Jeg sliter med å elske barna likt

[AnonymBruker]

Har en jente på 5 og en gutt på snart 3

Jenta har i store deler av livet vært veldig pappadalt, mens gutten er mammagutt. Han er ekstremt fysisk gutt og vil kose masse hele tiden. Han er blid, morsom og kjærlig. 

Jeg sliter med at det ikke føles like naturlig å kose med henne som med han. Jeg har ikke det samme ekstremt nære forholdet til jenta som til gutten

og jeg sliter med at jeg blir mye fortere irritert på henne. 
Jenta har aldri vært spesielt glad i meg og er heller mye mer opptatt av besteforeldre og sin far. Jeg har aldri vært hennes "store helt". Isteden gjør hun stortsett det motsatte av hva jeg mener er riktig. 
Vi har ulik personlighet. 

Jenta får masse kjærlighet og oppmerksomhet fra mange voksne, ink meg selv. Vi gjør det ytterste for at barna skal ha det bra. 
 

Men det er vanskelig å ha denne følelsen av å elske den ene mer enn den andre. 
 

Dette er jo totalt tabu å snakke om til noen. Jeg kan ikke si det til en sjel.

Men det er kanskje vanligere enn man tror? 

Anonymkode: 8834d...b42

[Helene]

Akkurat som min mor. Elsker barna ulikt. 

[AnonymBruker]

Er nok ganske vanlig. Jeg har ulikt forhold til mine jeg også. Men jenta di er nok like glad i deg som i far. Bare pass så at du ikke viser det tydelig. 

Anonymkode: 11e8e...8b5

[Mooza]

Jeg tror det er vanlig å stresse med tanken på det. 

Jeg tror ikke du egentlig innerst inne, elsker den ene mer enn den andre. Den minste trenger deg kanskje bare mer, og du er mer komfortabel med å kose med han.

De andre voksne har nok gjerne tatt mer hånd om den eldste slik at du skal ha tid med baby. Nå er ikke baby en baby mer...og du oppdager at du er fjernere fra din eldste. Det er skjer. Men uansett hvor mange voksne hun har, så husk at hun trenger en mor som ser henne og som er der. En far er fint det, men en mor er helt umistelig. Kanskje du skal la mannen din ta mer hånd om den minste, og så prøve å få litt kvalitetstid med den eldste. Husk at hun bare er 5 år. Det er bittelite. Du tenker gjerne at hun er stor fordi du har en liten. Jeg vil kanskje tro at ditt fang har vært litt vanskelig å komme opp i, og derfor er det enklere å ty til far?

Se jenta di! Kom deg nærmere. Jeg er helt sikker på at du trenger det like mye som hun faktisk trenger deg. Ungene er de kjæreste vi har, og de små ting de opplever når de er 5 år er ingenting mot det som kommer. Da trenger hun en mor som hun er nær. 

 

[AnonymBruker]

Jeg ville jobbet hardt for å få et tettere bånd til datteren. Du kan ikke noe for hva du føler, men du kan velge å endre handlinger. Snakk med mannen din om det. Du trenger ikke fortelle han eksakt hva du føler om det er sårt og vanskelig å innrømme, men si at du vil prøve å få bedre relasjon til jenta. Kanskje dere må aktivt «bytte barn» en periode, der du har mest tid med jenta (leker, leser, legger osv) og han med gutten? Ikke la dette utvikle seg mer, for jeg garanterer at hun vil merke det. Jeg har selv to barn; gutt på 9 år og jente på 5 år. Jeg er også tettest med gutten, for vi er veldig like i personlighet. Men jeg har vært veldig obs på å ha kvalitetstid med datteren min, og nå kan jeg si at jeg elsker begge like høyt. Men det tok tid. 

Anonymkode: c8c5b...e05

[AnonymBruker]

Jeg elsker alle barna mine forskjellig - de er forskjellige mennesker med forskjellige behov, personligheter og ytringsformer. Det betyr ikke at jeg elsker noen av dem mer enn andre.

Det går ikke an å behandle barna likt, for barna er ikke like, og de trenger kanskje forskjellige ting fra deg. Det høres ut som om gutten din trenger mer fysisk nærhet fra deg, mens jenta gjerne ikke har like stort behov for det. Hun trenger kanskje andre ting. En ting jeg føler hjelper litt for meg, når de gjelder de barna som det er litt vanskeligere å føle de varmeste følelsene for, er å være litt streng med meg selv angående hvordan jeg tenker om barnet, kanskje litt klisje her, men prøve å fokusere på barnets positive sider, og ikke tillate meg selv å «tenke stygt» om barnet. Prøve å fokusere på at barnet har det vanskelig fremfor at barnet er vanskelig, og hvorfor barnet gjør som det gjør. Det er kjempevanskelig, virkelig, men for meg går jeg lett inn i en negativ spiral hvis jeg begynner å tenke «åh, hun er alltid så kverulerende og tenker bare på seg selv», for eksempel, og så ser jeg bare det. 

Anonymkode: a853f...b22

[AnonymBruker]

Jeg elsker også ungene mine ulikt. Eldste har en nok en helt spesiell plass i hjertet, da han alltid har vært veldig mammadalt. Han har også vært fryktelig krevende, og vi har vært gjennom mye. Sånt skaper et tett bånd. Pluss at vi er veldig like i personlighet. Yngste er ekstremt enkel i forhold, og har aldri trengt meg på samme måte. Trenger meg, ja, absolutt. Men ikke med hud og hår liksom. Jeg og pappaen er likestilte. Fantastisk fin unge på alle måter, men båndet med eldste er altså spesielt. 

