Må man fortelle barnehagen at man er ufør og hvorfor?

[AnonymBruker]

Barnet vårt må begynne i barnehagen når h*n et et år fordi jeg sliter med helsen. Det første året er pappaen hjemme sammen med meg av samme årsak, men når han skal tilbake på jobb, kan jeg ikke ha ansvaret alene. Dvs. jeg kan det noen timer, eller et par dager, men på fulltid er ikke det det beste for barnet. 

Jeg kjenner ei som opplyste barnehagen om at hun var ufør og hvorfor, og opplevde de ansatte i bhg som veldig fordomsfulle, og det ble masse styr unødig før ting heldigvis roet seg. Kjenner litt på at jeg er redd for ar det samme skal skje med meg. I tillegg skammer jeg meg veldig både over diagnosen og over at jeg er ufør, og ingen andre enn mannen min vet om det siste. Jeg er redd for at noen av de ansatte (lite sted, og flere av oss hver hvem hverandre er, har felles bekjente) skal sladre, eller bare dele det videre. 

Er det et krav om åpenhet i møte med barnehagen? Kan jeg evt. bare si at jeg sliter med helsen, men ikke noe mer? Eller kan jeg la være å si noe om min situasjon? Har noen andre her inne vært i denne situasjonen, og hvordan gjorde dere det?

Anonymkode: 93074...c3b

[AnonymBruker]

Hvorfor må du si noe? Dersom du blir spurt direkte kan du jo bare si du er hjemmeværende. Selv de som er hjemmeværende sender barna i barnehagen.

Anonymkode: 28f4d...189

[AnonymBruker]

Du kan jo si at du er ufør men jeg hadde ikke sagt hvorfor.  Det er jo veldig privat

Anonymkode: 33a5a...cfb

[AnonymBruker]

Trenger ikke si noe

Anonymkode: 9d6ae...572

[AnonymBruker]

De ansatte har da ingenting med hva du jobber som, ei heller din helsetilstand.

Anonymkode: 333d7...115

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Barnet vårt må begynne i barnehagen når h*n et et år fordi jeg sliter med helsen. Det første året er pappaen hjemme sammen med meg av samme årsak, men når han skal tilbake på jobb, kan jeg ikke ha ansvaret alene. Dvs. jeg kan det noen timer, eller et par dager, men på fulltid er ikke det det beste for barnet. 

Jeg kjenner ei som opplyste barnehagen om at hun var ufør og hvorfor, og opplevde de ansatte i bhg som veldig fordomsfulle, og det ble masse styr unødig før ting heldigvis roet seg. Kjenner litt på at jeg er redd for ar det samme skal skje med meg. I tillegg skammer jeg meg veldig både over diagnosen og over at jeg er ufør, og ingen andre enn mannen min vet om det siste. Jeg er redd for at noen av de ansatte (lite sted, og flere av oss hver hvem hverandre er, har felles bekjente) skal sladre, eller bare dele det videre. 

Er det et krav om åpenhet i møte med barnehagen? Kan jeg evt. bare si at jeg sliter med helsen, men ikke noe mer? Eller kan jeg la være å si noe om min situasjon? Har noen andre her inne vært i denne situasjonen, og hvordan gjorde dere det?

Anonymkode: 93074...c3b

Du må ikke si noe i det hele tatr. Jeg gjorde aldri det!

Anonymkode: 9a631...ba2

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du si noe som helst?

Jeg sier innimellom ved levering at jeg må skynde meg på jobb. Hadde det ikke vært for det så hadde de i barnehagen ikke ant om jeg jobbet eller var hjemme.

Anonymkode: 7f1f8...e71

[AnonymBruker]

Neida, du trenger ikke å si noe som helst om hva du driver med på dagtid. Jeg er for eksempel statsminister i Sverige, men ville bare blitt pes om jeg sa det, så det deler jeg ikke med så mange.

Anonymkode: 919cc...da1

[AnonymBruker]

Nei, det trenger du ikke å si noe om. Likevel kan det hende det faller seg naturlig etterhvert å si det. I barnehagen til mitt barn vet de at jeg er syk, ofte lite energi, og ufør. Jeg synes det er greit å være åpen om det da. 

