Utrolig sår når det gjelder det sosiale og barnet mitt

[AnonymBruker]

Overskriften er kanskje litt misvisende, for jeg tror jeg har kommet dit at jeg ikke klarer helt å skille hva som gjelder barnet mitt og hva som er mine egne "issues". 

Sønnen min er bare 4 år, men de siste månedene har det blitt mer fokus på det sosiale, bli med hjem osv. Jeg kjenner at jeg synes det er vanskelig, og har blitt mer obs på at jeg selv er utrolig sår på det å ikke bli inkludert, det sosiale osv. Nå vet jeg nesten ikke lenger om sønnen min er utenfor, eller om det er hjernen min som jobber i høygir for tiden og som kjenner på utenforskap overalt. 

Gutten min har ingen "bestevenn" i barnehagen, men leker med de fleste. Noen navn går igjen, men det går i perioder. Han er litt introvert og rolig av seg, men nå til dags ser han ut til å trives i barnehagen. Jeg synes likevel det er litt trist at han ikke har noen som er ekstra glad for å se ham, som han kan være sammen med utenfor barnehagen osv. Han har vært med noen hjem et par ganger og lekt litt lenger oppi gata med noen unger der, men det har stort sett vært enten tilfeldige treff ute eller jeg som har organisert/bedt i 80% av tilfellene. Et par av dem har bedt tilbake, mens noen aldri har tatt initiativ til å treffes igjen. Jeg inviterte tre gutter og mammaene deres til grilling i hagen her for en måneds tid siden, og har aldri hørt noe fra dem etter det.

Nå kvier jeg meg for å ta mer initiativ, jeg vil ikke virke masete. Men det er jo gutten min sin trivsel det handler om, så jeg må vel bare ta meg sammen? Han spør ikke så mye om besøk eller lignende for tida, men i morgen er det halloween og jeg er litt sår for at vi ikke har blitt invitert til noen. På en annen side, så kunne jo jeg invitert. Men det er så utrolig flaut om ingen eller bare noen få kommer, jeg føler meg dum som allerede har invitert flere ganger og ikke fått mer respons etterpå. 

Hvordan bør jeg gå frem? Jeg er en ganske sosial person og vil gjerne bli kjent med de andre foreldrene i barnehagen. Jeg ser av og til at noen av dem er ute og triller sammen, noen er på telttur, passer hverandres unger og griller osv. Jeg savner det samholdet og kunne tenkt meg det selv, så er jo mine behov oppi alt det her også. Den lille familien min får liksom ikke plass og jeg er redd sønnen min ska begynne å kjenne på det etter hvert 😞

Anonymkode: c25fd...19b

[AnonymBruker]

Han er bare 4 år. Små barn ser ikke på vennskap på samme måte som voksne. De lever mer i nuet, og er ikke nødvendigvis så opptatt av å planlegge hvem de skal leke med eller ha noen favoritter. 

Det blir nok mer vanlig med invitasjoner hjem og besøk på skolen. Men bare fortsett å invitere folk, du.

Anonymkode: 35656...1fe

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på akkurat det samme. Jeg vet ikke om det er noen trøst nå, men sønnen min fikk en bestevenn i 1. klasse og flere andre gode venner. Disse har han fortsatt nå, i 7. klasse, og han kjente ingen av dem da han gikk i bhg. Vi har til og med vært på ferie med bestevennens familie.

Jeg har dessverre ingen råd, jeg klarte ikke å løse det på den tiden. Men sønnen min ordnet det selv etter hvert.

Anonymkode: 80e6f...2c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er bare 4 år. Små barn ser ikke på vennskap på samme måte som voksne. De lever mer i nuet, og er ikke nødvendigvis så opptatt av å planlegge hvem de skal leke med eller ha noen favoritter. 

Det blir nok mer vanlig med invitasjoner hjem og besøk på skolen. Men bare fortsett å invitere folk, du.

Anonymkode: 35656...1fe

Det var et sånt svar jeg trengte i dag, takk 😅 Jeg tror jeg maser det for mye opp i hodet mitt fordi jeg bærer på denne sårheten selv!

Anonymkode: c25fd...19b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har kjent på akkurat det samme. Jeg vet ikke om det er noen trøst nå, men sønnen min fikk en bestevenn i 1. klasse og flere andre gode venner. Disse har han fortsatt nå, i 7. klasse, og han kjente ingen av dem da han gikk i bhg. Vi har til og med vært på ferie med bestevennens familie.

