Kanskje rart spørsmål: men hvor mange er det her som ikke liker barn?

[Gjest Blomsterbie]

Dette er kanskje et veldig rart spørsmål for mange. Jeg har inntrykk av at det å ikke like barn er et veldig tabubelagt tema. Alle bare forventer at alle liker barn, så de som ikke gjør det enten unngår å si hva de egentlig synes eller lyver og sier at de liker de. Men jeg lurer på hvor mange det er som ærlig kan si det at de egentlig ikke er noe særlig glad i barn. Jeg har personlig f.eks aldri likt barn, selv som barn selv likte jeg ikke andre barn, foretrakk heller å være med voksne eller alene. Hvis et familiemedlem har fått et barn, blir man liksom tvunget til å holde det hvis de kommer på besøk, mens jeg får et dypt ubehag bare av å se på en baby. Når jeg ikke ønsket å holde ungen til kusinen min, ble liksom rommet stille, selv om jeg var så høflig som overhodet mulig. Jeg putter nesten barn og hunder i samme kategori noen ganger: det er som alle bare forventer at alle elsker de. Jeg liker heller ikke hunder, er mer kattemenneske. Men folk på Sognsvann har ikke forstått det, så når de lar hundene sine løpe fritt rundt i full fart mot meg selv om det er båndtvang bryr de seg ikke, fordi alle elsker jo hunder ikke sannt? Nei. Jeg blir redd når hunden din løper i 120 rett mot meg. Jeg blir oppgitt og kjenner du ikke respekterer meg eller grensene mine når jeg høflig avviser å holde ungen din. Når jeg ikke vil være barnevakt for ungen din. Jeg liker ikke barn, er det så utrolig vanskelig å forstå?

Jeg tenker sånn med generelle spørsmål som ting som blir tatt opp i det offentlige rom angående barn. Det er færre som vil bli lærere f.eks, spesielt i grunnskolen, og alle snakker om hvorfor grunner til dette kan være, hvor de hovedsakelig kommer opp med lønn som grunn. Men hvorfor er det ingen som har tatt opp den store elefanten i den offentlige debatten om at en av grunnene er faktisk det at det er veldig mange som kanskje bare rett og slett ikke liker barn? At grunnen til at folk ikke ønsker å jobbe i yrker med barn, ikke er pga lønn eller status, men at de rett og slett ikke liker barn? Jeg tror at det f.eks kan være en sprekk mellom generasjoner her, jeg er i begynnelsen av tjueårene, og når jeg snakker med mange på min alder er det mange som oppgir at de ikke egentlig har tenkt å få barn f.eks, fordi de «har egentlig ikke lyst», eller «har det fint sånn som det er nå». Og jeg har lurt på om det å si at man ikke har så lyst på barn, er bare en skjult måte å si det at man ikke liker dem, men man tør ikke si det høyt? Er det flere her som ærlig kan si at de ikke liker barn noe særlig? Eller er det bare meg? Er veldig nyskjerrig på dette og har veldig lyst til å høre hva andre tenker om dette temaet.

edit: takk for alle som har kommet med bidrag! Det har vært veldig interessant å lese. Synes det f.eks er interessant at det er mange som f.eks er glad i sine egne barn, men ingen andres. Så det tyder kanskje på at det er en del foreldre som føler det sånn.

Endret 31. oktober 2022 av Blomsterbie

[AnonymBruker]

Det er mer tabubelagt å si at man foretrekker eget selskap.

Jeg er ikke ensom, jeg velger å være med meg selv. Prøv å si det, du, de fleste påstår du ikke har venner osv. Men hva om man ikke ønsker en hel masse venner?

Anonymkode: 151e4...2cb

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn. Eller, det er kanskje mer riktig å si at jeg er litt likegyldig til de. På samme måte som feks sauer. Det er ikke nødvendigvis det at jeg ikke liker de, men jeg har ikke noe behov for å være i nærheten av de, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med de. Det gjelder både sauer og unger, altså.

Så jeg ønsker meg ikke barn. Det er jo en forventning i samfunnet om at alle skal ønske seg barn, men nei. For min del er det for mye negativt rundt det å få barn, og det positive veier ikke opp for det negative. Jeg trives heller ikke så godt rundt de - jeg får fnatt om jeg er et sted og noen har med seg en unge som skriker, og krysser fingrene for at venner ikke tar med seg ungene sine når jeg skal være sammen med de.

Anonymkode: 88b1e...f05

[AnonymBruker]

Jeg likte heller ikke barn. Foretrakk dyr over barn. Er nå 37 og har en baby så jeg liker i alle fall et barn nå. Ting endrer seg. Aldri vært fascinert av babyer, men merker jo at andre folk kommer for å se på babyen eller kommentarer som "å så søt". Det kunne aldri falt meg inn å kommentere folks babyer men folk er forskjellige. Var skråsikker på at jeg aldri skulle ha egne barn men ønsket kom ettehvert, man kan vel si den biologiske klokken begynner å tikke et eller annet sted. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å få barn nå.

