Han ble sint og det var ubehagelig

[AnonymBruker]

Uff, jammen om jeg helt vet hvordan jeg skal ordlegge meg her. Men først. Vi har ingen barn, jeg har en hund. Vi har et avstandsforhold, men jeg har veldig mye hjemmekontor så jeg er mye hos han. Jeg er mye mer hos han enn hjemme hos meg. Jeg vil tippe at jeg i løpet av oktober måned blant annet har vært hjemme i ca. 5-8 netter totalt.

Det neste blir mye bakgrunn. Som kan skippes. 

Sitat

 

Han ønsker at jeg skal være hos han hele tiden, og ber at jeg legger hjemmekontor til tider jeg er hos han. Slik at vi kan være veldig mye sammen. Dette er helt greit, og jeg synes det er hyggelig. Dog er dette en voksen mann som har bodd alene over 15 år. Ingen seriøse forhold de siste 15 år. Han har dermed blitt noe inngrodd og fått mange vaner som jeg sliter med, fordi det er ikke like mye plass til meg. Dette var helt OK tidligere, når jeg kun var hos han annen hver helg. Er man gjest så er man gjest. Men når jeg er hos han så mye, så må jeg også få litt plass mener jeg på, for å kunne slappe av. Det har gått OK. Jeg har fått ett nattbord, noe klesplass, en skuff på badet. Men han har så mange regler. Melken skal stå AKKURAT der i kjøleskapet, kaffetrakteren skal gjøres ferdig på forhånd, hvis jeg skal vaske klær når jeg er hjemme alene på dagtid så setter han den klar til meg, så jeg kan trykke på "på-knappen". Noe er OK, men veldig mye oppleves som veldig mye også. En ting er at man gjerne har fast plass til det meste i kjøleskap og vaskemaskin, men jeg opplever det som overveldende at jeg ikke kan lade mobilen på kjøkkenbenken fordi kaffekverna skal ha den stikkontakten (den brukes kanskje noen få ganger i måneden). ikke får jeg lade mobilen på natta, og det er greit nok, jeg forstår at det er farlig, men det er noe med det å skulle kontrollere alt. 

Når jeg reiser tilbake til jobb for noen dager, så må stikkontaktene på mitt hjemmekontor hos han trekkes ut. Skal vi bort noen dager sjekker han værmelding og trekker ut stikkontakter hvis han tenker det kanskje han tordne. Godteri kan kun spises i helgene, og det samme gjelder alkohol. Vi kan ikke drikke alkohol i hverdagen, ikke en øl eller glass vin til mat. 
Grytene kan jeg ikke bruke som jeg vil. Han irriterer seg hvis jeg bruker en annen gryte til å koke egg, enn den han synes er best. Hvis jeg vil lufttørke etter en dusj syns han det er også irriterende, og jeg blir ganske matt. Hvem skader jeg liksom? Jeg dusjer også for lenge, og med for mye varmt vann synes han. Hele livet skal leves slik det er anbefalt. Når vi koker kaffe, så skal den helles oppi vann fra en ren beholder, IKKE kolben fra kaffetrakteren. Hvis jeg åpner kjøleskapet for å se etter noe, så kommer han etter, blir sur og står over meg og ber meg lukke kjøleskapet. Han kan finne det.

Hver gang jeg går ut døra ber han meg sjekke at jeg har med bilnøkkel, mobil og husnøkkel. Det er fint, men også ganske kontrollerende. Jeg er et voksent menneske og jeg at jeg noen ganger til og med må VISE han at jeg har med nøkkel er absurd. Jeg kan lage mat, jeg kan sette på vaskemaskinen og jeg kan ganske mye. Men neida! Jeg har ENDELIG vunnet frem med at jeg kan få lov til å ha baderomsmatte på badet når jeg er hos han, og kan få lov å ha skyllemiddel i klesvasken. Det var ikke lov tidligere. I tillegg skal alle klær tørketromles i 20 min etter vask, for å deretter henge de opp. Boxere, håndklær, t-skjorter og slikt skal tromles helt ut. 

Hvis jeg er hjemme på hjemmekontor hos han, og lufter hunden i hagen, MÅ jeg løse verandadøra hver gang. Den kan altså ikke stå ulåst når jeg er hjemme. Han takler IKKE spøking, tøysing eller tulling fra min side. Det gjør han ukomfotabel. Han kan komme med spøker selv, og det synes han er morsomt, spesielt om det går på min bekostning, eller gjøre narr av  meg. Men hvis jeg tøyser, tuller, ler. Prøvde å ta litt saus på nesen hans en gang, kile han, så blir han ukomfortabel og sur. 

