Inkludering - Bare tull!

[AnonymBruker]

Hei alle sammen.

Ville bare dele mine tanker med dere, og gjerne høre hva dere mener. Her sikter jeg speiselt til nåværende foreldre med barn i barneskolen/ungdomskolen, men alle kan selvsagt dele sine meninger. 

Jeg har tenkt litt på dette og føler ofte at all praten fra skolens og samfunnets side om inkludering, fellesskap, likeverd, at alle skal føle seg bra og godt ivaretatt er rett og slett bare tull! Vel..  all ære til untakene, men i hovedsak føles det egentlig som at noen lyver meg rett opp i ansiktet. 

Vil du være inkludert og en del av fellesskapet? Joda, det skal gå fint, men jaggu meg skal du kjempe for det også. Og nåde deg om du er litt annerledes eller har andre interesserr en det som oppfattes som "normalen". Da faller du fort utenfor. 

Vi bor nå i ett område og barna startet på en skole der hun/han var helt ny. Med andre ord, ingen venner fra barnehagen startet på denne skolen. heldigvis gikk ting kjempefint, barna fikk seg fort nye venner og trivdes på skolen. Vi som foreldre prøvde så godt vi kunne å bli kjent med de andre foreldrene og barna. Vi inviterte en del andre barn/venner av ungene våre hjem til oss så de kunne leke. Det kunne være i helger, eller rett og slett rett etter skolen. Enkelte ganger inviterte vi også foreldrene på en kopp kaffe når de leverte barna. Og alt dette var kjempeflott! Jeg skal være helt ærlig å si at de er kjempehyggelige folk. Både foreldrene og barna. 

Men så går tiden.. og jeg skjønner at folk er opptatt med sitt. Alle har en travel hverdag. Derosm barnet ikke går på fotball, så begynner det å falle fort utenfor. Våre barn driver med annen type idrett, og er ikke så glad i fotball. Men jeg vil tro at i allefall 70% får på fotball. Vi begynte fort å merke at de gamle vennene til barnet vårt prefererte å leke for seg selv, og unlot mer og mer å inkludere vårt barn.

Også foreldrene prefererer å holde kontakten med andre foreldre der barna har felles interesse, og jeg så at de mer eller mindre tok mindre kontakt med oss. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare. Er egentlig tom for ord. Men i grunn føler jeg at det er "hver mann for seg selv" istedenfor at folk virkelig prøver å inkludere andre. Jeg har en følelse av at folk oppsøker kontakt med ande pga interesse, eller egen vinning hvis dere skjønner. De er overhodet ikke interessert i deg som individ, hva du tenker eller mener. Altså den medmenneskelige faktoren veier ikke så tungt her. Men om folk har noe å vinne på å holde kontakten med deg, så gjør de det. 

Og dette ser barna, og de blir opdratt til å tenke akkurat likt. Mye av det jeg ser hos de voksne, gjenspeiler seg hos barna. Og det er jo naturlig... hva annet kan man forvente? 

Anonymkode: 9cefd...6f3

[AnonymBruker]

Det kan være at de er livredde for å ikke bli inkludert selv, så de søker seg dit det er størst sjanse for å bli inkludert.

De som aktivt inkluderer de som står utenfor er sosiale bautaer, ofte svært trygge på seg selv og tør å skille seg ut. Det finnes ikke så mange av de.

Anonymkode: 71fe5...fca

[AnonymBruker]

"Prefererer"???

 

Hva slags nabolag bor du i? Kan man vurderer å melde inn ungene på fotball? "When in Rome....."

