Hva mener dere, 31 år og ikke ting "på plass", kan man begynne prøvingen likevel?

[AnonymBruker]

Så jeg vokste opp med en vanskelig barndom, og har gått mye i terapi for dette. Gjør det fremdeles, da det er mye traumer å ta av. Mange handlingsmønster som gjør ting vanskelig. Men jeg er stabil og har mye kjærlighet å gi. 

Greia er at jeg alltid har hatt en sånn tanke om at "foreldre i dag har ingen grunn til å ikke være gode foreldre", på en måte at man kan planlegge eller ta tak i sin egen shit først. Og det er jo kanskje et godt tegn det, men jeg lurer på om jeg ikke strekker det litt langt? Hvis jeg tenker at man skal ha orden på alt før man får barn. I tillegg så tenker jeg at dette kan være bare enda en sånn kontrollbehovs-greie jeg gjør. Å få barn er jo en ny opplevelse uansett. Og jeg ser jo at mange mennesker som blir uplanlagt gravid, de vokser jo på opplevelsen. 

Jeg har samboer, han har fast jobb, jeg studerer til noe jeg kommer til å få fast jobb i når jeg er ferdig. Jeg begynner å kjenne meg "verpesyk", og jeg er jo faktisk 31 år. Med tanke på traumebehandlingen har jeg tenkt at jeg måtte vente til den er over, men jeg er forespeilet at det kan ta 2-4 år. Psykologen min er veldig sånn "man må leve livet samtidig som man går i terapi" og mener at jeg vil bli en kjempegod mor den dagen jeg vil det. Men ja, jeg vet ikke. Kanskje det er fordi jeg bærer litt nag til egne foreldre som nok burde tatt tak i egne ting, og ikke reelt frykter å bli sånn selv, men bare har et enormt press på at jeg virkelig må ha tatt tak i ALT og bli en "perfekt mor" (som om det finnes ). 

Har noen tanker om dette? Kanskje andre som har hatt traumer selv, og lignende? 

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

Syns du skal vente 2-4 år da. Du har ikke dårlig tid. Går selv i traumebehandling og vet hvor viktig det er for fremgang å ha alt fokus der uten andre distraksjoner 

Anonymkode: 4e6c8...23a

[Denklokemann88]

Skal man vente til absolutt alt er på plass, så blir veldig mange å vente i all evighet. For alt du vet kan jo ting se helt annerledes ut om 2-4 år.

Om du og samboeren din er klare for barn, så er dere det. Det er opp til DERE❤️
Det finnes ingen perfekte foreldre, og du sier at psykologen din tror du kunne ha vært en flott mor, kjør på når det føles rett for dere!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Syns du skal vente 2-4 år da. Du har ikke dårlig tid. Går selv i traumebehandling og vet hvor viktig det er for fremgang å ha alt fokus der uten andre distraksjoner 

Anonymkode: 4e6c8...23a

Jeg har vel ikke dårlig tid, men kjenner meg veldig klar. Men det er klart at et barn må jo bli en kjempestor distraksjon. Greia er at jeg har begynt å tenke mer på sånt som ja, hvis man ikke får barnet med det samme osv. Da plutselig har man dårligere tid. I tillegg til at det øker sjansen for skader på fosteret og abort. 

På en måte blir jo ønsket om barn og lengselen etter barn også en distraksjon på sikt. Psykologen min er også litt uenig med meg på den måten at hun mener at man skal ha distraksjoner, fordi det er i det normale livet man skal lære seg å fungere, ikke i en boble der alt annet er glemt. Og hun er mer opptatt av å ta seg tid, og å leve livet underveis. Mens jeg har lett for å mene at sånt er uansvarlig, at man kan jo ikke bare få barn før det er perfekt og man har fikset seg selv.  

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AprilLudgate]

Det spørs helt på hvilken funksjonsnivå du er?

Det er en høy sjanse for at du utviklet svangerskaps/fødselsdepresjon som blir mer langvarig enn andre.

Så jeg tenker du må være åpen for å ta imot all aktuell hjelp - og IKKE være restriktiv på medikamentell hjelp en periode. 
 

Har du arbeidsevne tror du? Altså, klarer du følge studieprogresjon og ha en deltidsjobb?