Han sier videre at han ikke er forelska. Han kan ikke bli det. Men han tenker på meg, og ønsker å være med meg. Han er VELDIG logisk styrt. LITE følelser og kan til tider oppleves som kald selv om han har mange følelser. Men han styres ikke av de. Han styres av logikk og hvordan ting bør og skal være. Hvis det finnes en anbefalt eller ekspert måte å gjøre noe på, så skal det gjøres slik. Uansett. Kniver skal ikke vaskes i vaskemaskinen noen gang. Det skal være så og så mye grønnsaker til måltidene. Han skal ha DEN type elsykkel fordi den er best i test og anbefalt, helt uavhengig av hva HANS behov er. Han er ikke sjalu overhode. Han kan ha ubehagelige følelser rundt noe, men er ikke sjalu fordi det er ikke OK. Jeg har lov å gjøre hva jeg vil, så han kan ikke si meg noe han føler er kjipt eller vanskelig, fordi verden styres logisk rundt han. Han vil ha lyd på tlf hver natt, i tillegg har han alarm på mobil og klokke før han skal stå opp fordi han liker å slumre. Ekstremt frustrerende for meg. Og et monster på gulvet som ringer som siste mulighet.

Når jeg er på jobb, og vi er borte fra hverandre en stund så har han ikke behov for kontakt. Han vet vi er sammen og jeg er glad i han, så han har ikke behov for å vite det eller høre det. Når jeg sa det ville være koselig med snapper fra hverandre ila dagen og nattasnapp, så kom han med argument at han kan jo være utro uansett, så jeg kan ikke kontrollere hva han gjør. Jeg ble absurdlig paff, fordi jeg ønsker bare å ta del i hverdagen hans siden vi var mye borte fra hverandre på det tidspunktet. Da var jeg kanskje hos han annen hver helg istedet, og følte hele forholdet var satt på pause i hverdagen.  Fordi han ikke hadde behov for å bli mer kjent eller utvikle oss. Han synes det er bryderi med å meldes og ha særlig kontakt i hverdagen hvis vi er fra hverandre. Jeg kan sende melding om praktiske ting OK, men ikke flere meldinger. Og ikke noe kjærlig / koselig. For han betyr ord veldig lite. Men han gjør meg gjerne tjenester, lager kaffe og mat til meg stadig vekk. Disker opp med den flotteste mat, serverer meg deilig vin i helgene og kjøper smågaver til meg. Så hans kjærlighetsspråk er mer tjenester og gaver. 

Han har aldri fortalt meg hva han føler for meg. Aldri fortalt hvorfor han er sammen med meg. Han er veldig logisk av seg og styres overhode ikke av følelser. Så han sier han ikke blir ordentlig forelsket. Men han tenker på meg og gleder seg til å treffes. Ønsker å oppleve ting med meg og jeg er den han prioriterer og vil tilbringe tid med. Men ikke forelska, og aldri behov for å uttrykke følelser eller si han savner meg.
Hvis jeg har uttrykt noe følelser eller gir komplimenter er det koselig nok, men ikke noe som betyr noe særlig for han. Der igjen derfor gjør han det heller ikke motsatt.
Det er sjeldent noe form for lovey dovey, komplimenter utover at jeg er søt eller flink til å lage kjøttkaker. Aldri følelser overhode. Men, han kjøper innimellom noe til meg, f.eks badeskum, en plante til hjemmekontoret mitt eller favoritt sjokoladen min på butikken. Han kysser og koser på meg. Lager klar kaffetrakteren til meg på morgenen de fleste morgener jeg har hjemmekontor hos han. Hvis jeg jobber overtid kommer han gjerne med ett eple eller noe drikke til meg. Skjenker vin til meg. Åpner dører innimellom. 

Alt skal være rutiner, stabilt, praktisk, logisk og slik det alltid har vært. Jeg tuller faktisk ikke når melken må stå på samme sted i kjøleskapet. Eller at han blir sint når jeg vil ha mer av mine ting her (personlige ting, jeg prøver ikke flytte inn altså, men ting jeg kan slippe å ta med frem og tilbake, utstyr til hund osv).

Hvis vi skal ut å reise, så skal han undersøke alt til minste detalj. Hvor vi skal parkere, mat osv. Hvis jeg skal ta han med på tur (gåtur) så vil han at jeg skal vise han på forhånd hvor vi skal gå, og hvor vi skal kjøre for å komme dit, parkering osv. Selv om jeg har vært der før. Når vi skulle med båten til Danmark, så måtte han inn å finne ut hvor vi skulle parkere. Han måtte også inn spesifikt i google maps for å undersøke hvordan det så ut osv, det holdt altså ikke med kun en adresse til parkeringsplassen. Hvis vi skal ut å spise på ferie, så kan vi bruke timesvis på å finne sted å spise fordi han skal undersøke menyen og tripadvisor før en beslutning fattes. 

