Kompis med angst...

[Gjest Jalileh]

Vet ikke hvor jeg skal begynne, eller hvilket forum jeg skal skrive dette i, men jeg prøver her.

Kompisen min har slitt med angst i noen år nå.

Han har vært veldig åpen om sin angst til meg o.l., og det syns jeg er bra. Prøver da å hjelpe han, og å ikke minst forstå han de dagene hvor han virkelig sliter.

Men... borttsett fra angst-problemene hans, så er det andre ting vi venninnene hans stusser på.

Blandt annet at han er sinnsykt selvopptatt.

Det finnes ingen grenser. Alt skal dreie seg om han, hver eneste setning dreier seg om han, alt er et uff og et ork, og hvis vi peiler innpå et annet samtaleemne da blir han nesten helt forvirret.

Altså, dette MÅ være et problem for han.

At ting kun dreier seg om han?

Hva kan vi gjøre for han? Han trenger da virkelig en å snakke med, og det er jo ikke alt vi får gjort.

What to do?

Kan noen forklare meg et eller annet? kanskje jeg forstår mer da....

[Gjest vibbe]

Har hatt noen venner med angst igjennom livet. Min erfaring er at de blir utrolig selvopptatte og egoistiske.

Alt dreide seg om henne. Det var angst opp og det var i mente.

Ringte jeg/hun, så var det rett på hvordan hun hadde det. Ikke intr i å høre om noe annet.

Hun hadde barn,men alt dreide seg om henne der også. Det var alltid NEI NEI NEI, mor har angst.

Trpr de har flere plager enn angst. Hun der var manisk/deppresiv. Vi hadde forståelse for sykdommen,men det var mange som kuttet henne ut.

Hun "brukte" de opp. Det ar meg meg og atter meg.

Hun var aldri intr i å prøve heller. Hun viste på forhånd at hun ikke klarte.

Det kunne være seg å ta en butikktur, rusle i marka, ta med unger på tur osv,men nei.

Så det har undret oss flere ganger hvordan hun klarte å skaffe seg tre samboere etterhvert. Den siste giftet hun seg med.

Jo, når det gjalt henne selv, da var det ikke noe som sto på.

jeg er en av de som fikk nok. Vi var utsatt for en tragedie i bygden , og jeg var hardt rammet. Hun ringte meg etter noen dager: jeg har sånn angst bla bla. Hvordan jeg hadde det ? Jo fortalte det i en kort setning der jeg slapp til.Javelja, var svaret, må legge på nå!

Siste jeg hørte var at hennes svigermor var død,men hun møtte ikke opp i begravelsen. Sikkert angst for å kjøre bil igjen. (kjøper nybil innimellom) eller hun bruker angsten som grunn til alt.

Jo, jeg har forståelse for at folk er syke og sliter, men jeg har truffet en del som sliter med angst,men min erfaring er at de er så selvopptatte at det er ikke til å holde ut.

[Gjest Jalileh]

Men...noe eller noen må jo ha fått venninna di på rett kjøl?

Jeg kan jo ikke gå og la kompisen min ha det sånn.

Innerst inne har han det sikkert døds-kjipt.

[Gjest Gjest]

Jada. Har en venninne med angst og depresjoner, og hun er veldig fokusert på seg og sitt. En venninne fortalte at hun er gravid på fredag, samtalen jeg overhørte på kvelden dreide seg da om denne andres babyønsker. Ellers også, så er mye om henne, men hun har blitt mer bevisst på det, prøver å ikke "kjøre på" så innmari som før

[Gjest Gjest]

Men...noe eller noen må jo ha fått venninna di på rett kjøl?

Jeg kan jo ikke gå og la kompisen min ha det sånn.

Innerst inne har han det sikkert døds-kjipt. 

←

Man prøver først å si det forsiktig: Du må ikke fokusere så mye på sykdom osv. preller av som vannet på gåsa.

Hvis andre snakker sammen, hun vil ike høre. Blitt lagt inn flere gang pga angsten.

Jeg tror faktisk de har gitt henne opp. Det skjer ingenting med henne fra hver gang hun er innlagt. tror hun får oppholde seg der noen uker/dager.