Barn er SINNSYKT krevende fysisk og mentalt. Så om du ikke for eksempel klarer følge opp studiene og ha overskudd til en deltidsjobb klarer du ikke barn tenker jeg.

En annen ting:

Man får aldri alt på stell og «fikset alt optimalt». Livet skjer, og det å få barn har en tendens til å smelle mange dører rett i fleisen på en.

Jeg tenker det du må vurdere er din psykiske og fysiske kapasitet til lite søvn, om du kan evne å legge forventningene lavt (barnet kommer ikke til å oppfylle den optimale drømmen du forventer) osv.

Psykplogen din har rett i at livet skjer, mens man lever det. Livet med barn er Hverdagen AS, gå på jobb etter 2-4 timers søvn gang på gang, influensa og omgangssyke. Klesvasken hoper seg opp osv. 

Man må klare å drite litt i uviktige ting, og ha kapasitet til å prioritere de rette tingene. 

Endret 31. oktober 2022 av DundreMilfin

[AnonymBruker]

Jeg har selv vokst opp med omsorgssvikt og vet veldig godt i hvor stor grad slikt går i arv. Jeg har også selv opplevd hvordan en forelder som selv opplevde omsorgssvikt, var så opptatt av at det vedkommende opplevde ikke skulle bli gjentatt, at det også ble omsorgssvikt fordi det ble en så stor overopptatthet av akkurat det, at omsorg på andre punkter ble avglemt. Jeg er selv bekymret for at jeg blir en sånn mor som løper og løfter opp barnet og bysser bare barnet lager en pitteliten lyd og på andre måter "kveler" barnet med omsorg i frykt for å gjenta omsorgssvikten jeg selv har opplevd. Jeg har sett at jeg har hatt de tendensene tidligere (har dog ikke egne barn enda) og vet at det er noe jeg må jobbe med. 

Dette er noe det er superviktig at man er klar over når man selv tenker å få barn når man har opplevd vold og/eller omsorgssvikt i barndommen, og at det er viktig at man snakker med helsesykepleieren om det og andre helsepersonell rundt og at man evt går på opplegg rettet mot dette. For man kan utsette barna sine for omsorgssvikt selv om man prøver selv og ikke gjøre det! Det er det som er så vanskelig. 

Jeg hadde selv ikke ville fått barn nå hvis jeg var der jeg var for noen år siden der jeg ikke hadde bearbeidet ferdig det jeg har opplevd. Jeg har vokst mye som person av å bearbeide det. Men jeg tenker det må man ta stilling til selv.

Anonymkode: aa9b0...18a

[AnonymBruker]

Denklokemann88 skrev (5 minutter siden):

Skal man vente til absolutt alt er på plass, så blir veldig mange å vente i all evighet. For alt du vet kan jo ting se helt annerledes ut om 2-4 år.

Om du og samboeren din er klare for barn, så er dere det. Det er opp til DERE❤️
Det finnes ingen perfekte foreldre, og du sier at psykologen din tror du kunne ha vært en flott mor, kjør på når det føles rett for dere!

Når du sier at ting ser annerledes ut om 2-4 år, hva tenker du på da? 

Som i at andre belastninger er kommet til, f.eks kan jo mine foreldre bli syke og trengende, ja, ting kan skje, kanskje man bare skal leve mer i nuet. Flyte. Jeg føler vi er klar mentalt og praktisk finner man jo alltids ut av. Men det er det at jeg fremdeles går i behandling som er den store hindringen. 

DundreMilfin skrev (3 minutter siden):

Det spørs helt på hvilken funksjonsnivå du er?

Det er en høy sjanse for at du utviklet svangerskaps/fødselsdepresjon som blir mer langvarig enn andre.

Så jeg tenker du må være åpen for å ta imot all aktuell hjelp - og IKKE være restriktiv på medikamentell hjelp en periode. 

Har du arbeidsevne tror du? Altså, klarer du følge studieprogresjon og ha en deltidsjobb?

Barn er SINNSYKT krevende fysisk og mentalt. Så om du ikke for eksempel klarer følge opp studiene og ha overskudd til en deltidsjobb klarer du ikke barn tenker jeg.