Anonymkode: d780b...750

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn spesielt godt. Det vil si, jeg liker mine egne veldig godt, men ikke andres. Jeg synes heller ikke babyer er søte og har så absolutt ikke lyst til å holde de eller dikke med andres babyer. 

Jeg kunne med andre ord aldri vert fostermor eller stemor. 

Anonymkode: 7b341...427

[AnonymBruker]

For meg er det en slags brist i personligheten når folk åpent innrømmer at de ikke liker barn. Det høres dumt og umodent ut, rett og slett. 
Det blir som du sier du ikke liker menn, kvinner, gamle, samer, folk med rødt hår eller homofile. 
Å kollektivt mislike en gruppe mennesker for et trekk de ikke kan noe for er usjarmerende. 

Anonymkode: ddf89...35c

[MissKatt]

Jeg er ikke veldig glad i barn. Jeg synes babyer er masete og mye styr. Hadde venninne med baby på besøk i helga. Besøket varte i to timer og det var kun fullt fokus på babyen hele tiden. Babyen måtte ikke få sol i ansiktet og hver gang det ble antydning til gråt var det oppstyr. Babyen skulle også putte ting inni leiligheten min i munnen, pluss hendene mine. Jeg synes det er lite hygienisk og ble stresset av det. Det toppet seg når mora skiftet bleie på barnet på stuegulvet mitt. 

Men jenter mellom ca 5 og 11 liker jeg. De kan jeg snakke med, perle med og tegne med. Guttebarn derimot synes jeg er vanskelig å forstå. 

Jeg vil ikke si at jeg misliker barn, men jeg ser at det er mye styr med barn, jeg forstår dem lite og jeg synes ikke de er åhh så søte 

[Embla Othea]

Jeg elsker barn 🤩

[Gjest Vitalogy]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For meg er det en slags brist i personligheten når folk åpent innrømmer at de ikke liker barn. Det høres dumt og umodent ut, rett og slett. 
Det blir som du sier du ikke liker menn, kvinner, gamle, samer, folk med rødt hår eller homofile. 
Å kollektivt mislike en gruppe mennesker for et trekk de ikke kan noe for er usjarmerende. 

Anonymkode: ddf89...35c

Det må du selvsagt få synes.

Samtidig som det er en forskjell mellom kategoriene du nevner og barn som kategori. Barn har til felles egenskaper en del mennesker finner slitsomt eller lite tiltalende, og man velger å unngå dem av den grunn. Det er ikke umiddelbart overførbart til menn, kvinner, eldre og samer.

Det blir heller ikke nødvendigvis synonymt med å mislike, slik du setter opp premisset.

Endret 31. oktober 2022 av Vitalogy

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg liker ikke barn spesielt godt. Det vil si, jeg liker mine egne veldig godt, men ikke andres. Jeg synes heller ikke babyer er søte og har så absolutt ikke lyst til å holde de eller dikke med andres babyer. 

Jeg kunne med andre ord aldri vert fostermor eller stemor. 

Anonymkode: 7b341...427

Samme her. Liker mitt eget barn, andres er litt likegyldig til.

Anonymkode: b914b...ded

[Kristin70]

51 minutter siden, Blomsterbie said:

... jeg er i begynnelsen av tjueårene, og når jeg snakker med mange på min alder er det mange som oppgir at de ikke egentlig har tenkt å få barn f.eks, fordi de «har egentlig ikke lyst», eller «har det fint sånn som det er nå». 

Det er veldig mange som ikke ønsker seg barn da de er i begynnelsen av 20 årene, men skifter mening og har fått barn eller ønsker seg barn når de passerer 30...

[AnonymBruker]

Har egentlig ikke noe i mot barn, men enkelte foreldre gjør dessverre at jeg noen ganger ikke liker barn heller. 

Anonymkode: 9681e...e1a

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn. Jeg synes de er masete, snørrete, selvsentrerte og irrasjonelle. Intellektuelt sett så vet og forstår jeg at det er slik det er, at de er i en utvikling og at deres oppførsel er helt naturlig. Men jeg personlig liker ikke å være rundt det. 

Anonymkode: 1aa20...210

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barn er folk.

Like rart å si at man ikke liker barn som å si at man elsker barn. Men jeg forstår litt mer av de som «elsker» barn etter å ha hatt barn selv - skjønt da går det mer på barndommen og det barnlige, ikke selve personen som er et barn.

Samme med de som sier at «eldre mennesker er så søte». Eh, når ble de det, er det en magisk grense?

Anonymkode: de46a...608

[mjau87]

Jeg liker ikke barn, har aldri likt de. Er 35 nå å det endrer seg ikke. Ikke liker jeg folk som mener at livet ikke er fullkomment hvis man ikke har barn. 

