Spørsmål om livet

[AnonymBruker]

Litt usikker på om jeg setter denne på riktig sted, men tar sjansen.

Jeg har et spørsmål jeg håper at noen kan svare meg på. Jeg lurer på om det er noen andre som føler det samme som meg? Eller om jeg er alene om dette?

Jeg er voksen nå, men jeg har følt på dette hele livet.

Det jeg føler er at jeg synes at livet bare virker å være mas og krav om alt mulig hele tiden. Jobb, ha leilighet / hus, betale regninger, ha familie, kanskje hytte, båt osv...

Egentlig skulle jeg ønske at jeg aldri hadde blitt født. Jeg ville aldri tatt livet mitt, men er meningen at det bare skal være sånn?

Jeg har asperger syndrom og er pga det veldig klossete og det virker som om alt jeg gjør blir feil. Helt seriøst feil på ordentlig. Jeg har jobb og der kan jeg gjøre arbeidsoppgaver feil eller ødelegge ting osv fordi jeg er så klossete. Det virker også som om jeg klarer mindre enn andre. Jeg leier en leilighet og det er mer enn nok for meg. Jeg skjønner seriøst ikke hvordan folk klarer å ha hus, hytte,hage, båt e.l. med masse jobb. Det hadde jeg aldri klart.

For ikke å snakke om en så vanlig ting som å ha barn. Jeg hadde aldri klart det.

Jeg har problemer med å disponere penger og namsmannen trekker masse penger av lønna mi hver måned.

Jeg har som sagt jobb nå, men har hatt masse problemer med å finne meg til rette med mobbing o.l. da jeg gikk på skolen. Etterpå hadde jeg vanskeligheter med å finne meg jobb og problemer med nav, jobbsøking etc fram til jeg fikk aspergerdiagnosen for noen år siden.

Etter det  fikk jeg hjelp til å finne meg en jobb og det er jo forsåvidt greit nok. Men ikke noe mer enn det. Hvis livet skal være sånn hva er poenget da?

Helt seriøst så mener jeg at dette livet er over mine evner og muligheter. Jeg skjønner jo at det ikke kan være sånn, men egentlig så har jeg mange ganger tenkt at jeg har jo aldri bedt om å bli født. Og at foreldrene mine som jo har satt meg til verden burde hjelpe meg mer. 

Det er masse andre problemer jeg har også, men dette er det jeg tenker på først.

Er det andre som føler det på samme måte?

Anonymkode: a0bf0...1e0

[AnonymBruker]

Har følt på meningsløshet, ja. Mye strev for lite glede. Men jeg er veldig redd for å ikke eksistere, så jeg må nesten bare holde på. 

Anonymkode: acb4b...ae1

[AnonymBruker]

Det er ikke selve livet som er sånn, men dette er en konsekvens av kapitalismen. Bli antikapitalist og stem på Rødt 

Anonymkode: 7bd36...016

[AnonymBruker]

Har du ingen rundt deg som du kan snakke med? På jobb synes jeg du kan snakke med din leder om å få 10 min prat hver uke. Det kan være god hjelp i å få sortert tankene litt.

Anonymkode: 4c3eb...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke selve livet som er sånn, men dette er en konsekvens av kapitalismen. Bli antikapitalist og stem på Rødt 

Anonymkode: 7bd36...016

Lol, for alt blir jo gratis dersom rødt styrer! Samling i bånn er ikke noe godt alternativ. Bare et middel mot misunnelse.

Anonymkode: aef4a...720

[AnonymBruker]

TS her. Forsåvidt enig i det med kapitalismen og stemmer også på rødt.

Men tror ikke at politikk forandrer så mye. Uansett hvem som styrer og hva slags system det er så må man jo jobbe, produsere og gjennomføre ting uten å gjøre feil.

Jeg føler bare at livet er over mine evner og muligheter. 

Anonymkode: a0bf0...1e0

[Gjest Lillefinger]

Det er samfunnet som bare virker å være mas og krav om alt mulig hele tiden. Jobb, ha leilighet / hus, betale regninger, ha familie, kanskje hytte, båt osv... De fleste ender opp med å bli ulykkelige når dette er fokuset. Og det er bare midlertidig glede som kan kjøpes for penger. Gleden kommer innenfra, fra en kilde inni deg.