 

Jeg har kommet dit at jeg ikke har særlig risiko for fødselsdepresjon, med mindre det er hovudsaklig hormonelt. Altså at traumene mine ikke påvirker meg på den måten. Har ingen depressive symptomer, og ikke hatt det på mange år. Tross at jeg selvsagt har andre psykiske symptomer. Men om det skulle skjedd ville jeg tatt i mot hjelp. Medikamentell hjelp ville jeg definitivt vært restriktiv på. Jeg mener at hvis man lider som følge av ting man har erfart, og det er årsak til depresjon så er det det man må jobbe med, mens medikament er et plaster på såret. Har heller aldri hatt noen effekt av medikamenter, men de har tvert i mot ødelagt mye for meg, og stått i veien for bedring. Men min posisjon på medikamentell behandling for depresjon burde jo ikke ha noe å si på hvorvidt jeg er klar for barn eller ei. 

Jeg følger normal studieprogresjon, men har ikke deltidsjobb. For meg gir det mer mening å prioritere studiene og behandlingen, enn å legge på mer, når jeg ikke trenger. Men jeg kunne hatt deltidsjobb. Men ville nok blitt distraksjon fra å prioritere behandling. 

Dette med at barn er SINNSYKT krevende fysisk og mentalt, har ikke det sammenheng med hvilke holdninger man har til det? Og hvilke holdninger man har til kulturen? Og evner man har til selvivaretakelse når noen andre krever mer av deg? Folk får jo barn i hytt og gevær, og klart, mange går på en smell, men at småbarnslivet er slitsomt er vel en forventning de fleste har. 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har selv vokst opp med omsorgssvikt og vet veldig godt i hvor stor grad slikt går i arv. Jeg har også selv opplevd hvordan en forelder som selv opplevde omsorgssvikt, var så opptatt av at det vedkommende opplevde ikke skulle bli gjentatt, at det også ble omsorgssvikt fordi det ble en så stor overopptatthet av akkurat det, at omsorg på andre punkter ble avglemt. Jeg er selv bekymret for at jeg blir en sånn mor som løper og løfter opp barnet og bysser bare barnet lager en pitteliten lyd og på andre måter "kveler" barnet med omsorg i frykt for å gjenta omsorgssvikten jeg selv har opplevd. Jeg har sett at jeg har hatt de tendensene tidligere (har dog ikke egne barn enda) og vet at det er noe jeg må jobbe med. 

Dette er noe det er superviktig at man er klar over når man selv tenker å få barn når man har opplevd vold og/eller omsorgssvikt i barndommen, og at det er viktig at man snakker med helsesykepleieren om det og andre helsepersonell rundt og at man evt går på opplegg rettet mot dette. For man kan utsette barna sine for omsorgssvikt selv om man prøver selv og ikke gjøre det! Det er det som er så vanskelig. 

Jeg hadde selv ikke ville fått barn nå hvis jeg var der jeg var for noen år siden der jeg ikke hadde bearbeidet ferdig det jeg har opplevd. Jeg har vokst mye som person av å bearbeide det. Men jeg tenker det må man ta stilling til selv.

Anonymkode: aa9b0...18a

Amen. 

Takk for dine tanker. Dette er så viktig. 

Det var en tråd her inne for ikke så lenge siden, vet ikke om du så den? Der handlet det om hvordan mor man var som selv hadde opplevd omsorgssvikt, og der så jeg en del tendenser til det du beskrev, at man gikk i den motsatte grøfta for å ikke gjenta omsorgssvikten man ble utsatt for. Og jeg kjenner jo igjen slike tanker fra meg selv tidligere, for to år siden hadde jeg overhodet ikke vært klar for å få barn, mine egne greier hadde kommet i forgrunnen. Eller jeg hadde skrudd meg av for å prioritere barnet, og dermed blitt grenseløs med tanke på egne behov og fornektet egne behov, noe som definitivt hadde skadet meg fysisk. Nå opplever jeg at jeg har bearbeidet denne delen av det. At jeg har en bedre flyt der jeg veksler mellom andres behov, og egne behov. 

Jeg vet at det viktigste for barn er foreldre med mentaliseringsevne og at man er emosjonelt tilkoplet og greier å tune seg inn på barna. Mitt mål er ikke å være den motsatte forelderen av mine foreldre, men å være en god forelder i følge forskning. Samtidig tror jeg nok for meg at det er viktig å være litt mer flytende, og akseptere at ikke alt blir riktig, det er jo også noe barn skal lære. 