Jeg vil ikke ha kontakt med henne. Tror det er en opplevelse mange av oss har . vi som har /hatt venner med angst. De klarer å spise deg opp innvendig, sykelig opptatt av seg selv og sin egen sykdom. Snakker ikke om noe annet. Og blir til slutt noen egne egoister.

Nå vil sikkert mange som har angst føle seg tråkket på,men er det slik at de ikke er klar over det selv? tror nok at det er ikke bare ANGST,men at det er noe psykiske plager bak som fremtvinger angsten.

Tror bare noen må fortelle de det i klare ordelag. Vi er jo vant til å pakke inn og være forsiktige, men tror ikke at det HJELPER de.

Tar en det opp, så får en høre: vet du hvordan det er å leve med angst? Øra er lukka.

[Gjest Hippopotamus]

Man prøver først å si det forsiktig: Du må ikke fokusere så mye på sykdom osv. preller av som vannet på gåsa.

Hvis andre snakker sammen, hun vil ike høre. Blitt lagt inn flere gang pga angsten.

Jeg tror faktisk de har gitt henne opp. Det skjer ingenting med henne fra hver gang hun er innlagt. tror hun får oppholde seg der noen uker/dager.

Jeg vil ikke ha kontakt med henne. Tror det er en opplevelse mange av oss har . vi som har /hatt venner med angst. De klarer å spise deg opp innvendig, sykelig opptatt av seg selv og sin egen sykdom. Snakker ikke om noe annet. Og blir til slutt noen egne egoister.

Nå vil sikkert mange som har angst føle seg tråkket på,men er det slik at de ikke er klar over det selv? tror nok at det er ikke bare ANGST,men at det er noe psykiske plager bak som fremtvinger angsten.

Tror bare noen må fortelle de det i klare ordelag. Vi er jo vant til å pakke inn og være forsiktige, men tror ikke at det HJELPER de.

Tar en det opp, så får en høre: vet du hvordan det er å leve med angst? Øra er lukka.

←

Nå er det faktisk ikke alle med angst/depresjon som er like selvoptatte, da.

[kajaroma]

Den eneste måten å hjelpe vennen din, er å få han til å innse problemet selv. Gjør han ikke noe for å få hjelp må du bare si at du ikke orker selvopptattheten hans. Det er som andre svarer her lett å bli spist opp av en person med angst. Ikke alle med angst er selvopptatte, men noen er det, og de er det vanskelig å være nære venner med. Har selv et par venninner med angst. Ei som spiser meg med hud og hår og skylder på angsten i alt hun gjør, og ei som fungerer veldig bra, bare hun får lov til å fortelle at hun har en dårlig dag. Hun første holder jeg nå på en armlengdes avstand, hun andre er en av mine beste venninner.

Noen er det ikke mulig å hjelpe, men det er ikke din oppgave å gjøre det heller. Tar du en real prat med kameraten din har du gjort ditt. Ikke ta på deg dette ansvaret, -det er for stort..

[Gjest seniorita i.i.]

Nå er det faktisk ikke alle med angst/depresjon som er like selvoptatte, da.

←

Nei...det vet jeg. Siden jeg har litt av det selv.

Så på den måten vil jeg gjerne hjelpe han også, men han er rammet mye sterkere enn hva jeg er. Så da er det ikke så lett å kjenne seg igjen i alt han gjør og sier heller.

Men sant som gjest over skriver: hvis man forteller eller forklarer de et problem som gjelder dem, da blir man så fort avfeid. Det er angst, og sånn er det bare... men noe må man få gjort?

[Gjest Mangeårig angst]

Jeg kjenner en som er nøyaktig slik hovedinnlegget beskriver. Alt er et ork og han gjør ingenting for å endre det. Han blir ikke med på festlige lag, og til slutt har venner gitt opp å be han...

Må legge til at jeg har angst selv, men at jeg heller lar være å kontakte venner når jeg har en dårlig dag, og i alle fall ikke fokusere på angsten. Er bevisst på at venner ikke kan hjelpe stort der, og at dagen blir bedre om jeg kan fokusere på andre og mer hyggeligere ting, og også se på angsten i et litt komisk skjær, selv om det ikke er så lett alltid...

