Barn med mulig autisme, vil ikke vite selv….

[AnonymBruker]

Vi har en sønn på 15 år, som alltid har vært litt annerledes enn de andre, og tidlig ute med det meste. F.eks: Han sluttet med bleie da han var 9 mnd, snakket aldri babyspråk, men snakket som oss voksne med en gang han begynte å snakke. Var på en måte baby og liten veldig kort tid. 
Videre i livet har han alltid ligget foran de andre, og hatt mer «voksne» tanker og meninger fra han var ganske ung.

Han har alltid hatt masse venner og vært en veldig sosial type, men fra han var ca 13 har han mislikt å være med venner mer og mer. Han synes de er barnslige, og mener at de snart må vokse opp. Har hatt mange gode samtaler om at vi alle er forskjellige, men han minner meg mer om en 20 åring i måten han er og tenker. 

Han sklir gjennom skolen, løfter ikke en finger  for å gjøre det bra, aldri lekser eller øver til prøver. Han deltar i timene som alle andre, men det er det. Han får alltid 6 på prøver, og har hatt 6 i absolutt alle fag i både 8. og 9. Ser ut til at 10. blir det samme. Han har planen klar for videre utdanning og har store drømmer, noe jeg absolutt tror han vil nå.
 

Så. Han har venner og kjæreste, gjør det bra på skolen og i livet ellers. Han er flink til å bidra hjemme, vi krangler så og si aldri og ja, vi har en fantastisk sønn! Han føler seg likevel stresset og ukomfortabel i hverdagen, og har blitt henvist til BUP for samtaler. Etter alle spørsmålene vi må gjennom der har vi forstått at han kanskje kan helle litt mot Asberger. Han har selv tatt det opp, og har gjort heftig research om temaet. Jeg har også lest endel og blir ikke overrasket om det viser seg at han er på spekteret nå under utredning hos BUP. Eksempler på andre ting ved han:

-Får oppheng i enkelte ting. Nå er det f.eks en forfatter han liker godt, og han har kjøpt og lest alle 18 bøkene i løpet av et par måneder. 

- Liker ikke mat som er «fettete», altså hatt smør/olje i panna.

- Liker ikke forandringer, verken små eller store. 

- Liker ikke at vi har besøk hjemme. Han føler at det er vårt fristed hvor vi skal slappe av, og synes det er stressende at andre skal «forstyrre» oss hjemme.
 

Utfordringen min nå er at han sier at han ikke vil vite om en eventuell diagnose. Han synes det er flaut, tror at han sikkert aldri vil bli bedt på fest igjen, at vennene vil ta avstand og at andre vil se på han som helt annerledes enn den de kjenner ham som. Jeg synes dette er veldig trist og prøver så godt jeg kan å fortelle at han fremdeles er den samme, og at han ikke blir noen mindre «frisk» person eller dårligere menneske om diagnosen skulle komme. Dette har han ingen tro på. Han tenker også på den stakkars kjæresten sin som plutselig får en autist-kjæreste, og at hun sikkert vil skamme seg over ham. 
Han har sagt flere ganger at han ikke vil vite det om han har diagnosen. At det kommer til å ødelegge ham… Hvordan i alle dager skal vi forholde oss til dette? 

Han har som sagt gode venner, men det er et ganske dårlig miljø her vi bor, og jeg er redd han har rett med hvordan vennene kan endre synet på ham, og at han vil bli ertet.

Er det noen som har noen gode innspill, eller kanskje erfaringer å dele?

Anonymkode: 702e1...71c

[AnonymBruker]

Han trenger vel ikke dele en eventuell diagnose med andre enn dere i kjernefamilien?

Anonymkode: 858d1...f39

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville latt være å fullføre utredningen. Hvilken verdi kan den ha? Han kan fullføre utredning senere om han ønsker det selv. 

Han er jo såpass stor at hans mening skal telle mye/mest her.

Anonymkode: 75745...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Vi har en sønn på 15 år, som alltid har vært litt annerledes enn de andre, og tidlig ute med det meste. F.eks: Han sluttet med bleie da han var 9 mnd, snakket aldri babyspråk, men snakket som oss voksne med en gang han begynte å snakke. Var på en måte baby og liten veldig kort tid. 
Videre i livet har han alltid ligget foran de andre, og hatt mer «voksne» tanker og meninger fra han var ganske ung.

Han har alltid hatt masse venner og vært en veldig sosial type, men fra han var ca 13 har han mislikt å være med venner mer og mer. Han synes de er barnslige, og mener at de snart må vokse opp. Har hatt mange gode samtaler om at vi alle er forskjellige, men han minner meg mer om en 20 åring i måten han er og tenker. 