Han kan aldri ha det ukomfortabelt. Han skal sitte korrekt og fint hele tiden. Dvs hvis vi da skal ligge inntil hverandre, eller sitte inntil hverandre på den 3 seter sofaen han har, så blir det ukomfortabelt. Så det blir en time eller to med endring av sittestilling fjorten ganger fordi han ikke sitter godt.  NEIDA!! Ingen av oss sitter godt. Deal with it! - det tenker jeg. Men neida, han skal alltid ha det optimalt. Kjøring i regn eller mørket er kjipt, og vi bør legge kjøretur etter værforhold. Dersom det er utrygt for regn så bør man ha med seg regnhatt eller paraply på tur. Litt kaldt? Da skal lue og hansker med, i tillfelle det skal brukes. Er det noe jeg mangler på tur eller reise? Jada, han har det  med. Han er pakket for enhver situasjon. Før vi kjører fra A til B, hvor kjøreturen er utover en time eller to, så skal vi avtale på forhånd når vi skal stanse for å strekke på bena og tisse. Det kan ikke tas underveis når behov melder seg. 

Mobiler og elektriske ting skal kun lades til 80%. _Noe utover det er skadelig for batteri og bør ikke gjøres. 

Alt skal ryddes opp kvelden før. Vi kan ikke ha tallerker og glass på benken fra middagen som vi tar dagen etterpå. Ingenting skal noen gang utsettes. Utenom sex, fordi det er så upraktisk iflg han å ha sex på dagtid eller tidlig kveld. For da skal man stå opp og kle på seg etterpå Da er det bedre med sex når vi allerede er lagt oss for kvelden og ferdig med tannpuss. Jeg må også alltid ha orgasme med sex. Det har ikke skjedd noen gang at jeg ikke har fått orgasme. Fordi kvinnen skal prioriteres. OG det er kjempefint altså! Men jeg savner en kjappiss innimellom, bli tatt på kjøkkenet mens han laget mat eller noe. Jeg prøvde det engang, men vi kunne ikke gjøre det nå når maten sto på. Sa da blir økten mye lengre, med langt forspill, jeg skal ha en orgasme eller to, også penetrering. Det er fint altså, jeg skal ikke klage så mye. Men en gang innimellom, så trenger jeg faktisk ikke den orgasmen. Det hadde vært deilig innimellom å bare hoppe i det. 

Jeg savner å ha det gøy, le og gi litt mer faen. Jeg opplever å være sammen med noen som ikke ser meg, mine følelser er som luft og blir bagatellisert. Han synes det er stress med alle disse følelsene mine, og de er bare i veien for han. Han forstår ikke at jeg ikke klarer å slappe av hos han, for alt er jo optimalt. Han forstår ikke når mine grenser blir tråkka på, for når jeg gir beskjed overreagerer meg eller er sår og krenka. Han respekterer ikke mine behov, ønsker eller følelser fordi de ikke er logiske. 

F.eks i helga så ladet jeg mobilen min, på dagtid selvsagt, og laderen begynte å knitre. Den ble varm og laget lyd. Farlig altså, det skjønte jeg. Så da fikk jeg ett foredrag fra han om hvor farlig og beviselig det nå var med denne ladingen på natta. OK OK OK. Kom å kjenn på laderen, den er varm sier han. Jeg var litt lei forelesningen og fortsatte bare med mitt eget. Det han da gjør, er at han tar den varme laderen og presser den inntil huden min. For han var det viktig at jeg måtte kjenne hvor varm den var, så jeg kunne se hvor rett han hadde. Det behovet brant hos han. Jeg sier til han at det er ikke OK, det er ikke OK at han behandler meg som et barn å tvinger meg til å kjenne på den. Jeg bestemmer og det får han ikke gjøre igjen. Han stønner, himler med øynene og forteller hvordan jeg er sååå dramatisk, at jeg overreagerer og bagatelliserer mine følelser rundt dette fullstendig fordi han skulle jo bare vise noe og det måtte jeg kunne tåle. Jeg måtte ikke bli så krenka fikk jeg beskjed om. Jeg blir ganske sint og stemmeleie blir noe høyere. Jeg har ikke hevd stemmen, men prater ikke like rolig mer nå. Og forklarer til han at jeg trenger respekt, og når jeg sier at det ikke var ok for meg så ber jeg han ta det til seg. Men igjen mener han at i en hundre års perspektiv så var dette SÅÅÅÅ lite, og jeg måtte slutte med sånn fjas. Jeg prøver igjen å si at det ikke handler om en enkelt lader, men det handler om hans holdning og viktighet for å vise meg noe, kontra å høre på meg. Han ikke må overkjøre meg å lytte til meg også. Men igjen kjører han på med hvor dramatisk jeg er, overreagerende og absurd jeg var som klikka over en lader. 