For meg er det denne tanken om "hva er ferdig", når blir man egentlig ferdig. Egentlig tror jeg at jeg aldri blir ferdig. At jeg alltid vil ha noen sår som jeg har med meg, men jeg tror ikke det ødelegger for at jeg blir en god forelder selv om jeg bærer de sårene med meg.

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt prøvingen! Det kan ta tid, og da vil du være glad du ikke utsatte det. Hvis du blir gravid fort så får du ta det med inn i behandlingen, tenker jeg. Ut i fra det du forteller så virker det som du er klar for det.  

Anonymkode: bc28c...915

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg ville begynt prøvingen! Det kan ta tid, og da vil du være glad du ikke utsatte det. Hvis du blir gravid fort så får du ta det med inn i behandlingen, tenker jeg. Ut i fra det du forteller så virker det som du er klar for det.  

Anonymkode: bc28c...915

Jeg merker jo at når jeg leser svar som dette at jeg bobler litt, jeg er nok veldig "verpesyk".  

Tror jeg i større grad skal ha det litt mentalt "åpent" inni meg for tanken om at kanskje jeg kan begynne prøvingen snart, og se hvordan det føles og påvirker meg. Så får jeg ta noen flere samtaler med psykologen om det og samboer! 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Når du sier at ting ser annerledes ut om 2-4 år, hva tenker du på da? 

Som i at andre belastninger er kommet til, f.eks kan jo mine foreldre bli syke og trengende, ja, ting kan skje, kanskje man bare skal leve mer i nuet. Flyte. Jeg føler vi er klar mentalt og praktisk finner man jo alltids ut av. Men det er det at jeg fremdeles går i behandling som er den store hindringen. 

Jeg har kommet dit at jeg ikke har særlig risiko for fødselsdepresjon, med mindre det er hovudsaklig hormonelt. Altså at traumene mine ikke påvirker meg på den måten. Har ingen depressive symptomer, og ikke hatt det på mange år. Tross at jeg selvsagt har andre psykiske symptomer. Men om det skulle skjedd ville jeg tatt i mot hjelp. Medikamentell hjelp ville jeg definitivt vært restriktiv på. Jeg mener at hvis man lider som følge av ting man har erfart, og det er årsak til depresjon så er det det man må jobbe med, mens medikament er et plaster på såret. Har heller aldri hatt noen effekt av medikamenter, men de har tvert i mot ødelagt mye for meg, og stått i veien for bedring. Men min posisjon på medikamentell behandling for depresjon burde jo ikke ha noe å si på hvorvidt jeg er klar for barn eller ei. 

Jeg følger normal studieprogresjon, men har ikke deltidsjobb. For meg gir det mer mening å prioritere studiene og behandlingen, enn å legge på mer, når jeg ikke trenger. Men jeg kunne hatt deltidsjobb. Men ville nok blitt distraksjon fra å prioritere behandling. 

Dette med at barn er SINNSYKT krevende fysisk og mentalt, har ikke det sammenheng med hvilke holdninger man har til det? Og hvilke holdninger man har til kulturen? Og evner man har til selvivaretakelse når noen andre krever mer av deg? Folk får jo barn i hytt og gevær, og klart, mange går på en smell, men at småbarnslivet er slitsomt er vel en forventning de fleste har. 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

Tja.

Prøv å få et barn som har kolikk eller ikke sover mer enn 1-2 timer sammenhengene i noen år - så tror jeg du skjønner hva jeg mener med å få noen dører slengt solid i trynet.

Og slik jeg leser kommentarene dine her så tror jeg du står i stor fare for å gå på en helvetes smell. 
 

Men, sålenge man er åpen for å ta imot hjelp (også medikamentell jo  ved behov - og du står faktisk per definisjon i økt fare rent statistisk for fødselsdepresjon) og snur i god tid på ting man forestilte seg før barn så går det seg til.

Jeg synes du har litt underlige betraktninger, jeg tenkte overhodet ikke sånn før barn. Og jeg husker barnesykepleier på helsestasjonen sa til meg som gravid at «jeg tror du har veldig realistiske forventninger». Dette var nok fordi jeg hadde søstre og venninner som hadde fått mange av disse dørene slengt i ansiktet gang på gang, så jeg forstod at ting IKKE handler om «innstilling, hvordan du tar det» osv. 