Han sklir gjennom skolen, løfter ikke en finger  for å gjøre det bra, aldri lekser eller øver til prøver. Han deltar i timene som alle andre, men det er det. Han får alltid 6 på prøver, og har hatt 6 i absolutt alle fag i både 8. og 9. Ser ut til at 10. blir det samme. Han har planen klar for videre utdanning og har store drømmer, noe jeg absolutt tror han vil nå.
 

Så. Han har venner og kjæreste, gjør det bra på skolen og i livet ellers. Han er flink til å bidra hjemme, vi krangler så og si aldri og ja, vi har en fantastisk sønn! Han føler seg likevel stresset og ukomfortabel i hverdagen, og har blitt henvist til BUP for samtaler. Etter alle spørsmålene vi må gjennom der har vi forstått at han kanskje kan helle litt mot Asberger. Han har selv tatt det opp, og har gjort heftig research om temaet. Jeg har også lest endel og blir ikke overrasket om det viser seg at han er på spekteret nå under utredning hos BUP. Eksempler på andre ting ved han:

-Får oppheng i enkelte ting. Nå er det f.eks en forfatter han liker godt, og han har kjøpt og lest alle 18 bøkene i løpet av et par måneder. 

- Liker ikke mat som er «fettete», altså hatt smør/olje i panna.

- Liker ikke forandringer, verken små eller store. 

- Liker ikke at vi har besøk hjemme. Han føler at det er vårt fristed hvor vi skal slappe av, og synes det er stressende at andre skal «forstyrre» oss hjemme.
 

Utfordringen min nå er at han sier at han ikke vil vite om en eventuell diagnose. Han synes det er flaut, tror at han sikkert aldri vil bli bedt på fest igjen, at vennene vil ta avstand og at andre vil se på han som helt annerledes enn den de kjenner ham som. Jeg synes dette er veldig trist og prøver så godt jeg kan å fortelle at han fremdeles er den samme, og at han ikke blir noen mindre «frisk» person eller dårligere menneske om diagnosen skulle komme. Dette har han ingen tro på. Han tenker også på den stakkars kjæresten sin som plutselig får en autist-kjæreste, og at hun sikkert vil skamme seg over ham. 
Han har sagt flere ganger at han ikke vil vite det om han har diagnosen. At det kommer til å ødelegge ham… Hvordan i alle dager skal vi forholde oss til dette? 

Han har som sagt gode venner, men det er et ganske dårlig miljø her vi bor, og jeg er redd han har rett med hvordan vennene kan endre synet på ham, og at han vil bli ertet.

Er det noen som har noen gode innspill, eller kanskje erfaringer å dele?

Anonymkode: 702e1...71c

Etter å ha lest din beskrivelse av han, så forstår jeg ikke helt hvorfor han har blitt henvist til bup? Ser heller ikke hvorfor han skal utredes? Det er jo opplagt utifra hva du skriver at han klarer seg fint i livet. Både sosialt og mtp. Skole. Hele «poenget» med en diagnose er jo at man opplever problemer nettopp pga. diagnosen man har, og derfor må utredes for å få hjelp på skole/hjemme. Men måten du beskriver han på, så virker det ikke som at han avviker såpass mye at han trenger hjelp. 
 

Syntes egentlig dette virker rart. Enten så framstiller du han Veldig positivt og har problemer med å se utfordringene som har ført til en henvisning til bup. Eller så syntes jeg det er rart ar han skal prakkes på en diagnose når tak åpenbart fungerer kjempebra på alle områder i livet. 

Anonymkode: 624bd...117

[AnonymBruker]

Hadde også hørt på gutten og stoppet utredningen. Høres ikke ut som om det er behov for noen diagnose. Er det du eller gutten selv som har problemer med å godta ham?

Anonymkode: 022e1...52e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hadde også hørt på gutten og stoppet utredningen. Høres ikke ut som om det er behov for noen diagnose. Er det du eller gutten selv som har problemer med å godta ham?

Anonymkode: 022e1...52e

Om det er ham selv høres han absolutt oppegående nok ut til å klare å leve med og utfordre sine svake sider selv. Kanskje han kan fortsette å ha noen samtaler med bup eller psykolog uten at diagnose legges i potten. 

Anonymkode: 022e1...52e

[lillevill]

Hvorfor skal diagnosen deles med alle da? Dere går jo utifra at det er en selvfølge at det blir offentlig? 

[lillevill]

Kansje han kunne tatt en IQ test om han ønsker det. Virker som en skikkelig smarting det her

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg ville latt være å fullføre utredningen. Hvilken verdi kan den ha? Han kan fullføre utredning senere om han ønsker det selv. 

Han er jo såpass stor at hans mening skal telle mye/mest her.

Anonymkode: 75745...212

Den kan ha en verdi når han skal ut i studier/jobb hvor kravene til det sosiale og tilpasningsdyktighet er mye større enn nå.

