle mannen min dårlig. 

Ja, han er min nærmeste og får høre alt. Men jeg passer også på å ha en psykolog å prate med. Mannen min er ikke psykologen min. 

Dere bør nok ha en runde parterapi. Alvorlig sykdom er knalltøft for et forhold. Jeg kan ikke gjøre noe særlig lengre, men kjærligheten mellom oss er like sterk. Vi behandler hverandre godt. Vi ser hverandre. Jeg er veldig obs på han, og ber han ta seg en tur til venner eller finne på noe han vil så ikke fokuset blir på bare meg. Han skal få leve sitt liv også hvis ikke bukker man jo under.

Støtter også at du får prate med noen. Helt enig i at det hårreisende hvor lite støtte pårørende får. De burde fått hjelp til å stå i den vanskelige situasjonen.

Anonymkode: cccbc...907

[skruf]

Han kan jo gå til psykolog selv om det ikke er psykolog på sykehuset? Jeg skjønner ikke helt hva du mener der. Han må få legen sin til å henvise han til Dps i kommunen. Er det lang ventetid så går det også an å gå privat for å komme i gang i påvente av time hos Dps

Likedan kan du sjekke ut om det er pårørende-tilbud til deg selv. Dere burde også vurdert samlivsterapi på familievernkontoret.  Han/dere kan også få henvisning til ernæringsfysiolog iht kostholdet 

Sjekk ut om det er ei forening for den type sykdom han har, ala Kreftforeningen. Sjekk også om det finnes Facebook-gruppe der han kan komme i kontakt med andre i samme situasjon  

Sånn som dere har det nå kommer ikke til å fungere i lengden. 

(håper han har klargjort bruk av naturlegemidler med legen, enkelte produkter kan være direkte skadelige, både for sykdommen og i kombinasjon med tradisjonell medisin. Jeg fikk i allefall den beskjeden da jeg fikk kreft)

[AnonymBruker]

skruf skrev (8 minutter siden):

Han kan jo gå til psykolog selv om det ikke er psykolog på sykehuset? Jeg skjønner ikke helt hva du mener der. Han må få legen sin til å henvise han til Dps i kommunen. Er det lang ventetid så går det også an å gå privat for å komme i gang i påvente av time hos Dps

Likedan kan du sjekke ut om det er pårørende-tilbud til deg selv. Dere burde også vurdert samlivsterapi på familievernkontoret.  Han/dere kan også få henvisning til ernæringsfysiolog iht kostholdet 

Sjekk ut om det er ei forening for den type sykdom han har, ala Kreftforeningen. Sjekk også om det finnes Facebook-gruppe der han kan komme i kontakt med andre i samme situasjon  

Sånn som dere har det nå kommer ikke til å fungere i lengden. 

(håper han har klargjort bruk av naturlegemidler med legen, enkelte produkter kan være direkte skadelige, både for sykdommen og i kombinasjon med tradisjonell medisin. Jeg fikk i allefall den beskjeden da jeg fikk kreft)

Selvfølgelig kan både jeg og han gå til privat psykolog og betale 1600,- pr timen, men dyrt når man er på aap og må vente i månedsvis, og så må han ønske det selv.

Ikke alle psykologer har kjennskap til denne sykdommen og hvordan det er å leve med den.

Har foreslått for han Facebook grupper han kan melde seg inn i, men det ønsker han ikke nå.

Pårørende tilbudet er kurs, og det er ventetid på minst 4-8 uker, og kurs er vel ikke det jeg tenker er mest gunstig akkurat nå.

Ernæringsfysiolog er det på sykehuset og der har han vært, men vedkommende hadde ikke så mye kunnskap om keto diett vs hans sykdom, så han har satt seg inn i kunnskapen selv og kan mye nå, men det har kostet krefter for han.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[AnonymBruker]

Fastlege kan henvise til psykolog. Psykologen trenger ikke å kjenne til den enkelte sykdommen for å hjelpe med å finne håndteringsmekanismer, det er ganske likt selv om sykdommen er ulik. Og så er det lov som pårørende å sette ned foten og si at "nå klarer jeg ikke høre mer, du MÅ rett og slett slutte å snakke til meg om dette hvis ikke jeg skal bukke under". Husk at du også kan oppsøke din fastlege om du trenger noen å snakke med, eller henvisning videre. Pasientforeninger ha også ofte støtte til pårørende, så du kan får snakke med noen som står i samme situasjon som deg selv. 