Jeg gikk og fjerna meg fra situasjonen. Senere er vi sammen igjen, og stemninga er så som så. Jeg bestemmer meg fra å gå fra situasjonen igjen, men denne gang er han så oppjaga at han stiller seg forran meg så jeg ikke kan gå. Jeg gjør kanskje en noe dum ting da, men jeg legger handa mi på armen/skulderen hans og presser meg fordi han. Da er han i fyr og flamme fordi jeg var fysisk mot han, og han stikker. 

Han kjøpe nylig en håndkrem i Rituals til meg. På vasken har vi rituals håndsåpe. Jeg satte håndkremen på andre siden av vasken. Slik at håndsåpen sto på en side, ogg håndkremen den andre. Men det kunne ikke stå der. Det ble for rot med to ting på hele vasken. Dessuten kunne gjester (? hvilke gjester???) ta feil. Så denne håndkremen må jeg pakke bort i skuffen min. Den overfylte skuffen min som er ca like bred og lang som en vanlig roman-bok du får kjøpt. Ikke særlig stor? Men der får den gå. Også klager han på at jeg ikke har tamponger osv liggende her? Men hvor skal jeg legge det? Han hadde sine ting i en stor skuff under vasken, i tillegg til 3 skuffer lik den ene jeg nå har. Nå klager han fordi han måtte rydde utav ene skuffen til meg. Og dermed ligger det tannkrem og diverse ekstra ting han har kjøpt på tilbud i en pose på boden. 

Han er ikke kontrollerende ovenfor meg. Men bare en skikkelig kontrollfreak. Altså han skal gjerne gjøre alt selv, jeg slipper sjeldent til. Jeg kan få brette tøyet mitt altså. Men hvis jeg legger i vaskepulver eller skyllemiddel i maskinene, så kan jeg jo ta mer eller mindre enn hva han tenker er optimalt. Han sitter på fasitt til alt, fordi han har studert alt i livet og hvordan det SKAL og BØR gjøres. Dermed er ALT jeg foretar meg kritikkverdig. For mye eller for lite vaskemiddel, eggerøre er for godt stekt, pannekakene mine er for tykke, før han går for dagen får jeg beskjed om å ikke legge i mer ved i ovnen. Ja han gir meg instrukser, er det rart jeg føler meg som en gjest og som et barn? Jeg får ikke ta en avgjørelse om å legge i mer ved en gang! Og dette er når han går på jobb og jeg er hjemme. Så fyrer han opp om morgenen, så skal det dø ut ila dagen. Jeg la inn ved en gang, det synes han ikke noe om. 

Hvordan kan jeg være ett voksent menneske når jeg ikke kan få lov til å ta avgjørelser om å legge i mer ved, eller at han stoler på at jeg kan veien dit vi skal, eller at jeg må vise han at jeg har kontroll på bilnøkkelen??? Og på morgenen, så skal han selvsagt stå opp på et bestemt klokkeslett, etter noe slumring, en skive, ett glass melk og en kopp kaffe mens han ser på "god morgen norge". Er han hos meg en sjelden gang, så klager han litt fordi posen min med kaffe har kanskje vært åpent noe lengre enn de anbefalte dagene. Så kaffen er aldri like god. Drister jeg meg til å lage kaffe hos han, er den alltid for sterk eller svak. Eller så finner jeg feil kopp til han. Jeg har aldri i mitt liv blitt så heftig kritisert. Det er liksom egentlig ikke en eneste ting jeg kan gjøre riktig. 

Men der har du nok forskjellen mellom oss. Jeg er nok veldig rund i kantene, flektsibel og midt på treet. Jeg er ganske gjennomsnittlig i mye. Han er nok mer ytterpunkt. Jeg kan sitte greit nok i sofaen, eller synes maten er god selv om den kunne vært bedre. Han skal alltid ha det perfekt.

På kvelden når vi skal legge oss, så blir han sur hvis jeg har slukket lys. Det skal han gjøre når han legger seg. Hvis jeg skrur opp eller ned grad i bil eller hjem, så korrigerer han meg og endrer ting etter meg. Det gjelder oss plassering av ting, og ryddighet. Ja han rydder etter meg. Jeg er veldig ryddig og ordentlig, og i alle mine forhold har problemet vært at JEG har et høyere behov for renslighet og ryddighet. I dette forholdet går han etter meg, for det skal være BRA hjemme hele tiden. Det kan jo komme besøk? Så det skal ALDRI være rot eller uorden. Lot dildoen ligge oppå nattbordet på soverommet, men gud forby. Det kunne jo komme besøk som kanskje gikk feil? Eller noen som snoket?