Anonymkode: e1135...913

[AnonymBruker]

Jobbet i barnehage noen år, og vi krever ikke å få vite hva foreldre gjør/ikke gjør. Det viktigste for oss er barnas trygghet. Er barnet syk kan det være greit i noen tilfeller å vite hvilket av foreldrene som er hjemme, da det oftest er det letteste for foreldrene å hente barnet dersom de ikke er i jobb. Men annet enn det har vi ingenting med om du jobber eller ikke å gjøre.

Anonymkode: 8a7b9...c43

[AnonymBruker]

Ts, her. Årsaken til at jeg spør er at vi snakket med et vennepar om barnehagestart. De har barn i samme barnehage, og nevnte at de fikk spørsmål om hva de jobbet med. Derfor mp jeg forberede et svar som både er sant, men uten å dele for mye.

Anonymkode: 93074...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Barnet vårt må begynne i barnehagen når h*n et et år fordi jeg sliter med helsen. Det første året er pappaen hjemme sammen med meg av samme årsak, men når han skal tilbake på jobb, kan jeg ikke ha ansvaret alene. Dvs. jeg kan det noen timer, eller et par dager, men på fulltid er ikke det det beste for barnet. 

Jeg kjenner ei som opplyste barnehagen om at hun var ufør og hvorfor, og opplevde de ansatte i bhg som veldig fordomsfulle, og det ble masse styr unødig før ting heldigvis roet seg. Kjenner litt på at jeg er redd for ar det samme skal skje med meg. I tillegg skammer jeg meg veldig både over diagnosen og over at jeg er ufør, og ingen andre enn mannen min vet om det siste. Jeg er redd for at noen av de ansatte (lite sted, og flere av oss hver hvem hverandre er, har felles bekjente) skal sladre, eller bare dele det videre. 

Er det et krav om åpenhet i møte med barnehagen? Kan jeg evt. bare si at jeg sliter med helsen, men ikke noe mer? Eller kan jeg la være å si noe om min situasjon? Har noen andre her inne vært i denne situasjonen, og hvordan gjorde dere det?

Anonymkode: 93074...c3b

Hvorfor mener du at dette er noe du må fortelle de ansatte? De ansatte i barnehagen er der for barna, ikke for deg. 

Når det er sagt, så må jeg jo virkelig undre over hvorfor du og mannen faktisk har fått barn, når du ikke klarer å være alene med en 1 åring? Dette er jo barnet ditt, noe man velger - og et lite menneske som en dag skal bli en skikkelig fin voksen. Hva hvis det blir slutt mellom deg og barnefar, skal du adoptere bort barnet da eller? Hvis man har så store begrensninger i livet, så tenker jeg man har gjort en stor feil. 

Anonymkode: b3410...fa3

[AprilLudgate]

Du trenger ikke si noe som helst.

Vi ble aldri spurt om yrkesstatus i vår barnehage, fokus var på ungene.

I vår barnehage opplevde flere foreldre ganske store livskriser - inkludert flere foreldre med alvorlig sykdom (kreft, ME osv). 
 

Hos oss var personalet veldig støttende og forståelsesfulle. 
 

Men om noen spør kan du si at du er sykemeldt og ikke kommer raskt tilbake i jobb. 
 

Om du opplever de ansatte er normalt oppegående (som de jo burde være) kan det være fordel å dele særskilte utfordringer som kan påvirke barnet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts, her. Årsaken til at jeg spør er at vi snakket med et vennepar om barnehagestart. De har barn i samme barnehage, og nevnte at de fikk spørsmål om hva de jobbet med. Derfor mp jeg forberede et svar som både er sant, men uten å dele for mye.

Anonymkode: 93074...c3b

Du kan si "jeg jobber ikke akkurat nå ". Ferdig med det, men jeg tenker jo at du virkelig burde komme deg ut å gjøre noe - slik at helsa di og diagnosen din kan bli bedre. Du vet man kan bli kurert for nesten hva som helst? Kan du jobbe frivillig for Røde Kors eller Blå Kors? Jeg er frvillig for røde kors, jeg er besøksvenn 😊

Anonymkode: b3410...fa3

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor mener du at dette er noe du må fortelle de ansatte? De ansatte i barnehagen er der for barna, ikke for deg. 