 

Endret 31. oktober 2022 av mjau87

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn. Eller det vil si, jeg er selektiv når det gjelder barn, noen kan jeg like, noen er jeg likegyldig til, og noen sliter jeg med å være rundt. Da venninna mi fikk barn var det helt greit i begynnelsen, om jeg slapp å passe henne, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med barn. Men når hun ble større begynte hun å vise mye aggresjon, var veldig masete, og kunne sette i sånne "høye C" helt ut av det blå, som skar inni hodet ditt. Jeg slet veldig med å like det barnet, og det ødela nok noe av forholdet til venninna mi. Hun visste godt at jeg ikke likte barn før hun bestemte seg for å bli alenemor og forventet hjelp av sine venner.
Jeg husker vi var på en bytur en gang, med barnet hennes. Og barnet maste sammenhengende helt til vi skulle hjem "jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem...osv.". Og når vi endelig skulle hjem så kommer det høyt "jeg vil ikke hjem!!!". Da kunne jeg ikke holde meg og sa "men du har jo sagt hele tiden at du vil hjem". Svaret var "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!

Anonymkode: cefb4...8bc

[skreppamedleppa]

Jeg liker ikke barn, og jeg har ikke så store problemer med å si dette høyt igrunn.. 

Det er det en hel asteroide av grunner til at jeg ikke gjør, men det er som med svar nr 1 i denne tråden, det er ikke det at jeg nødvendigvis ikke liker de sånn sett, jeg bare har ikke noe forhold til de, de angår ikke meg heldigvis. Jeg er 37, og dette biologisk tikktakkeriet og svadaen har jeg heldigvis aldri kjent på i et mikrosekund en gang. Best uten barn? Ja definitivt i mitt liv iallefall. 

De er snørrete, frekke, skriker, de har ennda ikke lært seg hvordan en skal være menneske på best mulig måte, slik eksempelet med andre mennesker i svaret ovenfor her. De fleste liker ikke voksne som ikke klarer å oppføre seg heller, som maser, hyler, griner, er frekk og kliner snåttet sitt overalt men vi ynnskylder i stor grad barn med at de nettopp er barn... Fordi de har ikke lært alt ennda. Men det gjør det likevel ikke til noe bedre av den grunn.

De aller fleste finnes ikke søte, og denne missfostrings tanken at en kvinne eller mann for den sags skyld må være helt empatiløs om en ikke liker barn er så utdatert at det er nesten komisk. 

Neida jeg står ikke på torget og skriker ut min mening, jeg oppfører meg rundt barn, og jeg later som at jeg er enig med foreldre i at akkurat deres unge er gullunge og veldig søt, men jeg har har ingen behov for å ha egne barn. Mitt liv er faktisk så pass godt at jeg trenger ikke tilføre livet mitt noe jeg vet jeg hadde blitt deprimert av. Jeg har heldigvis lite kontakt med barn, de fleste vennene mine er som meg: barnfrie. Og jeg er som alle andre mennesker: har mange gode kvaliteter og mangen dårlige. Men det å ikke like barn automatiserer noe hos de fleste foreldre som at vi barnfrie er kalde og kyniske mennesker når kanskje er det akkurat oss som er frivillig besøksvenn hos de eldre, kanskje er det vi som sitter i Kirkens SOS og snakker i timesvis med noen som ønsker å dø den kvelden, kanskje er det vi som strekker oss ekstra på jobb for andre kollegaer.. Så jeg har absolutt ingen tro på dette stempelet om at de som ikke liker barn er noe værre mennesker enn andre, vi liker bare ikke barn slik noen ikke liker sauer, eller hunder eller katter.. Og så prøver vi å holde oss borte fra de elementene på best mulig måte.

 

[Anonymus13]

Jeg er godt voksen nå, men da jeg var ung var jeg aldri opptatt av barn og babyer. Alle venninner ønsket seg barn, jeg forsto aldri det. Fikk alikevel tre barn selv som jeg elsker over alt på jord. Men barn var aldri noe mål eller drøm i livet, jeg syns de var litt skumle, uforutsigbare og krevende. 
 

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn. Men jeg har aldri opplevd at det er tabu å si det? 

Jeg kommer fra en slekt full av folk som ikke liker barn, og som altlid har vært åpen om det, så det er kanskje fordi jeg er vokst opp med det? 

Jeg har to barn selv. Jeg liker MINE barn, men det er svært få andre barn jeg liker. Jeg kan ikke fordra nevøene mine, og jeg setter meg langt fra folk med barn på restauranter, buss, osv. 

Barn er som regel bråkete, har dårlig impulskontroll, virrer, griser, maser, stiller tusen "dumme" spørsmål, osv, og det synes jeg er usjarmerende. 

Mine egne unger plager det meg ikke så mye (med mange unntak; blir gaaaaal når fire-åringen setter igang med hvorfor det hvorfor det hvorfor det runder...), men andres unger? Nope. 

Jeg har mange folk som ikke liker barn i min omkrets, jeg, så jeg har ikke inntrykk av at det verken er unormalt eller tabu. 

Anonymkode: fecd3...a50

[Snuppe]

Jeg har ingen barn selv, men det er ikke det at jeg ikke liker barn for jeg har et bonusbarn. Jeg ønsker det bare ikke et eget / flere. Synes jeg har liten nok tid som jeg har og det er et stort ansvar å sette et nytt barn til verden. I tillegg synes jeg ikke det er noe fin verden å bli født til. 

 

Endret 31. oktober 2022 av Snuppe