Samboeren min vil ikke gifte seg, eller bare ha lite bryllup

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med drømmemannen i 5 år, 2 av de har vi bodd sammen. Han er virkelig en skjønn, superintelligent, og omsorgsfull mann. Til neste år blir vi foreldre også. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Men det er én ting som er sårt for meg. Etter å ha hintet i lang tid om at han burde fri, spurte jeg han rett ut om hvorfor han ikke ennå har gjort det for kort tid siden.

Min mann har ikke så lyst til å gifte seg. Han sier han ikke er glad i oppmerksomhet og store forsamlinger, og har en vanskelig familiebakgrunn som gjør at han har valgt å ikke ha mye kontakt med det meste av familien hans (noe det står respekt av), som gjør store fester spesielt med familie og venner vanskelig. Han sier han elsker meg over alt på jord, det tror jeg 100% på, men at vår kjærlighet er best når den er privat. 

Jeg, derimot, har drømt siden jeg var liten om et stort bryllup med stor fest og å gå ned kirketrappen sammen med drømmemannen min. Nå har jeg funnet drømmemannen, men han vil ikke det samme som meg. 

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært sammen med drømmemannen i 5 år, 2 av de har vi bodd sammen. Han er virkelig en skjønn, superintelligent, og omsorgsfull mann. Til neste år blir vi foreldre også. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Men det er én ting som er sårt for meg. Etter å ha hintet i lang tid om at han burde fri, spurte jeg han rett ut om hvorfor han ikke ennå har gjort det for kort tid siden.

Min mann har ikke så lyst til å gifte seg. Han sier han ikke er glad i oppmerksomhet og store forsamlinger, og har en vanskelig familiebakgrunn som gjør at han har valgt å ikke ha mye kontakt med det meste av familien hans (noe det står respekt av), som gjør store fester spesielt med familie og venner vanskelig. Han sier han elsker meg over alt på jord, det tror jeg 100% på, men at vår kjærlighet er best når den er privat. 

Jeg, derimot, har drømt siden jeg var liten om et stort bryllup med stor fest og å gå ned kirketrappen sammen med drømmemannen min. Nå har jeg funnet drømmemannen, men han vil ikke det samme som meg. 

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

Han kan godt gifte seg, men orker ikke et massivt bryllup fordi det er sårt når han ikke har mye familie rundt seg. Du derimot vil gifte deg for å få masse oppmerksomhet. Heier på han jeg. 

Anonymkode: b58ad...6d1

[AnonymBruker]

Du er urimelig. "Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser". Nei. Seriøst. Det vet du overhodet ikke. 

Du respekterer overhodet ikke hans ønsker. 

Det virker som om du setter Drømmebryllups-festen foran forholdet deres. Og ja, jeg hadde blitt såret og forbannet om min samboer behandlet meg slik. 

Hva er viktigst i et forhold: KJærlighet, eller et svært dyrt brullup?

Anonymkode: 7984e...db9

[AnonymBruker]

Jeg føler med mannen din. Jeg er akkurat likedan, men min mann er motsatt. 
 

Jeg ga etter for presset og hadde et stort bryllup. Han ordnet med alt og jeg slapp å holde tale. Likevel er jeg glad jeg var ferdig med det. Selv om det var et fint bryllup og gjestene koste seg, er det ikke en tid jeg kan se tilbake på med god følelse. 
 

Det som gjorde at jeg overlevde dagen og ikke rømte avgårde, var at jeg hadde et eget rom jeg kunne trekke meg tilbake på og hente meg inn. 
 

Lykke til❤️

Anonymkode: 55e2b...f56

[AnonymBruker]

Jeg er som mannen din, og her blir det enten lite bryllup/stikke av eller ikke bryllup.

Synes du er urimelig. 

Anonymkode: 3ae71...115

[AnonymBruker]

Han prøver å komme med en kompromiss, du er ikke villig til å rikke deg, så vil si du er mest urimelig her 

Anonymkode: 0fb27...405

[Serafina.]