Da kan han lære seg noen verktøy og forstå ting bedre selv.

Men til deg TS: hans helseopplysninger er hans. Han bestemmer selv hvem han sier noe til. 

 

 

Anonymkode: 3be41...703

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han trenger vel ikke dele en eventuell diagnose med andre enn dere i kjernefamilien?

Anonymkode: 858d1...f39

Dette! 

Hva ønsker dere å oppnå med en eventuell diagnose? ASD er trendy om dagen og BUP setter diagnosen lett om de får forespørsel/henvisning om dette. Som lærer ser jeg en sterk økning i diagnostiseringen av ASD hos barn og unge i dag. Mange flere diagnostiseres som autister i dag, noe jeg synes er betenkelig. 

Du beskriver en sønn som høres svært velfungerende ut. Hva er det dere ønsker av ekstra hjelp og ressurser? Samtaler ift stress og annet som er vanskelig kan da sønnen deres få uten at han må bli stemplet som autist først? Husk at det også følger en del begrensninger med en slik diagnose. Han vil ikke kunne satse på en militær yrkeskarriere om han ønsker det. Han vil også få utfordringer ift det å skulle ta lappen når den tid kommer. Han vil aldri kunne fjerne denne diagnosen selv senere (joda, vet det i teorien skal være mulig, men det er nærmest umulig i praksis!). Hvordan mener dere som foreldre at en autismediagnose vil være til hjelp for han? Tenker heller at dersom dere mistenker dette selv er det flott å kunne ta nødvendige hensyn der det trengs, men da han ikke virker lavtfungerende ville jeg ikke kjempet for å få diagnosen formalisert. Er det egentlig nødvendig? Tenk dere godt om før dere fullfører dette. Jeg kan nærmest garantere at dere får diagnostisert han som autist ved å fortsette utredningen. Sønnen deres vil uansett være den samme og i deres tilfelle tenker jeg at en diagnose kan gjøre mer skade enn nytte, dessverre. Ønsker sønnen deres å utredes som voksen kan han selvsagt ta initiativ til dette selv. Ønsker han ikke dette selv som voksen vil det være det endelige beviset på at det var å skulle gjøre det som barn også. Han er 15 år og da synes jeg hans mening i dette bør veie svært tungt, spesielt når han er så moden og reflektert som han beskrives som i HI.

Anonymkode: 73014...08a

[Mrs Robinson]

Høres mer ut som en gutt med høy iq enn asd.

Lurer også på hvorfor gutten er sendt til utredning?

[AnonymBruker]

Ts her:

Jeg var kanskje for rask når jeg skrev.

Det er han selv som har bedt fastlegen om henvisning til BUP, fordi han lenge har følt behov for å snakke med noen andre enn oss foreldre, og for å sortere tanker. Vi foreldre har ikke vært involvert annet enn at fastlegen ringte meg og spurte hva vi foreldre tenkte.

Det er ikke snakk om at vi trenger å dele eventuell diagnose med andre, men at han selv ikke ønsker å vite om han skulle ha det. Altså er hans ønske at bare vi foreldre vet. 
 

Han vil ikke absolutt hos Bup og ser virkelig frem til timen hver uke.. 

Anonymkode: 702e1...71c

[AnonymBruker]

Hva med å la han bare snakke med en psykolog uten å gjøre utredning da? Man setter ofte diagnose for å få hjelp, men det virker jo virkelig ikke som han trenger noe hjelp.

 

Hvis han vil ha tips til hvordan leve med Asbergers så ville jeg bedt han se alle videoene til Tony Attwood (finnes masse opptak av foredragene hans på youtube). De er virkelig gull verdt og han er mer oppdatert på den nye forskningen til hvordan trives med en slik diagnose

Anonymkode: 7f1b2...89b

[AnonymBruker]

Dette høres akkurat ut som Asperger.

Anonymkode: 86316...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her:

Jeg var kanskje for rask når jeg skrev.

Det er han selv som har bedt fastlegen om henvisning til BUP, fordi han lenge har følt behov for å snakke med noen andre enn oss foreldre, og for å sortere tanker. Vi foreldre har ikke vært involvert annet enn at fastlegen ringte meg og spurte hva vi foreldre tenkte.

Det er ikke snakk om at vi trenger å dele eventuell diagnose med andre, men at han selv ikke ønsker å vite om han skulle ha det. Altså er hans ønske at bare vi foreldre vet. 
 

Han vil ikke absolutt hos Bup og ser virkelig frem til timen hver uke.. 

Anonymkode: 702e1...71c

Jeg ville uansett tatt en prat med ham og bare gjort ham oppmerksom på noen ting:

1. Det kan bli veldig dyrt og vanskelig å få utredning i voksen alder

2. Han og dere har ingen problemer med det. Men disse tingene blir ofte synlige i parrelasjoner, arbeidsliv og særlig om man får barn. 
 