Har også en venninne som i tillegg til angsten drikker. Hun har jeg kuttet ut, for hun kan være blid den ene timen for så å rase eder og galle over meg den neste...Jeg vet ikke om hun har flere diagnoser.

Har en annen venninne med angst, og kun når hun virkelig HAR angst, snakker hun om angsten. Dvs. hun forteller ikke om at hun nesten ikke turte gå på butikken i dag igjen...

Det høres nesten som om din venn er litt hypokonder? Eller kanskje han er i en dyp depresjon der alt han ser er mørke i tillegg til angsten?

Under et angstanfall er man veldig fokusert på seg selv (angsten). Man tror alle legger merke til en osv. Men det høres ikke ut som om din venn har et angstanfall når han er negativ og selvopptatt i den grad han er...

Mulig han grubler så mye at han har glemt at det finnes en verden utenfor, og at angst er noe som kommer og går, men som venner ikke kan drive hobbypsykolog rundt...

Jeg ville avbrutt han, og sagt at: er du klar over at du har pratet kun om deg selv i en halv time nå, og det er noe du ofte gjør. Også ville jeg rådet han til å oppsøke lege, men også til å fokusere på andre, for angsten blir mindre når man kan dele gleder (og sorger) som venner måtte ha, altså ikke kun fokusere på seg selv.

[Gjest Attica]

Jeg har hørt dette før, at folk som har angst er så selvopptatte. Jeg har angst selv, og føler meg ærlig talt ikke truffet. Jeg er av den stille og innadvendte typen, og hater å snakke om meg og mitt. Har ofte fått høre at jeg er flink til å lytte. Min erfaring er at vi som har angst er like forskjellige som andre folk.

Jeg kan godt forstå at noen blir svært opptatt av sykdommen sin. Det heter jo at "den friske har mange ønsker, den syke har bare ett". Det er situasjoner i livet da folk blir så oppslukt av seg og sitt, at de ikke ser skogen for bare trær. Dette gjelder ikke bare ved sykdom. F.eks. kan nybakte mødre bli helt oppslukt av sitt vesle vidunder.

Dere lurer på hva dere skal gjøre. Hvorfor skal dere gjøre noe? Hvorfor skal dere være annerledes mot folk som har angst, enn dere er mot andre? Ja de har begrensninger, de greier ikke alltid å gjøre alt. Men de burde greie å oppføre seg sivilisert, hvis ikke er det være noe helt annet som feiler dem.

[Ciara]

Jeg har hørt dette før, at folk som har angst er så selvopptatte. Jeg har angst selv, og føler meg ærlig talt ikke truffet. Jeg er av den stille og innadvendte typen, og hater å snakke om meg og mitt. Har ofte fått høre at jeg er flink til å lytte. Min erfaring er at vi som har angst er like forskjellige som andre folk.

Jeg kan godt forstå at noen blir svært opptatt av sykdommen sin. Det heter jo at "den friske har mange ønsker, den syke har bare ett". Det er situasjoner i livet da folk blir så oppslukt av seg og sitt, at de ikke ser skogen for bare trær. Dette gjelder ikke bare ved sykdom. F.eks. kan nybakte mødre bli helt oppslukt av sitt vesle vidunder. 

Dere lurer på hva dere skal gjøre. Hvorfor skal dere gjøre noe? Hvorfor skal dere være annerledes mot folk som har angst, enn dere er mot andre? Ja de har begrensninger, de greier ikke alltid å gjøre alt. Men de burde greie å oppføre seg sivilisert, hvis ikke er det være noe helt annet som feiler dem.

←

[Gjest Varg-Menja]

Jeg har vært sammen med en som er sånn, og min erfaring er at det bare blir verre av å stryke dem med håra. De trenger som regel en verbal en på trynet, som vekker dem opp fra den selvmedlidende transen de har psyket seg selv inn i. Si rett ut hva du føler, si at vennskap ikke fungerer på slike premisser og at han må stikke hodet ut av skilpaddeskallet og involvere seg i andre mennesker også. Jeg har hatt psykiske problemer selv også, og er i ettertid svært takknemmelig ovenfor de menneskene som har vært tøffe nok til å gjøre dette med meg, og gitt meg ett spark i rompa til å løse problemene mine istedet.