Ønsker du å gifte deg for bryllupsfesten eller for å være gift?

[AnonymBruker]

Dere har samme utfordring som oss, samboer ønsker et stort bryllup med masse gjester, og det SKAL skje i hjembygda hans. Jeg ønsker ikke det, jeg vil gifte meg på rådhuset og spise med nærmeste familie etterpå.

Det synes han er så kjipt at han heller vil være ugift.

For meg er ønsket å være gift med han, ikke å feste eller vise oss frem. Jeg klarer ikke å forstå noe annet enn at det å være gift ikke er særlig viktig for han, han vil bare ha en fest.

Så; hva er ditt mål? Er det viktigst å være gift? 

Anonymkode: d4d7e...a26

[Gjest Anonyme-meg]

Ønsker du å være gift med han?

For når jeg leser det du skriver, så virker det som du er kun interessert i å gifte deg for å oppleve drømmen din. 

 

[Polly Ester]

Jeg skjønner at han syns dette er vanskelig og jeg syns det er du som er urimelig. 

Du har alt du ønsker deg og mannen er virkelig et funn. Hold på det gode og glem dette med bryllup. Jeg tror du kommer til å ødelegge det fine dere har om du fortsetter å snakke om bryllup.

Det viktigste er at dere har det fint sammen og skal ha barn, hvis det er viktig å være gift så bør et lite intimt bryllup være godt nok. Det viktigste bør være å være gift, ikke det å gifte seg. 

 

[AnonymBruker]

Hos oss var det motsatt. Jeg har ingen familie, er introvert og hater oppmerksomhet og store forsamlinger.
Mannen min har stor familie som forventer å få være med på bryllup.

Jeg er veldig glad for at mannen min gikk med på å dra til utlandet og gifte oss bare vi to, det er tross alt oss det handler om, ikke alle andre. Hadde han presset gjennom et stort bryllup hadde vi nok ikke vært sammen nå, ikke bare fordi bryllupet ikke hadde skjedd, men fordi han ikke hadde respektert meg som person. Jeg syntes du er urimelig.

Anonymkode: 443de...aae

[Million]

Du er urimelig. Bridezilla in the making.

Jeg føler med mannen din. Hovedsaken er vel at dere blir gift, er det ikke? Slutt å sette deg selv i fokus og kreve å få bli midtpunktet. Gift deg stille og rolig i en privat seremoni på rådhuset eller i kirken, kun et par venner tilstede. Det holder i massevis. 

[AnonymBruker]

Åååå, jeg forstår han SÅ GODT. Jeg kan godt være gift, kan godt gifte meg, men jeg orker ikke et svært bryllup med mine og dine. Hvorfor? Jo, fordi min side av familien er stort sett kristne og avholds, mens hans side er fyllefanter. Neida, men i alle fall laaangt mer liberale mtp. alkohol. Og der er alkohol selvsagt i et bryllup. Pluss en haug andre kulturforskjeller. Jeg orker ikke å ha det sånn på MIN BRYLLUPSDAG, at jeg skal gå rundt oc bekymre meg for hva familien min tenker og hvordan de dømmer hans.

Drit i bryllupsdagen! Den er ikke viktig, livet deres sammen fremover er det som er viktig.

Anonymkode: f7cf4...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er som mannen din, og her blir det enten lite bryllup/stikke av eller ikke bryllup.

Synes du er urimelig. 

Anonymkode: 3ae71...115

Vi hadde stikke-av-bryllup med to små barn på slep i Paris:) var helt perfekt ! Faktisk veldig romantisk å gifte seg ved en ambassade også

Anonymkode: 1e160...0ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Åååå, jeg forstår han SÅ GODT. Jeg kan godt være gift, kan godt gifte meg, men jeg orker ikke et svært bryllup med mine og dine. Hvorfor? Jo, fordi min side av familien er stort sett kristne og avholds, mens hans side er fyllefanter. Neida, men i alle fall laaangt mer liberale mtp. alkohol. Og der er alkohol selvsagt i et bryllup. Pluss en haug andre kulturforskjeller. Jeg orker ikke å ha det sånn på MIN BRYLLUPSDAG, at jeg skal gå rundt oc bekymre meg for hva familien min tenker og hvordan de dømmer hans.