Jeg har dessverre ingen råd, jeg klarte ikke å løse det på den tiden. Men sønnen min ordnet det selv etter hvert.

Anonymkode: 80e6f...2c3

Takk, det var godt å høre. Håper det skjer her også! 

Anonymkode: c25fd...19b

[AnonymBruker]

Det er ok, ts, å ikke ha venner. Du som forelder må innse at noen barn velger å ikke ha bestevenner. Da sykeliggjør ikke vi det som voksne. Noen barn velger å være alene etter skoletid - de får mer enn nok sosial kontakt på skolen. Da sykeliggjør ikke vi voksne det valget. Barn er nemlig mennesker. Å kalle deres valg for unormale er ikke ålreit. Deres valg er heller ikke valg vi ville ha tatt - de trenger ikke være valg vi liker, forstår eller trives med. De er barnets valg. Fordi barn har personlighet, og den skal voksne ikke søke endre. Å søke endre noens personlighet er ikke oppdragelse - det er å ikke respektere barnet.

Så ta deg en tur til psykolog. Snakk med en lege. Be kommunens team om hjelp. Men ikke fortsett som du gjør. Det er ikke farbar vei. 

Anonymkode: 38696...320

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ok, ts, å ikke ha venner. Du som forelder må innse at noen barn velger å ikke ha bestevenner. Da sykeliggjør ikke vi det som voksne. Noen barn velger å være alene etter skoletid - de får mer enn nok sosial kontakt på skolen. Da sykeliggjør ikke vi voksne det valget. Barn er nemlig mennesker. Å kalle deres valg for unormale er ikke ålreit. Deres valg er heller ikke valg vi ville ha tatt - de trenger ikke være valg vi liker, forstår eller trives med. De er barnets valg. Fordi barn har personlighet, og den skal voksne ikke søke endre. Å søke endre noens personlighet er ikke oppdragelse - det er å ikke respektere barnet.

Så ta deg en tur til psykolog. Snakk med en lege. Be kommunens team om hjelp. Men ikke fortsett som du gjør. Det er ikke farbar vei. 

Anonymkode: 38696...320

Jeg skal ta meg en tur til psykolog fordi jeg ønsker venner for sønnen min? Haha, den er god!

Anonymkode: c25fd...19b

[AnonymBruker]

Han er fortsatt liten, så det går nok seg til. Min 4-åring er heller ikke så sosial på fritida enda, men det er fordi vi gjerne er opptatt med å levere/hente eldre søsken, og opptatt med ting som må gjøres av vedlikehold i et hjem. Vi blir veldig glade når barnet blir invitert på ting, men er ikke noe flinke til å invitere andre… Snakk med de i barnehagen om det sosiale. Spør om det er noen han leker godt med som han kan invitere hjem?

Anonymkode: d568d...3e7

[AnonymBruker]

Så lenge barnet ditt ikke gir deg signaler på at han ikke ønsker å være i barnehagen, så kan du roe helt ned. Det samme gjelder når han begynner på skolen. 

Mine barn har ikke hatt bestevenn i barnehagen, og byttet mye på venner på skolen. Det er helt vanlig, og så lenge de ikke gir signaler på mistrivsel, så håper jeg du klarer å roe litt ned. 

Spør de ansatte i barnehagen om hvordan de opplever at barnet trives, hvem han leker med/trives godt sammen med. 

Mange med 4-åringer har nok med hverdagen sin, og holder ikke av særlig med tid for vennebesøk. Det er ikke barnets behov på dette alderstrinnet, derfor blir du ikke bedt tilbake. Ikke vond vilje, men hektisk hverdag som er årsaken. 

Håper du klarer å puste med magen, og støtt deg gjerne på de ansatte i barnehagen og etterhvert på skolen, de ser barnet ditt i samspill med andre. 

Det er barnets trivsel som er viktig. 

Anonymkode: 3dae5...7c0

[AnonymBruker]

Vi har ei på 4. Hun spør veldig skjelden om å være med noen eller å ha med noen. Og i helgene spør hun aldri etter andre. Hun driver med sine egne ting, er sammen oss voksne, er med på familiebesøk og lignende. Hun får fylt opp det sosiale i barnehagen. 