Oppsummert er det å få barn for endel sånn her:

- Krevende for parforholdet

- Gjør at du kjenner på følelser du skammer deg over, og fryder deg over

- Du kan oppdage et sinne, angst, redsel men også kjærlighet du ikke trodde var mulig

- Retraumatiserende for mange (spes for de som har opplevd overgrep)

- Barnet kommer først, alltid. De venter ikke, og de forstår ikke tid

- Du vil oppleve en slitenhet du ikke trodde var mulig

 

Så har man de som får enkle babyer og ikke merker noen særlige utfordringer i babytiden - de er ikke i flertall. 
 

Det er en grunn til at de fleste i dag stopper på 2, og at skilsmissestatistikken er høyest de første 2 årene til barn nummer 2. 

Men, rent fertilitetsmessig er det idioti å vente om man ønsker mer enn 1- så jeg tenker kjør på.

Du har fysisk kapasitet (asså, kunne klart å stå i fulltidsjobb), du virker reflektert og villig til å jobbe med ting.

Det kommer ganske godt med  

Dessuten er det STOR fordel å gjøre unna babytiden i studietid fremfor i ny og krevende jobb. 
 

Den traumebehandlingen virker som noe du klarer gjøre ved siden av forhold og studier, og da er du jo ikke å regne som helt ferdig rent energimessig. 
 

Totalt sett vil det sannsynligvis være det fineste du kan få oppleve i livet ditt, og du har ikke nødvendigvis muligheten til å bli gravid uten videre senere. Vi startet prøving på din alder - brukte 9 måneder.

Vi ønsket 2, og lukket døren for det ved fylte 40. Det er altså 9 år hvor 2 barn bar høyaktuelt og ønsket - det ble 1. 

Endret 31. oktober 2022 av DundreMilfin

[ms. Perfect]

Jeg ville tatt dette opp med behandleren. Denne kan si noe om hvordan det evt vil påvirke din helbred, eller om du ellers er mentalt klar i forhold til dine traumer. Å få barn er altoppslukende, og det kan være vanskelig å prioritere egen helse. Både fordi man er fullstendig utslitt (jeg er av dem som er på tredje året uten sammenhengende søvn, det siste halve året har jeg aldri sovet lenger enn to timer i strekk), og fordi tankene stort sett dreier seg om babyens behov og verdi.

[AnonymBruker]

Du høres reflektert ut. Men hva med å i hvert fall bli ferdig med utdanningen og få deg jobb først. Da stiller du sterkere økonomisk, og må ikke sjonglere både jobbsøking-ny i jobben, terapi og småbarnsperioden samtidig. Det blir i hvert fall for mye på en gang. 

Anonymkode: bd52a...b9c

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (12 minutter siden):

Tja.

Prøv å få et barn som har kolikk eller ikke sover mer enn 1-2 timer sammenhengene i noen år - så tror jeg du skjønner hva jeg mener med å få noen dører slengt solid i trynet.

Og slik jeg leser kommentarene dine her så tror jeg du står i stor fare for å gå på en helvetes smell. 
 

Men, sålenge man er åpen for å ta imot hjelp (også medikamentell jo  ved behov - og du står faktisk per definisjon i økt fare rent statistisk for fødselsdepresjon) og snur i god tid på ting man forestilte seg før barn så går det seg til.

Jeg synes du har litt underlige betraktninger, jeg tenkte overhodet ikke sånn før barn. Og jeg husker barnesykepleier på helsestasjonen sa til meg som gravid at «jeg tror du har veldig realistiske forventninger». Dette var nok fordi jeg hadde søstre og venninner som hadde fått mange av disse dørene slengt i ansiktet gang på gang, så jeg forstod at ting IKKE handler om «innstilling, hvordan du tar det» osv. 

Oppsummert er det å få barn for endel sånn her:

- Krevende for parforholdet

- Gjør at du kjenner på følelser du skammer deg over, og fryder deg over

- Du kan oppdage et sinne, angst, redsel men også kjærlighet du ikke trodde var mulig

- Retraumatiserende for mange (spes for de som har opplevd overgrep)

- Barnet kommer først, alltid. De venter ikke, og de forstår ikke tid

- Du vil oppleve en slitenhet du ikke trodde var mulig

 

Så har man de som får enkle babyer og ikke merker noen særlige utfordringer i babytiden - de er ikke i flertall. 
 