Drit i bryllupsdagen! Den er ikke viktig, livet deres sammen fremover er det som er viktig.

Anonymkode: f7cf4...b56

Obs, glemte å si: gift dere smått og gjør det til en fin dag. Den som har det verst må legge lista for hvor mange gjester og hvor mye oppstyr.

Anonymkode: f7cf4...b56

[AnonymBruker]

Jeg drømte om å bli brannmann da jeg ble stor. Noen ganger får man ikke drømmene sine oppfylt. Bryllup er helt uviktig og ikke noe du burde presse mannen dni til å gjennomføre. La barndsomdrømmer være i barndommen

 

Anonymkode: bf817...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har vært sammen med drømmemannen i 5 år, 2 av de har vi bodd sammen. Han er virkelig en skjønn, superintelligent, og omsorgsfull mann. Til neste år blir vi foreldre også. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Men det er én ting som er sårt for meg. Etter å ha hintet i lang tid om at han burde fri, spurte jeg han rett ut om hvorfor han ikke ennå har gjort det for kort tid siden.

Min mann har ikke så lyst til å gifte seg. Han sier han ikke er glad i oppmerksomhet og store forsamlinger, og har en vanskelig familiebakgrunn som gjør at han har valgt å ikke ha mye kontakt med det meste av familien hans (noe det står respekt av), som gjør store fester spesielt med familie og venner vanskelig. Han sier han elsker meg over alt på jord, det tror jeg 100% på, men at vår kjærlighet er best når den er privat. 

Jeg, derimot, har drømt siden jeg var liten om et stort bryllup med stor fest og å gå ned kirketrappen sammen med drømmemannen min. Nå har jeg funnet drømmemannen, men han vil ikke det samme som meg. 

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

Her må begge strekke seg. Man kan ha et lite privat bryllup, med de nærmeste. Trenger ikke å være på et eksotisk sted, man kan ha kirkebryllup, og fest etter, og fortsatt ha de lite og intimt.

Jeg tenker at poenget med et bryllup er ikke at det skal se pent ut, at det skal være stort og ekstravagant; men at de som gifter seg vier kjærligheten sin til hverandre. Og man trenger ikke å ha en skokk mennesker der for akkurat det.

Om du mener du har funnet drømmemannen, som du allerede har bestemt deg for å få barn med; hva er viktigst? Han eller stort bryllup. For tror du mister han om du prøver å tvinge gjennom et stort bryllup.

Anonymkode: 81352...88b

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er din drøm, men han har også sine ønsker og behov. Jeg synes det å ha et lite bryllup var et fint kompromiss.

Anonymkode: 6eb40...976

[Carrot]

Å være gift er også alt annet enn selve dagen man gifter seg, det er løfter om å alltid elske hverandre, spesielt i de tunge stndene - de hvor man er langt nede, sliten, uenig, krangler så busta fyker eller bare rett og slett går på autopliot og verden er skikkelig dritt... Og du kan ikke en gang finne å møte han på halveien når han egentlig ikke ønsker et bryllup men tilbyr deg en sermoni fordi du vil ha alt? Hvordan tenker du det skal fungere i forhold til "lykkelig resten av sine dager?" egentlig? 

Endret 1. november 2022 av Carrot

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært sammen med drømmemannen i 5 år, 2 av de har vi bodd sammen. Han er virkelig en skjønn, superintelligent, og omsorgsfull mann. Til neste år blir vi foreldre også. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Men det er én ting som er sårt for meg. Etter å ha hintet i lang tid om at han burde fri, spurte jeg han rett ut om hvorfor han ikke ennå har gjort det for kort tid siden.