Og forresten, det er mange som følger et ketogent kosthold uten at vektreduksjoner målet. 

Anonymkode: 4e26b...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Han har blitt mer åndelig og har blitt veldig interessert i mindfulness og  treningsformer som tai chi, som han ønsker å gjøre sammen med meg.

Jeg har behov for pause fra han siden vi er så mye sammen, men han har blitt mer knyttet til meg enn noensinne.

Nå har det gått så langt at jeg forteller han små hvite løgner om hvor jeg skal, bare for å få lov til å gå ut alene på butikken eller bare rusle gatelangs.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

Så han vil gjøre det sammen med deg. Da er du like langt. 

Det er ikke enkelt dette. For å ta utgangspunkt i meg selv tok det som sagt ett år på antidepressiva å falle på plass. 

Men det som også hjalp meg var trening. Og å få høre at jeg var tøff. Da ble det om å gjøre og bli alle andres klippe. 

Så det kan være noe å prøve, skyt ei stund. 

Så er det å bli streng å si at det holder i massevis. 

Kan du f.eks bo ei natt eller to på hotell i måneden? For din egen del selvsagt, men også for hans del. Så kan han øve på å IKKE strekke seg etter deg. 

Da jeg bli syk og slitsom sa partner det til meg. Og han er en skikkelig høflig mann at ble litt lei av at jeg gjentok meg om det samme hele tiden. 

Jeg ble ganske satt ut, og det satte i gang en prosess hos meg. Det er ikke så mye som skal til. Hold opp speilet til han, om du skjønner hva jeg mener. 

Mannen og jeg har utvikla en teknikk. En av oss legger frem ei problemstilling, sier tenk på det til lørdag, så snakker vi om det da. 

Hva om sier at du har noen utfordringer med samlivet og du vil snakke om det når han har tenkt litt. Si f.eks: jeg er litt sliten for tiden og lurer på om vi sammen kan finne ut hvordan jeg kan få det bedre. 

Altså, ingen beskyldninger og han får gjøre noe for deg. 

Det fungerer faktisk godt her i huset. 

Om antidepressiva ikke er noe for han kan kanskje milde beroligende være et alternativ. Atarax f.eks, som ikke er avhengighetsskapende. 

Syke mennesker kan være skikkelig utmattende. Jeg har vært syk selv og ganske koko mens det sto på. Det tok meg ett år som sagt. 

Så om ingenting fungere, beskytt deg selv mest mulig og vent. Ikke ta alt innover deg og prøv å lukk ørene. 

Anonymkode: 95f31...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Selvfølgelig kan både jeg og han gå til privat psykolog og betale 1600,- pr timen, men dyrt når man er på aap og må vente i månedsvis, og så må han ønske det selv.

Ikke alle psykologer har kjennskap til denne sykdommen og hvordan det er å leve med den.

Har foreslått for han Facebook grupper han kan melde seg inn i, men det ønsker han ikke nå.

Pårørende tilbudet er kurs, og det er ventetid på minst 4-8 uker, og kurs er vel ikke det jeg tenker er mest gunstig akkurat nå.

Ernæringsfysiolog er det på sykehuset og der har han vært, men vedkommende hadde ikke så mye kunnskap om keto diett vs hans sykdom, så han har satt seg inn i kunnskapen selv og kan mye nå, men det har kostet krefter for han.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

Han kan ta kontakt med psykisk helsehjelp i kommunen. Det er gratis lavterskeltilbud der man kan få noen å prate med. Vanligvis psykiatrisk sykepleier, som er gode på mestringsstrategier og samtaleterapi. Kanskje du slipper å være så involvert i hans indre liv da.