Nei, du er ikke alene om å føle det sånn, men det er ikke det livet dreier seg om, og dette er ikke deg. Dette er holdninger og hverdagspress fra de som mener at det er slik livet skal være. 

Det er klart at man trenger penger til mat og tak over hodet, men livet betyr bla.a å bli kjent med seg selv, lære å elske seg selv, og andre. Øve på takknemlighet, tilgivelse, selvtrygghet, empati og selvempati, finne ting som gleder deg, ting som gir deg trivsel, og å løsrive seg fra overfladiskpresset, perfekthysteriet, og skjønnhetspropagandaen som vi bombarderes med hele tiden. Osv..

Det er også mange mennesker som ikke deler det verdisynet som består av mas og jag.

At du føler at livet er over dine evner og muligheter, er forståelig, men det er ikke slik alle oppfatter deg. Og det er ikke det som definerer deg. At sammfunnsjaget er over dine muligheter, kanskje, men jeg kjenner bare et fåtall av mennesker som dyrker dette jaget, og de føler jeg at jeg har lite til felles med. Jeg vil ikke være en del av det. 

For noen så er det å være i naturen til god hjelp. 

Mange vil helst dyrke sine egne grønnsaker og være mest mulig selvforsynt. Mens andre helst vil ha maten servert på en tallerken med gullkanter. 

For noen er diamanter det mest verdifulle de eier, mens for andre så kan det mest verdifulle være en flettet tråd av bomull, en som er laget av noen de elsker, og som de blir glad av bare ved å se på.

Jeg tenker at du bare ikke har funnet din "klan" enda, og at muligheten er stor for at du vil finne de som har andre verdier etterhvert. Og at du vil forandre det du føler nå i takt med at du reflekterer over dette.

Du har evnen til å sette ord på dine følelser, og innsikt i din egen situasjon. Det er det mange som ikke har, og som vil misunne deg. 

Du er unik, det fins bare en som deg.

Kanskje du ville trives bedre i en annen type jobb, føle større mestring, og at det er arbeidsoppgavene som er feil for deg der du er.

Personlig så sluttet jeg ikke å føle slik som du beskriver før etter at jeg ble 40år, og jeg har grått mange tårer.

Jeg hatet livet, men nå elsker jeg det. Det bryr ikke meg hva andre mener om meg lenger, folk får mene det de vil. Dem om det. Det er jeg som skal leve med meg, og jeg som er inni meg, og jeg forsøker å være snill mot meg selv, mot andre mennesker, dyr og naturen. Og å øve på toleranse, tilgivelse, og forståelse for at halve verden er styrt av galskap og sinnsyke meninger.

Meningen med livet er livet🧡

Og det som gir hverdagen vår større mening, det må vi finne på egenhånd. Hva meningen er vil være individuelt, og er ofte farget av de holdninger vi omgåes. 

Det er min personlige mening. Jeg kunne ha skrevet en lang avhandling til, men jeg stopper her. 

Sender deg en god, lys, og varm mental klem🤗

[AnonymBruker]

Jeg har ikke følt på det, fordi jeg lar ikke de tingene definere hva livet er for meg.

Jeg har f.eks valgt å ikke få barn, fordi det er ikke noe jeg ønsker. Jeg har valgt en jobb som gir meg passe med utfordringer og overtid, men ikke så mye at jeg føler det spiser meg opp.

Det gir meg rom for fritid som jeg kan bruke på det jeg ønsker i livet mitt.

Anonymkode: ad6e2...124

[Gjest Lillefinger]

Det har vært flere med Asberger på min vei. Her er tre forskjellige tilfeller/eksempler/ personer.

1)Føler det mye som du beskriver, og har måttet få uføretrygd. Det fungerer ikke i jobb. Men hen er med å gjør ting i en støttegruppe av og til. 

Det fungerer heller ikke opptimalt hjemme, og selv om hen prøver, så blir det ikke helt bra. Hen har et veldig rent skap, og alt i skapene står på fast plass, på millimetern, og alle håndklær og klær er rene og har brettekanter, og er stablet pent i skap og skuffer.  Vinduene er også pusset. Hen er renslig og ryddig. Men hen forstår ikke at gulvet er en del av huset. Gulvet blir aldri vasket. Og søppel blir ikke plukket opp. Hen ser ikke dette. Hen bor alene. Hen er snill mot andre, og snill mot dyrene. Men sliter noe sosialt pga angst for å forlate hjemmet. Hen kan godt være på besøk cirka to timer, men utover det så går det ikke. Hen har fått verge som styrer økonomien.

