Hvor mye involverer mødrene deres seg i livene deres nå som dere er voksne?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 26 år, har et barn på 4 år. Jeg bor langt unna min mor, men er likevel skuffet over hvor lite hun engasjerer seg i livet mitt etter jeg ble voksen. Hun tar sjeldent kontakt, besøker kanskje i snitt én gang hvert andre år og er så lite engasjert i livet mitt at hun knapt kjenner barnebarnet sitt.

Og hun er egentlig ikke av de som ikke bryr seg. Skulle man tro ut i fra det hun sier i alle fall. Hun har sagt flere ganger at hun synes det er trist vi bor så langt unna hverandre, med tanke på at hun ikke får bli så godt kjent med barnebarnet sitt. Hun sier at barna hennes betyr alt i hele verden for henne, og at hun alltid kommer til å stille opp for oss (jeg har en søster også). Likevel er dette bare tomme ord, da handlingene hennes sier noe helt annet. Jeg synes det er trist at jeg ikke føler jeg kan ringe henne om det er noe, eller reise å besøke henne om jeg føler for det. 

Så jeg lurer bare, er det vanlig at mødre gir så blanke i barna sine så snart de blir voksne? Eller er moren min en under gjennomsittet engasjert mor?

Skal sies at vi alltid har hatt er godt forhold før, men de siste årene har hun blitt mer og mer selvopptatt, og jeg føler helt ærlig ikke hun bryr seg.

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

Jeg er 45 og min mor har fortsatt mye hun mener mye om så forsøker å holde kontakten til minimum utenom bursdager og høytider. Hun skal alltid kjøpe stor maskinpankake til bursdager OG lage Pavlova når ingen av oss fire spiser det (to av oss er laktoseintolerante), og kjøper alltid med masse drit og godteri til ungene som jeg absolutt ikke vil de skal ha. De er tenåringer. 

Så vil hun gi oss penger og styre hva pengene er til. Gir penger til f.eks gardiner- enda jeg ikke har lyst til å kjøpe gardiner- for summen hun gir vil likevel innebære at jeg må bruke mer av egne penger- og tid for å få noen jeg vil ha..   Alt hun gir og skal betale for skal alltid være det billigste og det vil ikke jeg…

Anonymkode: 3d908...3f8

[Gjest Made4u]

Lite, og slik har det alltid vært.

Savner heller ikke en slik innblanding, jeg har vært selvstendig lenge og ble det tidligere enn de fleste.

[AnonymBruker]

Jeg er 26 og har mye kontakt med min mor. Vi bor langt unna hverandre, men det går aldri mer enn 2-3 dager mellom hver gang vi facetimer. De dagene vi ikke gjør det, har vi fortsatt kontakt over snap eller melding. Får høre hver dag at hun er glad i meg. Jeg synes det er veldig godt å ha denne kontakten, men har flere søsken som synes det er slitsomt. Jeg vet derfor at jeg har mer kontakt med henne enn det noen av søsknene mine har. Kan alltid ringe når det er noe og er alltid velkommen og ønsket hjemme, det gjelder både mamma og pappa. 

Forstår godt at du blir skuffet❤️

Anonymkode: 90317...89a

[Amossa]

Å besøke deg og barnet ditt èn gang hvert annet år, er bare trist og uforståelig.  Selv om hun sikkert er i jobb, regner jeg med at hun har ferie- jul, påske, sommer?   Hva med søsteren din?  Noen foreldre gjør forskjell på barna sine, er det slik hos dere?  Ofte gjør de forskjell fordi den ene trenger dem mer enn den andre.  Kan noe sånt forklare? 

Mine foreldre er borte nå.  Fra jeg flyttet hjemmefra ringte moren min meg hver mandag.  De bodde på den andre siden av landet, men var på julebesøk hos broren min og meg annen hver gang.  Mine foreldre var aldri lenge på besøk, men de holdt alltid kontakten.  Ungene fikk kort og brev fra deres reiser i utlandet.  Tror aldri ungene følte seg glemt av besteforeldrene sine selv om de ikke traff dem veldig ofte.       