Det er en grunn til at de fleste i dag stopper på 2, og at skilsmissestatistikken er høyest de første 2 årene til barn nummer 2. 

Men, rent fertilitetsmessig er det idioti å vente om man ønsker mer enn 1- så jeg tenker kjør på.

Du har fysisk kapasitet (asså, kunne klart å stå i fulltidsjobb), du virker reflektert og villig til å jobbe med ting.

Det kommer ganske godt med  

Dessuten er det STOR fordel å gjøre unna babytiden i studietid fremfor i ny og krevende jobb. 
 

Den traumebehandlingen virker som noe du klarer gjøre ved siden av forhold og studier, og da er du jo ikke å regne som helt ferdig rent energimessig. 
 

Totalt sett vil det sannsynligvis være det fineste du kan få oppleve i livet ditt, og du har ikke nødvendigvis muligheten til å bli gravid uten videre senere. Vi startet prøving på din alder - brukte 9 måneder.

Vi ønsket 2, og lukket døren for det ved fylte 40. Det er altså 9 år hvor 2 barn bar høyaktuelt og ønsket - det ble 1. 

Tror du ikke hvem som helst som får barn med kolikk går på en smell? 🙈

Klart det å ha en traumelidelse er en stor belastning, på samme måte som andre lidelser. Og det vil ta energi fra meg. Og om man kunne velge ville man valgt å ikke ha denne belastningen i livet. Men jeg forstår ikke hvorfor du tror at jeg vil gå på en større smell enn andre, eller insinuerer at kommentarene mine viser et naivt eller dumt forhold til tanken om barn ... Jeg opplever selv at jeg har et realistisk syn på hvordan det er å få barn. Kan du ikke heller si noe om hva det er med utsagnene mine som er feil? Du sier jo om ditt realistiske syn stort sett ting jeg er enig i, og legger det frem som om dette er det motsatte av hva jeg har sagt. Det gir ikke helt mening for meg.

Om man får et enkelt barn, eller et vanskelig barn, er ikke noe verken jeg eller andre kan påvirke, og hvis man får et barn som krever mer temperamentsmessig og er mye syk de første åra, klart det er enormt krevende, men det tror jeg det er for ALLE. 

Når jeg sier at jeg vil prioritere egne behov foran barnets, så mener jeg selvsagt ikke når det er spedbarn. Men svært mange som selv har blitt neglisjert er overopptatt av barnet, og passer ikke på egne behov og grenser. Det jeg mente var at jeg også vil prioritere meg selv, og lære barnet at også mammaer og pappaer har behov, når det er gammelt nok til det. Vet ikke om det var dette du reagerte på og trodde jeg hadde en idiotisk ide om at spedbarn kan forstå tid... 

At vi tenker forskjellig, og at jeg har "underlige betraktninger" (veldig nysgjerrig på hva som var underlig egentlig ) kan jo ha med å gjøre at vi har forskjellige livserfaringer kanskje? 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

ms. Perfect skrev (16 minutter siden):

Jeg ville tatt dette opp med behandleren. Denne kan si noe om hvordan det evt vil påvirke din helbred, eller om du ellers er mentalt klar i forhold til dine traumer. Å få barn er altoppslukende, og det kan være vanskelig å prioritere egen helse. Både fordi man er fullstendig utslitt (jeg er av dem som er på tredje året uten sammenhengende søvn, det siste halve året har jeg aldri sovet lenger enn to timer i strekk), og fordi tankene stort sett dreier seg om babyens behov og verdi.

Håper du får bedre søvn snart! ❤️ Dette er jo selvsagt noe man må ta i betraktning, at man kan ikke belage seg på å få et enkelt barn som sover godt. Det er nyttig å høre dette med at tankene i så stor grad handler om baby. 

Jeg har snakket med behandler om det, og som jeg skrev (sikkert i et tilleggssvar) så sier hun at hun mener man må helbredes fra traumelidelser mens man lever livet sitt. Så at man bare skal "gå på" etter at man har blitt stabil. Jeg derimot har tenkt mer at jeg må gjøre meg ferdig med dette først. Men som DundreMilfin og andre sier, prøving kan ta tid, og kanskje man ikke får det til. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du høres reflektert ut. Men hva med å i hvert fall bli ferdig med utdanningen og få deg jobb først. Da stiller du sterkere økonomisk, og må ikke sjonglere både jobbsøking-ny i jobben, terapi og småbarnsperioden samtidig. Det blir i hvert fall for mye på en gang. 

