Venninne som blir sur for samtaleemne

[AnonymBruker]

Har en venninne som har søkt råd og trøst hos meg i en lenger periode om samlivsbrudd. Det har tatt ganske mye plass i relasjonen vår, litt repeterende i det kjedelige, men man stiller opp for venner. Har lyttet, lyttet og lyttet. Prøvd å ikke gi «råd», for det kan noen ganger være slitsomt når man går gjennom noe, men svart på spørsmål og delt egne tanker hvis det var meg. Det kan være stressende og trist med brudd, som også er grunnen til at det har vært helt hundre prosent greit at det opptar så mye av forholdet vårt. Til og med når jeg fikk et nydelig tvillingpar i denne perioden, var det mest om henne.

Hun sa plutselig en dag at hun ikke vil snakke om det mer, og ble litt irritert, i kontekst av at vi snakket på telefon, og jeg spurte hvordan det gikk med henne «idag». En normal setting for oss. Helt greit. Litt rart. Hun ville ikke at jeg skulle «ta det opp» igjen. Så jeg tenkte hun ville distansere seg litt og slutte fokusere på det. Det har vært altoppslukende og negativt veldig lenge. Nesten til kanten av at hun har vært for besatt og bare fokusert på det. Alt går på repeat, og det har gått en ganske lang tid nå.

Problemet er at hun fortsetter å ta det opp med meg, både for å fortelle, sortere tanker og spørre hva jeg syns, og jeg føler jeg går på eggeskall for å ikke si noe feil, for hun blir kort og irritert om det ikke er hva hun vil høre. Da tenker jeg det er veldig mye bedre om vi unngår tematikken. Jeg blir sliten av å føle at jeg «gjør feil» hele tiden for jeg gjør eller sier ikke «riktig» helt plutselig. Jeg kan ikke si noe riktig på en måte. Tror hun er veldig stresset og sliten, som er helt greit også. 

Men, hvordan kan jeg si til henne at dersom hun ikke vil snakke om det, må hun også slutte å klage og ta det opp hele tiden…? Det er veldig slitsomt å sitte å høre på en monolog hver gang vi prates, og ikke «få lov» til å respondere på hva hun sier. Det er feil om jeg sier noe, det er feil om jeg er stille. Alt er bare feil. Føler for å ta et steg tilbake, og la det gå over, men jeg vet at det går ikke uten at det blir tydelig at jeg har trukket meg tilbake… så jeg tenkte være litt åpen og transparent og si ifra heller at det ikke fungerer for meg nå. Vil ikke gjøre en stor greie ut av det, men likevel, prøve sette noen grenser for meg selv, da det suger all energi ut av meg. 

Anonymkode: f7edb...db8

[AnonymBruker]

Du har fått tvillinger og er mye opptatt, og hvis hun tenker at du skal vie hele livet ditt til å snakke om dette bruddet hennes, med to babyer på Arna er hun egoistisk. 
Trekk deg litt sakte ut for en periode. 
Hvis hun spør hvorfor du ikke spør henne, så si at dere har snakket veldig mye om dette, og at du kjenner det blir litt mye for deg, da du bar babyer som skal følges opp også. 
At du gjerne vil støtte og hjelpe, men at det blir mye henne og lite deg. 

Anonymkode: 153ef...1d6

[lillevill]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har en venninne som har søkt råd og trøst hos meg i en lenger periode om samlivsbrudd. Det har tatt ganske mye plass i relasjonen vår, litt repeterende i det kjedelige, men man stiller opp for venner. Har lyttet, lyttet og lyttet. Prøvd å ikke gi «råd», for det kan noen ganger være slitsomt når man går gjennom noe, men svart på spørsmål og delt egne tanker hvis det var meg. Det kan være stressende og trist med brudd, som også er grunnen til at det har vært helt hundre prosent greit at det opptar så mye av forholdet vårt. Til og med når jeg fikk et nydelig tvillingpar i denne perioden, var det mest om henne.

Hun sa plutselig en dag at hun ikke vil snakke om det mer, og ble litt irritert, i kontekst av at vi snakket på telefon, og jeg spurte hvordan det gikk med henne «idag». En normal setting for oss. Helt greit. Litt rart. Hun ville ikke at jeg skulle «ta det opp» igjen. Så jeg tenkte hun ville distansere seg litt og slutte fokusere på det. Det har vært altoppslukende og negativt veldig lenge. Nesten til kanten av at hun har vært for besatt og bare fokusert på det. Alt går på repeat, og det har gått en ganske lang tid nå.

Problemet er at hun fortsetter å ta det opp med meg, både for å fortelle, sortere tanker og spørre hva jeg syns, og jeg føler jeg går på eggeskall for å ikke si noe feil, for hun blir kort og irritert om det ikke er hva hun vil høre. Da tenker jeg det er veldig mye bedre om vi unngår tematikken. Jeg blir sliten av å føle at jeg «gjør feil» hele tiden for jeg gjør eller sier ikke «riktig» helt plutselig. Jeg kan ikke si noe riktig på en måte. Tror hun er veldig stresset og sliten, som er helt greit også. 

Men, hvordan kan jeg si til henne at dersom hun ikke vil snakke om det, må hun også slutte å klage og ta det opp hele tiden…? Det er veldig slitsomt å sitte å høre på en monolog hver gang vi prates, og ikke «få lov» til å respondere på hva hun sier. Det er feil om jeg sier noe, det er feil om jeg er stille. Alt er bare feil. Føler for å ta et steg tilbake, og la det gå over, men jeg vet at det går ikke uten at det blir tydelig at jeg har trukket meg tilbake… så jeg tenkte være litt åpen og transparent og si ifra heller at det ikke fungerer for meg nå. Vil ikke gjøre en stor greie ut av det, men likevel, prøve sette noen grenser for meg selv, da det suger all energi ut av meg. 

Anonymkode: f7edb...db8

Synes det virker som du har blitt søppelbøtte for en dame som egentlig ikke prøver å gi slipp på ting, eller tenke positivt. Venninna di har ikke godt av å ruminere sånn som hun gjør. Da blir hun selv sur, irritert osv. Men kanskje hun nå har oppdaget at hun trenger å tenke mer positivt, siden hun selv sier det.

Det du kan si er; huff forstår det er vanskelig ja. og så skifte tema, og spørre henne om hva hun skal gjøre i dag. Og om hun sliter deg ut, så er det lov å si at "barna må få mat nå, så jeg må dra jeg." Ikke la negativiteten hennes trykke deg ned.