[AnonymBruker]

Du er altså en voksen kvinne, ikke en jente, som ønsker mer involvering fra din mor.

Hvor mye inviterer du henne da? Hvor mye involverer du henne uoppfordret?

Anonymkode: bd450...fe5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 26 og har mye kontakt med min mor. Vi bor langt unna hverandre, men det går aldri mer enn 2-3 dager mellom hver gang vi facetimer. De dagene vi ikke gjør det, har vi fortsatt kontakt over snap eller melding. Får høre hver dag at hun er glad i meg. Jeg synes det er veldig godt å ha denne kontakten, men har flere søsken som synes det er slitsomt. Jeg vet derfor at jeg har mer kontakt med henne enn det noen av søsknene mine har. Kan alltid ringe når det er noe og er alltid velkommen og ønsket hjemme, det gjelder både mamma og pappa. 

Forstår godt at du blir skuffet❤️

Anonymkode: 90317...89a

Du er heldig! Skulle ønske jeg hadde et slikt forhold til min mor også. Virker som mange ønsker å ha så lite kontakt med mødrene sine som mulig (ref de to første kommentarene), men jeg synes det bare hadde vært veldig hyggelig om min mamma engasjerte seg i livene våre.

❤️

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

Amossa skrev (44 minutter siden):

Å besøke deg og barnet ditt èn gang hvert annet år, er bare trist og uforståelig.  Selv om hun sikkert er i jobb, regner jeg med at hun har ferie- jul, påske, sommer?   Hva med søsteren din?  Noen foreldre gjør forskjell på barna sine, er det slik hos dere?  Ofte gjør de forskjell fordi den ene trenger dem mer enn den andre.  Kan noe sånt forklare? 

Mine foreldre er borte nå.  Fra jeg flyttet hjemmefra ringte moren min meg hver mandag.  De bodde på den andre siden av landet, men var på julebesøk hos broren min og meg annen hver gang.  Mine foreldre var aldri lenge på besøk, men de holdt alltid kontakten.  Ungene fikk kort og brev fra deres reiser i utlandet.  Tror aldri ungene følte seg glemt av besteforeldrene sine selv om de ikke traff dem veldig ofte.       

Er ikke tid det står på. Hun er jevnlig på andre reiser (som ikke inkluderer jobb), hun velger bare å ikke prioritere å komme og besøke oss. 

Hun har lite kontakt med min søster også, selv om hun bor nærmere. Virker rett og slett ikke som interessen er så stor når det først kommer til stykket. Veldig trist, synes jeg.. ❤️ Som at nå har hun voksne barn og kan leve livet som hun selv vil, og da er ikke vi så viktige lenger.

Så fint å høre at dere fortsatt følte at foreldrene dine brydde seg, selv om kontakten ikke var så altfor stor. Leit å høre at de har gått bort ❤️

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er ei jente på 26 år, har et barn på 4 år. Jeg bor langt unna min mor, men er likevel skuffet over hvor lite hun engasjerer seg i livet mitt etter jeg ble voksen. Hun tar sjeldent kontakt, besøker kanskje i snitt én gang hvert andre år og er så lite engasjert i livet mitt at hun knapt kjenner barnebarnet sitt.

Og hun er egentlig ikke av de som ikke bryr seg. Skulle man tro ut i fra det hun sier i alle fall. Hun har sagt flere ganger at hun synes det er trist vi bor så langt unna hverandre, med tanke på at hun ikke får bli så godt kjent med barnebarnet sitt. Hun sier at barna hennes betyr alt i hele verden for henne, og at hun alltid kommer til å stille opp for oss (jeg har en søster også). Likevel er dette bare tomme ord, da handlingene hennes sier noe helt annet. Jeg synes det er trist at jeg ikke føler jeg kan ringe henne om det er noe, eller reise å besøke henne om jeg føler for det. 

Så jeg lurer bare, er det vanlig at mødre gir så blanke i barna sine så snart de blir voksne? Eller er moren min en under gjennomsittet engasjert mor?