2) Hen forstår ikke at fremmede kan føle at det er ubehagelig at hen løper etter dem for å snakke med dem, og gjerne slår følge i ca 100 meter. Hen ser mennesker som hen liker, og som hen har lyst til å snakke med. Og da gjør hen dette. Hen har mange spørsmål. Og noen ganger skaper dette konflikter. Hen har blitt gift, og har fått flere barn. Hen er i konstant krangel med den ene naboen. De står ofte på hver sin side av gjerdet og kaster ting inn i hverandres hage. Hen har fått uføretrygd.

3) Hen er godt voksen, men bor hjemme hos mor. Det er hun som tar ansvar for regninger, men hen fungerer fint i en liten jobb. Hen er pungtlig som en klokke. Og flink til å utføre sin oppgave. Men hen viser ingen interesse for hverken andre eller sitt eget kjønn, eller ytrer behov for å finne en partner. Hen sier at hen ikke forstår hvorfor hen skal det. Hen er sporty, og ofte med i en gruppe som går eller sykler. 

💞

Det er mange som har utfordringer med ett eller annet. Og du er ikke alene om dette. Hva som er viktig for deg i ditt liv, det vet bare du. Mennesker uten denne diagnosen har andre utfordringer, og noen har andre diagnoser med andre utfordringer.

Du er unik akkurat som du er, og det fins bare en av deg💞

Kanskje det fins noen i nærheten av deg som du kan snakke med, og kanskje en som har samme diagnose. Og kanskje en støttegruppe?

Endret 30. oktober 2022 av Lillefinger

[AnonymBruker]

Må gje deg ein kompliment, TS. Du skriv veldig godt og er veldig refektert, det er veldig fint å lese det du skriv. Sjølv om det sjølvsagt er trist å lese også. 

Har du funne ut av kva i livet som gir deg mest glede? Altså kva aktiviteter eller småting du likar å halde på med?

Anonymkode: af254...698

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for alle svarene. Selv om jeg forsåvidt mener alt jeg skrev i HI så ble det nok skrevet på en litt dårlig dag også. 

Angående ting jeg liker å gjøre så er det nok å være aktiv, som å trene, gå i skogen / fjellet eller svømme som jeg liker best. Men det kan liksom brukes i noen jobb.

I dag har jeg 50 prosent jobb og 50 prosent uføretrygd. Det fungerer jo på en måte greit (fordi jeg har en veldig enkel jobb). Men det er så mye som andre gjør som virker helt uoppnåelig for meg liksom.

Anonymkode: a0bf0...1e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2022 den 23.40):

 

Er det andre som føler det på samme måte?

Anonymkode: a0bf0...1e0

Ja mye det samme her. Har asperger. Mye styr og lite mening/glede. Tror ikke jeg passer som voksen

Angående kommunisme så er det bare å ta en ferietur til et kommunistisk land, å se hvordan aspergere/andre behandles der. De lover mye, men resultatene tilsier noe annet enn det de lover. Så, vær forsiktig angående det er mitt råd. Går an å roe ned på materialismen, uten å innføre kommunisme.

Lykke til

Anonymkode: 7e6c4...be1

[AnonymousBruker]

Det er veldig individuelt hvordan man ser på livet. Jeg er asperger selv, men har for det et helt annet syn. Ja, jeg har slitt med svært alvorlige depresjoner og har vært i det svarte hullet, men etter det kom jeg meg videre og klarer å finne glede i livet. Bare jeg holder meg unna de vonde tingene, prøver jeg heller å fokusere på "de små tingene som gjør livet stort", og ikke omvendt. Da blir det bare tullball (med mindre det er noe man ser frem til).

Nå har jeg en partner jeg tror og håper jeg kan skape en fremtid med, og med det tørr jeg å se litt lenger frem enn bare morgendagen. 

Det kommer nok til å løse seg en dag, men det viktigste er at du gjør ting som betyr noe for deg, og at du tar vare på deg selv. De aller fleste ting dukker opp når du minst forventer det.😊