Anonymkode: c3ec4...b58

[AnonymBruker]

Det handler vel om noe så enkelt som at man trives best med de man har noe til felles med, både barn og voksne. Du skriver ikke alder på barnet/barna her, men det er jo naturlig at etterhvert som man blir eldre så henger man med de man gjør ting sammen med, evt bor i nærheten av. Dine barn får vel også venner innen den idretten de driver med? Og for min del som voksen kan jeg bare si at skal jeg danne ny vennskap som varer så må jeg og den voksne ha noe annet til felles en barn  på sammen alder med samme kjønn. F.eks en felles interesse for trening, kultur, håndarbeid, grønne planeter e.l. som gjør at vi har en grunn til å treffes og snakkes utenom barna. Hvis ikke det ligger noe felles der må kjemien være ekstremt god for å dannet ett vennskap av det. Her handler det vel om noe så enkelt som at barna har ulike interesser og dermed inviteres ikke dine med, og dere voksne inviteres ikke fordi det kun er barna som er fellesnevneren.

Og du, preferere er ekstremt tung ordbruk, anbefaler at du heller bruker å foretrekke. 

Anonymkode: d16a9...4dd

[AnonymBruker]

Mange steder er fotballen som er det samlende og merker (dessverre) at om du ikke er interessert så har du færre å spille på. Har to tenåringer som spiller fotball og 100% av alle sønnens venner er de han spiller eller har spilt fotball med. Fotball er en livsstil. De trener og spiller kamper sammen, spiller FIFA sammen, går på banen sammen, ser kamper sammen. Fotball - for gutter er gjerne mer enn kun å møtes på trening.    

Har også en tenåringsdatter som også spiller fotball, men er eneste på skolen av jenter og med mye trening (fordi hun elsker fotball) og ingen venner i nørområdet som driver med det samme blir vennegjengen liten. Det er generelt få jenter her, men det blir vanskeligere med vennskapene som dønnen har. Så for mange barn blir valgt av fritidsaktivitet avgjørende for hvor mange venner man har (om man ikke er heldig og har masse barn i nabolaget) 

Mine unger har trening 4 km unna der vi bor og det er ikke trygt nok å sykle dit om kvelden har maks 2 av 7 dager i uka vi ikke må kjøre til kamp eller trening for minst 1.  Det sier seg selv at vi er sosiale med andre foreldre på fotballkampene- vi møter jo de samme foreldrene uke etter uke og vi får pratet mye og for mange holder der i hverdagen.  Selv skulle jeg gjerne hatt masse venner, men siden vi var nyinnflyttet i et område med (dessverre) få på vår alder har jeg innsett at det sosiale er det jeg får på jobb eller på ungenes kamper…. 

Anonymkode: 3bc59...9df

[AnonymBruker]

Det er jo nettopp derfor det er så mye fokus på det. Folk er ikke bevisst det enda. 

Anonymkode: 5fd84...5f1

[AnonymBruker]

Som mor til en 13-åring som IKKE ville spille fotball vet jeg alt om å ikke bli inkludert. Han sto alene i friminutt etter friminutt fra 1. til og med 5. klasse, først i 6. klasse fikk han et par kompiser, som da ikke var interessert i fotball lenger. I 7. klasse fikk han og en kompis øynene opp for basketball, og det har han spilt siden. I friminuttene briljerer han nå på basketballbanen, og han gjør det ganske greit på laget sitt også. Det er lettere å skinne innen en idrett/aktivitet med færre deltakere, i fotball drukner man jo i den store massen. Så min sønn har bygget seg en høy selvtillit grunnet basketballen. Og gjennom denne idretten bygger han også vennskap.

Jeg kan jo være glad nå, for nå har han det bra, men det var beinhardt å se ham være alene i fem år på barneskolen. Jeg hadde nær kontakt med læreren hans, og vi la planer for å få ham mer inkludert. Det hjalp lite at jeg hadde god kontakt med andre foreldre; han ble stående på utsiden uansett. Så læreren prøvde å få ham inn i diverse grupperinger innenfor klassen, kanskje ikke med største hell. Vennene kom da de var lei av fotball.

