Vanskelig forhold til tolvåringen min, hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg har en nydelig gutt på tolv år. Han er følsom og intelligent, perfeksjonist, lett frustrert. Han gjør det bra på skolen og har aldri fått annet en ros der, hjemme har det i perioder opp gjennom oppveksten vært en "bumpy ride". Han kan være direkte vanskelig - kravstor, sint på småsøsken, nekte å hjelpe til eller bli med på fellesaktiviteter. Andre ganger kan han være verdens næreste og luneste type. Men de siste månedene har han vært mest av det første. Han kan bli sint fordi jeg har kjøpt feil type juice, bli sint på lillebror fordi han ikke har ladet iPaden. Han kan nekte å snakke og gå på rommet sitt, og han vil så godt som aldri snakke om følelser. Jeg møter en vegg hvis jeg spør ham hvordan han har det eller om det er noe han tenker på eller noe som er vanskelig. Jeg får derfor ingen inngang til å hjelpe ham, føles det som. Jeg prøver ofte å få i gang en samtale om konkrete situasjoner eller tilværelsen hans generelt, men det ender alltid med at jeg, når jeg for n'te gang sier at han ikke kan gjøre ditt og datt med lillebror, at det ikke er i orden at han svarer frekt når jeg ber ham om noe, møter taushet eller passiv-aggressivitet: "Javel, så du liker meg ikke, da" - vondt å høre. 

Jeg forsøker at vi skal gjøre hyggelige ting sammen. Helst vil han bare være ute med venner eller spille inne. Han vil ikke på tur, han vil ikke bade, han vil ikke være med på bytur, han vil ikke på kafé. Jeg får valget om å tvinge ham med, noe som forsurer stemningen for alle, eller la ham være hjemme, og da får vi ikke de koselige fellesopplevelsene. 

Jeg er ikke sammen med barnas far. Vi ble skilt for to år siden. Han drev mye med silent treatment, det kunne gå uker uten at han snakket med meg uten at han ville fortelle hva han var sint eller lei seg for. Jeg tålte det ikke. Og når sønnen min stenger av og ikke vil snakke minner han meg så mye om min eks at det er ubehagelig. Jeg ser at jeg i blant blir konfliktsky i møte med gutten fordi jeg ikke orker slike former for straff. Det er ikke bra i det hele tatt, men det er fristende å gi mer etter for å holde ham fornøyd, og jeg bidrar derfor til hele problemet. 

Har noen råd å gi?

Anonymkode: 21266...cd8

[AnonymBruker]

han nærmerer seg tenåring, så helt vanlig

Anonymkode: 072c1...e90

[AnonymBruker]

Det kan selvsagt være at han nærmer seg tenårene. Men det er jo ikke lett for oss her å vite. Han kan jo ha andre problemer som han ikke vil dele med deg. Den som er nærmest gutter er faren, og motsatt med jenter. Han er nok en god gutt utifra det du skriver, vet ikke annet an å forsøke å prate mer med han.

Anonymkode: 92f06...994

[AnonymBruker]

Høres hèlt normalt ut for alderen. At han prioriterer venner, er bare sunt. Man vil aldri få det beste av to verdener. 

Høres ut som du har litt separasjonsangst og føler han glipper litt unna. Men han er der.

Man må vokte seg for å problematisere normalitet. Om du er bekymret for han i det daglige, snakk med lærer. 

Søsken er dumme og plagsomme. Men plutselig slår det om 🙂

Anonymkode: 875a3...486

[AnonymBruker]

Hvordan har han forholdt seg i forhold til skilsmissen? Kanskje han sliter med den nye hverdagen? 

Anonymkode: 96210...fa6

[AnonymBruker]

Kan du spille med ham? Hvis du ikke kan dataspill kan du jo be ham lære deg.  Spill kan være veldig sosialt, og dette  kan bli en fellesaktivitet på hans premisser. 

Anonymkode: b4e9c...2b3