Anonymkode: bd52a...b9c

Jeg har hele tre år igjen på studiet. Og sånn sett kan det jo egentlig gi mer mening å få barn som student, enn som ny i jobben. For det er jo også en stor omstillingsprosess. Økonomisk og praktisk tenker jeg at jeg og samboer skal greie oss med den økonomien vi har nå. 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

Jeg skulle vente til jeg var 35 og var ferdig med forbruksgjelden min. Plutselig sitter jeg her gravid, og ting løser seg veldig fint. Innen barnet er 5, er jeg ferdig med gjelden, og det kommer til å gå helt fint, det her.

poenget: jeg har i alle år sagt til leger etc at det ikke passer osv, når jeg har blitt lettet over negativt test. Hver eneste en har sagt at «du kommer aldri til å føle at det passer, kjør på». Det tror jeg er veldig sant!

Anonymkode: 71a9b...b71

[AnonymBruker]

@DundreMilfin Leste svaret mitt til deg igjen, antar at det er pga dette med at det er sinnsykt krevende har med holdninger til barneoppdragelse, kultur o.l. at du tenkte jeg hadde rare ideer? 

Det gir i alle fall mening. Tenkte du hadde reagert på noe annet jeg skrev.

Jeg kan godt forklare hva jeg mente, men det er bare noen refleksjoner jeg har gjort meg etter studier, og er kanskje ikke egentlig relevant for tråden. Men bare noe jeg synes er interessant. 

Så det jeg sier der, altså dette kommer fra en hypotese om at mye utmattelse i dagens samfunn handler om barneoppdragelse og "hustle-culture". Vi har ekstremt store krav til hva barna våre skal ha, i tillegg til at vi er utrolig påkoblet alt annet, selv med småbarn (f.eks mødre som ammer, samtidig som de scroller på sosiale media), dette gjør at flere og flere blir utmattet som følge av stressbelastning over tid. Vi tar ikke hensyn til oss selv, selv på de måtene vi kan. Vi har det man kanskje kan kalle et kulturelt etterslep, der teknologien er så tilgjengelig, og vi ikke har lært hvordan vi kan skjerme oss fra dette. Det gjør at man i mindre grad enn før får slappet av når man kan. Dermed opplever flere, enn de som har vanskelige barn med kolikk og krevende temperament, at småbarnstiden er SINNSYKT krevende. Man har ikke på plass nok strategier for å ivareta seg selv og få hvile. Eller nok strategier for å ta avstand til kulturens krav om hva barn må ha. Mammapolitiet er jo et eksempel på hvordan småbarnstiden blir mer stressende enn den trenger. Sammenligningen med andre. I stedet for at man gjør så godt man kan og det er godt nok. 

Klart, for 40 år siden, der kulturen ikke var slik den er nå når det kommer til barneoppdragelse, så ble mødre slitne de også, og mange hadde mye mindre kompetanse på hva barn trengte, så de neglisjerte barnas behov, fordi de ikke orket. Og barna tok skade av det. I dag må man gi barna det de trenger, med den kunnskapen vi også har, men man har også muligheten til å tenke gjennom og ta høyde for noen av de tingene som er med på å stresse oss i småbarnstiden som følge av kulturens ideer om hva barneoppdragelse må være. 

Dette er jo et mer teoretisk standpunkt, og en hypotese. Men jeg kan forstå at det ble misforstått, og kan tolkes som at jeg bare tror det er å jobbe med holdningen sin så blir man ikke sliten av småbarn, og det var absolutt ikke det jeg mente. For det er klart man blir. Men jeg tror ikke småbarnstid trenger å være SINNSYKT krevende for alle. Det er en omstilling, men jeg ser vel på det som en del av den menneskelige opplevelsen, og at slitenheten, uansett hvor ekstrem den kan oppleves, er noe av det mer naturlige vi opplever, selv om man kan bli syk og utmattet også av dette. Å erfare at noen er i din sfære hele tiden, at livet handler om noen andre enn deg selv osv. Og at det at det er sinnsykt krevende, handler mer om hvordan kulturen vår er blitt syk i måten vi tillegger foreldre, og kvinner spesielt, krav i dagens samfunn. 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skulle vente til jeg var 35 og var ferdig med forbruksgjelden min. Plutselig sitter jeg her gravid, og ting løser seg veldig fint. Innen barnet er 5, er jeg ferdig med gjelden, og det kommer til å gå helt fint, det her.

poenget: jeg har i alle år sagt til leger etc at det ikke passer osv, når jeg har blitt lettet over negativt test. Hver eneste en har sagt at «du kommer aldri til å føle at det passer, kjør på». Det tror jeg er veldig sant!