Mitt beste råd er å bygge barna opp ved å finne på gøye ting sammen, ha en hobby sammen, gjøre familiegreier sammen. Siden min sønn hadde det kjipt på skolen, ble det viktigere å bygge ham opp på hjemmebane. Gi ham opplevelser og selvtillit. Mens andre barn har vært på fotballbanen, har min sønn klatret i fjell, rodd i kajakk, gått toppturer, kjørt gokart, løpt terrengløp osv. I tillegg har han hatt god tid til lekser og lesing, som nå gjør at han har full score på hver eneste skoleprøve. (Jeg sier ikke at fotballbarn ikke kan gjøre det samme, men jeg har i mange år vært vitne til mye stress rundt denne fotballen som alltid står over skolearbeid og familietid).

Poenget mitt er at man på et eller annet vis må bygge opp barnet, for det vil barnet ha stor nytte av senere. Det vil jo komme en tid hvor barnet kanskje skal studere, og hvor viktig er egentlig den fotballen da?

Anonymkode: 581bb...387

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Som mor til en 13-åring som IKKE ville spille fotball vet jeg alt om å ikke bli inkludert. Han sto alene i friminutt etter friminutt fra 1. til og med 5. klasse, først i 6. klasse fikk han et par kompiser, som da ikke var interessert i fotball lenger. I 7. klasse fikk han og en kompis øynene opp for basketball, og det har han spilt siden. I friminuttene briljerer han nå på basketballbanen, og han gjør det ganske greit på laget sitt også. Det er lettere å skinne innen en idrett/aktivitet med færre deltakere, i fotball drukner man jo i den store massen. Så min sønn har bygget seg en høy selvtillit grunnet basketballen. Og gjennom denne idretten bygger han også vennskap.

Jeg kan jo være glad nå, for nå har han det bra, men det var beinhardt å se ham være alene i fem år på barneskolen. Jeg hadde nær kontakt med læreren hans, og vi la planer for å få ham mer inkludert. Det hjalp lite at jeg hadde god kontakt med andre foreldre; han ble stående på utsiden uansett. Så læreren prøvde å få ham inn i diverse grupperinger innenfor klassen, kanskje ikke med største hell. Vennene kom da de var lei av fotball.

Mitt beste råd er å bygge barna opp ved å finne på gøye ting sammen, ha en hobby sammen, gjøre familiegreier sammen. Siden min sønn hadde det kjipt på skolen, ble det viktigere å bygge ham opp på hjemmebane. Gi ham opplevelser og selvtillit. Mens andre barn har vært på fotballbanen, har min sønn klatret i fjell, rodd i kajakk, gått toppturer, kjørt gokart, løpt terrengløp osv. I tillegg har han hatt god tid til lekser og lesing, som nå gjør at han har full score på hver eneste skoleprøve. (Jeg sier ikke at fotballbarn ikke kan gjøre det samme, men jeg har i mange år vært vitne til mye stress rundt denne fotballen som alltid står over skolearbeid og familietid).

Poenget mitt er at man på et eller annet vis må bygge opp barnet, for det vil barnet ha stor nytte av senere. Det vil jo komme en tid hvor barnet kanskje skal studere, og hvor viktig er egentlig den fotballen da?

Anonymkode: 581bb...387

Det virker som du forstår eksakt hva je mener. Kanskje fordri du allerede har gått gjennom det vi oppøvere når. Så tusen takk for at du deler. jeg kjenner meg igjen i hvert ord du skriver. Vi ønsker dessuten ikke å følge massen abre for å følge med... eller presse barnet til noe det ikke ønsker. Må jo være noe hinsides kjedlig/demotiverende å trene noe man ikke er interessert i. 

Vi skal også fokusere på dette med å la barnet gjøre det som motiverer. og bygge opp selvtilitten etter interesse og personlighet. 

Anonymkode: 9cefd...6f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Prefererer"???

 

Hva slags nabolag bor du i? Kan man vurderer å melde inn ungene på fotball? "When in Rome....."

Anonymkode: c3ec4...b58

Ikke alle har råd til å bruke 25 000kr i året på fritidsaktivitet. Billigere med kulturskolen, F eks… 

Vi bor i Norge. Folk er lukket. Kalde. Fordømmende. 