Anonymkode: 3c6c6...387

[Gjest Lillefinger]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har en jente på 5 og en gutt på snart 3

Jenta har i store deler av livet vært veldig pappadalt, mens gutten er mammagutt. Han er ekstremt fysisk gutt og vil kose masse hele tiden. Han er blid, morsom og kjærlig. 

Jeg sliter med at det ikke føles like naturlig å kose med henne som med han. Jeg har ikke det samme ekstremt nære forholdet til jenta som til gutten

og jeg sliter med at jeg blir mye fortere irritert på henne. 
Jenta har aldri vært spesielt glad i meg og er heller mye mer opptatt av besteforeldre og sin far. Jeg har aldri vært hennes "store helt". Isteden gjør hun stortsett det motsatte av hva jeg mener er riktig. 
Vi har ulik personlighet. 

Jenta får masse kjærlighet og oppmerksomhet fra mange voksne, ink meg selv. Vi gjør det ytterste for at barna skal ha det bra. 
 

Men det er vanskelig å ha denne følelsen av å elske den ene mer enn den andre. 
 

Dette er jo totalt tabu å snakke om til noen. Jeg kan ikke si det til en sjel.

Men det er kanskje vanligere enn man tror? 

Anonymkode: 8834d...b42

Jeg tror at, og dette er min mening:

Jenta di elsker deg like høyt som hun elsker alle andre. All kjærlighet kommer fra den samme kilden. Og du gjør også det ovenfor henne, men med henne så er det kanskje en større utfordring å føle det like intenst, fordi dere har en annen kommunikasjon, og den gjør at dette misforståes litt. Ingen kjærlighet er lik i sitt uttrykk. 

Du kommer lettere i kontakt med kjærligheteskilden sammen med din gutt, fordi din gutt snakker ditt kjærlighetsspråk. 

Jenta di vil utfordre deg på en annen måte, og du føler på mye annet ekstra med henne. 

Det er helt normalt å føle, men det betyr ikke at du elsker den ene mer enn den andre. Det er bare språket. Og kommunikasjon av dette som er forskjellig.

Vær sikker og trygg på at du er hennes helt. Og vær stolt av at hun har mot nok til å utfordre deg. Du har/får en sterk selvstendig jente. Og det ønsker du nok at hun skal være i møte med denne verden(tror jeg). Du vil ha en jente som tørr å motsi og teste dine grenser. Du vil at hun skal være sterk og sloss seg frem. Ikke adlyde blindt det en autoritær sier, men stille spørsmål. Forsøk å snakk rolig med henne og forklar hva og hvorfor du setter de grensene du gjør. Og under utvikling, kanskje revurder noen av dem., også i samspill med henne. Ikke vær fastlåst. 

Forsøk å tenke på dette når du blir irritert, og tilgi henne for de utfordringer hun gir deg. Og tilgi deg selv for at du føler som du gjør. 

Det er normalt, men det er bare språket. 

[Toyah]

Jeg elsker ikke barna mine likt, men jeg elsker dem for den de er.

Er ikke det nok?

 

[AnonymBruker]

Jeg elsker ikke barna likt, men like mye. De er to forskjellige barn med forskjellige behov, utfordringer og personligheter, og blir elsket for det de er. Men ikke likt.

Anonymkode: acab9...809

[AnonymBruker]

Jeg tror nok jeg elsker barna mine like mye, om ikke likt, men jeg merker at jeg har mye lettere for å føle på kjærligheten overfor minsten, som er en relativt harmonisk unge, kontra eldsten, som er langt mer .. hva er det korrekte ordet... krevende? Utfordrende?

Det er jo lettere å kjenne på kjærlighet når en unge er smilende og blid og samarbeidsvillig, kontra når det er vill opposisjon, trass, hyl og skrik hele tiden.. 

Føles veldig vondt når den følelsen jeg kjenner mest overfor eldsten er irritasjon og "jeg liker deg ikke":.. prøver minne meg på å skille mellom oppførsel og unge, men det er ikke så lett alltid. 

Anonymkode: 618f6...3e3

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så uvanlig. Jeg tenker på det som å gå bedre overens med det ene av barna, samtidig som en elsker begge/alle like mye. Og jeg tenker det er en naturlig konsekvens av ulike personligheter, og også miljømessige faktorer (som at det kommer et småsøsken og foreldrene deler seg en del så far er mye sammen med de eldste og mor med babyen).

Jeg kjenner det litt igjen. Jeg har to jenter, og den ene er mer lik meg. Jeg kjenner meg mest igjen i henne sånn umiddelbart, og forstår henne i større grad. Hun er lettere for meg å oppdra, og ofte enklere å være sammen med. Men dette går an å jobbe med, som flere nevner. 

Jeg jobber i barnehage, og der jobber jeg også en del aktivt med dette. Det er noen barn jeg bare forstår og kommer godt overens med med en gang, og har lett for å like ekstra godt. Det kan ha med personlighet å gjøre. Og noen ganger er det barn som har noen ekstra utfordringer, og som jeg bruker ekstra mye tid på og blir godt kjent med. Men det hjelper virkelig å jobbe for å se og like alle barna. Å fokusere på de positive sidene, samme hvor klisje det er. 

Når det gjelder egne barn, tenker jeg vi skylder dem å jobbe med dette. At vi bør jobbe for å styrke relasjonen til det av barna som kan ha blitt fjernere for oss. Og her er jeg også helt sikker på at det er fullt mulig. At en har bedre kjemi med et barn, vil kanskje alltid være slik. Men det går an å lære seg å forstå og komme nærmere det andre barnet. Og å komme tilbake til å kjenne på at en elsker begge like høyt. Sistnevnte tror jeg at en gjør uansett, men at om det har blitt en avstand i relasjonen, kan det bli så sårt at det rett og slett kjennes som det handler om kjærligheten. 

Anonymkode: f5f5d...455