Tiltalt for mishandling av spedbarn...

[Gjest Bare på visitt]

Det handler om denne saken: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=298532

Først en liten "disclaimer": jeg har overhodet ingen sympati med det som har skjedd og mener på ingen måte at man skal ta lett på det dersom barn ikke har det bra, og de spørsmålene jeg stiller meg etter å ha lest innlegget har svært begrensede paralleller til de eksemplene jeg har... Så er det sagt.

Av episoder som har skjedd i denne artikkelen er blant annet høylytt kjefting fordi barnet gråt, og at det var blitt innestengt på et rom.

Når jeg tenker på mine to barn, som er blitt noen år over spedbarnsstadiet, har jeg nok helt sikkert gjort ting som ikke nødvendigvis applauderes av pedagogene og forståsegpåerne. Da den største hadde kolikk og vrælte til alle døgnets tider og det virket som hun ikke engang likte meg, og jeg var fra meg av mangel på søvn og stillhet og overdose av lyd, gulp og såre bryst, da var det stunder hvor jeg ropte til henne at hun måtte holde munn før det klikket for meg og jeg i hodet mitt stappet henne inn i et kott og hvilte ørene mine. I hodet mitt, altså. Og satt på spissen. Og mindre høylytt har jeg vel ikke blitt etterhvert som de har blitt større tror jeg. Når jeg finner en av dem oppå kjøkkenbenken med en sylskarp fruktkniv, på vei til å dissikere en kaffepose, da tripper jeg ikke akkurat bort og sier dill, dill, dull, nå må du legge den skarpe kniven i skuffen lille pusekatt. Da er jeg der på et nanosekund og brøler som en ape at det der får hun ikke lov til og drar henne ned etter det første og beste jeg får tak i.

Og innestengt på et rom? Når det står en fyrrig, liten jævel midt på gulvet og er en eneste knute av trass, hender det at det bærer på gangen en tur til knuten har løsnet litt ja. Så skyldig igjen.

Ja, jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig og at livet fortonte seg mer som i svingen til Linus, jeg skulle ønske vi alle var mer harmoniske og at jeg aldri behøvde å heve stemmen og alltid hadde de lure ordene på lager, de som kunne erstatte å dra ungene etter nakkeskinnet inn på fortauet etter stikk-av-stunt nummer tjue. Men hvor går egentlig grensen? Er det sånn at man kan risikere å bli anmeldt av naboen om man blir rasende på ungene (verbalt altså)? Eller fordi man hiver tnt-gubben på gangen til eksplosjonsfaren er over?

Jeg bare lurer, for da tror jeg det er mange foreldre til barn med et visst gemytt og over som står i faresonen. Eller er det kanskje flere enn meg som ikke har en hverdag som først og fremst er preget av reklame-idyll?

UTEN SAMMENLIGNING FORØVRIG MED ARTIKKELEN..... Gud forby! Fysj!

[Gjest Gjesta]

Så godt du skriver!

Kjente meg igjen i mye av det du skriver, og er også enig at at det nok ikke har blitt bare dikkedulling her i huset heller. Både jeg og min datter har temperament, og ingen av oss sto først i køen da tålmodigheten ble utdelt. Jeg har hatt et par episoder der jeg har tenkt (i et sekund eller to): Hva om jeg bare går og later om hun ikke er min? Kunne jo aldri i livet gjort det da, men... Jeg innrømmer at tanken har vært der.

Jeg tror at det er stort rom for å være menneske i barneoppdragelse og at det aller, aller fleste vet meget godt når man har gått for langt. Men noen ganger går man alt for langt gjentatte ganger, og da må noen gripe inn.

[Gjest Gjesta]

Guuuuri, haaaar dere virkelig sånne tanker om barna deres.....? *skikkelig sjokka*

[Shea]

Så godt å høre at det ikke bare er meg som til tider blir litt vell høylytt og fra tid til annen trenger et rom for meg selv...

Noen ganger fjerner jeg meg selv fra omgivelsene i stede for å sette ungene på gangen / rommet eller i sofaen for å tenke seg om.

Funker utmerket for oss når jeg sier. NOKK er Nokk nå gidder jeg ikke mere. Fiks selv og ha det fint en stund. (3-5 min om jeg får være alene så lenge) nå trenger mamma sin egen tid for at jeg ikke skal bli så sint at jeg gjør noe dumt.

Du skal tro det går ikke mange sekundene etter at jeg med en god porsjon besinnelse lukker døren igjen bak meg og forsvinner på badet, soverom, gang eller dit det måtte passe. Har jo mest lyst å smelle med døra så det jomer i dørkarmene men i bakhodet tenker jeg; vil jeg at de små skal gjøre det ? enn om det er barnefingre på tur etter meg? osv.

Enden på visa er alltid at barnet/barna kommer etter meg etter kun kort tid og ber om unnskyldning og lurer på om vi ikke heller kan være venner.

Da jubler mamma i hjertet og vi tar oss en prat om det som har skjedd. Går garantert en god stund før lignende situasjon gjentar seg.

Når sant skal sies er det ikke hver gang denne blir brukt for jeg vil ikke at det skal være en slags seier for barna at de klarer å jage mamma ut. Det er de gangene hvor de virkelig skjønner hva de gjør og at jeg har advart i forkant.

Jeg er av oppfattelsen om at det nytter ikke komme med trusler/advarsler om ikke den voksen gjennomfører for da blir det bare med ordene. Så når jeg gir advarsler er det 1 gang 2 og siste gang og 3 gang er det slutt. (situasjonsavhengig)

Jeg tror de fleste foreldre har sine metoder som fungerer etter alder og personlighet.