Når vi kom inn døra i går kveld, så låste jeg opp. Og jeg måtte gi han nøkkelen til huset, før han gikk inn dørstokken, slik at han måtte legge den i venstra jakkelomme. Det er fast plass. Og der skal den alltid ligge. Han skal alltid ha kontroll på absolutt alt!

Så når vi nå er i ett forhold så byr det på utfordringer. Han kjøper inn på bøker etter bøker, som han leser. Avisartikler og forskning. Han leser ALT!!! Han er noe av det smarteste menneske jeg vet om, teoretisk sett. Men det funker ikke i praksis. Han an lese alt han vil om behov i forhold, men det hjelper vel ikke det.

Det virker som rutiner rutiner og rutiner er viktig. Jeg har bedt han om å velge sine kamper og innse hva som er viktig. Men for han er alt viktig. Jeg spør, er det virkelig så viktig at vi er på plass så mye før tia? Ja det er viktig. Er det viktig at melka står der? Ja det er det. Jeg ber han velge hva som er viktig, men alt er viktig. Jeg prøver å sette ting i perspektiv for å si at han bør tenke på om det egentlig er viktig, sånn egentlig. Men i høyeste alvor så er ALT viktig for han. Alt skal gjøres på samme måte, impulsivitet er borte. Han evner ikke å se andre enn seg selv og hva han mener er riktig. Mine følelser og ønsker er feil. Han vet alltid best. Og han er ekstremt kunnskapsrik, teoretisk sett. Han mener jeg skal være glad for å ha funnet en mann som gjør husarbeid, tar ansvar, handler, lager middager, planlegger, vasker og har en god økonomisk sans. Og joda, jeg setter jo pris på mye. Men det blir også for MYE. Han har en mening om alt, kontrollerer alt og bestemme meste. 

Men han har ikke stor omgangskrets, og har få venner. Å få han inkludert blant mine venner er umulig. Han går å setter seg for seg selv å trykker på mobilen, før han etterhvert bare drar hjem. 

Jeg har lest endel om asperger etter at jeg fikk tips at han kanskje hadde det. Jeg følte meg ganske truffet av denne setningen:

Å leve i et parforhold med en med asperger kan føles som å være inne i en boble der man til slutt blir helt verdiløs fordi man er fullstendig sultefôret på ting som andre tar helt for gitt; å bli sett, å bli forstått, være et team, dele på ansvaret, ha prosjekter sammen

Mye som ikke stemmer også: Han blir ikke oppslukt i helt egne ting, han tar ansvar, delaktig, god økonomisk forståelse. Men han er noe sosial klein, er utrolig dårlig til kommunikasjon, forståelse og skal ha ting sånn de skal være, fordi det har en ekspert anbefalt. Han tror han sitter på de fleste svarene, og har rett. Undergraver meg fordi jeg har feil. Opplever at hans indre kontrollfreak kommer i veien for et varmt og kjærlig forhold. Jeg har ikke lyst på nærhet med noen som behandler meg slik og oppfører seg slik ovenfor meg. Han vet best, og selv om han ikke nødvendigvis gjør det perfekt så har han en klar formening om ALT, og hvordan ALT skal eller bør gjøres. Og hvis jeg gjør noe annerledes, så er det ofte feil. 

Med at han overtar det jeg holder på med, overkjører meg, gjør det om igjen etter meg eller korrigerer meg gjør at kjærligheten bare renner ut. Så når han da en time etterpå er lykkelig og kåt når vi skal legge oss, så skjønner han ikke at jeg ikke har lyst. Hans skjønner ikke at jeg ikke ønsker å sitte inntil han i sofaen og kose, eller planlegge noe moro. Jeg kjenner at dette virkelig ødelegger forholdet. Han evner ikke å gi meg forståelse, eller varme. Det er ikke trygt hos han eller med han. Jeg føler meg ikke sett, eller kjærlighet. Jeg møter ikke forståelse noen sinne fordi han aldri er enig med meg. 

Jeg skulle så virkelig ønske at han kunne gi meg mer følelser og bekreftelse. At han kunne gi litt mer f...... SLippe kontrollen, og tenke at det kan gå bra likevel. Hva er viktigst? et kjærlig forhold, eller at melka står på riktig plass? Eller at klærne hadde riktig vaskemiddel, eller riktig gryte ble brukt? Hva er viktig? Så hvorfor skal jeg være i en forhold hvor jeg ikke kan kjenne kjærlighet og forståelse. Ett forhold som settes på pause hver bidige gang jeg er borte, og et forhold blir jeg blir umyndiggjort? Hvorfor kan jeg ikke få høre at han er glad i meg? Hvorfor er det så vanskelig å si? Han mener at det er sagt, og sånn er det. Hvorfor sier han ikke at han savner meg? eller noen gang ser sin egen feil?