Det er også lite igjen av dagen etter barnehagen,så jeg maser ikke med dette. 

En annen fin ting er at barnehagen har fokus på å ikke ha bestevenner, men heller flere gode venner. Dette for å få bukt med at noen blir utelatt,eller at noen blir helt knust om noe skjer med "bestevennskap". 

 

Anonymkode: b2eb1...8de

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal kjenne deg heldig på guttens vegne. At han kan leke med alle er et veldig godt tegn! Har jobbet med barn i 18 år, og dette er en fantastisk begynnelse. Han vil sikkert få mange venner etterhvert, og han vil finne sin bestevenn.

Ikke inviter ved å si "Grille en dag". Bestem dato og invitér f.eks. alle 4-åringene + mødre. Ikke alle kan komme den dagen, men hva så? Om dere blir to eller 10 har ikke noe å si.

Anonymkode: f909b...a8a

[AnonymBruker]

Vi har 3 barn, hvor yngste er 4 år, men føler de er så «små» at besøk utenom bhg er undøvendig , nå skal det sies at vi som har eldre barn har veldig travle hverdager og helger, så minste blir desverre ikke prioritert med besøk enda..  ikke spør barnet heller om besøk heller , så tror det går veldig fint å vente med så mye besøk frem til skolealder  

Anonymkode: df65f...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Han er bare 4 år. Små barn ser ikke på vennskap på samme måte som voksne. De lever mer i nuet, og er ikke nødvendigvis så opptatt av å planlegge hvem de skal leke med eller ha noen favoritter. 

Det blir nok mer vanlig med invitasjoner hjem og besøk på skolen. Men bare fortsett å invitere folk, du.

Anonymkode: 35656...1fe

Han er bare 4 år ja, men vi ser allerede i 3 årsalderen hvordan det sosiale miljøet i et kull kan bli - om vi ikke jobber med det, dessverre. Det er lett å tenke at de er så små enda, men det er en alder man må være litt på og følge med på. I noen kull er det ingen som besøker hverandre, men i andre kull er det mer vanlig fra 4-årsalderen. Og er barna i gang med å besøke hverandre er det bare å henge seg på. Jeg har jobbet med denne aldersgruppen i 15 år, og jeg blir like overrasket for hvert kull over hvor tidlig man ser hvem som er populære og hvem som har lav status. 
 

Ts; fortsett å invitere barn hjem. Snakk med den du har foreldresamtale med hvem barnet ditt leker med, men og hvem det ikke leker så mye med. Kanskje det er noen på avdelingen som er litt utenfor? Barna oppdager hverandre lettere når de er i små grupper, kanskje det finnes en god venn i en han ikke har vært så mye sammen med enda 😊

Anonymkode: 79da9...5a4

[AnonymBruker]

Slenger meg på det første svaret du fikk. Utviklingsmessig er det fortsatt flere år til ditt barn vil begynne å sammenligne seg med jevnaldrende og få sterkere sosiale behov, altså behov for å få venner, bli inkludert i sosiale fellesskap og føle tilhørighet. Barn under skolealder er som regel mest opptatt av familien sin, og lek med jevnaldrende må oftest være styrt av voksne. Så små barn er opptatt av seg selv og er egoistiske av natur for å få dekket grunnleggende behov uten å nødvendigvis bry seg så mye om å leke med andre barn.

Anonymkode: bbf33...2e3

[AnonymBruker]

Vi har to gutter på 4 og 8 år. Da eldste var på den alderen lekte han med alle, gjerne etter hvilke interesser de hadde. I en periode likte han fotball, så da lekte han med de andre som likte fotball, i en periode var det sykling osv. I den gruppa var det mange førstegangsforeldre, så det hendte noen av oss møttes på lekeplassen eller inviterte til kaffe, men vi foreldre knyttet ikke sterke vennskapsbånd. Nå som han går på skole er han fremdeles venn med flere fra barnehagen, men har også fått mange nye venner.

Med yngste nå så ser vi at han har én bestevenn som han er svært knyttet til. Det er fint, men føles samtidig veldig sårbart ettersom de skal begynne på ulike barneskoler. I denne gruppa har også nesten alle barna eldre søsken, så alle foreldrene er for travle til å møtes (jeg har ikke klart å lære meg foreldrenes navn en gang 🙈).