[Gjest synseren]

Å ha angst kan være temmelig tøft. En skal være sterk for å takle angsten. Det kan hende at en blir litt selvopptatt når en har angst, men det er ikke bevisst. Det skjer naturlig fordi en er så redd inni seg og har behov for å snakke om det.

Skjønner at det er viktig at den med angst prøver å se forbi sine problemer og være en god lytter også. Vi må gi og ta som det så fint heter.

Endret 5. desember 2005 av synseren

[annie8219]

det er mange måter å ha angst på men kutte dem ut synest jeg ikke er så snillt...det gjør altså mye verre for personen med angst...er vennen din veldigt knyttet til deg og liker å var med deg er du selve tryggheten for han...mesteparten av angsten går ut på å miste noen...enten familie,venner,kjæreste eller en annen nære person...når du har angst kan du være redd for alt slags...å kutte dem ut fordobbler angsten...kankje det er akkuratt deg han trenger..kankje du er den eneste orntelige vennen han har og er glad i...hvis han mister deg,mister han en til bit av livet hans...angstpersoner stresser veldigt med å være "normale" og stresser med å holde maska så ingen skal se at di har angst eller hvorfor...det er det hele dagene diras går ut på...å være redd...men det som påvirker angsten mest og di er reddest for er å få angst for selve angsten...dette er en daglig rutine...må huske på at di fleste har ett helvete (mildt sagt) mens di har angst...du kan prøve så godt du kan å forstå di og prøve å hjelpe men er ikke altid du kan...det du da kan hjelpe di med er åfå di selv til å forstå di trenger noen profesjonelle å snakke med...ha litt is i magen å lokke di til å prate med noen...en dag spriker blæra og da kommer grunnen til angsten...for det er først den en skal finne....det er altid en grunn til angst...en plass den stammer fra...enten en har opplevs noe i livet eller har kuttet ut stoffer som narkotiske stoffer osv...en ganske stor del av befolkningen er og har blitt utsatt for vold...som med seksuellt misbrugte eller misshandlet...prøv å finn problemet bak angsten og snakk om dette,så løsner angsten av seg selv...

[Gjest Jalileh]

Dere lurer på hva dere skal gjøre. Hvorfor skal dere gjøre noe? Hvorfor skal dere være annerledes mot folk som har angst, enn dere er mot andre? Ja de har begrensninger, de greier ikke alltid å gjøre alt. Men de burde greie å oppføre seg sivilisert, hvis ikke er det være noe helt annet som feiler dem.

←

Men...jeg vil virkelig ikke at han skal ha det sånn. Han kunne ha hatt det mye bedre.

[Gjest Jalileh]

Å ha angst kan være temmelig tøft. En skal være sterk for å takle angsten. Det kan hende at en blir litt selvopptatt når en har angst, men det er ikke bevisst. Det skjer naturlig fordi en er så redd inni seg og har behov for å snakke om det.

Skjønner at det er viktig at den med angst prøver å se forbi sine problemer og være en god lytter også. Vi må gi og ta som det så fint heter. 

←

Jepp. Og jeg gjør virkelig det. Jeg gir og gir og gir... helt til jeg føler meg helt tappa for energi.

Synd å si det, at en så god venn klarer å tappe meg for energi. På den måten igjen får jeg ikke gitt alt jeg kan heller.

Jeg vet at han ikke gjør dette bevisst. Det er jo det som er problemet. Men så kan jeg jo samtidig ikke påpeke dette ovenfor han. For da føler jeg at jeg påpeker en feil ved hans personlighet.

[Gjest vimse]

I og med dere er såpass gode venner som du gir uttrykk for, så regner jeg med at gjensidig ærlighet også er en tråd i deres vennskap? Jeg tror man kommer langt med ærlighet, også når det gjelder sårbare ting, så lenge det er konstruktivt og blir tatt opp på en ok måte. Det er noe med det at selv om min verden er stoppet opp, så sviver fremdeles verden rundt meg...