Hvis han gjør noe dumt har han alltid unnskyldning. Han gjorde det fordi...... Tar aldri ansvar for å vært ugrei. Ingenting er hans feil noen sinne. Han er leder på jobb, ikke hjemme. Men det klarer han ikke å skille. Han har ett røft arbeidsmiljø, og det å komme med slengbemerkninger og passiv aggressivitet hjemme hører ikke til, etter min mening. Men det må jeg tåle mener han. Så da kommer "sjefen" hjem, og hvis han mener noe så pakker han det inn. Direkte tale er fælt. Følelser og ærlighet er ugreit. Her skal man si ting på en spøkefull måte, ikke klar tale.

Han har også meninger om hva jeg spise. Har jeg spist for lite, eller for mye? Han gir meg stor skyldfølelse hvis jeg spiser noe annet enn det han mener er OK. Chips på en Søndag? Det fikk jeg virkelig høre. En annen gang var han med jobb ute en gang. Når han kom hjem hadde jeg laget meg biff, med pommes, bearnaise og maisstuing. I tillegg kjøpt meg smash til senere. Når han gikk inn døra fikk jeg spørsmål om jeg var på en fettdiett. Han gir meg skyldfølelse hvis jeg spiser noe annet enn hva han tenker er OK. 

Han tror han er en perfeksjonist. Han liker ikke kaos og har skapt ett trygt miljø rundt seg selv. Og nå forsøker han å endre meg til at jeg passer inn i hans allerede perfekte liv. Hvis han noen sinne skulle gjøre en feil, så går han helt i kjelleren av det. Det er helt katastrofalt! 

 

Og etter å ha lest litt føler jeg at han har trekk som kan minne om dette. Jeg mener at han er kontrollfreak som har tendenser for asperger. Jeg har mine mistanker. I morges oppsto det en situasjon igjen, og jeg er ganske på randen for tiden. Det skal nok ikke så mye til, fordi jeg er så lei av alle disse reglene, og å bli behandlet som et barn til tider. Å bli overkjørt med at hans regler er viktig og optimale, at vi må legge oss da og da. At han har en mening på hva jeg spiser, når jeg spiser. Så i morges ble jeg ganske oppgitt, men spurte på en rolig måte, om han noen gang hadde tenkt på at han kunne ha ett snev av aspergers. Det var nok ikke et optimalt tidspunkt, helt greit. Men han reagerte så kraftig. Han ble sint, kalte meg stygge ting og forklarte hvor uviten jeg var.

Jeg gikk på "hjemmekontoret" mitt, for å starte arbeidsdagen. Etter noen minutter kom han etter meg, først litt roligere og forklarte at dette var ugreit å si på morgenen. Jeg kunne ikke si slikt rett før han skulle på jobb, og på morgenen. Verste tid. Samtalen eskalerte, og det var både min og hans feil. Jeg svarte og argumenterte, men han ble høyere i stemmeleie, og til slutt skriker han, og denger handa i skapet her. Han hever stemmer kraftig og vrenger ut av seg masse ekkelt til meg.
Jeg forholder meg helt rolig. Bikkja er tilstedte og skvatt, ble redd. Jeg synes det var svært ubehagelig. Han snur seg, går bort og fortsetter med å si mye stygt til meg. Jeg sier ingenting, tar hunden med meg og går inn på gjesterommet.

Det går noen minutter til, også kommer han tilbake igjen. Skriker og er veldig sint. Han denger litt i veggen nå, men ikke veldig hardt. Men han kom inn på gjesterommet hvor jeg var med hunden, og smeller litt i veggen aggressivt for å skru på lyset. Han vrenger utav seg så mye stygt og fælt. Hvor stygg og fæl jeg er, og jeg eier knapt rettighet for noen ting nå. Han er helt satt ut hvor bedritent menneske jeg er. Jeg svarer han ikke på noe. Sitter i senga med bikkja på fanget. Hunden er redd. Jeg sier til han at dette er ubehagelig, og synes dette er ukomfortabelt akkurat nå. Og spør om han kan gå. Han sier med hevd stemme at jeg er ubehagelig og skapt denne sitasjonen. Han synes jeg er noe dritt osv. Jeg spør igjen om han kan gå ut av gjesterommet, fordi jeg opplever situasjonen som vanskelig og at jeg opplever han som truende og det gjør meg ukomfortabelt. Han smeller lyset av, døra fyker igjen og han skriker mer dritt mens han tar på seg skoa og går ut døra. 