Da er noen verktøy og forståelse i bakhånd ganske nyttig om man har behov - kanskje sørlig for en partner når man eventielt deler barn sammen og livet er mer komplekst enn nå

3. Et ja eller nei endrer faktisk ikke den han ER. Han høres jo ut som en veldig bra fyr! 
 

Ingen bet om henvisning selv til BUP uten grunn.

Men - kanskje han kan lytte til podcasten «forhold under utredning»: https://podimo.com/no/shows/2ce1058b-4c6f-4573-b38f-9914505e219d?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=NO_PERFORMANCE_DSA_CONTENT&utm_term=NA&utm_content=NA&gclid=EAIaIQobChMI0-6Mn6iG-wIVlpiyCh0LuQBWEAAYASAAEgIrZfD_BwE

 

Her har ingen i parforholdet opplevd dette som utfordrende bør barn meldte ankomst, og han selv ønsket da utredning.

Kanskje det å høre andre eldre menn snakke litt om «reisen dit» kan gi han en pekepinn på hvilke tanker han trenger sortere?

 

 

Anonymkode: 3be41...703

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg ville uansett tatt en prat med ham og bare gjort ham oppmerksom på noen ting:

1. Det kan bli veldig dyrt og vanskelig å få utredning i voksen alder

2. Han og dere har ingen problemer med det. Men disse tingene blir ofte synlige i parrelasjoner, arbeidsliv og særlig om man får barn. 
 

Da er noen verktøy og forståelse i bakhånd ganske nyttig om man har behov - kanskje sørlig for en partner når man eventielt deler barn sammen og livet er mer komplekst enn nå

3. Et ja eller nei endrer faktisk ikke den han ER. Han høres jo ut som en veldig bra fyr! 
 

Ingen bet om henvisning selv til BUP uten grunn.

Men - kanskje han kan lytte til podcasten «forhold under utredning»: https://podimo.com/no/shows/2ce1058b-4c6f-4573-b38f-9914505e219d?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=NO_PERFORMANCE_DSA_CONTENT&utm_term=NA&utm_content=NA&gclid=EAIaIQobChMI0-6Mn6iG-wIVlpiyCh0LuQBWEAAYASAAEgIrZfD_BwE

 

Her har ingen i parforholdet opplevd dette som utfordrende bør barn meldte ankomst, og han selv ønsket da utredning.

Kanskje det å høre andre eldre menn snakke litt om «reisen dit» kan gi han en pekepinn på hvilke tanker han trenger sortere?

 

 

Anonymkode: 3be41...703

Kommer man inn på DPS, koster det rundt 200 per time, og gratis etter et visst antall timer pga. frikort. DPS tar inn mange velfungerende pasienter. Selv ble jeg prioritert for ADHD-utredning med bare noen småplager, så synes ikke det skal være et argument for å ta utredningen nå kontra på et senere tidspunkt når det evt. begynner å plage han i hverdagen 🤷🏼‍♀️ Spesielt ikke når gutten selv ikke vil vite om det!

Selv er jeg veldig glad jeg ikke fikk ADHD uoppmerksom type-diagnosen. Var helt overbevist om at jeg hadde det, og var til og med uenig i psykologens vurdering, men når jeg ble litt eldre ble alt bedre, og jeg tror ikke lenger at jeg har ADHD. 

Anonymkode: 90980...c7d

[AnonymBruker]

lillevill skrev (15 timer siden):

Kansje han kunne tatt en IQ test om han ønsker det. Virker som en skikkelig smarting det her

Evnetest (IQ) er en del av utredninga av autismespekterdiagnoser

Anonymkode: 7fced...899

[AnonymBruker]

Snakk med behandler på DPS om hans ønske kan etterkommes. At en eventuelt diagnose kan deles med dere - men ikke med han.  

"Høytfungerende autisme" kan godt byttes ut med "autisme med lavt hjelpebehov". Noe mindre stigmatiserende å tenke slik. 

Anonymkode: 1c282...211

[AnonymBruker]

En eventuell diagnose kan f.eks gjøre at han ikke får gjennomføre førstegangstjeneste.

Anonymkode: 509eb...793

[Helene]

Har gutten masse venner, ikke autisme. Ikke Asberger. Men kanskje add. Min autismegutt. Få venner i hverdagen. Flere i den virtuelle verden. Men der har han også gode venner. Nå snakker vi, de er 5 som har spilt spill sammen i sikkert 10 år. De er fra 5 forskjellige steder i Norge. Men de spiller på lag. Autisme, liker ikke å være blant mennesker. På sine arenaer, de ruler.