Anonymkode: 71a9b...b71

Gratulerer med graviditeten!

Og ja, det handler kanskje om å ha den holdningen at ting løser seg. Samtidig er jeg jo av den oppfatning at man også må ta tak for at det løser seg, og at mange skulle jobbet med seg selv og laget en plan for at oppveksten skal bli best mulig for barna, før de får barn. Men det er jo lett at jeg da går i den andre grøfta, og blir for opptatt av å planlegge, det er ikke nødvendigvis en sunn holdning å videreføre det heller. 

Jeg har også en venninne, som strevde med mye, og hun sa derimot at det å få barn var motivasjonen hun trengte til å nettopp ta tak i ting, og hun er en fantastisk mor og endret seg mye etter at hun fikk barn. 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn slet jeg mye med panikk angst. Jeg hadde fast jobb, men jobben gikk konkurs da jeg ble gravid. Så jeg hadde heldigvis sykepenger og full opptjent permisjonspenger. 
Jeg gikk også i terapi for angsten, men etter jeg ble gravid ble jeg sterkere mentalt på alle måter. Jeg hadde et fint svangerskap og fødsel. Ingen fødselsdepresjon. Jeg hadde en fantastisk barseltid også. Jeg var vikar på et sykehjem da jeg startet i jobb igjen, og jobbet som vikar i 5 år. Fikk barn nr 2 etterhvert og det er 2 år mellom barna. 
Har ikke hatt et eneste panikk anfall etter jeg ble mor. Du får et annet perspektiv og alt handler ikke om deg selv lengre. 
Ja det er krevende å ha barn, men jeg elsker å være mamma og elsker også kaoset som følger med. 
Nå er barna 16 og 18 år og vi har gitt de en god og trygg oppvekst. De er sunne og flotte ungdommer som gjør det bra på skolen og ellers i livet. 

Husk at de fleste har psykiske utfordringer i ulik grad, og mange får smellen etter de blir foreldre selv om de aldri har hatt det før de ble gravid. 
Jeg videreutdannet meg da barna var 5 og 7 år og fikk meg fast jobb innen faget mitt. 
Ønsker du deg barn så kjør på! Psykologen din hadde nok frarådet å bli gravid hvis hun tenkte du ikke var i stand til det 

Anonymkode: 5bcfd...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gratulerer med graviditeten!

Og ja, det handler kanskje om å ha den holdningen at ting løser seg. Samtidig er jeg jo av den oppfatning at man også må ta tak for at det løser seg, og at mange skulle jobbet med seg selv og laget en plan for at oppveksten skal bli best mulig for barna, før de får barn. Men det er jo lett at jeg da går i den andre grøfta, og blir for opptatt av å planlegge, det er ikke nødvendigvis en sunn holdning å videreføre det heller. 

Jeg har også en venninne, som strevde med mye, og hun sa derimot at det å få barn var motivasjonen hun trengte til å nettopp ta tak i ting, og hun er en fantastisk mor og endret seg mye etter at hun fikk barn. 

TS

Anonymkode: 1f5fb...4d0

Det er noe med det faktisk - jeg har i tillegg en kronisk sykdom som jeg ikke har klart å ta tak i. Du kan se på utstyret mitt det klokkeslettet jeg fant ut at jeg var gravid 🙈 Da ble det noe helt nytt og jeg MÅTTE ta tak fordi jeg var gravid. Og det gjorde jeg selv om jeg ble gravid totalt uten glede der og da, jeg hadde totalt panikk og det passet dårlig av andre grunner enn økonomi også. Men selv om alt så mørkt ut, tok jeg likevel grep og gjorde endringer med en gang. 
 

Så ja, man kan bli «tvunget» til å ta tak pga graviditet og det trenger ikke være en negativ ting🤗

Anonymkode: 71a9b...b71