Skal sies at vi alltid har hatt er godt forhold før, men de siste årene har hun blitt mer og mer selvopptatt, og jeg føler helt ærlig ikke hun bryr seg.

Anonymkode: fa416...068

Enkelte klarer ikke å ta iniativ selv, men forventer at den andre parten gjør det. 

Anonymkode: 354c8...309

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Du er altså en voksen kvinne, ikke en jente, som ønsker mer involvering fra din mor.

Hvor mye inviterer du henne da? Hvor mye involverer du henne uoppfordret?

Anonymkode: bd450...fe5

Hva så? Skal man bare slutte å involvere seg i livene til barna sine fordi de er voksne..?

Hva vet vel jeg, men jeg kan aldri se for meg at jeg skal slutte å være der for mitt barn, selv om han er 10, 20, 30 eller 40.

Jeg har sagt flere ganger at hun må komme på besøk. Jeg har også sagt at hun kunne besøkt oftere. De to siste gangene vi har møttes, er det vi som har reist til henne.

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

Har kontakt fra daglig til ukentlig med de fleste av mine barn (har et barn med asperger, så han vil naturlig nok være mer i fred enn resten). Er også jevnlig barnevakt (ca månedlig) for barnebarnet.

K45

Anonymkode: 3ec6b...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enkelte klarer ikke å ta iniativ selv, men forventer at den andre parten gjør det. 

Anonymkode: 354c8...309

Det handler ikke om å ta initiativ her. Det handler om å i det hele tatt ta seg bryet til å ha kontakt. Hun velger rett og slett ikke å protitere oss.

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

Jeg er 27, ingen barn. Snakker med mamma på tlf som regel hver dag, alt fra korte oppdateringer på ting som har skjedd til lengre prater avhengig av behov. Vi bor nærme så møtes som regel en gang i uken. I tillegg til samboer så er mamma min beste venn, og vi setter begge veldig pris på vår nære relasjon 

Anonymkode: a0c8e...109

[skreppamedleppa]

Jeg er 84 modell. Min biologiske mor døde for nesten 10 år siden, før dette hadde det vært lang tids sykdom som gjorde at kontakten mellom oss dessverre var vanskelig. Så det var å klare seg selv sånn sett fra tidlig av..

Men heldigvis er det ikke slik at livmorets vann alltid er tykkere enn blodets pakt så for noen år siden 'fant' jeg sånn tilfeldigvis fordi livet ville det slik en fantastisk reservemor...  Og hun behandler meg akkurat som en mor gjør. Vi ringes og meldes og hun har en interesse, det er hun som er min '113 nødinnstanse', det er hun jeg ringer først viss det er noe jeg holder på å sprekke av fordi jeg bare må fortelle det til noen, det er familie middager, og det er hun jeg reiser hjem til, hun ringer til meg, jeg til henne, hun besøker, er stolt når det er noe jeg mestrer, det er en morsomsorg og det er en slik fantastisk oppbacking. Det er aldri en sommer uten at jeg er der noen uker, og aldri en jul uten at jeg er med 'familien' min der. Invitasjonene og kommunikasjonen flyter begge veier men av og til er det jeg som er dårlig på å ta kontakt og av og til er det hun. Men hun har blitt min reservemor helt klart og har mer ressurser til å inneha en morsrolle for meg enn min biologiske mor hadde. Sånn er det jo bare av og til. Og hun behandler sine biologiske barn på samme måte: viser interesse..

Nettopp fordi jeg mistet mine biologiske foreldre relativt tidlig i livet så kan jeg forstå den sårheten det vil være når mor eller far blir fraværende i livet uansett hvor voksen og selvstendig en er, selv om jo situasjonen overhode ikke er det samme såklart. Samme hvor gamle, selvstendige og 'livet på stell' en er og har så trenger vi gjerne foreldrene våre og vi savner de eller den støtten de innehar for oss. 