Jeg har ikke opplevd han så sint før. Men han har ved to andre anledninger slått i bordet eller lignende. Og det er ubehagelig at han noen ganger stiller seg forran meg, så jeg ikke kan bevege meg slik jeg vil. Men denne gangen, i morges, det skremte meg ganske kraftig. Hunden ble redd, og jeg han ville sitte på fanget mitt i over en time etterpå. Selv om jeg la han i kurven ville han opp igjen og igjen. Det er unormalt. Jeg er ganske skremt. Det er også en historie med vold i familien hans, som gjør noe at jeg kanskje overreagerer noe. Det må sies. 

Men jeg vurderer å dra hjem til meg selv. Jeg er ganske skeptisk her jeg sitter nå. Sinne, slå i vegg/skap, og det å komme etter meg i flere omganger, skrike og ikke klare å jekke seg ned selv når han ser hunden er redd, eller jeg sier at dette er ubehagelig. Det skremte meg. Også overreagerer jeg nok litt pga vold i familien hans. Han har aldri rørt meg. 

Etter han var dratt på jobb fikk jeg melding fra han "Unnskyld at det ble så dumt. Vi får prate mer om disse tingene på en ordentlig måte en annen gang. Håper du får en fin arbeidsdag"

Har noen råd? Beklager for at det ble så langt, men jeg klarte ikke begrense meg selv. Jeg er usikker om jeg bør rømme eller bli.

Anonymkode: e36a7...a2d

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal reise hjem. Om du har tenkt å fortsette dette forholdet, må du i det minste vise han at sånn oppførsel er uakseptabel og får konsekvenser. 

Men du skal ikke måtte være redd for han du deler livet med, og om du er det, bør du avslutte. 

 

Anonymkode: 767ec...6b4

[AnonymBruker]

Mange blir veldig sære av å bo for lenge alene. Jeg hadde ikke orket slikt tull. Han høres ut til å faktisk ha ocd

Hvis det er så ille nå, blir det bare verre med tiden. 

Anonymkode: 7aad2...72c

[Gjest theTitanic]

Innlegget var uendelig så orket ikke lese annet enn et par linjer her og der. Du kan jo skrive en hel bok om hva som er galt. Du VET hva som er galt og at å leve slik vil by på undergravelse av ditt egenverd og mange konflikter. Men du går ikke....  

[AnonymBruker]

Dra hjem og avslutt forholdet. Dette er ikke noe å bygge videre på.

Anonymkode: 5c628...1a0

[Svigermor]

Han høres ekstremt nevrotisk ut, TS. Jeg tror dessverre ikke at du kan få et godt liv med ham. 

[AnonymBruker]

Han har regler for deg, han er aggressiv og han lar deg ikke være når du trekker deg unna. Vil du ha det sånn? Dra hjem og hold deg hjemme, avslutt forholdet og tenk på deg og hunden. Jeg håper i hvert fall det er din hund så den slipper å være i samme hus med den mannen der. 

Anonymkode: c911a...3a2

[AnonymBruker]

Du er ikke sammen med en mann, du er sammen med en robot. Han har skrevet den perfekte koden i hans eget hode, men den er full av bugs. Hver gang livet skjer så får han signalet "does not compute" i hodet. Livet er en ny kjæreste. Livet er ny jobb. Livet er samfunnet forøvrig som stadig endrer seg. Han er ikke stand til å utvikle seg på noen måte, og du kommer aaaaaaldri til å få det du mangler i dette forholdet.

Du må vite det at all denne "kunnskapen" han suger til seg er en handling for å kompensere for noe. Han har mest sannsynlig aldri forstått mennesker rundt seg, hvordan relasjoner fungerer, hvordan livet fungerer. Så han leter etter en fasit. Han er nok veldig rask til å sette to streker under svaret også, fordi nyanser ikke eksisterer i hans verden.

Du får ikke noe bedre enn dette hvis du blir i dette forholdet, ts. Jeg høres sikkert dømmende ut, men det er dessverre sånn med mennesker som har disse utviklingsforstyrrelsene. Han vil aldri forstå deg, og ser ikke noen grunn til å prøve. Dette kommer til å bli verre, og utvikle seg til psykisk vold (noe det egentlig allerede er).

Jeg synes du skal pakke med deg alle tingene dine og flytte hjem for godt. Ikke dra det ut, bare bli ferdig med det.

Anonymkode: 684aa...28c

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke ønsket å være sammen med en som er i stand til å være SÅ stygg i munnen. Det er bare ikke ok. Han kunne sagt at det der såret han eller noe. Eller at "dette vil jeg snakke om mer når jeg har fått roet meg litt". Men å gå bananas sånn, det er ufint og skremmende.

Tenk deg veldig godt om. Vil du leve med dette? Gå på nåler rundt han, med vissheten om at hvis du sier noe feil så får du den voldsomme skyllebøtten?

