Er det vanlig å ikke vite hva man vil?

[AnonymBruker]

Innerst inne vil jeg ha kjæreste men akuratt nå orker jeg ikke stresset og ansvaret det fører med seg. Jeg er dame og dater en mann og vi begge har snakket om at vi i utgangspunktet er ute etter et forhold. I begynnelsen av datingen tenkte jeg at forhold var målet om vi kom overens og jeg la litt press på han om å være eksklusive men jo lenger vi har datet jo mer kjenner jeg at jeg syns det er greit å bare være det vi er nå, hva enn det er, en jeg dater vil jeg kalle det. Vi ligger ikke med andre men har ikke daglig kontakt så jeg slipper å sette livet mitt til side for han og trives godt i eget selskap.

Jeg har ikke fått følelser for han og er ikke forelsket men syns vi har det veldig koselig og vil ha det sånn uten noe mere press eller forventninger fra noe kant. 

Er det vanlig at damer ikke får følelser når man burde men velger å holde igjen og av-seriøse datingsituasjonen? Jeg tror det bare er fordi jeg vil ta ting i rolig tempo og finne ut hva jeg egentlig vil (jeg trives som singel og har dårlige erfaringer fra forhold) men kan det være at han ikke er den rette for meg uansett? Når bør følelsene komme? Er det følelser når jeg blir glad for å få melding fra han? Kjenner ikke noe forelskelse eller sommerfugler når vi er sammen, men litt mer som om vi har vært kjærester i to år og er trygge på hverandre 

Anonymkode: 31363...17b

[AnonymBruker]

Vi har datet i 2,5 måned. 

Ts

Anonymkode: 31363...17b

[AnonymBruker]

Tror ikke du forelsket eller har dype følelser for vedkommende, da. Mulig denne personen får deg til å føle deg trygg, men ikke mer enn det. 

Anonymkode: 3af99...7cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror ikke du forelsket eller har dype følelser for vedkommende, da. Mulig denne personen får deg til å føle deg trygg, men ikke mer enn det. 

Anonymkode: 3af99...7cb

Ja det er en korrekt analyse men jeg er generelt treg på å få følelser og har ikke klart å få det på mange år etter eks som mishandlet meg. Hadde vært koselig om det kom følelser etterhvert men så leser jeg også parterapeuter skrive at man ikke skal gå å vente på forelskelse som voksen, at det kanskje bare er nok at det føles trygt og hyggelig? Vil uansett ikke rushe inn i noe 

Anonymkode: 31363...17b

[-Missi-]

Jeg tenker at det finnes Ingen fasit på "hva man bør" du bør heller lytte til hva du selv ønsker. Trives du? 

Jeg tror man noen ganger føler seg presset litt inn i a4 malen men man har jo egentlig mer frihet nå i 2022. 

Det lengste jeg har datet en fyr uten å definere var ett år han kalte oss til slutt "intervall kjærster" 😂bare fordi han ville ha et navn på det.  For meg var det helt utmerket er den mest avslappende relasjonen jeg har vært i og akkurat det jeg trengte på den tiden. 

Så lenge du trives og han trives trenger ingenting defineres eller presses inn i noen ramme/boks etc ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

men akuratt nå orker jeg ikke stresset og ansvaret det fører med seg

Jeg lurer litt på hva du mener her? 

Jeg har bare såvidt begynt å date, men merker at jeg fort kan ende der du er. Jeg har også lyst til å kjenne skikkelig forelskelse, men det er kanskje noe som ikke skjer for meg. Men å kalle det kjæreste, har jeg derimot ikke så høy terskel for. Hvis man er eksklusive gode venner, og kan presenteres for hverandres familie etc, så kan det like godt ha et navn, så man ikke blir svar skyldig, når folk spør. M52

Anonymkode: 04e65...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja det er en korrekt analyse men jeg er generelt treg på å få følelser og har ikke klart å få det på mange år etter eks som mishandlet meg. Hadde vært koselig om det kom følelser etterhvert men så leser jeg også parterapeuter skrive at man ikke skal gå å vente på forelskelse som voksen, at det kanskje bare er nok at det føles trygt og hyggelig? Vil uansett ikke rushe inn i noe 

Anonymkode: 31363...17b

Det er jo ingen hast, og du må jo bare gjøre det som føles riktig for deg. Man kan ikke tvinge frem følelser. Er han virkelig the one, så kommer følelsene med tiden. 

Anonymkode: 3af99...7cb

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg lurer litt på hva du mener her? 