Min mann har ikke så lyst til å gifte seg. Han sier han ikke er glad i oppmerksomhet og store forsamlinger, og har en vanskelig familiebakgrunn som gjør at han har valgt å ikke ha mye kontakt med det meste av familien hans (noe det står respekt av), som gjør store fester spesielt med familie og venner vanskelig. Han sier han elsker meg over alt på jord, det tror jeg 100% på, men at vår kjærlighet er best når den er privat. 

Jeg, derimot, har drømt siden jeg var liten om et stort bryllup med stor fest og å gå ned kirketrappen sammen med drømmemannen min. Nå har jeg funnet drømmemannen, men han vil ikke det samme som meg. 

Han har strukket seg til å foreslå en privat vielsesseremoni med bare noen få nære venner tilstede på et eksotisk eller romantisk sted, men det er naturligvis uaktuelt for meg.

Han har vært fortvilet og lei seg den siste tiden, og sier han føler at jeg er mer opptatt av å ha et sterotypisk «idealbryllup» og vise vår kjærlighet frem for hele verden, enn de øyeblikkene vi har sammen bare oss og våre nærmeste venner.

Det gjør meg trist å oppleve at verdens beste mann føler det på denne måten, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er urimelig eller ikke. Jeg vet at vi hadde fått et fantastisk bryllup og at han ville blitt positivt overrasket på tross av alle familieutfordringer og komplekser, men samtidig blir tanken om kjærlighet som noe privat også stadig mer forståelig.

Noen med råd?

Anonymkode: 12103...b77

Greit nok at det er en drøm du har hatt og at det er litt sårt. Er jo helt innafor å kjenne på det og sørge over det. Men her har du funnet en flott mann du trives med, han har gått med på å kunne gifte seg, dog med en liten intim seremoni, men du er mer opptatt av å ha ett stort brylupp.. Ja, det virker urimelig. Og det virker som du er mer opptatt av hvordan ting fremstår enn hva du faktisk har. Forskjell på å kjenne på skuffelse fordi ting ikke blir som man har drømt om og det å si at det er uaktuelt å gifte seg om bryluppet ikke blir stort nok?! Da er det jo åpenbart ikke det å gifte seg med drømmemannen som er målet ditt eller prioritering/ ønske. Hadde min partner sagt det så hadde forholdet vært over. For da er vi åpenbart bare sammen for å oppfylle en eller annen overfladisk drøm, ikke av kjærlighet. Å ikke ville gifte seg er jo en ting, men å rett ut si at jeg vil gifte meg, men ikke viss bryluppet ikke blir bra nok? Nei, vetdu hva.  Spesielt når du vet at mannen din har gode grunner for å ikke ville det, OG han strekker seg ett godt stykke utenfor komfortsonen for sine skyld. 

Greit nok å kjenne på litt skuffelse fordi en drøm man har hatt ikke kommer til å bli oppfylt, men har man prioriteringene i orden så er det ikke vanskelig å forstå situasjonen her, sette pris på det man faktisk har og innse at han strekker seg for å være imøtekommende å sette pris på det. Og begynne å gi slipp på ideen om ett stort brylup. 

Også er det faktisk ikke sånn at bare fordi det blir en kjekk seremoni/fest så blir det bra. I slike situasjoner er det naturlig for de fleste å kjenne på ting knyttet til familie og relasjoner og der familien uteblir/der det er negative greier blir det sårt, samme hvor bra det blir ellers. 

Du har en drøm, han har faktiske issues. For han kan det som burde være en lykkelig og flott feiring bli sårt/ubehagelig. Du risikerer å måtte gi opp ett ønske om noe overfladisk og strengt tatt uviktig. Men sitter uansett igjen med ett brylup, en seremoni en flott mann og du får dele det hele med dine nærmeste. Det kan vell ikke akkurat kalles ett tap eller ett offer tross alt. 

Endret 1. november 2022 av Crazydoglady