Anonymkode: ac5d0...c0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så han vil gjøre det sammen med deg. Da er du like langt. 

Det er ikke enkelt dette. For å ta utgangspunkt i meg selv tok det som sagt ett år på antidepressiva å falle på plass. 

Men det som også hjalp meg var trening. Og å få høre at jeg var tøff. Da ble det om å gjøre og bli alle andres klippe. 

Så det kan være noe å prøve, skyt ei stund. 

Så er det å bli streng å si at det holder i massevis. 

Kan du f.eks bo ei natt eller to på hotell i måneden? For din egen del selvsagt, men også for hans del. Så kan han øve på å IKKE strekke seg etter deg. 

Da jeg bli syk og slitsom sa partner det til meg. Og han er en skikkelig høflig mann at ble litt lei av at jeg gjentok meg om det samme hele tiden. 

Jeg ble ganske satt ut, og det satte i gang en prosess hos meg. Det er ikke så mye som skal til. Hold opp speilet til han, om du skjønner hva jeg mener. 

Mannen og jeg har utvikla en teknikk. En av oss legger frem ei problemstilling, sier tenk på det til lørdag, så snakker vi om det da. 

Hva om sier at du har noen utfordringer med samlivet og du vil snakke om det når han har tenkt litt. Si f.eks: jeg er litt sliten for tiden og lurer på om vi sammen kan finne ut hvordan jeg kan få det bedre. 

Altså, ingen beskyldninger og han får gjøre noe for deg. 

Det fungerer faktisk godt her i huset. 

Om antidepressiva ikke er noe for han kan kanskje milde beroligende være et alternativ. Atarax f.eks, som ikke er avhengighetsskapende. 

Syke mennesker kan være skikkelig utmattende. Jeg har vært syk selv og ganske koko mens det sto på. Det tok meg ett år som sagt. 

Så om ingenting fungere, beskytt deg selv mest mulig og vent. Ikke ta alt innover deg og prøv å lukk ørene. 

Anonymkode: 95f31...a0b

Ikke skyt🤣skryt! 

Anonymkode: 95f31...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han kan ta kontakt med psykisk helsehjelp i kommunen. Det er gratis lavterskeltilbud der man kan få noen å prate med. Vanligvis psykiatrisk sykepleier, som er gode på mestringsstrategier og samtaleterapi. Kanskje du slipper å være så involvert i hans indre liv da.

Anonymkode: ac5d0...c0b

Minst 4 ukers ventetid her i kommunen. Sjekket i sted faktisk.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

[skruf]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Selvfølgelig kan både jeg og han gå til privat psykolog og betale 1600,- pr timen, men dyrt når man er på aap og må vente i månedsvis, og så må han ønske det selv.

Ikke alle psykologer har kjennskap til denne sykdommen og hvordan det er å leve med den.

Har foreslått for han Facebook grupper han kan melde seg inn i, men det ønsker han ikke nå.

Pårørende tilbudet er kurs, og det er ventetid på minst 4-8 uker, og kurs er vel ikke det jeg tenker er mest gunstig akkurat nå.

Ernæringsfysiolog er det på sykehuset og der har han vært, men vedkommende hadde ikke så mye kunnskap om keto diett vs hans sykdom, så han har satt seg inn i kunnskapen selv og kan mye nå, men det har kostet krefter for han.

Ts

Anonymkode: b8401...edf

Som jeg skrev først; henvisning til psykolog i kommunen. Da betaler man bare egenandel frem til frikort. Privat psykolog var ikke noe jeg foreslo som ei permanent løsning, men som ei kriseløsning i påvente av time hvis det de lang ventetid i det kommunale tilbudet 

4 uker er ikke lang ventetid. De fleste kommuner har også et lavterskel-tilbud innen psykiatri; Rask psykisk helsehjelp tror jeg det heter. Dette kan fastlege sette han i kontakt med, 

Ketokosthold skal en ernæringsfysiolog ha kunnskap om, det er endel av pensum. Er keto anbefalt eller noe han har kommet frem til selv?