Anonymkode: 3267f...148

[AnonymBruker]

Det jobbes for lite på skolen iht å ungene positivt på tvers av interesser. 

Anonymkode: b701d...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det jobbes for lite på skolen iht å ungene positivt på tvers av interesser. 

Anonymkode: b701d...b01

Det jobbes ikke i det hele tatt spør du meg. En ting et teori... en helt annen er praksis. På foreldremøtene får vi presentert så mye svada om felleskap og inkludering.. om antimobbing oplegg og greier.. vel, 95% av dette står bare på papiret. I svært få tilfeller gjøres det virkelig noe i praisis. 

Jeg skyder ikke på noen. Hverksen solen eller lærerne. De har det tøft nok fra før med resurser. Men jeg bare sier det at ting er ikke slik de ønsker å sette det i lys. 

Anonymkode: 9cefd...6f3

[AnonymBruker]

Folk ser generelt ikke lenger enn sin egen nese. De er opptatt av egne interesser og andre som befinner seg innenfor samme interessefelt. Det samme gjelder barna deres.

Det trenger ikke bety noe negativt, eller at de bevisst velger andre bort, men de har det bra selv og glemmer kanskje at situasjonen neppe er like bra for alle andre. Ganske menneskelig, med andre ord. Har man aldri stått utenfor vet man kanskje ikke heller hvor trist og ødeleggende det kan være.

Anonymkode: d346b...6ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det jobbes ikke i det hele tatt spør du meg. En ting et teori... en helt annen er praksis. På foreldremøtene får vi presentert så mye svada om felleskap og inkludering.. om antimobbing oplegg og greier.. vel, 95% av dette står bare på papiret. I svært få tilfeller gjøres det virkelig noe i praisis. 

Jeg skyder ikke på noen. Hverksen solen eller lærerne. De har det tøft nok fra før med resurser. Men jeg bare sier det at ting er ikke slik de ønsker å sette det i lys. 

Anonymkode: 9cefd...6f3

Dette er ikke mitt inntrykk. Jeg opplever at alt som snakkes om på foreldremøter og kurs gjøres. Men uansett hvor mye lærere og foreldre putter barna sammen, arrangerer aktiviteter eller barna spør om de som er alene vil være med, så blir det vanskelig å få tette venner og god kjemi uten felles interesse. Det gjør litt vondt å se på barn som er sammen uten å ha noe å prate om, og når en foreslår noe å gjøre, sier den andre nei. Det er vanskelig å tvinge vennskap på folk, men det er i det minste lettere å få voksne til å holde høflig småprat litt lenger enn barn. Jeg skjønner at det er vanskelig for barn. En annen ting som er vanskelig er å tvinge interesser på barn. Jeg har riktignok en nevø som aldri har likt eller vært interessert i fotball, men som bestemte seg for å bruke mangfoldige timer på å lære seg triksing for å føle seg litt mer med. Det virket delvis, men jeg tror barnet må ville det selv for at det skal være en god ting. 

Det jeg tror er det beste er at nesten uansett hvor sær interesse man har, vil det alltid være noen å bonde med når man blir stor slik at verden blir mindre, og mens barna venter på å bli voksne, må de lære at de noen ganger må gjør eller snakke om kjedelige ting hvis de vil ha noen å være sammen med. Det er uansett lurt å lære seg å snakke med folk man ikke nødvendigvis liker så godt.

Anonymkode: 30ba3...fe7

[AnonymBruker]

Det kan aldri bli nok fokus på inkludering, aldri. Mener jeg! Men når det kommer til det at ungene har sine venner og styrer hverdagen sin selv så blir det vanskeligere å inkludere. Men, så er det andre ting som bursdager, gamingkvelder, filmkvelder eller som i går, Halloween. Vi foreldre kan være flinkere til å fiske litt hos barna om det er andre utenfor den nærmeste kjernen de kan inkludere og invitere. 