Mitt råd er derfor: ikke stress med det. Barnet ditt kommer nok til å få seg gode venner, mye skjer av seg selv når de bare blir litt eldre ☺️❤️

Anonymkode: 5b5b7...9e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Overskriften er kanskje litt misvisende, for jeg tror jeg har kommet dit at jeg ikke klarer helt å skille hva som gjelder barnet mitt og hva som er mine egne "issues". 

Sønnen min er bare 4 år, men de siste månedene har det blitt mer fokus på det sosiale, bli med hjem osv. Jeg kjenner at jeg synes det er vanskelig, og har blitt mer obs på at jeg selv er utrolig sår på det å ikke bli inkludert, det sosiale osv. Nå vet jeg nesten ikke lenger om sønnen min er utenfor, eller om det er hjernen min som jobber i høygir for tiden og som kjenner på utenforskap overalt. 

Gutten min har ingen "bestevenn" i barnehagen, men leker med de fleste. Noen navn går igjen, men det går i perioder. Han er litt introvert og rolig av seg, men nå til dags ser han ut til å trives i barnehagen. Jeg synes likevel det er litt trist at han ikke har noen som er ekstra glad for å se ham, som han kan være sammen med utenfor barnehagen osv. Han har vært med noen hjem et par ganger og lekt litt lenger oppi gata med noen unger der, men det har stort sett vært enten tilfeldige treff ute eller jeg som har organisert/bedt i 80% av tilfellene. Et par av dem har bedt tilbake, mens noen aldri har tatt initiativ til å treffes igjen. Jeg inviterte tre gutter og mammaene deres til grilling i hagen her for en måneds tid siden, og har aldri hørt noe fra dem etter det.

Nå kvier jeg meg for å ta mer initiativ, jeg vil ikke virke masete. Men det er jo gutten min sin trivsel det handler om, så jeg må vel bare ta meg sammen? Han spør ikke så mye om besøk eller lignende for tida, men i morgen er det halloween og jeg er litt sår for at vi ikke har blitt invitert til noen. På en annen side, så kunne jo jeg invitert. Men det er så utrolig flaut om ingen eller bare noen få kommer, jeg føler meg dum som allerede har invitert flere ganger og ikke fått mer respons etterpå. 

Hvordan bør jeg gå frem? Jeg er en ganske sosial person og vil gjerne bli kjent med de andre foreldrene i barnehagen. Jeg ser av og til at noen av dem er ute og triller sammen, noen er på telttur, passer hverandres unger og griller osv. Jeg savner det samholdet og kunne tenkt meg det selv, så er jo mine behov oppi alt det her også. Den lille familien min får liksom ikke plass og jeg er redd sønnen min ska begynne å kjenne på det etter hvert 😞

Anonymkode: c25fd...19b

Jeg synes dette høres ganske vanlig ut for et barnehagebarn, jeg. Sønnen din virker som en gutt som kan leke med og trives med mange, og det kan være ganske positivt. Tipper det sosiale kommer til å blomstre når han begynner på skolen. I barnehagealder er det veldig foreldrestyrt, og hvis du ikke er nabo eller veldig godt kjent med akkurat de foreldrene som har barn i samme gruppe, koker det ofte bort i kålen. 
 

Om du fortsetter å være frempå og ha et litt åpent hus når han blir større, kanskje melde ham på en aktivitet og tilby samkjøring etc. vil du sannsynligvis ha huset fullt av unger.

Anonymkode: 7115f...60c

[AnonymBruker]

Han hadde nok sagt noe om han ønsket mer besøk. Det går nok greit foreløpig. 

Det andre tråden din handler om er din redsel for at ditt utenforskap etterhvert også vil bli hans. Det er noe i det du skriver der, altså ikke at det virker som han er utenfor nå - han har jo mange lekekamerater i bhg - men hvis dere som foreldre ikke er inkluderte i lokalsamfunnet, så vil nok dette bli en realitet for gutten deres også, om ikke du styrer hardt i mot. Det bør du gjøre. 

Jeg har ingen venner og sliter en del med å avlede barna på 6 og 10 når de spør om hvorfor ikke vi er på hyttetur med andre, hvorfor alle andre skal grille med noen etter lekene på 17. Mai, osv. Det er beintøft.