Noen foreldre er langt bedre på å holde kontakten, ta initiativ.. Mens andre igjen føler kanskje at energinivået til å ta turer for å besøke barn og barnebarn ikke rekker til og ikke minst: ikke er den samme som da de var yngre.  Jeg skjønner at det kan oppleves sårt, men har du snakket med hun om dette? Prøvd å forklare? Noen må faktisk ha ting inn med teskje, ikke fordi de nødvendigvis ønsker å overse behovene til andre med vilje men fordi vi har alle vårt igrunn og det kan være vanskelig å se og vite hvordan du har det i en travel hverdag for hun og iallefall om du ikke har sagt at du synes dette er sårt for deg.

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige og alle er ikke vant med å ha kontakt hver dag med foreldre og barn. Det var ikke vanlig for mange å ha daglig kontakt med familie med mindre de bodde på samme sted. Ofte bodde barn som voksne noen timer unna der de voks opp og da ble det til at man besøkte foreldre sommer og til jul feks. Dvs, dersom de hadde en noenlunde ok relasjon seg imellom, og det er ikke alltid man kan forvente å ha som voksen når man tråkker sine egne fotspor og gjerne velger noe annet enn tidligere generasjoner.

Forstår godt at du er litt trist, men da må du ta praten med din mor og si hvordan du gjerne vil det skal være mellom dere nå som du har fått barn. Og så må din mor få lov til å si hvordan hun ønsker å ha det. Tross alt handler det om flere ulike individer og folk forandrer seg når de blir voksne og eldre. Kanskje har man andre behov og det må man få lov til å ha uten at man skal se negativt på det.

Dette med happy familie med god kontakt svært ofte er dessverre ikke alltid like realistisk å oppnå. 

Som noen sier, så har du deler av ansvaret for dette, og kan ikke forvente at din mor skal ta kontakt hele tiden. Kanskje hun ikke ønsker å være en byrde eller mase? Kanskje hun vil at du skal leve ditt liv uten å bli møtt med krav fra henne?

Anonymkode: 7356b...fba

[AnonymBruker]

Er hun frisk? Deprimert? Begynnende demens?

Anonymkode: 79bf2...583

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er 27, ingen barn. Snakker med mamma på tlf som regel hver dag, alt fra korte oppdateringer på ting som har skjedd til lengre prater avhengig av behov. Vi bor nærme så møtes som regel en gang i uken. I tillegg til samboer så er mamma min beste venn, og vi setter begge veldig pris på vår nære relasjon 

Anonymkode: a0c8e...109

Er dette jeg savner.. min mor vet ikke engang hva som foregår i livet mitt.

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (11 timer siden):

Jeg er 84 modell. Min biologiske mor døde for nesten 10 år siden, før dette hadde det vært lang tids sykdom som gjorde at kontakten mellom oss dessverre var vanskelig. Så det var å klare seg selv sånn sett fra tidlig av..

Men heldigvis er det ikke slik at livmorets vann alltid er tykkere enn blodets pakt så for noen år siden 'fant' jeg sånn tilfeldigvis fordi livet ville det slik en fantastisk reservemor...  Og hun behandler meg akkurat som en mor gjør. Vi ringes og meldes og hun har en interesse, det er hun som er min '113 nødinnstanse', det er hun jeg ringer først viss det er noe jeg holder på å sprekke av fordi jeg bare må fortelle det til noen, det er familie middager, og det er hun jeg reiser hjem til, hun ringer til meg, jeg til henne, hun besøker, er stolt når det er noe jeg mestrer, det er en morsomsorg og det er en slik fantastisk oppbacking. Det er aldri en sommer uten at jeg er der noen uker, og aldri en jul uten at jeg er med 'familien' min der. Invitasjonene og kommunikasjonen flyter begge veier men av og til er det jeg som er dårlig på å ta kontakt og av og til er det hun. Men hun har blitt min reservemor helt klart og har mer ressurser til å inneha en morsrolle for meg enn min biologiske mor hadde. Sånn er det jo bare av og til. Og hun behandler sine biologiske barn på samme måte: viser interesse..