Jeg har bare såvidt begynt å date, men merker at jeg fort kan ende der du er. Jeg har også lyst til å kjenne skikkelig forelskelse, men det er kanskje noe som ikke skjer for meg. Men å kalle det kjæreste, har jeg derimot ikke så høy terskel for. Hvis man er eksklusive gode venner, og kan presenteres for hverandres familie etc, så kan det like godt ha et navn, så man ikke blir svar skyldig, når folk spør. M52

Anonymkode: 04e65...ac6

Lurer på om det er ulikt for menn og kvinner der, eller er det bare en personlighetsforskjell? Det sitter ekstremt langt inn å definere noen som kjæreste (sannsynligvis fordi jeg har en litt dårlig historikk og hater å gjøre det slutt), og jeg stresser egentlig ikke veldig om motparten er fornøyd med å date. Pusher de på er sannsynligheten mye større for at jeg trekker meg enn at jeg vil noe mer.

Jeg vil helst ikke involveres særlig i famlie, absolutt ikke flytte sammen, men møte venner er ok (og jeg bryr meg ikke om jeg presenteres som "daten"). Jeg var nettop på et par dateer med en som hadde hatt 7 definerte kjærester etter skilsmissen for 11 år siden, alle varte visst rundt ett år. Merket jeg ble skeptisk og tenkte han hadde veldig lav terskel for å gå inn i fohold. Jeg har vel ikke definert noen som kjæreste etter bruddet for 8 år siden, én har møtt ungene (da kun i forbifarten, og vi var "sammen" i 2,5 år). Eldste er snart 17 så hun vet at jeg dater av og til, men det er det. 

Jeg er åpenbart ikke et forholdsmenneske, trives altfor godt alene.

Anonymkode: 81ba6...ca3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lurer på om det er ulikt for menn og kvinner der, eller er det bare en personlighetsforskjell? Det sitter ekstremt langt inn å definere noen som kjæreste (sannsynligvis fordi jeg har en litt dårlig historikk og hater å gjøre det slutt), og jeg stresser egentlig ikke veldig om motparten er fornøyd med å date. Pusher de på er sannsynligheten mye større for at jeg trekker meg enn at jeg vil noe mer.

Jeg vil helst ikke involveres særlig i famlie, absolutt ikke flytte sammen, men møte venner er ok (og jeg bryr meg ikke om jeg presenteres som "daten"). Jeg var nettop på et par dateer med en som hadde hatt 7 definerte kjærester etter skilsmissen for 11 år siden, alle varte visst rundt ett år. Merket jeg ble skeptisk og tenkte han hadde veldig lav terskel for å gå inn i fohold. Jeg har vel ikke definert noen som kjæreste etter bruddet for 8 år siden, én har møtt ungene (da kun i forbifarten, og vi var "sammen" i 2,5 år). Eldste er snart 17 så hun vet at jeg dater av og til, men det er det. 

Jeg er åpenbart ikke et forholdsmenneske, trives altfor godt alene.

Anonymkode: 81ba6...ca3

Det du beskriver høres mer ut som personlighetsforskjeller ja. Å "date" i 2,5 år, er nok heller ikke vanlig. Du har låst deg til at kjærestebegrepet må følge en mal, med så og så mye interaksjon, og forpliktelser. Etter et par år så har du vel utviklet et slags forhold, enten du kaller det kjæreste, pulevenn, eller bare en bekjent.  

Fyren med 7 kjærester har nok et eller annet problem, og kanskje mest med å være alene. Isolert sett vil ett år med dating, uten å definere noe videre, få de fleste damene på KG til vifte med rødflagget. 

Anonymkode: 04e65...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2022 den 23.13):

Jeg lurer litt på hva du mener her? 

Jeg har bare såvidt begynt å date, men merker at jeg fort kan ende der du er. Jeg har også lyst til å kjenne skikkelig forelskelse, men det er kanskje noe som ikke skjer for meg. Men å kalle det kjæreste, har jeg derimot ikke så høy terskel for. Hvis man er eksklusive gode venner, og kan presenteres for hverandres familie etc, så kan det like godt ha et navn, så man ikke blir svar skyldig, når folk spør. M52

Anonymkode: 04e65...ac6

Med at jeg ikke orker stresset og ansvaret et forhold fører med seg mener jeg at jeg liker å kun trenge å ta hensyn til meg selv og ikke ha ansvar for noen andres lykke eller følelser. Jeg trenger det nå etter å ha vært i dårlige forhold før som har skapt mye stress. Jeg hadde aldri presentert en mann for familien min som jeg ikke var kjæreste med og for meg er den terskelen høy å kalle noen for. Jeg trodde det var kjæreste jeg ville ha men kjenner at det ikke er så viktig alikevel på en måte og jeg tåler ikke det stresset det gir meg at en annen skal ha forventninger til meg og hvor ofte vi ses  for eksempel 

Anonymkode: 31363...17b