Anonymkode: 812ab...ab5

[AnonymBruker]

Jeg leste hele. Og oppførselen hans i dag var helt uakseptabel. Men hele forhistorien gjør at jeg ikke forstår at du har giddet så lenge allerede. Han kommer jo aldri til å forandre seg, og sånn som det kan du jo ikke leve resten av livet? Dra hjem. Og tenk deg godt om. 

Anonymkode: 87f57...3e2

[Carrot]

Lukk døren til dette kapittelet av livet ditt og gå videre, slike problemer som du har beskrevet blir som regel aldri mindre, de vokser.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Mange blir veldig sære av å bo for lenge alene. Jeg hadde ikke orket slikt tull. Han høres ut til å faktisk ha ocd

Hvis det er så ille nå, blir det bare verre med tiden. 

Anonymkode: 7aad2...72c

Dette er langt utover "litt sær av å bo alene", det er jo kontrollbehov sammenblandet med aggresjon osv. Mange av oss har bodd alene en stund etter samlivsbrudd, men de færreste av oss blir sånn som det der. Den mannen høres mer ut som behøver psykisk oppfølging. 

Anonymkode: 5963d...de5

[AnonymBruker]

Han har ikke bare tendenser til asperger, han er psykopat. Den unnskyldningen er null verdt fordi han har null kontroll på kjeften, tanker, og kropp når han klikker. Og klikke for et slikt spørsmål? Helt uakseptabelt.

Blir du i dette forholdet så vil du bli manipulert, utnyttet og kuet. Det er faktisk fare for ditt liv her. Noe hunden din tydelig viser deg.

Pakk tingene dine og reis hjem til deg selv. Underveis finner du et nøytralt sted du sjelden oppsøker og tar en telefonsamtale med han, eller aller helst kun skriver en sms der det står "Det er slutt. Kontakter du meg går jeg til politiet og ber om besøksforbud."  Om dette er ekstremt? Nei. Det han gjorde var fullstendig uakseptabelt og ekstremt. Han har i tillegg manipulert deg i hele "forholdet" deres.

Anonymkode: 3eb46...d88

[AnonymBruker]

Ser at noen skriver "dersom du sjal bli i dette forholdet..". Her blinker jo alle varsellamper. Kom deg langt bort. Den typen aggressiv oppførsel vil nok dukke opp igjen, og kanskje også eskalere. Han trenger hjelp, men først må du hjelpe deg selv langt bort. 

Anonymkode: a8be8...d94

[AnonymBruker]

Denne mannen er farlig, det er allerede psykisk vold, dra hjem og avslutt forholdet før det eskalerer til fysisk vold. IKKE tilgi ham, dette går bare en vei. 

Anonymkode: d2d51...3f8

[Hmmmmmm]

Ja, har du noen grenser? Min grense går på kallenavn og stygge ord. Det tyder på at respekten er borte. Så da hadde jeg dratt hjem og Blokkert han. Vis han at at du faktisk har noen grenser. Hvis ikke så er det bare for han å fortsette i god tro, mener jeg.

[Blåjojo]

Jeg var i et sånt forhold en gang. Alt skulle dikteres til minste detalj. 
Mistet meg selv mer og mer, men la ikke merke til det selv. Så det var en kompis av meg som til slutt spurte om jeg hadde det bra i forholdet, samtidig som han fortalte at han hadde sett endringene jeg hadde gått igjennom. 
Etter det avsluttet jeg forholdet. 
 

Så om du ønsker å gå rundt å bli diktert, samt i fare for at det skal eskalere med fysisk vold, så blir du i forholdet. Om ikke så tar du til fornuft og avslutter det.

[Juniper]

Jeg har lest hele teksten.

Det flommer over av hvor ugreit du har det! Og dette siste tok virkelig kaka!

Pakk det du har av ting, og reis hjem. Legg igjen nøkkelen! Og håper han ikke har nøkkel hos deg!

Det er for mye feil med denne mannen til at du kan drømme om å fikse det. Du må bare komme deg unna. 

[Taluno]

Hvilke argumenter har du egentlig for å bli værende? 
Finnes det ett eneste godt argument for å bli værende? 

Jeg hadde ikke vært i tvil engang, jeg hadde dratt hjem. 
Og jeg hadde på ingen måte dratt tilbake før jeg fikk en sabla god unnskyldning, og ett løfte om at han skal gå i terapi. 

[GammelKaktus]

Jeg tenker det er gode grunner for at denne mannen har vært singel så lenge. 

Hadde avsluttet forholdet for er det så ille nå så blir det ikke bedre.

I det minste så bør du komme deg hjem og tenke over om du vil utsette deg for dette.