Utover det så har barna sine interesser som igjen generere vennskap og etterhvert som de blir eldre så blir det vanskeligere. Har man idrett eller annen aktivitet de trives med så har de ofte venner/bekjente der i tillegg til skole. Jeg kan ikke tvinge mine barn til inkludering pga alder, men jeg kan oppfordre de til å se seg litt rundt. Men barna mine er oppdratt til å sette sine grenser dersom venner ikke behandler de fint. De er tolerante til et viss punkt, men når det er nok så er det nok. 

I en hektisk hverdag så er det ikke alltid lett å huske på alle eller nappe tak i et ekstra barn eller huske på den kaffen med noen andre foreldre. Noen barn vil ha mange venner og andre foretrekker få. Men en ting jeg ser er at de foreldre som ikke er flinke til å inkludere selv, som ikke gjør ting som med barn og vennene fra starten av er ofte de som havner litt på utsiden. Mange vennskap og gode relasjoner starter allerede i barnehagen og spesielt når de begynner i første klasse. Fra første klasse så burde en del foreldre være litt på ift ta med andre barn hjem. Spesielt de. som selv har litt sårbare barn eller dem som ikke bor i store nabolag med venner i annenhvert hus. Selv bor jeg ikke i byggefelt og derav har mer havnet på meg ift oppfølging av ungene og vennskap. 

Jeg ser også at dem som bor i store nabolag er flinke til å inkludere andre i småbarnsfasen med playdate på lekeplassene, leking i gata ect. 

Mitt beste råd er å prøve ut div aktiviteter tidlig hvis man har mulighet til det og tilbudet rundt seg. Bruk svømmehallen, ta med venner dit. Bruk turområder ect. Ikke alt trenger å koste mye. Prøv å finn noe barnet liker og mestrer. Om de er sjakk, fotball, friidrett, klatring u name it. Der treffer de andre med like interesser, vi foreldre treffer hverandre og bare der startet også mange gode relasjoner. 

Alle trenger ikke mange gode venner, men alle bør ha minst én god venn❤️

Anonymkode: 993e4...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det virker som du forstår eksakt hva je mener. Kanskje fordri du allerede har gått gjennom det vi oppøvere når. Så tusen takk for at du deler. jeg kjenner meg igjen i hvert ord du skriver. Vi ønsker dessuten ikke å følge massen abre for å følge med... eller presse barnet til noe det ikke ønsker. Må jo være noe hinsides kjedlig/demotiverende å trene noe man ikke er interessert i. 

Vi skal også fokusere på dette med å la barnet gjøre det som motiverer. og bygge opp selvtilitten etter interesse og personlighet. 

Anonymkode: 9cefd...6f3

Dere treffer hodet på spikeren her med tanker jeg har tenkt i det siste…

Anonymkode: 73cd0...6de

[AnonymBruker]

Men hvis barnet går på en annen aktivitet får det venner der? Skjønner ikke problemet.  

Anonymkode: cfa44...cfa

[AnonymBruker]

Altså, det med inkludering fungerer bare opp til en viss alder er min erfaring. Når barna er i barnehagealder er det enkelt å påvirke ungene til hvem de vil leke med. Når ungene vokser til og i større grad blir selvstendige kan ikke foreldre tvinge dem til å henge med andre barn. 
 

De finner sin egen gjeng. Derfor er det noe veldig selvmotsigende med at alle må være flinke og inkludere, for alle mennesker velger jo ut venner man trives godt med og har noe til felles med. 
 

Eksempel: I 5-klassingens klasse er det en stakkars som spiller trombone i korpset sammen med kun jenter fra klassen. Nesten alle guttene spiller fotball, og han havner automatisk litt utenfor fordi han ikke har fotballinteressen. Trist, men sant. 
 

Sikkert ikke slik mange foreldre tenker på, men hobbyen til barnet er mye med å styre hvem man ender opp som venner med i en klasse. 

Anonymkode: ea125...2b9