Ekstrem angst for at foreldre skal dø

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om dette er rette stedet, men er nødt til å få ut noen tanker.

Jeg er en jente på 20 år, som konstant går rundt med en ekstrem redsel for at foreldrene mine skal dø. Jeg har veldig gamle foreldre (de fikk meg da de var i slutten av 40-årene), og føler derfor veldig på at min tid med dem er kortere enn alle andres på min alder. Jeg har dessuten ingen besteforeldre, siden alle døde i ung alder. Dette er naturligvis noe som styrken redselen min. Mitt eneste søsken har en sterk asperger-diagnose, og vi har ikke et godt forhold. Det tærer også veldig på meg det med at jeg er hennes eneste familie dersom mine foreldre dør, og at jeg ikke har noen annen familie å lene meg på (bortsett fra en alkoholisert onkel som jeg ikke har noe forhold til). 

For litt over et år siden flyttet jeg vekk for å studere, i en by som er maange timer unna. Jeg trodde dette kom til å hjelpe, men det gjorde det ikke. Nå går jeg konstant og tenker på at hvis noe skjer med dem vil jeg ikke rekke å komme meg hjem i tide for å ta et siste farvel osv. Noen ganger når jeg skal sove får jeg det for meg en av mine foreldre garantert ligger og har hjerteinfarkt f.eks., og så får jeg ikke sove likevel. 

Jeg har ikke fortalt mine foreldre om dette, da jeg ikke vil at de skal bekymre seg. Jeg elsker de mer enn noe annet på jord, og kan ikke se for meg en verden uten dem.

Er det noen andre som har lignende tanker, eller har noen tips? Snakker ikke med noen om dette, siden alle vennene mine har unge og friske foreldre, og stor familie med mange å lene seg på, så føler ingen kommer til å forstå redselen. Har tenkt tanken på å dra til psykolog, men føler det blir for dumt i og med at jeg bare spiller dette opp i hodet mitt.

Anonymkode: a55ce...255

[AnonymBruker]

Tenker absolutt at du bør snakke med noen. Det er ikke så farlig hvem, om det er venner eller foreldrene dine. En rådgiver tilknyttet studiestedet ditt kanskje?

Selv om vennene dine ikke er i nøyaktig samme situasjon så kan de kanskje kjenne seg igjen i det å legge seg om kvelden og ha vonde tanker de ikke blir kvitt. Det er noe "alle" opplever i en eller annen periode i livet. Men man må ikke ha identiske opplevelser for å kunne snakke sammen eller forstå hverandre.

Jeg tror ikke foreldrene dine vil bekymre seg spesielt mye av å få vite at du er redd for at de skal dø. De har nok hatt slike tanker og redsler selv når de var på din alder. Hadde du vært min datter ville jeg helt klart hatt et ønske om å snakke med deg når du har det vanskelig. Jeg ville ikke ønsket at du skulle slite med det alene.

Anonymkode: 7fca8...837

[AnonymBruker]

Normale tanker, men dette vil gå seg til. Vær opptatt med studiene og ha fokus på å bygge ditt eget liv. Dine foreldre kan leve til de er 90 - da er du kanskje etablert med både barn og egen familie. 
 

Anonymkode: 8f574...005

[AnonymBruker]

Jeg vet det ikke er noen trøst men det er en måte å rasjonalisere dine tanker på ; uansett om du hadde bodd vegg i vegg med dine foreldre så har du ingen garanti på at du er der i rette stund for å ta farvel. Dessverre. Det beste du kan gjøre er å sørge for å aldri reise fra dem med noe uoppgjort når du har besøkt dem. Da vil du alltid ha et godt minne og ingen anger

De kan leve lenge eller kort, ingen kan spå noe slik. 

Jeg bodde i etasjen under mine ene forelder likevel døde han brått en dag jeg ikke var hjemme. Min andre forelder  var på sykehjem rett ved der jeg bor, men vedkommende døde brått uten at jeg fikk tatt farvel. 

Vi har ikke kontroll på liv og død så vi kan ikke gå å tenke på slik. Ta deg absolutt en tur til lege eller psykisk helse i kommunen og få snakket om det 

<3

Anonymkode: 8ad0c...836