Når det er sagt, så må jeg jo virkelig undre over hvorfor du og mannen faktisk har fått barn, når du ikke klarer å være alene med en 1 åring? Dette er jo barnet ditt, noe man velger - og et lite menneske som en dag skal bli en skikkelig fin voksen. Hva hvis det blir slutt mellom deg og barnefar, skal du adoptere bort barnet da eller? Hvis man har så store begrensninger i livet, så tenker jeg man har gjort en stor feil. 

Anonymkode: b3410...fa3

Hvorfor skulle hun adoptert bort barnet om det blir slutt? Barnet har en far? 

[vea]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor mener du at dette er noe du må fortelle de ansatte? De ansatte i barnehagen er der for barna, ikke for deg. 

Når det er sagt, så må jeg jo virkelig undre over hvorfor du og mannen faktisk har fått barn, når du ikke klarer å være alene med en 1 åring? Dette er jo barnet ditt, noe man velger - og et lite menneske som en dag skal bli en skikkelig fin voksen. Hva hvis det blir slutt mellom deg og barnefar, skal du adoptere bort barnet da eller? Hvis man har så store begrensninger i livet, så tenker jeg man har gjort en stor feil. 

Anonymkode: b3410...fa3

Det siste kunne du spart deg for. Vi har ikke noe med hvorfor andre får barn. Jeg ble syk på grunn av fødsel og følgeskader. Folk blir syk når som helst i livet, en kan kontrollere så mangt men ikke helsa desverre 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan si "jeg jobber ikke akkurat nå ". Ferdig med det, men jeg tenker jo at du virkelig burde komme deg ut å gjøre noe - slik at helsa di og diagnosen din kan bli bedre. Du vet man kan bli kurert for nesten hva som helst? Kan du jobbe frivillig for Røde Kors eller Blå Kors? Jeg er frvillig for røde kors, jeg er besøksvenn 😊

Anonymkode: b3410...fa3

🤣🤣🤣🤣🤣🤣

Dagens 😂 

[AnonymBruker]

Nei, du trenger ikke si noe. Du har ingenting å skamme deg over, men barnehagen har ikke noe med hva du gjør om dagene. Det eneste er at du muligens må fylle ut arbeidsplass på et skjema ved barnehagestart. Mener i hvert fall å  huske at jeg fylte ut dette, men det er en stund siden. Du ville vel fått skjemaet nå så da trenger du ikke tenke på det.

Anonymkode: 277d4...c60

[vea]

Et familiemedlem av meg jobber i barnehage, hun er verdens største sladrekjerring og jeg hører til stadighet at "mor/far går hjemme hele dagen, hvorfor er barnet her hele dagen" og lignende og klager på slikt hver gang jeg snakker med hun.

Jeg sa til barnehagen at jeg er syk og har derfor av og på dager. Mye på grunn av sladder men også fordi det påvirker barna våre i stor eller liten grad. Jeg ga ingen konkret grunn annet enn at jeg er syk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor mener du at dette er noe du må fortelle de ansatte? De ansatte i barnehagen er der for barna, ikke for deg. 

Når det er sagt, så må jeg jo virkelig undre over hvorfor du og mannen faktisk har fått barn, når du ikke klarer å være alene med en 1 åring? Dette er jo barnet ditt, noe man velger - og et lite menneske som en dag skal bli en skikkelig fin voksen. Hva hvis det blir slutt mellom deg og barnefar, skal du adoptere bort barnet da eller? Hvis man har så store begrensninger i livet, så tenker jeg man har gjort en stor feil. 

Anonymkode: b3410...fa3

For et stygt svar. Det er veldig mange mennesker som ikke takler hele dagen med en ettåring (jamfør alle de som sier det er godt å komme seg tibake i jobb etter permisjonen er slutt og sier at de blir sprø av å gå hjemme) Min begynte i barnehage da hun var 2, og jeg elsket å gå hjemme, men samfunnet er lagt opp slik at de aller fleste går i barnehage fra ett år, og mange synes det er slitsomt å underholde ettåringen hele dagen selv om de er friske. (Så er det så klart også mange som ville ha vært hjemme med 1-åringen hvis de hadde økonomi til det) 

Anonymkode: 277d4...c60