Ungene mine har likevel venner på skolen, og utenfor. Det tror jeg er fordi jeg er flink til å invitere/la ungene invitere andre barn hjem og lar dem føle seg velkommen hos oss, at jeg av og til gjør noe hyggelig sammen med barna eller legger til rette for at de kan ha det fint mer for seg selv, sammen med vennene. I tillegg er barna mine noen fine mennesker som der er hyggelig å være med selvsagt - de ligger an til å bli mye bedre rustet sosialt enn det jeg er - heldigvis. 

Poenget er at det ER viktig at du fortsetter å invitere. Foreldre har mye ansvar her. De som allerede har et nettverk har en lettere jobb, ofte gidder de ikke invitere tilbake virker det som. Og er ungene hos dem, virker det ikke som foreldrene har vist særlig interesse for at de var der. Synes det er merkelig. 

Skjønner redselen din godt. Vil ikke fyre den opp, men heller heie deg frem i det du allerede gjør riktig. Ta initiativ og ikke regn med at du får noe tilbake, dessverre. Men sønnen din utvikler kanskje vennskap gjennom ditt initiativ og det er jo målet. 

Anonymkode: 714fe...514

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Det var et sånt svar jeg trengte i dag, takk 😅 Jeg tror jeg maser det for mye opp i hodet mitt fordi jeg bærer på denne sårheten selv!

Anonymkode: c25fd...19b

Tenk litt på det selv. Er du fremdeles bestevenn med din første venn i bhg? Noen er det, men det er sjeldent. Min bestevenninne ble jeg kjent med på vgs. Har hatt mange forskjellige venner opp gjennom åra, og det er helt normalt. Og spesielt små barn skjønner ikke så mye av dette bestevennopplegget, før vi voksne eller andre barn begynner å mase om det. Ikke noe å bekymre seg for! 

Anonymkode: 35656...1fe

[AnonymBruker]

Her virker det som at du projiserer dine egne behov over på barnet, TS. En 4-åring har ikke særlige behov for å leke med barn fra bhg i helger eller om ettermiddagen. De har ikke behov for Halloween-treff eller grill-fest. Dette er dine behov som du legger over på barnet, prøv å lære deg forskjell på hva som er ditt og hva som er barnets. Dette er jo tydelig ditt, siden barnet en gang ikke har vist verken misnøye eller sagt noe til deg. 

Høres jo ut som at barnet ditt trives godt og har det bra, høres mer ut som at du er veldig såret fordi du ikke blir invitert når du tar deg bryet og initiativ til forskjellige ting med andre? Vet du hvorfor du ikke blir invitert tilbake? Godt mulig noen mødre i bhg har blitt nære venner, kjenner hverandre fra før o.l - og dermed har et nært forhold. 

Du og barnet kan finne på egne ting, badeland, kino, bowling, filmkveld/pizzakveld - bare fantasien setter grenser. 

Anonymkode: 57771...662

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, ts. 

Jeg har også en 4-åring. 

Jeg slet mye med sosial angst hele oppveksten. Jeg var Viggo Venneløs, og veldig ensom. Nå, i voksen alder, har jeg ikke lenger sosial angst, men siden jeg gikk glipp av alt av sosial trening i oppveksten, er jeg nok sosial keitete. Jeg sliter med å få kontakt med folk, får ikke venner, osv. 

Og jeg er livredd barnet mitt skal bli som meg...

Han er også sosialt keitete av seg.. Han er sjenert rundt andre barn, og litt rundt voksne. Han er ingens bestevenn. Han leker visstnok med barn i bhg, men de har også kommentert at de er litt bekymret for at han ofte leker så mye alene, og må pushes til å leke med andre. Han nekter å leke med andre barn utenom bhg. Vil ikke leke på lekeplassen om det er andre barn der, nekter å ha noe med venners barn å gjøre når vi treffes, etc. 

De andre barna i bhg hører jeg er hjemme hos hverandre, avtaler slikt i garderoben mens vi står og kles på oss og hører det. Men ingen har invitert vårt barn, og om jeg spør om vi skal invitere noen til oss, blånekter han.. 

Det er vanskelig. 

Jeg er livredd for at han skal få en barndom som min, men samtidig er jeg redd for at jeg projiserer og gjør et problem av noe som ikke egentlig er det. 

Anonymkode: 54563...520