De som har lett for å komme i kontakt med folk og blir likt

[AnonymBruker]

Er du sånn selv, eller kjenner du noen? Jeg har alltid vært stille og sjenert, blir litt usynlig i sosiale sammenhenger, føler ikke jeg har noe å prate om. Alltid vært usikker blant folk, klarer ikke å ta min plass når jeg er blant flere personer, f.eks som på jobb. Folk viser ikke interresse for meg. Jeg har en kjæreste som er motsatt. Han er sånn som lett kommer i snakk med folk og lett blir likt, selvsikker på en positiv måte, snill, kjekk, kan mye og har ting å snakke om. Skulle ønske jeg kunne være mer som han. Hvordan kan man bli mer som de som folk ser positivt på, og som blir likt?

Anonymkode: e529c...6a9

[AnonymBruker]

Jeg er nok sånn smil, hils og vis du er glad for å se dem. Er det barn  der også, sett deg ned på huk og spør "næmmen hallo du! Er det du som heter Petroline? Eller var det Josefinebasseline?  (feile morsomme tullenavn) og le, og blås ut bollekinn til dem! Så reiser du deg og spør de voksne hvordan det går... og så er du i gang... 

Anonymkode: 96737...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg er nok sånn smil, hils og vis du er glad for å se dem. Er det barn  der også, sett deg ned på huk og spør "næmmen hallo du! Er det du som heter Petroline? Eller var det Josefinebasseline?  (feile morsomme tullenavn) og le, og blås ut bollekinn til dem! Så reiser du deg og spør de voksne hvordan det går... og så er du i gang... 

Anonymkode: 96737...4f8

Er annerledes når man er på jobb og man er minst 10 stk der. Snakker aldri om meg selv hvis ikke noen spør, og det gjør de jo ikke heller. De viser ingen interresse, og sånn er det vel når man er sjenert. Blir en ond sirkel.

Anonymkode: e529c...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg er nok sånn smil, hils og vis du er glad for å se dem. Er det barn  der også, sett deg ned på huk og spør "næmmen hallo du! Er det du som heter Petroline? Eller var det Josefinebasseline?  (feile morsomme tullenavn) og le, og blås ut bollekinn til dem! Så reiser du deg og spør de voksne hvordan det går... og så er du i gang... 

Anonymkode: 96737...4f8

Men en ting er å ta initiativ, problemene starter når folk reagerer på uventede måter når du snakker til dem. For å ta ditt eksempel: Ungen sier at du er dum eller bryr seg ikke om hva du sier, de voksne er midt i en samtale, og man vil ikke avbryte, eller de går idet du begynner å snakke, en eller annen sier noe samtidig som deg, slik at de ikke hører at du snakker osv, osv, osv. 

Når man allerede er selvbevisst, er det ikke så lett å fortsette når sånt skjer. Eller prøve flere ganger. 

Anonymkode: 653cd...743

[AnonymBruker]

Folk liker folk som liker dem. Ikke tenk så mye på at du må si noe. Vis interesse, se folk i øynene, gi positiv bekreftelse når de prater. Hvis folk liker seg selv i møte med deg, liker de deg. Folk flest vil prate. La dem. 

Anonymkode: 5f1b3...9b1

[AnonymBruker]

Jeg er sånn. Tror jeg da - kan jo aldri være heeeeelt sikker på om man blir likt.

Jeg tror den usikkerheten tar de fleste av oss innimellom. Hvis det er noen trøst så lurer jeg ofte på etter å ha vært sosial, om jeg snakket for mye eller om det jeg sa var dumt. Blir selvbevisst på situasjoner jeg kanskje ikke føler selv jeg taklet så bra. 

Generelt tror jeg folk liker andre som smiler og er hyggelige, er interessert i andre, stiller opp og er hjelpsomme, ikke dømmer, har litt humor (men ikke på andres bekostning), byr litt på seg selv og generelt er ålreite. Man kan begynne i det små med å prøve å være den personen, hvis det er sånn du ønsker å være. Fake it till you make it!

Men husk også at du ikke må endre deg for noen. Du er bra nok som du er! Alle trenger absolutt ikke være plaprehøner, det er nok mange som setter pris på det motsatte og! 

Anonymkode: 2e1ac...93a

[AnonymBruker]

Noen bare "har det". Det kommer naturlig. Jeg vet med meg selv at jeg har det med å bli ganske anspent i situasjoner som den nevnt ovenfor f.eks. Der bare faller meg ikke naturlig å snakke med barn, jeg synes det er kjempevanskelig selv med mange års trening med barn rundt meg. 

Jeg vet ikke med deg ts, men jeg sliter med brå forandringer og uante situasjoner. Drar jeg for å fylle bensin på en søndag med joggebukse på og grorudpalme på hodet så er jeg veldig innstilt på å bare gjøre nettopp det. Kommer det da en venn/bekjent og bare "næmmen hææi er det deeg" så blir jeg overrumplet og er bare ikke klar for det i det hele tatt. 

Jeg har bare akseptert ar sånn er jeg. Men én ting som har hjulpet veldig er å få litt mer respekt for meg selv. Før var jeg veldig sånn at hvis jeg sto å snakket med en person og noen hoppet inn å avbrøt meg for å snakke med den andre (ja for det visste de at de kunne gjøre med meg uten problem) så lot jeg de gjøre det. Hvis noen nå avbryter meg så snakker jeg bare enda høyere og får avsluttet det jeg skal si, eller sier "🤚vent to sekunder, jeg prater". Jeg trodde jeg ville fremstå som en bitch ved å gjøre det men det har tvert imot gjort at folk hører på meg og viser respekt 

Anonymkode: 9aefd...9af

[Amossa]

Du vet ikke hva du skal snakke om og andre virker ikke interessert i deg, skriver du. 

Tror du må øve deg på å kommentere andre når de sier noe.  Sier en kollega noe om f.eks. barna sine, så følg opp.  Spør f.eks. hvor gamle de er, osv. Vis interesse!  Legg merke til hvordan kjæresten gjør det.  Jeg er sikker på at han viser interesse for andre.  Etter hvert tør du å gi mer av deg selv også.  

  

[Gjest vilkåret]

Vær genuint empatisk og interessert i andre mennesker. Dess bedre du forstår andre, dess mindre dømmer du folk flest, og det merker de. Når du ikke dømmer så folk så hardt, så føler de seg mer komfortable rundt deg. De eneste du dømmer hardt, er mennesker som er motivert av å være kjipe mot andre.

Å være selvbevisst over egne feil og være i stand til å innrømme dem og innrømme feil hjelper.

Å snakke med mennesker der du indirekte viser dem at du sympatiserer eller aksepterer feilene/ utfordringene deres er også positivt.

Når det er sagt, så trenger du ikke strebe etter å bli likt. Streb etter å være den beste versjonen av deg, og mange vil like deg for det. Du skulle bare visst hvor mange som liker mennesker som kanskje skiller seg ut, men de har egenskaper og måter å være på som andre setter pris på og liker. Jeg har møtt for eks staute innadvendte kvinner som er ærlige og rett frem, som andre liker selv om de ikke uttrykker det. Jeg har møtt menn som er følsomme og jobber hardt og blir likt for det, selv om det ikke sies.

Det å forsøke veldig hardt å være det du tror folk vil ha eller liker, vil distansere deg mer fra å faktisk bli satt pris på som et individ med dine positive og negative egenskaper