Nettopp fordi jeg mistet mine biologiske foreldre relativt tidlig i livet så kan jeg forstå den sårheten det vil være når mor eller far blir fraværende i livet uansett hvor voksen og selvstendig en er, selv om jo situasjonen overhode ikke er det samme såklart. Samme hvor gamle, selvstendige og 'livet på stell' en er og har så trenger vi gjerne foreldrene våre og vi savner de eller den støtten de innehar for oss. 

Noen foreldre er langt bedre på å holde kontakten, ta initiativ.. Mens andre igjen føler kanskje at energinivået til å ta turer for å besøke barn og barnebarn ikke rekker til og ikke minst: ikke er den samme som da de var yngre.  Jeg skjønner at det kan oppleves sårt, men har du snakket med hun om dette? Prøvd å forklare? Noen må faktisk ha ting inn med teskje, ikke fordi de nødvendigvis ønsker å overse behovene til andre med vilje men fordi vi har alle vårt igrunn og det kan være vanskelig å se og vite hvordan du har det i en travel hverdag for hun og iallefall om du ikke har sagt at du synes dette er sårt for deg.

Så fantastisk ❤️ 

Min mor er ganske ung, så er ikke mangel på krefter som er problemet. Har ved et par anledninger sagt til henne at jeg synes vi møtes sjeldent og at jeg føler meg lite prioritert. Da sier hun bare hun skal prøve å bli bedre og besøke oftere, men det skjer liksom ikke.

Min søster er mer «rett frem» og har kjørt enda hardere på og virkelig sagt hvordan hun føler det, uten at det har hjulpet. 

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Folk er forskjellige og alle er ikke vant med å ha kontakt hver dag med foreldre og barn. Det var ikke vanlig for mange å ha daglig kontakt med familie med mindre de bodde på samme sted. Ofte bodde barn som voksne noen timer unna der de voks opp og da ble det til at man besøkte foreldre sommer og til jul feks. Dvs, dersom de hadde en noenlunde ok relasjon seg imellom, og det er ikke alltid man kan forvente å ha som voksen når man tråkker sine egne fotspor og gjerne velger noe annet enn tidligere generasjoner.

Forstår godt at du er litt trist, men da må du ta praten med din mor og si hvordan du gjerne vil det skal være mellom dere nå som du har fått barn. Og så må din mor få lov til å si hvordan hun ønsker å ha det. Tross alt handler det om flere ulike individer og folk forandrer seg når de blir voksne og eldre. Kanskje har man andre behov og det må man få lov til å ha uten at man skal se negativt på det.

Dette med happy familie med god kontakt svært ofte er dessverre ikke alltid like realistisk å oppnå. 

Som noen sier, så har du deler av ansvaret for dette, og kan ikke forvente at din mor skal ta kontakt hele tiden. Kanskje hun ikke ønsker å være en byrde eller mase? Kanskje hun vil at du skal leve ditt liv uten å bli møtt med krav fra henne?

Anonymkode: 7356b...fba

Både jeg og min søster har prøvd å si fra, men hun har liksom andre interesser enn å være mamma virker det som. Blant annet festing og reising (...til alle andre steder enn hit). Hun ble ung mor, så virker som hun nå nesten skal «ta igjen det tapte» og ikke har rom for oss lengre. 

Hun ringte selv en gang å beklagde for at kontakten har blitt så liten (da var hun riktignok beruset). Når da jeg da spurte henne om hvorfor, kunne hun ikke svare. 

Selv tar jeg bevisst lite initiativ til kontakt nå, av den enkle grunnen at jeg ikke føler meg prioritert. Men det er jo et resultat av at hun virker til å bry seg så lite. Vil mer si det har vært motsatt her - at jeg har foreslått at hun kan komme på besøk eller at vi reiser bort sammen og finner på noe, også lar det seg bare aldri gjøre av ulike grunner fra hennes side, så da føler jeg meg «masete» (og blir bare skuffet når det aldri er noe hun velger å prioritere).

Anonymkode: fa416...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er hun frisk? Deprimert? Begynnende demens?

Anonymkode: 79bf2...583

Hun er frisk, ja. Lever livets glade dager med ny mann. 

Anonymkode: fa416...068